Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 12.11.2011.

«Jeg tenkte at nå dør jeg eller blir lam»

En rullestol står ved siden av sengen til Hanne på St. Olav sykehus i Trondheim. Hun er i ferd med å parkere den for godt. Det er nærmest et under. For da Hanne en knapp uke etter 22. juli våknet fra kunstig koma på Ullevål sykehus, var venstrearmen urørlig og høyrehånden så svak at hun knapt kunne holde noe i den. Bena kunne ikke bære henne.

Hanne Hestø Ness ble skutt tre ganger, i nakken, venstre hånd og i overarmen.
Stein Bjørge

Hun blir funnet nesten livløs i en blodpøl innerst i hjørnet av vindusrekken i storsalen. Bestevenninnen Lene Maria lå over henne, skutt og drept. Hun satt på Hannes fang da Anders Behring Breivik kom inn og startet sin massakre.— Kulene traff meg med en så voldsom kraft at jeg ble slengt bakover og traff veggen. Jeg tenkte at nå dør jeg eller blir lam. Jeg lukket øynene og tenkte at tiden går fortere hvis jeg sovner.

Da redningen kom, trodde politiet Hanne var død, men hun klarte å bevege foten slik at de så hun levde.

Etter det er nevrokirurgisk avdeling på St. Olav stedet Hanne driver med opptrening.

— Jeg sørger over Lene Maria og alle de andre som ble drept. Men selv om ingenting blir som før, er det fortsatt så mye å glede seg over i livet.

«Det er viktig å se bra ut, men viktigst er det å leve»

— Å miste høyrearmen er et hinder, men hindre kan man komme forbi, sierCecilieHerlovsen.

Legene på Ullevål sykehus prøvde i det lengste å redde Cecilies Herlovsens arm, men det gikk ikke.
Stein Bjørge

Cecilie var en glad jente før 22. juli. Det er hun fortsatt, selv om Anders Behring Breivik ødela så altfor mye den dagen.— Jeg er ungdom, og det er viktig å se bra ut, men viktigst er det å leve.

Legene på Ullevål sykehus prøvde i det lengste å redde Cecilies arm, men infeksjonsverdiene i kroppen steg, og amputasjon var eneste løsning. Nå er protesen aldri langt unna, en protese hun langt på vei har akseptert å leve med.

Cecilie utstråler energi og styrke og masse mot. Hun ærlig nok til å fortelle om sine tunge stunder.

— De kan komme over meg helt plutselig, som når jeg skal kverne pepper. Det er vanskelig å få til med venstre hånd... Men familie og venner får meg opp når jeg er på bunn. Jeg tillater meg å ha dårlige stunder, men ikke i lange perioder.

Cecilie var i hovedbygget påUtøyasammen med venninnen Andrine Bakkene Espeland (16) da gjerningsmannen kom. De flyktet sammen med flere andre og løp sørover til Nakenodden for å gjemme seg. Men Behring Breivik fant dem og skjøt. Andrine døde.

«Jeg nekter å være et offer for terror»

Lars Grønnestad har drevet med kickboksing siden 2004. Han er sterk og veltrent, og han er på vei mot god, gammel form.

Man kan knapt se skuddsåret til Grønnestad. Kulene fra Anders Behring Breiviks våpen rammet tilfeldig.

— Kulens inngangshull var fem cm fra ryggraden, og den traff meg idet jeg var i bevegelse og gjerningsmannen var langt unna. Hadde han forandret geværstillingen med en brøkdel av en grad, kunne utfallet vært annerledes. Kulen kunne ha truffet ryggraden eller hjerteregionen, og jeg hadde enten vært lam eller død.

Lars var på teltplassen da han hørte skuddene.

— Jeg løper mot skogen og kjenner et dunk i ryggen, så kollapser jeg i gjørma. «Faen, jeg er skutt, det skjer ikke», tenker jeg der jeg ligger med pustevansker.

Men det skjedde, og Lars karrer seg til et tre der han forsøker å gjemme seg mens han smører seg inn med gjørme.

Så ringer han 113 og kommer igjennom. Som en av de første kunne han fortelle politiet hva som skjedde.

— Jeg har vært så heldig, veldig heldig, og jeg nekter å være et offer for terror. 22. juli skal ikke forandre på hvordan jeg ser på verden og planene jeg har her i livet.

«Selvfølgelig har jeg hatt flaks, jeg lever!»

Eirin Kristin har trent hele livet, det synes på kroppen hennes. Hun er fysisk, hun er sterk. Uten blygsel bretter hun opp genseren, og vi ser sår og arr. En av tre ekspanderende kuler traff Eirin i magen. Halve tykktarmen er operert bort, og en del av muskelen i armen er skutt bort. Men hun har full bevegelse og førlighet i den.

Eirin Kristin Kjær ble skutt fire ganger på Utøya.
Stein Bjørge

Eirin er rett utenfor kiosken når Behring Breivik begynner å skyte. Hun rømmer mot teltplassen, og gjemmer seg bak et telt. Han skyter og treffer Eirins venninne. Eirin drar henne med seg, og de flykter videre inn mot skogen. Hun blir liggende ytterst. Han kommer dit, ser på henne og skyter igjen.— Det er som om magen min eksploderer når han treffer meg i magen og i armen.

Eirin klarer å flykte ned mot vannet og setter seg som i en stol på en stein. Der sitter hun fra klokken 17.30 til 19.30 før redningen kommer.

— Selvfølgelig har jeg hatt flaks, jeg lever!

«Man overlever liksom ikke et skudd i hodet»

Ingela blir innhentet av Anders Behring Breivik på sørspissen av øya, få minutter før han pågripes av politiet .

Ingela Heie ble skutt to ganger, i ansiktet og venstre arm.
Stein Bjørge

Hun ser ham så vidt før han skyter henne, i overarmen og i ansiktet.— Jeg husker jeg tenkte at det var dumt jeg lå med venstresiden opp, hjertet mitt var blottet, på en måte. Jeg trodde øret mitt var truffet fordi det pep sånn. Det var veldig vondt.

Ingela hadde flaks. Kulen traff visdomstannen hennes og endret retning.

— Jeg ville vært død, hjernedød eller blind om ikke tannen var der. Man overlever liksom ikke skudd i hodet

Men Ingela overlevde.

Fragmentene av kulene er fortsatt i hjernen hennes. Det kan gjøre mer skade å fjerne dem enn å la dem bli.

Skuddsåret på venstre kinn synes knapt. Ved å gå nærmere ser man små svarte prikker. Ingela plukker litt og viser oss at kulerestene finner veien ut gjennom hudens porer.

— Det er godt å føle at kroppen og alt det fysiske er i fremgang. Men hverdagen er tøff. Jeg skvetter lett og har søvnproblemer. Men jeg får god støtte av foreldrene mine, Andreas, kjæresten min og venner.