«Jeg kunne se konturene av kroppsdelene som manglet. Vi ødelegger alt som er perfekt. Vi er den perfekte ødeleggelse. Det var ingenting det gikk an å si til den vesle jenta der hun lå og stirret opp på meg med to fengslende øyne.»

Fra Inni tomheten av Samar Yazbek

Har du lyst til å snakke om smerte?

OK, la oss snakke om smerte.

Samar Yazbek trekker pusten. Øynene er blanke og de konstant gestikulerende hendene hviler noen øyeblikk på bordet foran henne.

Utenfor fortsetter trafikken i et evig sig forbi blankpolerte butikkfasader. Den syriske forfatteren har levd i eksil i Paris siden hun flyktet fra Syria bare måneder etter hun deltok i de første protestene mot Assad-regimet i 2011.

Nå er hun i Berlin for å delta på litteraturfestival. Hun er aktuell med sin femte bok, den dokumentariske romanen Inn i tomheten .

Amputerte og lemlestede

Yazbek skriver om syriske familier som er fordrevet fra hjemmene sine og skjuler seg i kalde, mørke fjellgrotter. Barn med amputerte kroppsdeler som sitter i solen og leker. Hun beskriver mennesker som har fått fingrene klippet av. Én soldat blir lemlestet fordi han nekter å adlyde ordre om å voldta.

En annen løper gjennom gatene med et varmt hode på en stake. Til skrekk og advarsel.

Yazbek er selv blitt banket opp, arrestert og trukket gjennom Assads torturkammer for at hun skal vite hva som kan skje hvis man gjør motstand.

– Jeg tror smerten denne massive formen for vold medfører egentlig er over menneskelig bæreevne. Man har jo ikke lenger noe lys i horisonten man samtidig kan feste blikket på, sier hun.

Boken, som kom på norsk denne uken, tar utgangspunkt i tre forbudte reiser Yazbek foretok tilbake til Syria mellom 2012 og 2014.

Snudde ryggen til sine egne

Hennes historie er annerledes. Yazbek tilhører den samme muslimske minoriteten som Assad-familien; hun er alawitt. Likevel har hun valgt å snu ryggen til sin egne og kjempe mot regimet til Bashar al-Assad. Og for demokrati.

Samar Yazbek snek seg tilbake til hjemlandet Syria tre ganger for å dokumentere grusomhetene.

– Da revolusjonen startet, satt jeg som en hvilken som helst annen forfatter og skrev på en roman. Men det var umulig å fokusere på litteratur når så store endringer var i anmarsj, forteller hun.Yazbek avviser konsekvent alle spørsmål som har med familien hennes å gjøre, også når vi spør om hvordan hun ser for seg fremtiden til sin egen datter, som er i begynnelsen av tyveårene.

Selv om vi bruker tolk under intervjuet, fanger hun fort opp spørsmålet og vifter avvisende med hånden mens hun smiler unnskyldende.

– I’m sorry! sier hun

Gjorde opprør og rømte hjemmefra

Engelske The Guardian intervjuet henne da hennes forrige bok, Into the Crossfire , en dagbok fra revolusjonen, kom i 2012. Der skriver de at Yazbek gjorde opprør mot det konservative tankegodset regimet sto for allerede som 16-åring. Hun rømte hjemmefra i harnisk over at brødrenes fremtid var mer verdt enn hennes.

Med en drøm om å bli forfatter bestemte hun seg for å klare seg på egen hånd. At hun skrev kritisk om sine egne og uten blygsel skildret både erotikk og lesbiske relasjoner, var ille nok. Men det ble enda verre da hun senere ble offisielt stemplet som forræder etter at hun sluttet seg til revolusjonen.

Folk sluttet å snakke med familien hennes.

Jeg føler skyld fordi jeg alltid har medført trøbbel for familien min.

– Jeg føler skyld fordi jeg alltid har medført trøbbel for familien min. Derfor vil jeg snakke minst mulig om den. Flere har ment at brødrene mine ikke er ordentlige menn, siden de ikke har tatt livet av meg, fortalte hun til den engelske avisen.

Etter å ha flyktet og blitt arrestert flere ganger i kjølvannet av revolusjonen, forlot hun i 2011 Syria sammen med datteren sin. Etter at hun kom til Frankrike, har det egentlig ikke vært mulig for henne å reise tilbake. Hun står på dødslistene.

I Berlin. Forrige uke deltok den syriske forfatteren Samar Yazbek på en litteraturfestival i byen. Hun er imponert over alle europeere som hjelper flyktningene. - Der kan man se hvilken positiv effekt det har på folk at de får vokse opp i et demokrati! sier hun.

Turte ikke å publisereLikevel valgte hun å dra: På sin aller første tur tilbake til Syria snek Yazbek seg over grensen fra Tyrkia da natten var på sitt mørkeste. Hun reiste ikke tilbake for å skrive, men for å hjelpe kvinner og barn i de frigitte nordområdene.

På den andre siden av piggtrådgjerdene ble hun overveldet av forandringene og grusomhetene som møtte henne.

Det fantes ingen gryende frihet. Hun bestemte seg raskt for å dokumentere mest mulig av det hun så, selv om hun i begynnelsen ikke turde å publisere noe av det hun skrev.

– Jeg våget heller ikke å fortelle noen at jeg skrev på en bok, for jeg var redd for konsekvensene. Det er jo ingen som slipper inn for fritt å rapportere om det som skjer.

Hun tok vare på navnene til alle hun møtte og har kontaktet dem i ettertid for å få tillatelse til å bruke historiene deres. Redselen sitter fortsatt i henne.

Det hadde ingenting med mot og tapperhet å gjøre, jeg var livredd absolutt hele tiden.

– Jeg ønsker ikke å bo i eksil, jeg vil selvfølgelig helst bo hjemme i Syria. Og da jeg reiste tilbake første gang, var det fordi jeg virkelig ville hjem og hjelpe til. Det hadde ingenting med mot og tapperhet å gjøre, jeg var livredd absolutt hele tiden.

Fantastisk å se viljen til å hjelpe

I Paris føler hun seg trygg. Men spørsmål rundt sikkerhet og om hun må leve på hemmelig adresse åpner bare for svært korte svar.

Hun vil ikke snakke om sikkerhetstiltakene hun lever med. Helst ville Samar Yazbek vært hjemme i Syria.
Kristian Ridder-Nielsen

– Jeg bruker ikke tiden på å gjemme meg. Jeg bruker tiden på å jobbe, sier Yazbek kontant.

– Hvordan opplever du europeerens håndtering av flyktningekatastrofen?

– Jeg synes det er fantastisk å se hvordan europeere trår til og hjelper der det trengs. Der kan man se hvilken positiv effekt det har på folk at de får vokse opp i et demokrati! Det er veldig interessant og fint å få oppleve.

– Hva med politikernes håndtering av krisen?

– Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig, dette er jo en forferdelig kompleks situasjon. Jeg har sett med egne øyne hvordan hele verden har snudd seg vekk fra det som har fått utvikle seg i Syria. Og hva er tilbake? Et stakkars dyr, flådd levende, som fortsatt puster mens alle forsøker å klore til seg sin del av slaktet. Syrere vil helst bo i Syria. Men så lenge verden fortsetter å snu seg vekk, vil flyktningestrømmene vedvare.

Føler ingen kjærlighet

Hun tenner nok en sigarett, ser på klokken. Det er ikke lenge til neste journalist kommer. Deler av det lange mellomblonde håret har grånet litt. Hun har festet det med en liten klemme bak og forsøker å fikle på plass noen løse hårlokker som irriterer foran øynene. Hun er ikke den samme som hun var før revolusjonen, sier hun.

Jeg føler ikke kjærlighet slik jeg gjorde før. Eller glede.

– Som person er jeg svært forandret. Jeg føler ikke kjærlighet slik jeg gjorde før. Eller glede. Det er akkurat som jeg ikke har normale følelser mer, sier hun.

– Om de kommer tilbake vet jeg ikke, men det håper jeg jo.

Samar Yazbek snakker om det å sette seg ved tastaturet i Paris for å skrive om det hun opplevde på reisene tilbake til hjemlandet.

– Jeg vet at noen mener at man kan skrive av seg sorg og smerte. For meg var det omvendt. Det kom tilbake med dobbel styrke. Det satte seg fast inni meg. Der sitter det fortsatt.

– Hva slags forhold har du til håp i dag, sammenlignet med for fem år siden?

– Jeg er fortsatt drevet av håp, men har fått et litt annet syn på det. Jeg tror ikke lenger på endringer i Syria på kort sikt. Men på lang sikt håper jeg. Det er klart vi skal tilbake.