Denne saken kan du også høre, hvis det passer deg bedre. Her leser journalist Halvor Hegtun artikkelen i sin helhet:

«Dette blir ikke smertefritt», sa statsminister Erna Solberg.

Det var slutten av januar, og på «Ankomstsenter Finnmark», den golde brakkebyen i Kirkenes, sto unge familiefedre og vrengte sine lommebøker for å vise hva de hadde igjen av penger og håp foran utkastelsen fra Norge.

Russland hadde sagt nei til å ta imot busser med avviste asylanter over Storskog, men statsministeren hadde ikke gitt opp håpet om å få ut igjen brorparten av de 5000 menneskene som før jul kom i klyngevis på sykkel over riksgrensen:

«Det vil forårsake stor smerte hos dem som har tapt håpet sitt om et opphold her. Du må skjønne mennesk­ene oppe i dette. Det er den største krisen de har vært oppe i...»

November 2015. Flyktninger mottar instrukser fra en norsk politibetjent på Storskog nær Kirkenes.

På en måte var det ikke bare som statsminister at Solberg snakket. Det føltes som et gjenhør med kommunal­ministeren som pådro seg merkelappen «Jern-Erna» da hun styrte utlendingspolitikken på begynnelsen av 2000-tallet. Hun slo til da Trondheim-politikerne, med Ap-ordfører Rita Ottervik i spissen, i 2004 ville gi mat og tak over hodet til alle hjemløse foran vinteren, også til asylsøkere som hadde fått endelig avslag på sine asylsøknader, og som oppholdt seg ulovlig i landet.

Der ingen skulle tru at asylsøkere kunne bu:

«Hvis politikerne lokalt vil gjøre Trondheim til Somalias største by, så vær så god», sa statsråd Solberg til Adresseavisen. «Forslaget vil i praksis bety fri innvandring av mennesker fra Afrikas horn. Det skal bli inte­ressant å følge fristaden Trondheim», sa hun til VG.

Nå er det innvandrings— og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) som står i blåsten, som advarer mot gullstoler og godhetstyranni, som doserer fasthet, handlekraft og innstramning, og det på en måte som understreker statsminist­erens poeng: Dette blir ikke smertefritt. Ikke støyfritt, heller. Ikke for noen.

De styrte norsk asylhistorie i 30 år. Slik gikk det:

Tårer og kjølig analyse

Asylsaker er smerte. Og bråk. Og tårer. Og raseri. Asylsaker snur opp-ned på valgkamper, åpner sprekker i regjeringer, gjør anonyme statssekretærer til landskjente skyteskiver, får familier til å søke tilflukt i kirker, lokalsamfunn til å slå ring rundt barn som har slått røtter.

Asylsaker er også kjølig analyse. I asylsaker kolliderer ord som system, presedens, likebehandling, lov, forskrift, innvandringsregulerende hensyn med den spontane godviljen for medmennesker som har et navn, et ansikt, en historie. Gang på gang på gang. Behandlingen av asylsøkere har i lange tider vært et tema i norsk debatt – og selvsagt et tema som i takt med tilstrømningen har tatt stadig større plass.

«Voldsom økning» fra 15 til 80

1985: Mange asylsøkere blir avvist allerede på flyplassen, som her på Fornebu.
NTB arkiv

Hvor langt skal vi rykke tilbake? Til jødeparagrafen i 1814? Til Amerika-utvandringen?Nei, vi starter i mai 1985, ved gjensynet med en liten artikkel som sto i Aftenposten under overskriften «Veldig økning i asyltilstrømningen». Det er ikke så lenge siden, det var den måneden da Bobbysocks vant Melodi Grand Prix-finalen i Göteborg.

«Strømmen av asylsøkere som kommer til Bærum med fly til Fornebu, ser ut til å bli minst like stor i år som i fjor», skrev Aftenposten. «Hittil i år er det kommet omkring 25, mens tallet i fjor var 80. Det var da en voldsom økning fra tidligere år, da antallet lå på 10-15 personer årlig.»

Denne menneskestrømmen besto nå i hovedsak av «iranere og kurdere fra land i Midtøsten», meldte avisen. Bærum hadde tatt saken opp med Sosialdepartementet, laget en utredning over de problemer man sto overfor ved å ta hånd om denne gruppen, «men foreløpig uten å ha fått noen reaksjon tilbake fra departementet.»

Et politikkfelt blir til

Flyktninger og innvandrere var selvsagt kjente begreper i Norge, den raske arbeidsinnvandringen av pakistanere var et eksotisk innslag i et veldig hvitt land på begynnelsen av 1970-tallet. Men «asylsøker» hadde ikke rukket å bli noe betent ord i norsk politikk, da NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, ble stiftet av Annette Thommessen i 1984.

I 1988 dro Aftenposten til Lysaker for å besøke den splitter nye etaten som het Utlendingsdirektoratet (UDI), og som nå var under oppbygging på tomten til gamle Barn­engen såpefabrikk. Seksjonshus var blitt et nøkkelord i norsk asylpolitikk, rapporterte avisen. Ikke bare ble stadig flere asylsøkere flyttet fra høyfjellshoteller til seksjonshus i lavlandet. På Lysaker skulle de hurtigoppsatte seksjonshusene, eller brakkene, gi ekstra kontorplass til 110 UDI-jurister.

I dag er asylsituasjonen en smule annerledes.

Det nye direktoratet skulle samordne et saksfelt som frem til da hadde sortert under minst fire departe­menter og en rekke underliggende etater. Det var den spede starten på det som i dag er «utlendingsfeltet», en samle­betegnelse for offentlige byråkratier (UDI, UNE, IMDI) som tilsammen har godt over 3000 arbeidsplasser, og som tiltrekker seg skarer av nyutdannede jurister og samfunnsvitere.

Hagens brev fra Mustafa

Den første tilspissede asylvalgkampen kom i 1987. På et valgmøte i Rørvik i Trøndelag halte Frp -formann Carl I. Hagen opp et brev han hadde fått fra Oslo-innvandreren Mustafa som skrev at muslimene ville overta vårt fedreland. Brevet viste seg å være falsk, og fikk pinlig etterspill, men stemningen var satt: Hagen var mannen som ville snakke rett fra levra, ta kampen for den tause majoritet mot de naive liberalerne i politikkens verden.

«Fra 1985 til 1987 økte antall asylsøkere fra 825 til 8613! Konflikter og borgerkrig mellom folk med ulik etnisk bakgrunn og religion var jevnlig i nyhetsbildet på TV, i radio og aviser. De fleste ønsket ikke slike konflikter på norsk jord. Jeg var urolig for hva som var i ferd med å skje med mitt eget fedreland, og hadde inntrykk av at vi var et naivt og troskyldig folkeferd, i alle fall på myndighetsnivå,» skrev Carl I. Hagen i sin erindringsbok Ærlig talt .

Forlik i rettssaken mellom Muhammad Mustafa og Fremskrittspartets formann Carl I Hagen etter det falske brevet. Mustafas navn var tatt ut av telefonkatalogen, og brevet var et falsum. Til slutt ble de vel forlikt.
Bjørn Sigurdsøn, NTB Scanpix

Oppgjøret med snillismen

I mange år hadde Hagen det ofte med å si at de andre partiene før eller senere kom dilt­ende etter meninger som Frp var alene om. Men Hagen var ikke den eneste med værhårene tidlig ute, det rørte seg også på venstresiden i asyl— og innvandringsdebatten. «POLITISK BOMBE fra Rune Gerhardsen», ropte Dag­bladet i juni 1991. Med et brak var den store snillisme-debatten åpnet av Oslo Aps leder: «Innvandrere må lære seg norsk og tilpasse seg norske forhold. Trygdede som bruker pengene på alkohol og lever usivilisert, bør miste trygda.»

Gerhardsen skrev også en bok om snillismen, der han utdypet hva som hadde drevet ham til å komme med utspillet. Under en valgkamp på Karl Johans gate hadde han fått et spørsmål fra en «middelaldrende, velkledd, velformulert mann» som lurte på om det var riktig å bruke så mye ressurser på innvandre når det var så mange uløste oppgaver ellers i samfunnet.

«Og jeg satte i gang kverna. Om Norges ansvar. Om verd­ens flyktningproblemer. Om nordmenn som flyktet til Sverige under krigen. Om nordmenn som utvandret til Amerika. Om Fridtjof Nansens innsats for flyktningene. Etter en stund avbrøt han meg. «Jeg må få lov å stille et spørsmål om hvordan vi bruker våre ressurser her i landet uten at du argumenterer som om jeg er rasist.» Det var slående. Det var enkelt. Og det var sant», skrev Gerhardsen.

Møt en flyktning som skiller seg ut:

Syriske Akram (23) reiser med selfiestang: - Jeg elsker å reise Akram ser på flyktningtilværelsen som en backpacker-tur og reiser med selfiestang. Aftenposten fulgte den syriske studenten på flyturen fra Kirkenes til Haugesund.

Da midlertidig ble permanent

Det ble spetakkel så det holdt i Aps rekker. Klimaet var et annet enn i dag, det skulle ikke så mye til før et utspill virket sjokkerende politisk ukorr­ekt. Men statsminister Gro Harlem Brundtland støttet Gerhardsen, noe hun ikke alltid gjorde, og tok trøstig fatt på 1990-årene med sine store prøvelser på utlendingsfeltet: Jugoslavia gikk i oppløsning, borgerkrigene herjet Balkan. De 12.000 bosnierne som fikk kollektivt midlertidig opphold i 1993, fikk tre år senere sine saker omgjort til permanent opphold etter påtrykk fra liberal­erne som gjerne ble kalt for «flyktningopposisjonen» i Ap.

Kokte gjorde det også rundt en rekke sterke familiesaker. Mange går rundt med noen fjerne erindringer om «Gholam-saken», debatten rundt ekteparet Gholam og deres fire barn. Var de afghanere, ville de få bli, var de i virkeligheten paki­stanere, måtte de ut. Betent ble også «Aftab-saken», familien som i 1995 ble tvangssendt til Pakistan, selv om to av de fire barna led av en kronisk nervesykdom. Tiåret brakte også en rekke vanskelige kirkeasylsaker, mengden av skjebner tårnet seg opp i Justisdepartementet som var ankeinstans for de mange som hadde fått avslag på opphold fra UDI.

Desember 2003. En 28 år gammel asylsøker fra Georgia som har fått avslag på søknaden og setter fyr på seg selv utenfor Stortinget.
Heiko Junge, NTB Scanpix

Skyteskiver for sjefen

Oftest var det ikke statsråden, men statssekretæren eller en politisk rådgiver, som stilte i mediene for å forsvare behovet for prinsippfasthet i slike saker. Og dersom det ved en sjelden anledning dukket opp en ekspedisjonssjef for å svare i Dagsrevyen, var det åpenbart at saken var ekstra tung å redde politisk.

Det var ikke nødvendig å la det gå politikk i alt. Regjeringer av skiftende partifarge måtte få nøye seg med å styre i stort, la et uavhengig apparat ta hånd om enkeltsakene. Så derfor valgte politikerne å binde seg til masten, la fagfolk ta grep om roret og bølgeskvulpene fra dag til dag:

Utlendingsnemnda (UNE) ble vedtatt av Stortinget i 1999 og opprettet i 2001, et domstolslignende organ som rigget seg til i etasjene over Oslo City. Med UNE skulle justisminist­eren slippe å bli plaget med den belastende klagesaks­behandlingen. Juristen Terje Sjeggestad, som hadde vært med ved etableringen av UDI, dukket opp som sjef også her.

Og han var slingringsløst prinsippfast da han slapp A-magasinet inn for å følge en klagesak der i 2007: UNE skulle ikke «lytte til signaler», men utelukkende følge lov og forskrift, og på det grunnlag behandle enkeltsøknader opp mot kunnskapen om menneskerettssituasjonen i de aktuelle land.

– Hva en stortingsrepresentant eller biskop måtte mene om en utlendingssak, skal ikke tillegges større vekt enn en hvilken som helst annen kilde. Det har med likestilling og rettssikkerhet å gjøre, sa Sjeggestad.

Januar 2011. 200 mennesker møter opp utenfor politiets utlendingsinternat på Trandum for å uttrykke støtte til Marie Amelie.

Signaler høyt og lavt.

Men var det noe det ikke skulle bli mindre av, forsiktig uttrykt, var det politiske signaler. Kritikk av UNE ble en gjenganger i debattene, ikke bare fra dem som ønsket seg praksis trukket i liberal retning, men også fra dem som igjen ønsket sterkere politisk styr­ing. Høyre og Frp hadde vært motstandere av UNE fra første stund. For ofte var det jo enkeltsakene, de rørende og skjebnetunge som mediene grep tak i, som kunne ramme en statsråd enten hun ville eller ei, og som kunne avgjøre om hun satt der med laurbærkrans eller svarteper inn i neste valgkamp.

«Det skal ikke sitte folk i forvaltningsenheter og ta overordnede beslutninger i strid med den politiske viljen og regjeringens politikk», sa Frp-leder Siv Jensen til VG i 2009.

Og da UNE feiret 10-årsdag i 2011, holdt Høyre-leder Erna Solberg en tale om sin tid som «jern-Erna» og de vansk­elige sidene ved avpolitiseringen:

«Som statsråd ble jeg spurt om enkeltsaker i spørre­timen av de samme personene som hadde stemt for en lov som gjorde at jeg ikke kunne gjøre noe med enkeltsaker.»

Regelstyring var én ting. Men noen ganger hadde politik­ere behov for å skjære gjennom, forklarte Solberg.

Les Terje Sjeggestads avskjedskronikk da han sluttet i UNE:

Et mål i bevegelse. Hvor er vi nå?

I januar var det 380 mennesker som søkte asyl i Norge, 62.000 flyktninger og migranter kom til Hellas, mens 360 båtmigranter mistet livet i samme periode. Hvordan slikt kan slå ut, følelsesmessig og politisk, er det ingen gitt å si.

Aldri har asylfeltet og asyldebattene flyttet og forandret seg så brått som det siste halve året, fra sympatibølge med Syria-flyktningene og Frps grusomme valgnederlag i sept­ember til det brede, politiske forliket om asylpolitikken i Stortinget i desember, der bare SV og Miljøpartiet De Grønne stilte seg utenfor.

Presset på grensene hadde gjort inntrykk. Krisestemningen i hele Europa. Så da Sylvi Listhaug kom ut på Slottsplassen som innvandringsminister 16, desember, forelå det allerede et bredt forlik om tiltak for å få færre asylsøkere inn i landet – og flere raskere ut. I kritiske øyeblikk går det unna i politikk.

Forlik er til for å brytes. Hvem skulle ha tippet det? Et bredt forlik om asyl— og innvandringspolitikk, nesten i tradi­sjon med stortingsforlikene om pensjoner, klima, handlingsregel for bruk av oljepenger! Men angsten for den lammende enighet avtok raskt. Var det noe som det raskt viste seg mulig å krangle bittert om, så var det tolkninger av innholdet i et asylforlik.


I strømmen av artikler om flyktninger og asylsøkere det siste året, anbefaler vi disse for deg:

Ikke helt oppdatert på Syria-krigen? Vi har komprimert fakta i denne forklarende videoen.

Kort forklart: Dette er Syria-konflikten på 2 minutter Denne animasjonsfilmen gir deg oversikt over konflikten som har tvunget millioner av syrere på flukt.

Vil du lese flere artikler fra A-magasinet? Følg oss på Facebook.