For en god ost! skriker mannen i køen foran meg.— Ja, er den ikke fantastisk! jubler damen bak disken.

— Til fiken! skriker mannen og veiver med armene. Kø-naboene blander seg inn, alle babler og gestikulerer. Det ser ut som et større drama, men alt disse italienerne i ostebutikken skriker om, er ost.

Det er vidunderlig. Endelig er verden utenfor meg sånn som den er inni meg. Veldig mange steder er det sånn livet er, et par nummer større enn det norske, sterkere farger, høyere lyder, mye mer følelser.

Og jeg elsker det. Vel hjemme er det lett å tro at den nors­ke væremåten er normal. Men så kontrollerte og dempede er det egentlig ikke vanlig å være. Ikke helt sunt heller.

Psykologen Amy Cuddy har forsket på det jeg liker å kalle min bevegelse: Hendene i været! I årevis har jeg fått pub­likummere til å løfte armene for å kjenne hvor vanskelig det er å føle seg deppa når man foretar denne vinnerbevegelsen. Det går ikke.

Og det skyldes at vinnerbevegelsen pøser på med dopamin i hjernen og minsker kortisol. Dopamin er lykke og kortisol er stress. Forandringen kommer utenfra, og ja, den er jo overfladisk.

Vi tenker ofte at lykken kommer innenfra. At alt starter med tanken. Jeg tror mye kommer utenfra. At mye starter med kroppen eller noe annet tilsynelatende overfladisk.

Tåler de det, tenker jeg, tåler de jeg skal møte i dag, at jeg er rosa og glitrer?

For eksempel med å pynte seg. Jeg elsker farger og glitter og bling. Og det kan noen ganger føles litt trist og skummelt her i Norge. Tåler de det, tenker jeg, tåler de jeg skal møte i dag, at jeg er rosa og glitrer? Og sånn tenker nok veldig mange av innflytterne som kommer hit også. Tåler de kontrollerte nordmennene fargene og gestene og stemmene våre?

Ikke alltid. Ned, ned, sier jeg til meg selv, demp deg. Og det gjør amerikanerne og inderne og afrikanerne og latinerne som kommer hit også. Demper seg, beskytter seg og gjør alt ved seg selv litt mindre.

Men det er en sorg i det. Vi lever så kort og skal være døde så lenge. Behøver vi å oppføre oss som om vi satt på et venteværelse hele tiden?

— Vi burde jo våge å være litt mer gærne, er det mange nordmenn som sier til meg, sikkert fordi de tenker at jeg er det. Ja, det burde vi. Og forsker Cuddy viser jo at ganske enkle ting kan gjøre en forskjell.

Så her er mitt forslag til mer tull, gøy, dopamin og lykke i hverdagen: Indisk tirsdag.

Da jeg jobbet i P3, innførte jeg tirsdag som ballkjoledag. Kjør på, alt du kan, fjas og farger: stripynt deg hver tirsdag, på jobb og hjemme og overalt. Ja, det kommer utenfra. Det er overfladisk.

Men jeg kan love deg mye mer energi og glede. Milliarder av ikke-nordmenn tar ikke feil, de har indisk tirsdag hver dag hele året og er glade selv om de ikke bor i verdens rikeste land.