Hun har vært der hele tiden. Likevel ligger det meste av Laura Munchs liv i skygge.

Ikke så rart, for vanligvis er det Sofie som regnes som Edvards kjæreste søster. Hun som led tæringsdøden 15 år gammel, og som må ha vært i tankene hans da han malte Det syke barn. Gjennom årene har biografene eltet kunsthistorien sammen med familiesorgen og udødeliggjort Sofie som malerens første muse, selve beviset på båndet mellom kunsten og livet hos Edvard Munch.

Sofie er blitt en helgen. Det samme ville ingen finne på å si om Laura.

Laura var nummer fire i Christian Munchs og Laura Bjølstads ungeflokk. På bildet ses hun sittende helt til høyre, foran en stående Edvard.
Munchmuseet

En vanskelig unge

Laura Kathrine Munch ble født i 1867 som den fjerde i ungeflokken til korpslege Christian Munch og Laura Bjølstad. Som Edvard hadde hun arvet Bjølstadenes skjønnhet, men bak fasaden skjulte det seg et urolig sinn. Akkurat som hos broren. Og hos den nervøse og emosjonelt ustabile faren, som var blitt enkemann da Laura var ett år.

Laura vokste opp som en begavet, men vanskelig unge. Som liten sultet hun seg, og hun gikk opp til middelskoleeksamen tre ganger fordi hun fikk for seg at hun hadde jukset. Hun var en selvbebreidende perfeksjonist, men også, ifølge tanten og pleiemoren Karen Bjølstad, usannferdig og «overmaade forfængelig». Hun kom ustanselig i konflikt med andre og hadde det best når hun fikk sitte for seg selv på farens kontor med en bok i fanget.

Alle i familien Munch var tålmodige modeller for den unge Edvard. Denne studien av Laura er trolig malt våren 1882, da Laura var femten år.
Munchmuseet

Ifølge Edvard led hun også av en «overdrevet» seksuell skamfølelse, som neppe ble mindre av at hun også var et intenst troende barn. I alle fall var det i konfirmasjonsalderen hun gikk fra å være en vanskelig unge til å bli en «syk pike». Utviklingen kan følges i dagboken, der pennen, som en sinnets seismograf, blir mer og mer utflytende med årene.

Blant søsknene var Edvard stjernen, Andreas den skoleflinke, Inger den lydige. Laura var den brysomme.

Mange år senere noterte pleierne ved et av Kristianias sinnssykeasyl: «Søsteren meddeler, at hun har været ondskabsfuld fra Barndommen af og altid spredt Uhygge om sig.» Søsteren var Inger, og ordene er harde. Så hadde også Inger på det tidspunktet båret byrden for dem alle i mange år.

Og byrden, det var Laura.

Sammenbruddet

Senhøsten 1889 døde Christian Munch. Edvard var i Paris, og farens dødsfall utløste en krise som er velkjent fra kunsthistorien: Fra nå av ville han gjøre erindringen til kunstens emne.

Mindre kjent er det at dødsfallet utløste et skred også i søsteren hjemme på Nordstrand. Laura ble tvunget ut av eksilet på farens kontor. Og siden han ikke hadde etterlatt seg noen pensjon, var det også forventet at 22-åringen nå bidro til familiens opphold. Verden krevde hennes tilstedeværelse.

Det var mer enn Laura tålte. I stedet for å søke arbeid satte hun seg ned og skrev sine bekjennelser om alt det gale hun hadde gjort og ikke gjort. Snart gikk selvbebreidelsene over i anklager mot familien for at de ikke hadde avslørt syndene hennes og for lengst sendt henne bort.

Før sammenbruddet. Laura i døren til huset familien leide i Åsgårdstrand sommeren 1889. Edvard ved staffeliet. Få måneder etter førte farens død dem begge inn i en dyp krise.
Munchmuseet

Høsten etter var det nettopp det tante Karen gjorde. Laura ble sendt til Toten for å ta jobb som lærerinne, men endte som guvernante på stedets prestegård. Om hun gjorde særlig nytte for seg på noen av plassene, er tvilsomt. Til gjengjeld opplevde hun noe man skulle tro var overflødig for henne: Hun ble frelst.

Eller snarere, enda mer frelst.

I brevene hjem ber hun tante Karen om tilgivelse for alle sorgene hun har forårsaket, og forteller at hun har bestemt seg for å bli misjonær i Kina. «Først nu, (altsaa ved Christendom) kan man vel tænke sig, at Laura kan blive et normalt Menneske», sukker Karen i et brev til Edvard.

Noen Kina-tur ble det aldri. I stedet reiste Laura tilbake til Kristiania, men ikke hjem til familien. Fra en bekjent fikk Karen høre at stedatteren var sett på byens bedehus og jernbanestasjoner, og først etter en uke fikk hun Laura i hus. Det følgende året bodde Laura hjemme, der hun fordypet seg i religiøse tekster og grov seg dypere ned i sitt eget mørke sinn. Til slutt nådde hun bunnen.

Gal på Gaustad

29. februar 1892 legges Laura etter eget ønske inn på Gaustad Sindsygeasyl utenfor Kristiania. Ifølge journalen fikk hun diagnosen «hysteri». Som årsak anføres: «Maaske noget arveligt. Hendes Fader var meget nervøs, sygelig Sind, fuld af Skrupler i sin Embetsgjerning.»

Laura ble værende på Gaustad i to år, vekslende mellom A-salen for de fine og velfungerende pasientene og salene for vanskelige pasienter uavhengig av stand. I perioder var hun innesluttet, andre ganger utagerende. Under det hele må Laura ha følt seg fanget av skjebnen.

Av journalen for 18. mars 1892 går det frem at hun har stukket snø innenfor blusen for å påføre seg selv tæring, sykdommen som hadde tatt livet av moren og søsteren. Året etter anføres det at «hun sysler meget sterkt med tanken om, at hun og hendes familie er aldeles ødelagt, beskjeftiger sig meget med tanken om alle som har været syge i familien, begået selvmord osv.».

Overfor søsteren Inger veier hun frem og tilbake om hun burde avslutte livet, men hun formulerer seg så teatralsk at personalet ikke tar henne på alvor. Brevet hennes, skriver de, «er af noget fortumlet indhold, har en uendelighed af rettelser».

Ikke ulikt Edvards måte å skrive på, med andre ord.

Slektens forbannelse

Edvard og Laura var like på så mange måter. Begge var overbevist om at de var merket av slektens sykelighet, av morssidens svake lunger og farssidens skjøre nerver. Gjennom årene utviklet søsknene et slående likt sykdomsbilde der løsningen, slik de så det, var å komme til et sted der de kunne få «ro».

Også hjemmets pietistiske tro bandt dem sammen. For selv om Edvard brøt med kristendommen som voksen, er kunstnerskapet hans like fullt preget av pietismens inderlighet og etiske alvor. Lauras svingning mellom religiøs ekspressivitet og mental ustabilitet utgjør et troens motsvar til Edvards dedikasjon til kunsten: Begge investerte alt i besettelsene sine og lot sitt indre driv etter overskridelse lede dem gjennom ungdommen.

Forskjellen var at Edvard var mann og møtte større aksept for sin galskap enn Laura kunne håpe på som kvinne. Dessuten kunne han sublimere nervegnyet gjennom kunsten.

Om Laura hadde kunstneriske evner, fikk hun aldri utviklet dem. I stedet fant hun utløp i endeløse bønner til en Gud som ikke hørte henne.

Foran toget

Laura ble utskrevet fra Gaustad 10. januar 1894 med betegnelsen «uhelbredet». De følgende årene gikk hun inn og ut av byens asyler. Mellom innleggelsene var hun dels hjemme, dels utplassert på gårder omkring på Østlandet, slik det var vanlig med de uhelbredelige.

I lange perioder klarte Laura seg bra. Hun tok etter hvert opp veving og laget bånd i nasjonalfargene som hun solgte til Husfliden.

Når høstmørket senket seg, kom de tunge tankene tilbake.

Og da kunne det gå fort: En dag i november 1894 gikk Laura, i noe som ligner en akutt psykose, til jernbanelinjen på Nordstrand og kastet seg foran et kommende tog. Hun ble reddet i siste liten og tilbrakte en måned på Oslo Hospital i Gamlebyen. Denne gang var diagnosen «Melancholia», og årsaken ble antatt å være «Religionsskrupler».

Neste krise kom to år senere, i julen 1896, som Laura feiret med tante Karen og Inger på Nordstrand. I romjulen brøt det ut en krangel som endte med at hun rømte hjemmefra. I to døgn vandret hun rundt i skogen inntil en konstabel fant henne og brakte henne utsultet og forkommen til Møllergata 19.

Dagen etter ble hun lagt inn på Kristiania Sindssygeasyl, som var byens kommunale institusjon i «de fattiges kvartal» i Storgata, vegg i vegg med tvangsarbeidsanstalten. Her fantes ingen «Sal A» for fine, gale damer, og Laura ble skrevet inn på Fattigvesenets regning.

Fallet

For en embetsfamilie var dette et formidabelt fall. Det forteller også sitt om hvor fattige kvinnene på Nordstrand var blitt etter tragedien som hadde rammet dem julen 1895, mellom Lauras to kriser. Da hadde Andreas bukket under for lungebetennelse mens han virket som lege i Hadsel. Andreas var den av barna som hadde hatt fast inntekt, og bortfallet av hans støtte må ha skåret dypt inn.

Verre enn fattigdommen var likevel skammen.

Morgenen etter at Laura var innbrakt til Møllergata 19, gikk Inger til Storgata og ga seg til å vente ved asylets port. Snart så hun en åpen vogn komme kjørende nedover gaten med søsteren flankert av to konstabler. Folk stimler til, vinduene fylles av ansikter, alle vil se den fine frøken Munch bli ført inn i galehuset.

Inger gjemmer seg i et portrom. Men da vognen stanser opp, trosser hun skammen og trenger seg gjennom mengden. Hun får vekslet et par ord med søsteren – før Laura blir ført bort.

Helvede paa jorden

Laura blir værende i Storgata i to måneder og skrives ut 6. mars 1897. Deretter sendes hun til en gård som hun rømmer fra etter kort tid, bare for å bli sendt til en ny gård – som hun også rømmer fra. Til slutt slår hun seg til ro på en gård i Hakadal og blir værende der sommeren igjennom.

Det vil si, noen ro finner hun slett ikke. En dag i august skriver hun til direktør Harald Holm ved Kristiania Sindssygeasyl:

«Nu ved jeg ikke andet raad end at gaa langt, langt bort i skoven og legge mig ned og dø. Jeg er saa forpint; jeg er i sorte natten, vanviddets afgrund, helvede paa jorden. Kanske det kan gaa an at operere min sprængte hjerne.»

Selv troen hadde hun mistet. «Det kan ikke være nogen Gud; det ved jeg af erfaring. Hvorfor skulde han ikke give mig lidt lindring i min saare elendighed?»

Laura har kommet til veis ende, hun orker ikke mer. Hun skriver til direktøren: «Jeg maa paa Deres asyl i Storgaden straks!»

Bare to ting ber hun om: Hun vil ha enecelle denne gangen, så vokterne ikke kan komme inn uanmeldt. Og medikamenter som gjør at hun får sove om natten og om dagen kan gå i en dvaletilstand – «netop være vaagen nok til at gjøre, hvad jeg netop er nødt til».

Det er alt hun vil, alt hun klarer: å leve akkurat så mye at hun ikke dør.

Hun ble ikke bønnhørt. Kanskje så legene gjennom den melodramatiske tonen? Eller kanskje tenkte de at skulle hun først leve i sitt eget helvete, var det like greit å gjøre det på en gård langt oppi Hakadalen.

Hva visste Edvard?

Edvard var utenlands under Lauras kriser vintrene 1894 og 1896 og fikk neppe med seg hva som hadde skjedd med søsteren. Én forklaring på det var at tante Karen og Inger gjorde sitt beste for å beskytte ham.

Edvard var familiens håp og Karens yndling og dessuten en fintfølende kunstner med sine egne nerver å ta hensyn til. Ville han tåle sannheten om Laura, enn si de nevrotiske og manipulerende brevene hennes? Karen tok ingen sjanser og unnlot ganske enkelt å videresende dem.

Om ikke før må Edvard i hvert fall ha lært sannheten å kjenne da han sommeren 1897 vendte hjem etter over et år i Paris. Og sannheten må ha svidd: Som eldstesønn må han ha følt en tyngende plikt til å hjelpe familien. Var han villig til å gi undervisning eller å male vakrere og mer lettselgelige bilder for å redde søsteren ut av det fornedrende livet på fattigasylet? Ingenting tyder på det.

For Edvard kom kunsten alltid først. Det innebar at jo verre familien var stilt, dess viktigere var det å holde avstand og heller hjelpe dem fra avstand.

Laura og Edvard hadde begge arvet Bjølstadenes vakre ansiktstrekk. Selv var de overbevist om at de også hadde arvet både morsslektens svake lunger og farsslektens anlegg for sinnssykdom.
Munchmuseet

«Vil ikke nogen se til mig?»

Først året etter, 21. mai 1898, slapp Laura inn igjen i asylet i Storgata. Denne gangen ble hun værende i fire dystre år. Hun fant tilbake til troen, uten at det gjorde henne lykkeligere; det ser vi av brevene hun sendte til en rekke myndighetspersoner for å protestere. Ikke fordi hun var innesperret, men fordi hun var på feil sted – «jeg som hører til en så berømt og rig familie», som hun skriver til byens politimester 7. januar 1902. Så ramser hun opp de solide borgerne og embetsmennene fra farens slektstre.

Edvard nevner hun ikke. Kanskje tenkte hun at en berømt, gal kunstnerbror ikke ville gagne saken hennes. Eller følte hun seg sviktet?

Ifølge et brev hun sendte en slektning i oktober, var hun glemt av alle: «Paa dette elendige sted har jeg nu været i 5 rædsomme maaneder, i næsten hele sommer næsten uden et besøg. Vil ikke nogen af dere se til mig?»

Skal vi tro henne? Laura var mentalt syk. Tante Karen mente dessuten at hun var løgnaktig og i alle tilfelle en dramatisk begavelse. Inger var for lengst var blitt søsterens omsorgsperson, og hun besøkte henne sikkert.

Edvard hadde som vanlig tilbrakt sommeren i Åsgårdstrand, men fikk nok med sine egne nerver da han i august ble kjent med en viss dame ved navn Tulla Larsen. De neste årene skulle de to søsknene kjempe hver sin kamp, Laura bak fattigasylets murer. Edvard på kontinentet og på dyre privatsanatorier i Norge, på vill flukt fra kjærligheten.

Noen slående økonomisk sans viste Edvard Munch aldri, myntene formelig rant ut av lommene hans. I det minste sendte han penger som Laura kunne bruke på kjøreturer og litt til:

«Får jeg sende Dig nogle malersager – Du har talent til at male og Du bør nu prøve at ta skitser derude.»

Hvem visste, kanskje kunne også Laura finne forløsning i kunsten?

«Melankoli»

Denne tegningen anses som en mulig forstudie til Edvard Munchs maleri «Melankoli». Sammenhengen bygger på likheten i kvinneansiktet.
Halvor Bjørngård

Bare én kilde antyder at Edvard Munch kan ha oppsøkt søsteren på Christiania Sindssygeasyl. Mens han bodde på Hammers pensjonat vinteren 1900-1901, malte han bildet som er blitt hetende Melankoli. Laura, der modellen sannsynligvis er søsteren. Hun kan ha besøkt ham på pensjonatet, eller han kan ha besøkt henne på asylet og laget skisser der.

Det er i et notat om dette maleriets tilblivelse at Munch nevner «den melancholske kvinde» han så i et «galehospital». Han fortsetter: «Hun kjendte ikke sin søster der talte til hende ømme ord – hun forstod intet – hendes store sorte øine var uten glans – stirret tomme ubevægelige ut i rommet.»

Som barn skal Laura ha opplevd å bli rammet av innbilt blindhet. Men om denne tilstanden forekom i voksen alder, eller om Edvard bare hadde opplevd søsteren paralysert av tungsinn, må møtet ha vært en hjerteskjærende påminnelse om slektskapet mellom dem.

Forskjellen var at der han hadde seerens evner, var hennes blikk formørket, øynene sorte og tomme.

Maleriet «Melankoli. Laura» er trolig utført mens Edvard bodde på Hammers pensjonat på Nordstrand vinteren 1900–1901. Modellen er høyst sannsynlig søsteren.
Munchmuseet

«Ondskabsfuld og intrigant»

11. mars 1902 står Laura nok en gang på gaten mens asylets port slås igjen bak henne. På fattigvesenets regning utplasseres hun hos en gårdbruker i Bærum. Inger sender med henne veven og besøker henne hver 14. dag.

Skulle det gå bedre denne gangen? Laura kjente seg selv nå, hun forsto at hun ikke klarte seg alene. Og ganske riktig: Før det er blitt sommer, sender distriktslegen i Aker en begjæring om å legge henne inn igjen, denne gang på Oslo Hospital. Ingen desperate brev, ingen selvmordstrusler.

Hun kan rutinen nå.

Tre måneder senere ender affæren mellom Edvard Munch og Tulla Larsen med at en pistol går av i Åsgårdstrand. Skuddet sårer Edvard i fingeren og forsterker krisen han allerede er inne i. De neste årene virvles han inn i en nedadgående spiral som ender med innleggelse på Dr. Jacobsens private klinikk utenfor København i 1908.

I samme periode kjemper Laura sin kamp på Oslo Hospital. Skal vi tro personalet, er ingenting endret.

18. januar 1903: «Skriver stadig Breve, hvori hun beklager sig over alt mulig. Sindssygdom må ei nævnes, men at hun er nervøs og trænger absolutt ro.»

3. februar 1904: «Er muggen og misfornøiet med alt.»

8. februar 1905: «Hun er i høi Grad ondskabsfuld og intrigant, forsøker å sette opp pasientene mot vogterskene.»

Likevel ble Laura boende på hospitalet i ti år. Hun hadde sluttet å rømme, men lengtet etter å slippe unna medpasientene. Samtidig jobbet Inger for at hun skulle få plass i hospitalets nybygg. Da det sto ferdig i 1910, fikk Laura endelig sitt eget værelse med første forpleining, som innebar at hun fikk te, smørbrød og dessert. Pengene som gjorde det mulig, må ha kommet fra Edvard.

«Hun var strålende», mintes Inger senere. Omsider var Laura anbrakt noenlunde standsmessig. Hun fortsatte med vevingen og tjente nok til at hun for første gang i sitt liv kunne invitere søsteren og tanten på middag hos seg.

Det så riktig så bra ut. På gode dager kunne hun til og med finne på å omtale Inger og Karen som «de trofaste».

Ut i lyset

Men så var det de dårlige dagene. Antagelig var det da hun skrev til Edvard, som i april 1909 var blitt utskrevet fra Dr. Jacobsens klinikk og nå bodde i Kragerø. Og i brevene til broren var Laura like klagende og melodramatisk som før. Hvordan kunne han stå imot? Ikke bare så han seg selv i søsteren; som kunstner dyrket han ideen om galskap som en kreativ kilde. Så hva var mer naturlig for ham enn å ta den gales parti mot de trofaste?

Om hun da i det hele tatt var gal:

«Jeg har studeret Laura i disse Aar – Hun er klog – ikke Tale om sindssyg – Men hendes Egenheder er for stærkt udpregede.»

Slik gikk det til at nervekunstneren og nervevraket dannet forbund mot den pliktskyldige. Inger var nemlig overbevist om at enerommet på Oslo hospital var det beste for Laura. Men Edvard hadde bestemt seg: Nå som han hadde vendt hjem, ville han gjøre opp for det forsømte og «bringe min Søster Laura ud i Lyset efter de mange ulykkelige År».

12. oktober 1912 flyttet Laura Munch inn på et privat pleiehjem som Edvard hadde funnet til henne på Tøyen. Hun var da 45 år. Noen år senere skaffet han henne en egen leilighet i Kirkeveien. Etter at han kjøpte Ekely, fortsatte de å brevveksle og møtes med ujevne mellomrom.

Inger må ha betraktet det hele med blandede følelser. I alle år hadde hun ofret seg for Laura uten å ha annet enn seg selv å by på. Edvard var i mellomtiden blitt en rik mann og tok over først da han kunne kjøpe søsteren det beste livet hun kunne håpe på. Resultatet var en dyp og langvarig konflikt mellom ham og Inger.

Med årene ble kantene mellom dem jevnet ut og desto mer etter at de andre gikk bort. Laura døde av magekreft i 1926. Fem år senere gikk Karen bort. Etter at Edvard døde i 1944, var det Inger som kom til å forvalte både hans og familiens ettermæle.

Om hun lot noen av brevene gå i ovnen, må det ha vært de som gjaldt Lauras asylhistorie. Bare asylarkivene og en håndfull brevkladder forteller en annen historie.

Den første kilden inneholder den siste. I en tilføyelse i Lauras journal ved Gaustad asyl for 1894 har noen limt inn dødsannonsen hennes. Under avisutklippet står det skrevet: «Har vistnok ikke senere kunnet få noget selvstændig liv.»

Og deretter, litt nedenfor:

«Hendes bror Edv. Munch (maleren) har ikke anset hende for sindsyg.»