Hvorfor ble jeg levert til et adopsjonskontor da jeg var to år gammel? Ville de ikke ha meg? Spørsmålene er som tatovert inn i ryggmargen.

For syv år siden dro Mona Grenne Banterla tilbake til Sør-Korea. Da hun kom hjem, begynte hun bare å skrive om det hun hadde opplevd. Lange kvelder, utover natten, i timer i strekk satt hun på soverommet hjemme i leiligheten på Bjølsen og skrev.

- Hvordan var det? Fant du moren din? spurte de hun traff.

- Det var vanskelig, svarte Mona.

Hun kjente ikke at hun var sliten, at hun nesten ikke hadde sovet. Hun glemte å spise, glemte å drikke.

To uker senere setter hun punktum. Hun sender teks­ten til familie og venner. Til dem som i alle år har spurt: Hvorfor leter du? Hva vil du vite? Blir ting bedre av å vite, tror du? Kanskje gjør det vondt? Hva gjør du om du finner moren din?

Adopsjonsmappen

Mona Grenne Banterla var nesten tre år da hun ble adoptert til Norge og innlandsbyen Hønefoss. Først i 2007, nesten 30 år senere, tok hun flyet tilbake til Seoul. Med et stipend fra adopsjonsforeningen Verdens Barn dro hun for å delta på en kongress for adopterte verden over. Det egentlige målet med turen var å oppsøke kontoret der alle papirene lå, hele adopsjonsmappen. Sto det noe der som hun ikke visste? Navnet på moren?

Nå, syv år senere, har teaterstykket basert på hennes historie om å lete etter sin biologiske mor première. Selv spiller hun hovedrollen. Da Mona sendte ut teksten hun hadde skrevet, stipendrapporten hun var forpliktet til å skrive, tenkte hun ikke på at en «Tore på sporet»-historie kunne egne seg som teater. Ikke før en skuespillerkollega kom bort til henne og sa nettopp det.

Han gråt da han leste rapporten.

ADOPSJONSPAPIRER. Disse papirene rommer livshistorien til Mona frem til hun var tre år. Setningene er ikke mange, men det står blant annet at hun hadde lett for å få venner, foretrakk frukt fremfor kjeks og var spesielt flink til å synge.
Tom A. Kolstad

Ville bare vite

Mona er i dag 37 år og utdannet skuespiller. Med på flyreisen til Seoul hadde hun med seg alle de tynne, nesten gjennomsiktige, maskinskrevne papirene foreldrene fikk før hun kom til Norge. Alt hun vet — eller det eneste hun vet, som hun sier - står der. Den gang het Mona Jang Yoon Jin , var god til å spise ris med skje, klumsete med byggeklossene. Fikk seg lett venner, hadde et helt spesielt talent for sang.

Hvorfor vil du vite? Spørsmålet har Mona fått mange ganger. Broren Egil, som også er adoptert fra Korea, forstår heller ikke alle spørsmålene hun hele tiden stiller.

«Fordi», pleier hun bare å svare.

Da hun var liten, leste hun horoskoper og stjernetegn. Mange ganger har hun sittet ved kjøkkenbordet sammen med moren som adopterte henne, moren som hun kaller mamma, og spurt: Hvordan var jeg da jeg kom hit? Hva gjorde jeg?

- Det virker som du hadde hatt det bra før du kom hit. Du var så klar på hva du likte og ikke likte. Du kunne stå og skrike til meg at jeg skulle flytte meg to meter og komme bort til deg. Ikke omvendt, sa mor Anne Marie da og lo.

Letingen begynner

Da Mona var 18 år, døde faren. De siste par årene han levde, hadde Mona knapt hatt kontakt med ham, han hadde bare dratt, uten at Mona visste om han ville kom tilbake. Mona hadde ikke engang rukket å fortelle at hun skulle reise til USA. Den dagen han døde, var Mona midt i russefeiringen, hun skulle bare hjemom en kort tur. Utenfor huset sto en fremmed bil, en grønn Volvo. Hun registrerte det ikke, så ikke at det var presten som satt i stuen. Løp bare rett inn på kontoret for å ringe en venninne. Bak henne hørte hun moren si:

- Pappa er død.

Da begynte Mona å le.

Noe konkret

- Jeg begynte å le. Det var helt fryktelig. Det var nok kanskje da jeg for alvor begynte å tenke på å finne min biologiske mor, sier Mona. Midt i russefeiringen slapp all uvissheten taket.

- Det er bedre å vite. Det var det som skjedde da pappa døde. Jeg fikk vite noe, noe konkret. Det er vondt å si det, men det ble en slags lettelse. Jeg gjenkjenner følelsen, uvissheten man har i seg, og tanken om at bare jeg fant henne og fikk vite historien, så ville det i alle fall være noe konkret.

- Leter du etter en bekreftelse på det «riktige» svaret? At hun ga deg bort av kjærlighet?

-  Svaret kunne ha vært brutalt. Som: Vi ville faktisk ikke ha deg. Om svaret hadde gjort ting bedre for meg, vet jeg ikke. Kanskje jeg, i mine store emosjoner, surrer meg inn i min egen boble om at alt hadde blitt så mye bedre om jeg bare visste noe. Det kan godt tenkes. Men fordi man ikke vet, vet man jo ikke.

Jeg sitter der spent som et trommeskinn

På adopsjonskontoret

Å sette ord på alt dette, skrive rapporten fra reisen tilbake til landet der hun var født, var som en besettelse. Som et tog som bare skulle frem, sier hun.

Det vondeste var å skrive om møtet på adopsjonskontoret, på Holt Children’s Services.

Eun Hee heter damen som møter henne, midt i det grå kontorlandskapet der lyden av durende vifter er det eneste som høres. I hendene har Eun Monas adopsjonsmappe, okergul og full av papirer og skilleark. Mona blir geleidet inn på et møterom, der sitter hun og venter på at mappen skal åpnes. Det var som å vente på et svar fra en audition, minnes hun. I rapporten skriver hun nettopp det:

«Så, jeg sitter der spent som et trommeskinn med hendene foldet til hvite, sammenpressede knoker. Så endelig begynner hun: Last year, in 2006, we checked this name and ad­dress in your file with the police record, and we found only one match.»

afp000765543.jpg
Tom A. Kolstad

Hissig vulkan

En medarbeider på adopsjonskontoret i Seoul hadde ringt. Damen i den andre enden hadde sagt at hun umulig kunne være moren de lette etter. To ganger var det ringt, begge gangene hadde hun svart det samme. Mona skriver dette, og fortsetter:

«Okay?! sier jeg mistenksomt, og tenker at hun kan være en sabla god skuespiller (kan jo hende jeg har fått det fra et sted ... ha ha ...), og kjenner at jeg ikke liker denne damen som sitter her og breker lavmælt. Jeg kjenner et sinne så trassig og iltert, og en desperasjon etter å fortsette min søken etter svar vokser som en hissig vulkan innvendig, og jeg rekker ikke å nå kleenex-boksen før øynene blir oversvømt. Stille tårer i strie strømmer, store våte tårer som renner og renner, og som ingen kan stoppe. Ingen andre enn én person i hele vide verden ... Jeg kjenner bena har lyst til å trampe i trass, og jeg vil brette ordene tilbake i halsen hennes. Hun avslutter: I am sorry we failed in your search for your birth family.»

Røtter

Sammen med Mona, i et øvingslokale på Grønland, sitter dramatiker Nelly Winterhalder. Det er hun som har omgjort rapporten Mona skrev, til teater. Hun ble overrasket da hun leste teksten første gang; hun kjente seg igjen i mye av fortellingen, i ønsket om å tilhøre noen.

- For meg er dette en historie som kan være sann for mange. Som stiller spørsmålet mange har: Er jeg nok som jeg er? Er jeg en del av noe, eller er jeg ikke? Hvor mye trenger jeg egentlig å vite om mine røtter? sier Winterhalder. Ved å lage dokumentarisk teater, med reelle personer, blir effekten en helt annen, mener hun.

- Dette er ikke fiksjon. Dette har skjedd, og vedkommende står på scenen. Det gir en helt annen dybde.

ROLLESPILL. - Jeg har aldri følt meg så naken som da jeg kom hjem fra Sør-Kora. Naken og avkledd, men samtidig råsterk, sier Mona Grenne, som nå spiller hovedrollen i teaterstykket om reisen hun gjorde. Per Vidar Anfinnsen har også en rolle i stykket.
Tom A. Kolstad

Oppsøkte fostermoren

For å gjøre historien om til teater måtte Mona vite mer. Allerede året etter at hun skrev rapporten, dro hun tilbake til Sør-Korea. Adopsjonskontoret fant ikke Monas biologiske mor, men de ga henne navnet på fostermoren, damen hun bodde hos i noen måneder før hun kom til Norge.

Den gamle damen smilte da hun så Mona, holdt rundt henne, ville ikke slippe hånden hennes. Gjentok Monas koreanske navn flere ganger. Hun hadde hatt så mange barn boende hos seg, fortalte hun. Mona var den eneste som hadde oppsøkt henne igjen.

Spent så Mona på henne, men den gamle damen med den spinkle kroppen husket ingenting. Hun klarte ikke å skille barna fra hverandre.

En dør igjen

I teaterstykket Journey to the East heter Mona Mina. Etter å ha skrevet rapporten, og nå, like før premièren, forteller hun at spørsmålene er færre.

- Jeg opplever en større forståelse, en større aksept for at dette er mine behov. Vi har alle ulike behov. Nå kjenner jeg at jeg kan leve med dette på en bedre måte.

- Skal du fortsette å lete?

- Jeg tror ikke det. Det tar så mye tid og energi. Jeg tror damen som adopsjonskontoret forsøkte å ringe, var min biologiske mor, det er min gjetning. Nå er det bare én dør igjen, og det er ikke jeg som kan bestemme om den skal åpnes.

Les mer fra denne ukens A-magasin: