Taliban ville eliminere den problematiske ungjenta. De skjøt henne i hodet. Men Malala Yousafzai overlevde og fikk all verdens oppmerksomhet rettet mot seg. Siden har hun talt i FNs generalforsamling, fått Nobels fredspris og reiser fremdeles verden over for å bruke den sterke stemmen sin. Denne uken har storfilmen om henne première på norske kinoer.

Stjerneregissøren Davis Guggenheim har i flere år fulgt Malala. Han er tidligere kjent for dokumentarfilmen om Al Gore, "An Inconvenient Truth". Guggenheim filmet også under Aftenpostens intervju med Malala i 2013.

Trailer: He Named Me Malala Se klipp fra filmen om Malala her.

— Mitt mål er å skape fred og utdanning for alle barn. Dét er prisen jeg er ute etter.

Malala Yousafzai var tindrende klar i et eksklusivt intervju med A-magasinet i New York, på dagen ett år etter at Taliban skjøt henne i hodet.

Malala og faren i en munter samtale med kong Harald under Nobelbanketten etter prisutdelingen i fjor.
Lise Åserud, NTB Scanpix

— Å få Nobelprisen bør ikke være noens mål, sa hun da. Året etter ble hun tidenes yngste vinner av fredsprisen.Les anmeldelsen av "He named me Malala" her:

Her er intervjuet Malala ga til A-magasinet. Det ble første gang publisert i oktober 2013:

— Malala, er det du opplever nå, det du ønsket deg?

— Jeg ønsket at stemmen min skulle bli hørt over hele verden. Nå er stemmen min hørt overalt. Så ja. Dette er det jeg ønsket.

Han skalv på hånden da han skjøt henne i hodet

Hun hadde ikke en bekymring i verden. Skoledagen var over, hun satt på skolebussen og trommet takten til skolevenninnene som sang. Utenfor bussen var oktoberdagen full av rickshawer, scootere, små barn som solgte ting. Hun så en mann kutte hodene av kyllinger, blodet rant ned på bakken. Så stoppet bussen. En ung, hvitkledd mann steg inn.

«Hvem er Malala?» spurte den ukjente. Ingen svarte, men jenteansiktene vendte seg instinktivt mot Malala. Den hvitkledde tok frem en pistol. Han skalv på hånden. Og skjøt henne i hodet.

«Den dagen jeg ble født, syntes hele landsbyen synd på min mor, og ingen gratulerte min far. Jeg ankom ved daggry, idet den siste stjernen på himmelen sluttet å blinke. ... Jeg var en jente i et land der mennene skyter i luften for å feire guttebarn, mens jentebarn blir gjemt bort bak forheng. Deres rolle i livet er bare å produsere mat og avkom som rautende bøfler.»

Hun er Malala. En 16 år gammel, litt nerdete skolejente fra den pakistanske landsbygda. Et navn på Talibans drapsliste. Den yngste nominerte til Nobels fredspris noensinne. Et ikon.

Malala ble fraktet til et sykehus i Birmingham i England, der familien bor i dag.

Hun er Malala. Hun overlevde. A-magasinet møtte henne på årsdagen for drapsforsøket, som eneste norske medium. Samme uke kom boken «Jeg er Malala» på norsk, uken før ble den lansert internasjonalt i New York. Alle de store, amerikanske talkshowene sloss om henne, og trolig for første gang dominerte en 16-årig jente fra den pakistanske landsbygda Manhattans blinkende nyhetstavler.

Nye dødstrusler fra Taliban

Bak sikkerhetskontrollen og PR-menasjeriet, i et høyt hus på 45th Street, kommer verdens modigste tenåring gående ved siden av sin far. Hun er bitteliten, bare 152 cm. Håndtrykket er svakt.

— For meg er ikke 9. oktober dagen da jeg ble skutt. Det er dagen da jeg overlevde. Jeg er i live, jeg overlevde, og min sak overlevde. I hjertet mitt feirer jeg, sier Malala Youafzai rolig.

Hun hadde ikke en bekymring i verden. Malala var 15 år og på skolebussen da Taliban skjøt henne i hodet.
Privat?

Hun fremstår som en som har levd lenge. Det venstre øyet henger etter skuddskadene, hun blir lettere sliten enn før. To dager før intervjuet har hun fått nye dødstrusler: «Ja, hun står på drapslisten vår», uttalte Shahidullah Shahid, Talibans talsmann til CNN. Organisasjonen mener hun driver «propaganda mot Taliban» og er en «fiende av islam». Malala ser hverken sjokkert eller redd ut. Over det sorte håret ligger et okergult sjal, som glir av når hun blir engasjert. — Jeg har vært i fare lenge, på mange måter. Nå har de minnet meg på truslene: «Husk forbannelsen vi har lagt på deg.» Jeg er ikke redd for dødstrusler; det eneste Taliban kan gjøre, er å drepe meg. De kan ikke drepe saken min.

- Mannen som skjøt deg, skalv på hånden. Hvorfor tror du han skalv?

— Jeg tror det var vanskelig for ham å drepe noen. Hvis han begynte å tenke på hva et drap egentlig er. På en måte dreper han også sitt eget liv, sine egne drømmer. Så jeg tror han tenkte seg om litt. Kanskje han tenkte det var farlig. Eller kanskje han var redd for meg?

Arvet Benazir Bhuttos hvite sjal

«Det var skolen som holdt meg gående i denne tunge tiden. Når jeg gikk i gatene, føltes det som om hver eneste mann jeg møtte, kunne være en talibaner. Vi gjemte skolesekkene og bøkene våre i sjalene. Far sa alltid at det vakreste i en landsby hver morgen var synet av et barn i skoleuniform.»

Hun snakker med selvfølgeligheten man finner hos mennesker som er vant til å bli hørt. Hun var 11 år og skolejente da hun første gang sto offentlig frem mot Taliban. Da hadde de bombet og stengt hundrevis av jenteskoler, pisket folk i gatene, halshugget folk på torget og stilt ut avkuttede hoder på stolper.

Malala skrev dagbok på BBCs nettsider og viste et utildekket jenteansikt i en dokumentarfilm laget av New York Times. Det var en uhørt ting for en liten jente i Taliban-land. Men Malala hadde forlengst erkjent at hun ikke var som alle andre. Hun hadde jernvilje, trosset truslene som kom - og grep alle mulige talerstoler som bød seg. Da hun ble skutt i hodet, var hun blitt 15 og kjent i mange land for sin kamp for jenters rett til utdanning. Talibans skudd gjorde henne til selve symbolet for den saken.

  1. juli 2013, på sin 16-årsdag, talte hun i FN.
12. juli 2013, på sin 16. bursdag, talte Malala for FNs generalforsamling. Over skuldrene hadde hun Benazir Bhuttos sjal.
FN FOTO/RICK BAJORNAS

— Det er det beste jeg har opplevd det siste året. Jeg så for meg at jeg snakket til mange millioner mennesker. Jeg sa til meg selv: «Malala, snakk!» Og da jeg hørte folks respons, følte jeg «Yes! Malala, nå har du snakket for alle jentebarn.» Det var et veldig viktig øyeblikk for meg. Dypt i hjertet håpet jeg å snakke til alle barn som kunne få mot av ordene mine og stå opp for sine rettigheter.Det hvite sjalet hun bar på FNs talerstol, hadde tilhørt Benazir Bhutto. Kvinnen som to ganger ble Pakistans statsminister, men som ble drept i et attentat i 2007. Bhuttos barn sendte sjalet til Malala da hun var i rekonvalesens. Hun fant et svart hår i det; hun liker å tenke at det var Benazirs. Det hender hun snuser på sjalet.

- Det var dette jeg ønsket

«Den dagen hun ble født, så jeg inn i øynene hennes og forelsket meg helt i henne. Jeg elsker henne,» forklarer Ziauddin Yousafzai, Malalas far. Hans ekteskap med Malalas mor var et kjærlighetsekteskap, ikke et arrangert, slik tradisjonen tilsier. I oppveksten, da datteren sa hun ville bli lege, insisterte han på at hun var eslet til «mer enn det». Hun måtte bli politiker og endre verden. Hjemme i Swat-dalen drev faren flere private skoler, blant annet Malalas jenteskole. Ziauddin er også aktiv Taliban-motstander og poet. Kanskje var det poeten som ga sin førstefødte et navn som betyr «den lidende».

Hun var nominert til Nobels fredspris i 2013, men fikk altså ikke prisen. Til dem som mente den ville vært et for stort ansvar, sier hun:

— I mitt land gifter jenter på ti eller elleve år seg. Etter kort tid får de barn. Så driver de en hel familie. Jenter i Pakistan, Afghanistan og India vet hva det vil si å leve med ansvar. Hvis en elleve år gammel jente kan få barn og drive en familie, da er ikke priser og utnevnelser et stort ansvar.

«Jeg sluttet å vokse da jeg var 13 år. Jeg hadde alltid sett eldre ut enn jeg var, men plutselig var alle vennene mine høyere enn meg ... Hver kveld ba jeg til Allah om å få bli høyere. Jeg målte meg selv hver morgen på soveromsveggen med linjal og blyant ... Men blyantmerket holdt seg stadig på litt over 152 centimeter.»

En tryllestav som kunne fjerne Taliban

16-åringen har sluttet å måle seg for å se om hun er blitt høyere i løpet av natten. Men hun har enorme visjoner.

— Jeg vil se skoler for alle jenter, for alle barn. I mange land anses utdanning som mindre viktig enn hæren og andre ting. Jeg vil tvinge regjeringene til å ta ansvar. Ingen skal lenger lide under barnearbeid, terrorisme eller fattigdom.

- Tror du disse drømmene noensinne vil gå i oppfyllelse?

— Ja. Jeg tror dette kan skje. Gå tilbake i historien og se på annen verdenskrig. Ingen trodde nazistene ville forsvinne og at det skulle bli fred og orden igjen. Men i dag er krigen over. Ja. Jeg tror at i fremtiden vil ting være annerledes. Men vi må kjempe for det.

- Vi var svært fattige. Vi hadde hverken toalett eller kjøkken. Mor laget mat over et bål på bakken, forteller Malala. - Den dagen jeg ble født, syntes hele landsbyen synd på min mor, og ingen gratulerte min far. Her med lillebror Khusal.
Privat?

«Jeg fikk ikke sove før far kom tilbake og jeg kunne låse porten. Når han var hjemme, plasserte mor en stige fra vinduet og ned på gårdsplassen så han kunne flykte hvis det plutselig oppsto en farlig situasjon. Han lo av dette ... Min bror og jeg planla å grave en tunnel. Og igjen ba jeg om at en tryllestav skulle få Taliban til å forsvinne.» — Hvem ville du ha vært, om du var en helt vanlig jente fra Swat-dalen?

— Jeg er en helt vanlig jente. Men hvis jeg hadde hatt en vanlig far og vanlig mor og en vanlig, konservativ, pasjtunsk familie ... da ville jeg hatt to barn nå. Da ville du funnet en Malala som satt der med barna sine.

- Tror du at du noensinne vil få barn?

Hun ler.

— Jeg er ikke sikker på det med barn. Det fødes egentlig altfor mange barn. Kanskje. Min lillebror på ni har hele fremtiden klart for seg, han skal ha to døtre og én sønn, og har begynt å tenke på hvilken kone han skal ha. Han er veldig søt, noen ganger.

- Dine foreldres ekteskap var et kjærlighetsekteskap. Vil du følge i deres fotspor?

Malala ler enda høyere.

- Nei. Jeg kan aldri ha et kjærlighetsekteskap. Jeg kan aldri si til far at «jeg har fått meg kjæreste». Det er lett for mine brødre, men jeg kunne ikke engang ha tullet med det. Min far er liberal og tvinger meg ikke til noe. Men jeg har levd 16 år i et samfunn der jenter ikke kan velge hvem de vil gifte seg med. Ingen jenter kan si «jeg elsker denne gutten og vil gifte meg med ham». Hun må lytte til sin far og sine brødre, og deretter lytte til sin mann og sine sønner. En kvinnes liv er alltid i hendene til menn. Hun har aldri frihet til å bestemme selv.

- Du lever i en annen kultur nå?

- Ja, men slik er det likevel. Kanskje jeg er blitt en annen type jente om fem-seks år. Jeg har bare vært ett år i Storbritannia.

- Tror du at du kommer til å bli statsminister i Pakistan?

- Ja. Jeg håper det. Jeg tenker: «Hvis Benazir Bhutto kunne, hvorfor kan ikke jeg?» «Hvis menn kan, hvorfor kan ikke jeg?» Jeg vet det vil bli vanskelig, men jeg kommer til å jobbe hardt for det.

- Så du kan bli statsminister, men ikke gifte deg av kjærlighet?

Hun ler igjen.

- Å bli statsminister er mitt eget valg. Politikk er den beste måten å slåss for Pakistan på. Å få en kjæreste ... min far vil si ja til det, men likevel ha andre følelser i hjertet. Så jeg vil ikke gjøre det. Jeg tror jeg må følge visse regler.

«Mens de så helikopteret fly over dem, tok mor tørkleet av hodet - en uhyre sjelden gest for en pasjtunsk kvinne - og løftet det med begge hender mot himmelen, som et offer. - Gud, jeg overlater henne til deg, sa hun.»

De har akseptert meg i skaut, hvorfor skal ikke jeg akseptere dem i miniskjørt?

Malala Yousafzai reiste seg fra frokostbordet, løp ut døren for å nå skolen og vendte aldri tilbake. Etter operasjoner på tre ulike sykehus i Pakistan ble hun fraktet til England i et fly utlånt av kronprinsen i De forente arabiske emirater. Nå har hun, faren, moren og to brødre levd i Birmingham i ett år. De vet ikke om de noensinne kan reise tilbake. Faren har fått en jobb som utdanningsattaché ved det pakistanske konsulatet. Moren, en strengt religiøs kvinne, har for første gang latt seg fotografere.

I Pakistan i vår ble ti menn dømt for angrepet på Malala.

— Jeg føler meg ensom i England. Jeg har ikke vennene mine her. Jeg snakker med mine pakistanske venner på Skype, men jeg savner dem. Det er virkelig vanskelig for meg å være i et nytt samfunn, selv om det er vidunderlig å kunne gå på skole uten å være redd. Her er jeg en sånn «flink pike». Jeg er «Malala, jenta som ble skutt i hodet av Taliban». Jeg kan ikke lenger være bare den Malala som pleide å tøyse og krangle med vennene sine. I have to be good.

- Kan du noensinne bli noe annet enn «jenta som ble skutt i hodet av Taliban»?

- Vi bodde på verdens vakreste sted; enger med ville blomster, elver fulle av ørret. Malala sier selv at hun savner vennene sine hjemme i den hardt prøvede Swat-dalen i Pakistan.

— Jeg valgte dette livet. Det ble ikke tvunget på meg. Jeg har lovet meg selv å fortsette, sier 16-åringen.Allerede som 11-åring på den pakistanske landsbygda leste hun Stephen Hawkings "A Brief History of Time". Malalas mor er derimot en av de 50 millioner pakistanske voksne som ikke kan lese eller skrive. Men både mor og datter er overrasket over europeiske kvinners klesstil.

- Vi kan ikke forestille oss kvinner med korte skjørt og uten skaut utendørs. For min mor er dette nytt og vanskelig. Jeg mener vi må akseptere den europeiske kulturen. De har akseptert meg i mitt skaut, hvorfor skal ikke jeg akseptere dem i deres miniskjørt? Bare sånn kan vi få harmoni og toleranse.

- Hvorfor tror du mange unge blir så konservative muslimer når de kommer til Europa?

- Mange muslimer mener at kvinnen ikke skal dekke til ansiktet sitt, andre sier hun skal. Det er ikke klart hva islam sier om dette. For meg er det kjempevanskelig å gå uten sjal eller å vise armene eller bena mine. Men jeg mener kvinner ikke skal dekke til ansiktet. En person må vise sin identitet. Likevel må man forstå at det finnes flere synspunkter. Når kvinner får lov til å gå nakne på stranden, må vel vi også ha retten til å dekke oss helt til?

«I dag så jeg meg i speilet og begynte å tenke. En gang ba jeg Gud om å bli 5-10 centimeter høyere, men i stedet gjorde Han meg like høy som himmelen, så høy at jeg ikke kan måle det ... Jeg elsker min Gud. Jeg takker min Allah. Jeg snakker med Ham hele dagen. Han er den største, og ga meg denne andre høyden for å nå frem til folk.»

-Gjør leksene dine

Det siste året har Barack Obama, ekteparet Clinton, Ban Ki-moon, dronning Elizabeth, Angelina Jolie og en rekke andre notabiliteter stått i kø for å møte henne. Hun har fått en egen stiftelse, og i London sitter fem ansatte på et Malala-kontor for å håndtere den enorme pågangen.

- Jeg har ikke gjort mye i livet mitt, for jeg har levd i bare 16 år, men jeg tror - jeg håper - at jeg skal få leve i mange år ennå.

- Er du redd for å mislykkes?

— Ja. Noen ganger. Jeg må jobbe enda hardere.

- En vanlig norsk 16-åring er veldig annerledes enn deg. Hva har de, som du skulle ønske at du hadde? - Jeg har mange ting som en vanlig 16-åring ikke har. Folk lytter til meg over hele verden. Men norske barn har en fantastisk mulighet: Å få gå på skole. Jeg vil si til dem: Gjør leksene deres. Elsk skolen din. Elsk bøkene dine. Elsk læreren din. Over hele verden blir utdanning tatt for gitt, sett på som en normal del av livet. Hos oss er utdanning så dyrebar. Det er som en diamant for oss. For vi har sett barbariet som fremdeles finnes. Terroristene frykter kraften i utdanning. Når kvinner får utdanning, blir de sterkere og mektigere. Det gjør terroristene redde. De har glemt den egentlige meningen med islam, som er fred, brorskap, å være gode mot hverandre og vise toleranse. De kjemper ikke for islam, men for seg selv.

— De kaller deg en «fiende av islam»? Hun ler.

- Gud kjenner meg, for jeg snakker med ham hele dagen. Jeg tror Gud er fredelig, ikke en liten, konservativ person som grubler på om Malala har dekket til ansiktet sitt, eller om hun har på seg neglelakk eller riktige sko. Han ser på karakteren min, ikke hår eller sminke. Så dømmer han etter det.

- Tror du han liker deg?

— Jeg håper det, sier hun, og retter på det okergule sjalet igjen.

- Hva tror du Taliban synes om ditt siste år?

— Jeg tror de har begynt å angre på at de skjøt meg. Eller er triste for at de ikke traff meg på riktig sted, sier hun.

Redd er hun uansett ikke.

- Om jeg dør tidlig, spiller ingen rolle. Alle skal dø.

Les portrett med Nobelkomiteens leder Kaci Kullman Five her.

I forbindelse med fredsprisutdelingen i fjor, fikk Si ;D-kommentator Pamir Ehsas møte sin store heltinne.