De titusener av flyktninger som nå strømmer nordover gjennom Europa, trenger vann, mat og tak over hodet — de samme tingene som millioner av mennesker på flukt fra kriger har hatt behov for før dem.

Men det er enda en ting de nye flyktningene ikke kan klare seg uten: et sted å lade opp mobiltelefonen.

- Hver gang jeg kommer til et nytt land, kjøper jeg meg SIM-kort, går på nett og laster ned kartet for å finne ut hvor jeg er, sier Osama Aljasem.

Den 32 år gamle musikklæreren fra Deir al-Zour i Syria sitter på en ødelagt parkbenk i Beograd. Med telefonen i fanget planlegger han sin videre reise gjennom Europa.

- Jeg hadde aldri klart meg uten mobiltelefon. Jeg blir stresset når det er lite strøm igjen på batteriet, sier han.

Folkevandring med mobil

Teknologien setter sitt sterke preg på det 21. århundres flyktningkriser. Telefonene gjør det lettere for millioner av mennesker å planlegge og gjennomføre sin flukt. Presset forsterkes på ruter som har vist seg å fungere — som veien gjennom Balkan, der opptil 3000 mennesker krysser grensen fra Hellas til Makedonia hver dag. Mobilkart, GPS, WhatsApp og sosiale medier er viktige verktøy for dem alle.

Med mobilen gjør migrantene seg kjent med alternative ruter. Med mobilen får de siste nytt om politifolks og grensevakters bevegelser og risikoen for å bli anholdt. Med mobilen søker de opp avgangstider for busser og tog, steder å bo, priser. Med mobilen holder de kontakten med familie og venner. Det første mange gjør etter den farefulle båtreisen mellom Tyrkia og Hellas, er å trekke opp smarttelefonen og sende melding om at de har klart å komme seg over.

Ikke alle er like heldige. Les historien om Alan Kurdi (3) som druknet på en strand i Tyrkia:

Middelklasse på flukt

Smarttelefonen er en selvfølge for de titusener av syrere fra middelklassen som nå er på flukt fra ødelagte hus og hjem. Men mobilene blir også brukt av migranter fra Afrika, Afghanistan, Pakistan. Menneskesmuglere annonserer sine tjenester på Facebook, nesten som om de drev et alminnelig reisebyrå, med tilbudspriser og vakre bilder fra europeiske storbyer.

På den arabiskspråklige Facebook-gruppen «Trafficking til Europa» tilbys halv pris for barn under fem år. For 1700 euro får man en tur fra Istanbul i Tyrkia til Thessaloniki i Hellas, først med bil, deretter to timer til fots over grensen og med bil på nytt frem til målet.

«Vi stiller med bil hver dag», skryter en smugler som har fått 39 tomler opp på Facebook.

«Trafficking til Europa», med sine 6057 medlemmer, er bare en liten flik av hel nettverden for flyktninger og migranter. Syrere får hjelp til sine reiser med arabiskspråklige Facebook-grupper som «Innsmugling til EU», med 23.953 medlemmer, og «Hvordan emigrere til Europa», med 39.304. Diskusjonene på disse sidene er av både offentlig og privat karakter. Ingen kan delta uten invitasjon fra en gruppeadministrator. Migranter deler bilder og videoer fra sine turer.

Kritisk punkt. Et bord på jernbanestasjonen i Gevgelija sør i Makedonia.Den som ikke får ladet batteriet, er hjelpeløs.

Telefoner danker ut smuglere

Facebook-gruppene er så nyttige at det går på levebrødet løs for de profesjonelle menneskesmuglerne.

- Smuglerne mister oppdrag fordi flere migranter velger å ta turen helt på egenhånd, takket være Facebook, sier Mohamed Haj Ali (38), medarbeider i en adventistisk hjelpeorganisasjon i Beograd.

Ali, selv syrer, har bodd i den serbiske hovedstaden i tre år og har hørt historiene til tusener av migranter som har valgt ruten gjennom Serbia.

I begynnelsen av disse tre årene, forteller han, hadde nesten alle betalt menneskesmuglere for hjelp til hele eller deler av reisen.

Men nå, når titusener av mennesker alt har gjennomført sine reiser og delt sine erfaringer på sosiale medier, inklusive nøyaktige GPS-koordinater for stoppesteder, tar flere sjansen på å reise på egenhånd.

Smuglerprisene faller

Siden krigen i Syria begynte, har menneskesmuglerne måttet kutte prisen på sine tjenester til det halve, anslår Ali. Den eneste delen av reisen som de fleste fortsatt betaler bakmenn for, er overfarten med båt fra Tyrkia til Hellas. Resten fikser de på egenhånd.

- Syrere er ikke idioter, sier han.

I en av Beograds parker forteller en annen syrer, med etternavnet Aljasem, at han holder kontakten på nett med sine 21 søsken i fem land gjennom WhatsApp. En av de første tingene han gjorde da han var kommet seg ut av Syria, var å skaffe seg en ny smarttelefon.

Inne i Syria er det farlig å reise med telefon. Både på regjeringsstyrkenes og IS-soldatenes kontrollposter er det vanlig å kreve Facebook-passordet fra den som passerer. De sjekker Facebook-profilen for å se hvor den enkelte hører til i borgerkrigen.

- Hvis du nekter å gi soldatene Facebook-passordet, vil de slå deg, ødelegge telefonen eller verre, sier Aljasem.

FN deler ut SIM-kort

Teknologien har også forandret kontakten mellom migrantene og de internasjonale hjelpeorganisasjonene.

Lyst til å bidra?

FNs høykommissær for flyktninger har delt ut 33.000 SIM-kort til syriske flyktninger i Jordan samt 85.704 solcellepaneler som blant annet kan brukes til å lade opp mobiltelefoner.

Pawel Krzysiek, en talsmann for Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Damaskus, sier at smarttelefonene har gjort flyktningene i stand til å samarbeide og utveksle opplysninger med hjelpeorganisasjonene, ikke bare ta imot informasjon passivt.

Da det gikk hull på en vannledning i Aleppo i Nord-Syria i juli, la Røde Kors ut et kart over trygge drikkevannskilder på Facebook. Denne siden ble sett av 133.187 mennesker, fikk 14.683 klikk og 4859 likes. Svært populær ble også en annen Facebook-side som gir løpende oppdateringer over bombe— og granatnedslag i og rundt Damaskus - og tilhørende advarsler om hvilke strøk det er viktig å holde seg unna.

Det er trøst i et fotoalbum

For noen er mobiltelefonen også en bro til fortiden.

Shadad Alhassan (39), elektromontør fra Damaskus, mistet sin kone da hjemmet deres ble bombet.

- Nå har jeg ingenting igjen, unntatt sønnene mine, sier Alhassan.

Wassem (10) og Nazih (9) sitter sammen med faren sin på en skitten sovepose i parken i Beograd. De blar i bilder på telefonen, den eneste forbindelsen til livet de engang hadde.