Vilde har ikke vært på skolen på nesten et halvt år. Hun går bare i 3. klasse, men går glipp av livet sitt, tenker moren, Mette Sæhle Nilsen. Vildes hud er blek, kroppen slapp. Mette føler hun har forsøkt alt. En vårkveld hun sitter foran datamaskinen hjemme i rekkehuset i Bergen, tar hun et vanskelig valg: Vi flytter til Danmark!

Flere norske

Mentiqa er en skole for høyt begavede barn. Danmark har flere slike skoler. Skolen Mette har googlet seg frem til, ligger bare et par timers fergetur fra Norge — i Aalborg. De 70 elevene som går her, har alle en IQ som er langt høyere enn normalt.

Vilde og storesøsteren Emilie (13) er de første norske elevene som er skrevet inn på skolen, men blir snart ikke de eneste. Det siste året har flere norske familier ringt, bekrefter rektor ved skolen, Arnfinn Rismoen. Trolig skrives en ny norsk elev inn på skolen neste år.

— Det er en voldsom beslutning å ta. Det er ingen som vurderer å flytte hit uten at det er krise, uten at man har stanget hodet i veggen flere steder, påpeker Rismoen.

I videoreportasjen øverst blir vi med inn på Mentiqa, skolen i Danmark der undervisningsmetodene er ganske annerledes enn på de fleste skoler i Norge. Se selv.

Eventyr

  1. august i fjor tok Mette og barna fergen fra Kristiansand til Hirtshals. Dagen etter, en søndag, kjørte de inn i skolegården.

— Se på dette som et eventyr, det er oss tre på tur, og vi skal gjøre noe annet en stund, sa Mette til døtrene. Noen uker tidligere måtte de ta farvel med klassevenninner og venner. Naboer og familie. Mette hadde en god jobb, fine kolleger. Nå måtte hun si opp den trygge jobben som saksbehandler og overlate rekkehuset til en leieboer. I Aalborg kjente de ingen.

Faren til barna, Mettes eksmann, syntes i begynnelsen dette ikke var en god idé. Og akkurat det var kanskje det aller vanskeligste: Å flytte fra ham.

— Vi flytter ikke fra noe, vi flytter til noe vi tror kan gjøre Vilde bra, argumenterte Mette.

Evnerike

Vilde var åtte år da hun flyttet til Danmark. Hun er ikke et unikt tilfelle. Mange land definerer høyt begavede barn som de med IQ over 120 eller 130. I den norske skolen utgjør de trolig 2-5 prosent av elevene. Førsteamanuensis Ella Idsøe ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger mener definisjonen er for snever, at det også må andre tester til. Hun har i mange år forsket på denne elevgruppen og tror det er snakk om langt flere evnerike.

Vilde går i klasse med elever fra 2.,3. og 4. trinn, mange av elevene kommer fra skoler der de var stemplet som uromakere.
Tom A. Kolstad

— Trolig har 20 prosent av elevmassen høyt potensial. Å være evnerik omfatter mye mer enn det en standardisert IQ-test kan fange opp, sier hun.«Gifted Children» er et vanlig begrep, også i Danmark. I Norge har disse barna mange navn: Evnerike, høyt begavede eller barn med store akademiske talenter. Begrepsforvirringen er stor, men én ting er sikkert: Å være høyt begavet er ikke det samme som å være skoleflink.

— Evnerike elever går i dybden, de spør hele veien og aksepterer ikke alle svar. De tenker annerledes, finner andre typer svar på oppgaver, sier Idsøe.

Psykolog Rolf Lindgren veileder mange foreldre til begavede barn. Han skiller klart mellom begrepene.

— De skoleflinke har evne til å tilpasse seg et system. De passer perfekt inn i skolen fordi de gjør som de blir fortalt og motiveres av gleden over å bli ferdige, påpeker han.

— Evnerike barn har et uforløst potensial i seg, tror jeg. Noen trives og har det bra, men mange av dem har det vondt av årsaker som normalt ikke blir forstått. Det som gjør det problematisk, er at de, til tross for høy IQ, ikke opptrer slik intelligente barn pleier. De bruker intelligensen sin på en slik måte at lærerne rett og slett kan slite med å håndtere dem.

- Hvis elevene heller vil tegne enn å regne, gjør de det. Det sier Arnfinn Rismoen, rektor ved Mentiqa i Aalborg. Bli med inn på skolen der barna har en IQ på mellom 125 og 163 i videoreportasjen øverst.

Livstegn fra rommet

Aalborg nå i januar: Fem måneder etter at familien fra Bergen flyttet til Danmark, kommer Vilde løpende gjennom skolegården. Hun henger fra seg den rosa boblejakken på knaggen i korridoren, viser oss klasserommet og pulten. Løper videre inn i biblioteket, der elevene venter på at morgensamlingen skal starte.

Mette Sæhle Nilsen har leid et sommerhus, en halvtimes kjøring fra skolen.
Tom A. Kolstad

— Romsonden Rosetta har våknet til live, sier en av lærerne og viser elevene nyhetsoppslaget. Kvelden i forveien hadde bakkestasjoner endelig fått livstegn fra den, etter nesten 1000 døgn i sovende tilstand. Små hender fyker i været. Hvor stor er den? Hvor langt unna svever den? Hvor raskt? Hvor mye er den verd?Å gå på skole i Norge var som å spille dataspill i ukevis uten å klare å komme på et høyere nivå, forklarer Vilde.

I barnehagen var hun en aktiv jente. Først da hun begynte på skolen, kom tegnene på at noe var galt. Hun klaget over vondt i magen. Da hun etter jul ble innlagt på barneklinikken på Haukeland sykehus, var legene ikke i tvil om at hun opplevde smerte, men de fant ingenting. Det eneste familien visste, var at Vilde ikke orket å gå på skolen. Besteforeldre stilte opp, familien byttet på å være hjemme med henne. Enkelte dager klarte Mette å lokke henne helt frem til skoleporten. Da de nærmet seg, saktnet Vilde farten, fremme ved porten gråt hun. Og der gikk grensen, sa Mette til skolens ledelse: Hun ville ikke bære datteren gråtende inn i klasserommet.Vilde blir sjekket for et utall mulige alternativer. Mageproblemer, astma, blindtarmbetennelse og asperger, ADHD og ME.

Våren da Vilde er seks år, bestemmer legene seg for å ta en Wisc-test, en intelligenstest for barn. Etterpå ser legen på Mette og sier:

— Er du klar over at hun tester som en 10-åring på alt, noen ganger som en 12-åring?

Sammen går mor og datter ut av sykehuset. De har ikke fått noen diagnose, ikke noen medisiner. Hvordan skal man takle at man har et barn som er begavet, som er utstyrt med en høyere IQ enn det som er normalt? Og hva skal man si?

Kjeder seg

På skolen stilles ett spesielt krav til lærerne: De må ha kunnskap og interesse for hva et evnerikt barn er.
Tom A. Kolstad

Ella Idsøe er i ferd med å fullføre en ny bok om de evnerike barna. Boken er myntet på lærere. I Norge i dag er disse barnas behov ikke ivaretatt, mener hun.— Land som Nederland, Tyskland, Danmark, Frankrike, Romania og Østerrike har alle spesialskoler og spesielle programmer rettet mot elevgruppen.

Idsøe får støtte fra andre eksperter A-magasinet har snakket med. Problemet med å være høyt begavet, slik Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk, ser det, er at de raskt begynner å kjede seg på skolen.

— De kjeder seg fordi undervisningen er for enkel. Store ressurser går tapt. Det blir gjort altfor lite for denne elevgruppen. Ifølge opplæringsloven har disse elevene krav på et spesielt tilbud. Problemet er at det skjer veldig sjelden. Foreldrene har vært tålmodige veldig lenge, sier han og understreker:

— Vi trenger alt vi kan få av kunnskapskapital i dette samfunnet. Tar man ikke grep tidlig, risikerer man at barna går lei av hele skolesystemet. Og det er det tristeste som kan skje.

Men å opprette spesialskoler er ingen god løsning, mener de norske fagfolkene.

— Disse elevene trenger noe å strekke seg etter. Gi dem utfordringer som er på grensen til hva de kan klare. Det bør være et minstekrav. Disse barna er veldig utholdende, de vil stå på til problemet er løst, sier Ulvund.

Lett å skille dem ut

I trappen på skolen i Aalborg henger et stort fotografi av Albert Einstein. Egentlig vil rektor Rismoen spraymale Einstein over hele veggen ved inngangen til skolen. IQ er ikke en konstant størrelse, tror rektoren, den må utvikles og holdes ved like.

Einstein hadde en IQ på mellom 160 og 180. Selv har Rismoen hatt elever som scoret like høyt på intelligenstester. Men han trenger ikke tester for å skille de høyt begavede fra de skoleflinke. Han hører det på måten de ordlegger seg på, spørsmålene de stiller. Når de sitter inne på kontoret hans, kaster de alltid et blikk på plakaten som henger bak ryggen hans, den viser hvordan hjernen er inndelt. Midt i samtalen kommenterer de hva de ser, også plakaten av solsystemet som henger på oppslagstavlen ved døren inn til kontoret.

«Klokeskole»

Skolen han driver, blir kalt både «klokeskole» og «eliteskole». Jantelov, sukker Rismoen.

— Noen er rett og slett dyktigere og kjappere enn gjennomsnittet. Men når det kommer til intelligens, er dette noe man ikke skal si. Dette er ingen eliteskole, men en trivselsskole for høyt begavede barn, understreker han. Skolen ligger alltid på listen over dem med beste eksamensresultater. Men når journalister ringer om dette, avviser rektoren dem høflig.

— Det er ikke derfor vi er her. Avgangseksamen i grunnskolen er ikke en utfordring. Utfordringen er å utnytte den kapasiteten disse elevene har, påpeker han. Rismoen stiller ett krav til lærere han ansetter: De må ha interesse for og kunnskap om evnerike barn.

— Disse elevene er en fantastisk samfunnsressurs, som går til spille hvis ingen tar vare på dem. Å si at disse elevene bare skal ha flere utfordringer, blir for enkelt. Det handler ikke bare om å gi dem en ekstra bok. Noen elever passer rett og slett ikke inn i den pappesken man ønsker at alle elever skal inn i. I møte med en riktig lærer kan problemene løses i vanlig skole, men de løses ikke med innsats utenom det normale.

Lærer Jens Christian Laderkarl spør hva Norah Nedergaard har lyst til å skrive om når hun skal beskrive dagen da alt var annerledes.
Tom A. Kolstad

Ingen repetisjonerPå Mentiqa ble elevene i klassen til Emilie ferdig med pensumet allerede i november. Men målet er ikke å øke tempoet på skolegangen. I stedet jobber de med prosjekter, de har timer i tysk, latin, retorikk og filosofi. De spiller sjakk. — På gamleskolen i Norge var alt like lett hele tiden. Her blir det vanskeligere og vanskeligere, forteller Vilde.

Her får hun lov til å gjøre andre ting i timene om hun kjeder seg. Jobbe på biblioteket eller i skolekorridorene. Spille Minecraft på nettbrett i friminuttene. Tidsskrifter som Illustrert Vitenskap og Historie ligger alltid fremme, de leses flittig. Kun én regel er viktig på skolen: Lærerne repeterer aldri noe fra pensumet. Det er det verste disse elevene vet, dagen kan bli ødelagt.

Ut av boksen

På skolen i Bergen fikk Vilde hospitere på høyere klassetrinn, av læreren fikk hun vanskeligere oppgaver å bryne seg på. Til tross for at hun var borte fra skolen flere uker i strekk, hadde hun ikke problemer med å følge med på pensumet. I timene til klasseforstanderen trivdes Vilde, men i løpet av høsten i 3. klasse ble hun syk igjen. Mor Mette ba om flere møter med skolen da hun så at ting ikke fungerte, men ingenting så ut til å hjelpe. Foreldrene vurderte privatskoler som et alternativ, men ingen av dem hadde erfaringer med evnerike barn.

— Problemet var rett og slett at det som skjedde på skolen, ikke var godt nok. Dette er ikke skolens feil. De hadde bare ikke virkemidlene, ikke forståelsen for hva som skal til, sier Mette.

På Mentiqa får elevene bruke Ipad i frimunettene. Kjeder de seg i timene kan de gå på biblioteket.
Tom A. Kolstad

— Men dette er vel også et ressursspørsmål?- Problemet med den norske skolen er at de ikke klarer å tenke annerledes, ut av boksen. Når elevene tegner, samtidig som det undervises, tenker man bare at de ikke følger med. Men disse barna klarer det. Slik jeg ser det, mangler den norske skolen forståelse og kunnskap om hvem disse barna er.

Den tyske skolen

Psykolog Rolf Lindgren mener det er miljøkriminalitet ikke å ta vare på de evnerike barna.

— Satt litt på spissen er normen i Norge å ha barn som er normalt intelligent utrustet, og som er dritgode til å gå på ski. Norske barn skal være gjennomsnittlig flinke, litt flinke her og litt flinke der. Ikke høyt begavede, sier han.

Ella Idsøe viser til forskning om at hjernen til evnerike barn utvikler seg raskere.

— Evnerike barn lærer ofte å lese og skrive allerede i barnehagen, og de utvikler også interesse for naturfag eller matematikk tidlig. Å holde disse barna tilbake er som å sette seg opp mot naturen. De har en hjerne som er nysgjerrig, som trenger mer. Da må man ikke stoppe dem, sier hun.

Da Jonathan begynte å skolen, måtte han også lære seg et nytt språk.
Tom A. Kolstad

Hjemme på et kjøkken på Fagerborg i Oslo sitter en lyslugget seksåring fordypet over matteleksene. For to år siden tok foreldrene et valg som skal få stor betydning for sønnens videre oppvekst. De lot ham begynne i Den tyske barnehagen i Oslo, som er en del av Den tyske skolen. Nå går han i 1. klasse der.Kjersti Tokstad og Christian Jaksjø er tilbakeholdne med å kalle Jonathan evnerik eller veldig spesiell. Men da han, før han var to år gammel, hadde lært alle bokstavene, både de små og de store, skjønte foreldrene at han var interessert i andre ting enn de andre barna i barnehagen. Før han var fire år, hadde han knekket lesekoden. Erfarne eksperter A-magasinet har vært i kontakt med, bekrefter at dette er overraskende tidlig.

Foreldrene kjøpte magnetbokstaver til kjøleskapet, men har aldri presset sønnen til læring, understreker de, bare gitt ham svar når han har spurt. Enten det er om trikkeskinner, 2. verdenskrig eller lyset i en lyspære. Spørsmålene har vært mange. Da Kjersti og Christian begynte å lese litteratur om evnerike barn, falt brikkene på plass.

I barnehagen etterspurte foreldrene ekstra lesetrening, kanskje Jonathan kunne være med i førskolegruppen? Men i barnehagen ville de bare at han skulle være ute og leke.

— Er ikke det også viktig?

— Jo, men vi så samtidig at Jonathan hadde behov for intellektuelle stimuli, sier Kjersti.

Innesluttet

Barnehagen klarte ikke å møte sønnens behov for kunnskap, mener foreldrene. De så det på ham. Jonathan gikk fra å være et nysgjerrig og aktivt barn til å bli stille og innesluttet. Han klaget over vondt i magen, ville ikke i barnehagen. Når de spurte hvordan han hadde hatt det, husket han ikke.

Far Christian er musiker og jobber jevnlig i Tyskland. Selv om ingen av dem har familie der, var valget av skole derfor ikke helt unaturlig, påpeker de. Da Jonathan begynte i Den tyske barnehagen, måtte han lære tysk, han fikk lære mye nytt, og hver uke oppsøkte barnehagen et museum.

— Allerede den første uken så vi en voldsom oppblomst- ring. Vi har aldri tvilt på at dette var et riktig valg. Å se en så stor forskjell hos et barn er ganske sterkt, sier Kjersti.

Christian mener man begår en stor feil ved å tenke at barn må lære de samme tingene samtidig.

— At interessen for læring skal følge et kronologisk løp, tror jeg ingenting på, sier han.

Vilde fant seg raskt nye venner på skolen.
Kolstad, Tom A.

Ikke fravær

Første skoledag i den obligatoriske prøveuken på Mentiqa måtte Mette bære Vilde inn på ryggen i klasserommet. Etter fem dager sa Vilde: Kan vi være her en uke til? Nå, etter fem måneder, har hun kun hatt to fraværsdager.Hodet ditt tenker annerledes og raskere enn andres, pleier moren å forklare Vilde. I sykehusrapporten sto det at hun viser «meget høyt evnenivå, klart over aldersnorm». Først da de dro til Danmark, fortalte de venner og naboer om resultatene fra prøvene på sykehuset. Moren var redd folk skulle misforstå.

— Dette handler ikke om at evnerike barn er så gode eller har så høy intelligens. Dette handler kun om et barn som ikke hadde det bra, sier Mette.

Å flytte til Danmark har ikke vært bare enkelt. Etter høstferien gråt Vilde da de kom tilbake til skolen. Storesøster Emilie innrømmer at hun savner vennene hjemme i Norge. Men når hun ser på lillesøsteren som hver morgen, bortsett fra de to høstdagene, løper inn i skolegården, skjønner hun at de har gjort et riktig valg.

Mette har sagt at de tar et år av gangen. Hun føler seg privilegert som kan klare dette økonomisk, men vil etter hvert være avhengig av å ha en jobb.

— Folk sier til meg at jeg er tøff som gjør dette. Jeg er ikke tøff, bare desperat, understreker hun.

— Men det er jo magisk, det som har skjedd. Det valget vi gjorde, viste seg å være riktig.