Tyskerne kjenner henne plutselig ikke helt igjen.

Frau Merkel. Mutti. Den solide og ujålete regjeringssjefen med dressjakken og det alvorlige, nærmest sørgmodige ansiktet. Fysikeren fra DDR som mot alle odds endte opp som Tysklands ubestridte leder, det mektigste mennesket i Europa og kanskje den viktigste kvinnen i hele verden.

«Wir schaffen das», sa hun 31. august om den europeiske flyktningkrisen. «Vi får det til.» Vi fikser det.

Nå diskuteres det på kneipene rundt i Tyskland, og ikke bare der, om de tre små ordene var begynnelsen på slutten på hennes eventyrlige politiske karrière. «Vi øyner slutten på Merkel-epoken. På mange måter er det dypt urettferdig. (...) Problemet er at regjeringen hennes har mistet kontrollen over situasjonen», skriver sjefkommentator Gideon Rachman i The Financial Times.

Ikke helt Obama

Hvilket drama det er. Titusener på titusener av mennesker er på vandring nordover fra Midtøsten og Afrika gjennom Balkan. De tar seg inn i Bayern og andre tyske delstater, ofte mer enn 10.000 mennesker pr. dag. De blir tatt hånd om i kaserner, gymsaler, telt. Viljen til å hjelpe er stor. Men i byer og landsbyer øker bekymringen over hvor dette skal ende.

«Vi får det til», sier altså Merkel.

Det er en tysk variant av den offensive og utpreget amerikanske valgkamp-parolen til Barack Obama i 2008:

«Yes, we can! »

Men dette er jo ikke Merkels stil. Hun har ikke for vane å lire av seg ting som virker lettvint, overilet, dårlig utredet, slagordpreget. Det avventende og forsiktige har vært hennes styrke og varemerke. Hun er de små skritts og gjennomtenkte avgjørelsers politiker. Så kom likevel altså dette enkle og overrumplende «vi får det til» om et kjempemessig problem, en flyktningkrise av uante dimensjoner. Tyskland skal vise raushet og forbarme seg over syrerne som er tvunget på flukt. Hvor mange, og hvordan, er for Merkel ikke det avgjørende i denne omgang.

Droppet detaljene

«Tyskland er et sterkt land», sa Merkel på sin halvårlige pressekonferanse i Berlin, på den siste dagen i august. «Vi har

Ungarn ble i 1989 det første landet i østblokken som klippet hull i grensen mot Vest-Europa. Men i sommer begynte nettopp Ungarn å sperre grensene sine på nytt.
BERNADETT SZABO

tt til så mye før, og vi skal få til dette også. Vi får det til, og der vi møter hindringer, skal vi overvinne dem.»

Droppet Dublin

  1. september åpnet hun Tysklands porter for titusener av flyktninger som var blitt sittende fast i Ungarn. Hun ga beskjed om at flyktningene heller ikke lenger skulle sendes tilbake til det første Schengen-landet de var kommet til, slik ordningen etter Dublin-avtalen er. Tyskerne skulle behandle sakene selv.

Hun erkjente at Tyskland ville motta minst 800.000 asylsøkere i løpet av 2015 — tallet ble snart antatt å komme godt over millionen - men Merkel ville ikke sette noen begrensninger i form av tall. Et Tyskland som ikke tok seg av mennesker med akutt behov for beskyttelse, var ikke fru Merkels land.

Hun ble utskjelt av rasende høyreekstremister under et besøk i Heidenau i Sachsen, men lyttet ikke til dem. Rasister og høyreekstreme var en skam for Tyskland. Punktum. Takknemlige asylsøkere fikk ta selfies med henne.

Fra slem til Mor Teresa

Hvilket positivt skifte av image dette var - i verdenspressen. Den samme kvinnen som så ofte ble fremstilt som den strenge og følelseskalde under Euro-krisen, hard i klypa med grekerne, ble nå gjenstand for de varmeste kjærlighetserklæringer fra mange hold. Hun fremsto som statskvinnen som gikk foran, humanisten, som i møte med det syriske ragnaroket, viste storsinn.

Snill pike på coveret til Tysklands ledende nyhetsmagasin.
cover

Mutter Angela. Mor Godhjerta. Der Spiegel slo til med en forside der Merkel hadde Mor Teresa-tørkle på hodet. «Takk, Angela Merkel», proklamerte rockeren Bono fra U2.

Fikser det ikke!

Men den rause linjen slo ikke an overalt. Så absolutt ikke. I Tyskland falt hun brutalt på meningsmålingene. Det kom sjofle antydninger om at hun fisket etter Nobels fredspris.

Landsbyen Vockerode i Sachsen-Anhalt hengte opp et kjempebanner som raskt ble vist i avisene.

«Nei, fru Merkel. Dette klarer vi ikke. 1300 innbyggere. 650 asylanter.»

Ungarns statsminister Viktor Orbán, som allerede i juli startet byggingen av en grensemur mot Serbia og Kroatia, advarte Merkel mot å bedrive «moralsk imperialisme» overfor andre EU-land.

215 borgermestere i det folkerike Nordrhein-Westfalen sendte 20. oktober varselbrev til Merkel om at trykket av innvandringen nå var blitt for stort. Forbundspresident Joachim Gauck uttalte forsiktig at det er grenser for hva tyskerne kan få til.

Tyngst har kritikken vært fra Horst Seehofer, statsminister i Bayern og leder av Merkels søsterparti CSU. Seehofer forlanger helomvending, ikke bare en forsiktig justering av den asylpolitiske kursen, og har truet med å klage Merkel-regjeringen inn for forfatningsdomstolen i Karlsruhe.

Galgenhumor

Merkel kvitterte forrige mandag med å dra til Nürnberg i Bayern — til en borgerdialog med et sekstitalls mennesker. En ung lærer forsikret henne sin støtte i flyktningsaken, det samme gjorde en god venn av ham, forklarte han, selv om skepsisen jo var stor i Bayern.

«Da er vi i hvert fall tre», sa Merkel tørt.

Stadig tydeligere de siste ukene har hun passet på å si fra om de andre og strengere sidene ved asylpolitikken sin: Raskere saksbehandling og utsendelse av dem som ikke har krav på beskyttelse. Sterkere europeisk samarbeid og byrdefordeling. Hun har vært i Tyrkia for å drøfte tiltak for å bremse strømmen av migranter.

Asylstrømmen må bremses. Angela Merkel besøker Tyrkias president Recep Tayyip Erdogoan for å drøfte hva som kan gjøres i Syrias nærområder.
Tolga Bozoglu

Ti år ved roret

  1. november har Angela Merkel vært forbundskansler og regjeringssjef i det gjenforente Tyskland i nøyaktig ti år. Det er på ingen måte noen rekord i tysk etterkrigshistorie, partifellene Konrad Adenauer satt i 14 år fra 1949 til 1963, og Helmut Kohl i hele 16 år, fra 1982 til 1998.

Men partileder har hun alt vært i 15 år. Et helt Europa har vent seg til at Merkel bare er der. Dessuten har hun noe som både Adenauer og Kohl manglet — ryet som Europas ubestridt mektigste person.

Størst før Hillary

Vest-Tyskland var i tiårene etter krigen en økonomisk kjempe, men en politisk dverg, og trivdes godt med det. Adenauer kunne ikke få seg til å se ned på Frankrikes president Charles de Gaulle, Kohl var ingen kongeørn i selskap med Frankrikes François Mitterrand og britenes Margaret Thatcher.

I dag får ingen seg til å hevde at en britisk statsminister, en fransk president eller en EU-sjef er i nærheten av å nå den tyske forbundskanslerens innflytelse. Og ikke i hele verden finnes en kvinne med like mye makt som Angela Merkel, i hvert fall ikke før Hillary Clinton eventuelt blir valgt til president i USA neste høst.

Men Merkel hadde ikke vært Merkel om hun begynte å prale med det. Hun er mer av en hvisker enn en folketaler, og flink til å tie når de trengs - en gave hun utviklet gjennom sine 35 år i DDR-diktaturet.

Mot strømmen

Hun ble født i Hamburg i 1954, men familien flyttet bare noen uker senere til DDR. Angelas mor var sterkt imot det. Langt, langt vanligere var det å flytte fra øst til vest i disse årene, men familiefar Horst Kasner hadde takket ja til en stilling som prest i Øst-Tyskland. Slik gikk det til at Angela Kasner, senere Merkel, fikk hele sin oppvekst i presteboligen i utkanten av landsbyen Templin i Brandenburg, nord for Berlin.

Angela var syv år da Muren ble reist i Berlin den 13. august 1961. Det var en søndag, og det var mange i kirken i Templin som satt og gråt, ikke minst Angelas mor.

Men fra denne dag hadde presteparet Kasner gitt hverandre et løfte: Den dagen Muren igjen falt, skulle de dra til luksushotellet Kempinski i Vest-Berlin og spise østers!

Prestefamilien drev ingen aktiv motstand mot kommunistregimet, det var snarere snakk om å holde passiv avstand, skriver Merkel-biografen Evelyn Roll.

Kløpper i matte og russisk

Det viktigste Angela kunne gjøre, sa moren hennes, var å gjøre det så godt hun kunne på skolen. Så ble hun da også et skolelys av de sjeldne, særlig fremragende i matematikk og russisk. Foreldrene inspirerte henne til å satse på realfag, som det var vanskeligere for skoleledelsen å lage marxisme-leninisme av.

1991. Fersk ungdoms- og kvinneminister i Tysklands første regjering etter gjenforeningen.
Herlinde Koelbl

Som fysikkstudent i Leipzig giftet Angela seg i 1977 med medstudenten Ulrich Merkel. Hun beholdt familienavnet hans, selv om ekteskapet tok slutt i 1982. I de tolv siste årene før Murens fall og Tysklands gjenforening, var hun medarbeider i Sentralinstituttet for fysikalsk kjemi, en del av DDRs vitenskapsakademi. Daglig dro hun fra sin lille leilighet på Prenzlauer Berg til den inngjerdede og stusslige instituttbygningen i Adlershof sørøst i Berlin. Mye av arbeidsreisen gikk langs Berlinmurens østside.

Freie Deutsche Jugend

«Mine hamsterår» har Merkel senere sagt om denne livsepoken. Hun var medlem i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ), attpåtil som sekretær for agitasjon og propaganda. Men Merkel har senere insistert på at hun bare var kultursekretær, med ansvar for utdeling av teaterbilletter. Et Stasi-dokument fra 1984 bekrefter hennes sak, hun ble omtalt der som et menneske med en sørgelig negativ innstilling til bonde— og arbeiderstaten.

I 1986 fikk hun en lengre arbeidsreise til Vest-Tyskland, men hoppet ikke av. Samme år leverte hun sin doktorgradsavhandling, med en tittel av den ikke altfor kjappe og lettvinte sorten: Untersuchung des Mechanismus von Zerfallsreaktionen mit einfachem Bindungsbruch und Berechnung ihrer Geschwindigkeitskonstanten auf der Grundlage quantenchemischer und statistischer Methoden . («Undersøkelse av mekanismen for nedbrytningsreaksjoner med enkelt bindingsbrudd og beregning av deres hastighetskonstanter på basis av kvantekjemiske og statistiske metoder.»)

Det sto ikke i stjernene at denne grundige og lavmælte fysikk-kandidaten fra Øst-Tyskland skulle nå til topps i en tabloid verden.

Demokratisk oppbrudd

Men se! I oktober 1989, da Muren og hele det europeiske jernteppet knakte i sammenføyningene, var Angela Merkel å se som ivrig deltager i Demokratisk oppbrudd, en av flere politiske grupperinger som oppsto i denne store og eventyrlige forvirringens tid.

I mars 1990, etter det første og siste frie valget i DDR, var hun blitt kristelig-demokrat og talsperson for statsminister Lothar de Maiziere. Det var en merkelig regjering, opptatt som den var av å få oppløst seg selv og sin stat, jo før jo heller. De mer kjente opposisjonelle fra DDR-tiden hadde vyer om å lage en ny, demokratisk stat i øst. Merkels mål var annerledes, hun sammenfattet det i tre ting: Snarest mulig tysk samling. Markedsøkonomi. Plass i forbundsdagen, den fellestyske nasjonalforsamlingen.

Klatret fort

En brattere karrièrestige har knapt noen sett. Angela Merkel var førstegangsvelger i 1990, kvinne- og ungdomsminister i det gjenforente Tyskland fra 1991, miljøvernminister fra 1994, generalsekretær i det politiske partiet CDU fra 1998, leder fra årtusenskiftet 2000. «Jenta mi», sa forbundskansler Helmut Kohl, han måtte ha med seg noen utvalgte østtyskere i jobben med å samle landet.

Men jenta viste seg med årene såpass uavhengig at hun aktivt bidro til å detronisere Kohl som partileder etter en korrupsjonsskandale som hadde rammet både Kohl personlig og partiet hardt. Kohl var blitt omtalt som Europas politiske eikekommode, et møbel som ikke var til å rikke på. Men Merkel klarte også det.

På verdensscenen

Stødig ledet hun sitt land gjennom internasjonale finanskrisetider. Hun ble raskt Vestens viktigste stemme og forhandler da Russland tok seg til rette i Ukraina, Merkel og president Vladimir Putin kunne drøfte saken sammen på flytende tysk og russisk.

I sitt eget folk sto hun sterkere enn noen gang da hun denne høsten altså markerte seg som den store asylliberaleren og brått drattet nedover i popularitet.

Fortsatt mener et flertall at hun gjør en jobb, siste tall var 54 prosent, men hun pleide å score veldig mye høyere enn det.

Det er ikke sånn at Angela Merkel aldri kan overraske og ta noen raske avgjørelser, minnes det nå om. Med forbløffelse merket både nordmenn og tyskere seg festkjolen som hun stilte med til åpningen av Operahuset i Bjørvika i 2008, en utringning så sjenerøs at noen i Akersgata begynte å leke med overskrifter av typen «Det delte Tyskland er tilbake».

Visvas, hadde Merkel sagt til dette - med rette. Uendelig mye viktigere var den raske og uventede beskjeden fra Merkel etter katastrofen på Fukushima-kraftverket i Japan i 2011. Etter et par dagers overlegninger med partiet gikk hun inn for total avvikling av all tysk kjernekraft. Bråk ble det da også.

«De er veldig, veldig mange. Men vi er 80 millioner», sa Angela Merkel til bekymrede partifeller i Bayern.
Daniel Karmann

Exit-strategi

Hva drev henne egentlig til denne dristige «vi klarer det»-replikken?

Jo, kanskje er det intet mindre enn en del av hennes nøye gjennomtenkte exit-strategi, antyder Christian Schnee, tysk universitetsmann i Storbritannia, i en kronikk i The Guardian.

Det er over ett år siden Der Spiegel, med sentralt plasserte, men dog anonyme kilder, meldte at Merkel ikke var interessert i å sitte ut sin valgperiode til 2017 og satse på enda et gjenvalg. Hun ville bestemme sin egen avgang som forbundskansler og partileder, ikke som sine forgjengere, bli felt.

Merkel avviser dette som løsprat. Ingen annen politiker gjør henne heller på kort sikt rangen stridig. De to store partiene i tysk politikk, kristelig-demokratene og sosialdemokratene, sitter i regjering sammen. Opposisjonen er dermed svak.

Men det er ikke til å unngå at opptil flere nevner generalsekretærjobben i FN, som blir ledig ved inngangen til 2017. Vil ikke Angela Merkel, nå også som fanebærer for raus asylpolitikk og internasjonal solidaritet, være den perfekte til denne jobben, attpåtil den første kvinne etter Trygve Lie og syv andre mannlige generalsekretærer?

En østtysk talskvinne mot nye murer her i verden?