Da jeg var 17 år gammel, drev jeg rundt i hasjtåke i Århus. Jeg var kommet tilbake til byen etter å ha innledet et forhold til en lærer fra barnevernsinstitusjonen. Hun var blitt redd for at jeg skulle anmelde forholdet og truet med å anmelde meg for voldtekt. Jeg bestemte meg for å si det som det var til kommunen. Hun fikk sparken og ble skilt. Og jeg kom tilbake til ghettoen. Jeg hadde vært hjemmefra i så mange år. Plutselig var jeg der igjen, i min mors leilighet. Det tok en stund før kommunen fant en leilighet til meg. Det var der jeg skrev det første diktet, BARNDOM. På en måte var det en befrielse å skrive det. Jeg var lei av unnvikelser. Jeg var lei av å feie hykleriet under teppet. Lei av å late som om faren min var god og at moren min var lykkelig. Jeg var lei av å late som om vi var en familie.

Da det var fortalt, følte jeg egentlig at alt var blottstilt. Jeg kunne like gjerne ta med alt det andre også. Jeg skrev diktet om natten på Mac-en min og slo inn caps lock-tasten. Det så for puslete ut med små bokstaver. Det var ikke et slikt dikt jeg skulle skrive.

FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE

FLERGRÆDERI OG EN PØL AF PIS

VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM

FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD

DEN DER LYD NÅR SLAGENE RAMMER

9. OKTOBER 2013.

Yahya Hassan drikker det tredje glasset med vann på få minutter. Vi er i Politikens Hus i København.

— Så modig du er, er det en som sier og understreker utsagnet med en oppmuntrende knyttneve.

Dikteren tar tre store slurker og ser ned i gulvet.

— Takk for det, sier han høflig, uten å se opp.Hvordan har det vært, spør en annen.

— Ok, svarer Yahya Hassan kort, og drikker enda en slurk med vann. Om litt skal han inn og lese høyt fra sin kommende diktsamling for en gruppe ungdommer på hans egen alder.

Han fortsetter ikke samtalen, men trekker en bunke A4-papirer fulle av blokkbokstaver opp av den svarte Fjällräven-sekken sin. Han spør etter toalettet. Her, foran toalettdøren, sitter han de neste ti minuttene for seg selv. For fire dager siden visste ingen hvem 18 år gamle Yahya Hassan var. Nå er han landskjent. Alle vil snakke med forfatteren som har skrevet dikt i caps lock om å bli slått med trekjepp av sin palestinske far, som er sint på sine foreldres generasjon på forsiden av Politiken. Og som på dansk TV forbanner muslimske hyklere og ber en kritisk sosiolog om å holde kjeft.

Gjennombruddet skal på få uker forvandle Yahya Hassan til millionær, debutantprisvinner, årets mest debatterte person og til den danske litteraturens nye Messias. Han blir adresseløs, politianmeldt, livstruet, overfalt og politibeskyttet. Men akkurat nå er det umulig å forestille seg hvor vanvittige de neste to månedene kommer til å bli.

— Det er fem minutter til du skal lese opp, sier arrangøren.

— Greit, svarer Yahya Hassan og tar med seg ryggsekken og diktene sine.

Så åpner han døren mot scenen.

9. oktober: 800 eksemplarer av Yahya Hassans dikt trykkes opp.

Folk dømte meg for å spise under ramadan, men dro av gårde til Randers eller Horsens for å drikke seg fulle eller ha sex. Dagen etter var de tilbake i moskeen. Hykleriet har jeg sett bestandig. Yahya Hassan
Alle vil ha en bit av Yahya Hassan. Det blir mange opplesninger, arrangementerog intervjuer. Her er han på et skolebesøk i Odense.
Smetana Cecile

10. OKTOBER 2013.

Yahya Hassan puster røyken fra en rød Prince ut av nesen, vi er utenfor Forfatterskolen i København. Han har de samme klærne som sist jeg så ham: En lang, svart ullfrakk, bukser med smale ben og spisse, brune lærsko. En klesstil som gjør at de fire søsknene hans i diktsamlingen kaller ham «dansker». Diktsamlingen kommer først ut i neste uke, men i dag er den kommet fra trykkeriet.

— Dette er min historie. Det er ikke noe å krangle om. Ærlighet var premisset, står det på en vedlagt seddel.

Yahya Hassan tar trappen til Forfatterskolens lokaler i lange skritt, to trinn om gangen. En ung journalist fra Berlingske vil gjerne ha noen minutter med forfatteren.

— Hva med søsknene dine? spør hun.

— Det er leit at de synes det er leit, men sånn er premissene, sier han.

— Har du kontakt med dem? spør journalisten.

— Det er jo ikke bare opp til meg, men også til dem, sier Yahya Hassan og ser ned på høyrehånden sin. Det står ORD tatovert på den ene siden.

— Men savner du dem? spør hun.

— Det er noe som er gått i stykker for lenge siden i den relasjonen, sier Hassan kort.

Yahya Hassan setter seg i en slitt fløyelssofa. Hyllene i rommet rundt ham er fulle av tidsskrifter og oppslagsverk. Det er bare en måned siden han begynte på denne skolen. Før det sov han på sofaen i leiligheten til moren i Trillegården. Nå har han adresse i en kjellerleilighet i Brønshøj. Men etter TV-intervjuet i begynnelsen av denne uken har han mottatt 27 dødstrusler på Facebook. Seks av dem er så alvorlige at politiet etterforsker dem. Det er ikke lenger noen god idé å gå rundt i området der han bor. I stedet har han fått husly på Østerbro, hos Martin Krasnik, journalisten som intervjuet ham på TV. Martin ringer for å høre hvordan det går.

— Fint, mann! Ja, det er fjerde intervju i dag. Det tar nok litt tid. Jeg gir beskjed hvis det trekker ut. Det er i orden, Martin. Ha det, sier Yahya Hassan i røret.

Han legger på og sjekker Facebook.

Han har fått flere venneforespørsler, kommentarer og er nevnt i flere statusoppdateringer.

«Du skal dø, ditt lille ludder», skriver en.

«Kujon, kujon, kujon, din HUND, håper du brenner i helvete», skriver en annen.

Fetterne hans har også ringt og truet ham. Og så har moren kontaktet ham. Han viser meg et bilde hun sendte ham på mobiltelefonen. Det er Yahya Hassan som 14-åring. En korthåret gutt med en lue litt på skrå.

— Hun sendte meg dette bildet og skrev at dette var den sønnen hun kjente, sier han.

— Hun ønsker jo at jeg går tilbake til å være hiphoperen som bare svever av gårde og hykler, i stedet for å si meningen sin. « Jeg kjenner ikke den du er nå», skrev hun.

17. oktober: Boken kommer ut, og Yahya Hassans dikt er trykt i 6000 eksemplarer.

Jeg kjenner ikke den du er nå. Melding på telefonen til Yahya Hassan fra hans mor

11 ÅR. - Når jeg fikk husarrest, leste jeg. Da jeg var 11 år, gjorde En dødssyk venn av Daniel Zimakoff inntrykk på meg. Den handler om et vennepar der den ene har kreft. Da jeg ble tatt vekk fra hjemmet mitt og plassert på institusjon som tenåring, meldte jeg meg inn i en bokklubb. Det var slik jeg kom over Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg leste den første av de seks bøkene på rommet mitt i Solhaven på Farsø på Nordjylland. Jeg så at det var likheter mellom Knausgårds oppvekst og min egen. Han hadde også en voldelig far. Kanskje ikke i samme omfang som min, men han levde også med frykt hele tiden. Det var spesielt én scene i boken jeg husker. Faren smører brødskiver til Knausgård og broren. Jeg hadde en lignende episode i min oppvekst, hvor faren min smurte brødskiver til oss, samtidig som han sa at han skulle ønske at vi aldri var blitt født. Knausgård viste meg at det ikke er noe å skamme seg over å ha en far som slår.

Min far slo oss jo foran alle. Men det var ingen som sa noe. Dekk over, dekk over. Yahya Hassan
Yahya Hassan mottok i november i fjor danske Bogforums debutantpris. Til høyre utdeleren Mona Madsen.

23. OKTOBER 2013.

Jeg ankommer mottagelsen for Yahya Hassans diktsamling på Forfatterskolen. Det er lyrikere, redaktører og forlagsmennesker overalt, men jeg finner ikke Yahya Hassan. Bare Fjällräven-ryggsekken hans på gulvet like ved inngangen tyder på at han er her et sted. Vi skulle egentlig ha møtt hverandre et par ganger før dette. Først på Gyldendal for å se bøkene komme fra trykkeriet. Men han ringte og avlyste kort tid etter at møtet skulle funnet sted. Han kom heller ikke et par dager senere, til et møte med saksbehandleren sin i kriminalomsorgen. Møtet gjaldt en betinget dom han fikk tidligere i år, for forsøk på væpnet ran i en matbutikk i Århus sammen med fetteren. Mens jeg satt i resepsjonen, ringte han til saksbehandleren og sa at han var syk. I stedet dukket det senere den uken opp en invitasjon til mottagelsen. 350 mennesker er personlig invitert. Det er dekket på med vin, øl og kremboller.

Snart tar Forfatterskolens rektor, Pablo Llambias, ordet.

— Det har vært en stagnasjon i innvandrerdebatten, hvor to fronter har gjentatt seg selv i uendelighet. Yahya er som en énmannshær som kjemper for å få samtalen i gang igjen.

Gyldendals direktør, Johannes Riis, tar over.

— Det som har skjedd de siste ukene, ligner ikke noe jeg har opplevd i hele mitt lange liv som forlegger. Vi beundrer motet ditt og det litterære talentet ditt. Det er en fantastisk god kombinasjon, sier den hvithårede mannen.

Fra bakerst i rommet baner Yahya Hassan seg vei mellom menneskene. Foran forsamlingen blar han lenge i boksidene. I 45 sekunder står vi i absolutt stillhet. Så velger han tilsynelatende tilfeldig et dikt på side 106.

— JETLAGFORMØRKELSE, sier han høyt med dyp stemme og uttaler hver eneste stavelse i ordet. Han fortsetter å lese, messende i en takt et sted mellom rap og koranresitasjon.

JEG FORTJENER IKKE MIN FØDSEL

JEG PISSER JO PÅ MIN EGEN GRAV

OG PÅ GRAVEN VED SIDEN AV

SOM MÅ VÆRE MIN FARS

Han skifter vekten fra den ene foten til den andre som en bokser. Vugger med overkroppen og trekker vokalene i langdrag.

Etter drøyt ti minutter synker han dypt ned i en stol.

Én etter én går folk forbi og roser ham. Spør om han kan opptre på en litteraturfestival, om han vil lese opp diktene sine på ulike steder.

Gjestene blir færre. De som fortsatt er igjen, blir fullere.

— Har vi mer å drikke? spør Yahya Hassan, som har kviknet til etter opplesningen. Han ser glad ut. Den åtte år eld-re kjæresten, som han møtte for et halvt år siden, er også til stede.

— Bli med meg, sier Yahya Hassan til kjæresten, og trekker henne med utenfor.

Da jeg går, står de og kysser hverandre på trappeavsatsen.

31. oktober: Diktene til Yahya Hassan er trykt i 25.000 eksemplarer.

EN GOD SØNN. - Jeg ble oppdratt til å tro at islam var perfekt. Som barn var jeg veldig opptatt av hva islam mente jeg kunne gjøre og ikke gjøre. Men det var vanskelig å overholde alle forbudene og påbudene. Jeg følte meg som en dårlig muslim. Jeg ville jo gjerne være en god muslim og en god sønn.

Samtidig så jeg hykleriet. Jeg begynte å spørre meg selv: Hvordan kan de kalle seg selv muslimer, når de ikke overholder forbudene og påbudene? Folk dømte meg for å spise under ramadan, men dro av gårde til Randers eller Horsens for å drikke seg fulle eller ha sex. Dagen etter var de tilbake i moskeen.

Hykleriet har jeg sett bestandig. Men det ble forsterket da jeg ble tvangsflyttet hjemmefra og kom inn i nye omgivelser, hvor det ikke fantes noen Gud.

BOKEN. Yahya Hassan brakdebuterte med diktsamlingen i fjor. Den kommer på norsk til våren.
Det er syngende, ufatteligt ambitiøs poesi og et 18-årigt talent, der fejer alt andet af bordet. Jyllands-Posten

12. NOVEMBER 2013.

Jeg plukker opp Yahya Hassan i en taxi foran kontoret til revisoren hans i Store Kongensgade. Han har understreket at det er viktig at jeg kommer i bil. Han kan ikke gå så mye ute på gaten, sa han i telefonen.

Forrige uke trykte USAs største avis, The Wall Street Journal, et intervju med overskriften «Tenåringspoet setter fyr på islamdebatten i Danmark». Samme dag måtte Yahya Hassan eskorteres ut fra Ørestad Gymnasium etter en opplesning. En gruppe sinte elever ventet på ham utenfor. Han bad dem om å fucke off. Nå har han begynt å gå med skuddsikker vest.

For fem dager siden mottok han Debutantprisen. Blomstene og sjekken på 50.000 kroner lot han bli stående igjen mens han vasset forbi journalistenes mikrofoner og mot bakdøren for å ta seg en røyk. Forlaget har nå trykt opp boken i 42.000 eksemplarer og nettopp gitt beskjed om at den skal oversettes til engelsk. Jeg regner meg frem til at han nå må ha fått omtrent en million eller mer inn på bankkontoen. Men hva det betyr for livet hans, gidder han ikke snakke om. Han er sulten, og vi stanser bilen ved en restaurant.

Før vi får servering, har han begynt på en analyse av islam. Flere muslimer kritiserer ham på Facebook, i mediene og under opplesningene hans for å høres ut som Dansk Folkeparti, og for å blande islam inn i et foreldreoppgjør. De har ikke forstått noe, mener han.

— De tror islam er én ting, og at muslimer er en annen, sier han og utdyper med noen metaforer.

— Uten disse bordbena kan du ikke ha en bordplate. Uten en vannkran kan du ikke få et glass vann. Og uten islam finnes ikke muslimer. Det er ikke noe du kan separere. Tankesettet deres og det som gjør dem til muslimer, har de jo fra et sted, ikke sant?

Rødspetten kommer på bordet. Gestikulerende fortsetter han å forklare. Det er første gang jeg ikke har vært nødt til å tvinge svarene ut av ham.

— Igjen kaster de skylden videre. Enten er det USAs skyld, eller så er det jødenes, israelernes eller danskenes skyld. Nå er det altså Yahya Hassans skyld. Det er det vi er så gode til. Vi er ikke i stand til å ta ansvar, sier han opphisset.

Jeg minner ham på motivasjonstalen til Debutantprisen. Der ble det sagt at man skulle huske på at boken var et kunstnerisk verk som handlet om et generasjonsoppgjør, og ikke et angrep på en hel religion.

— Visst faen handler den om islam, sier han.

— Selvfølgelig handler den ikke kun om islam, men den handler heller ikke bare om et generasjonsoppgjør. Det er en blanding. For hvem er det som presenterer religion for barna? Jo, det er foreldrene. Bryter du med dem, bryter du også med alt det andre. Når det er snakk om et generasjonsoppgjør, handler det også om alt som tilhører generasjonen. Svik og kriminalitet. Det har ikke bare foreldrene vært skyld i, men hele generasjonen, sier han og peker på seg selv for å understreke poenget.

Etter flere drapstrusler og voldsepisoder blir Yahya Hassan tett fulgt av politiet. Under opplesningene er de aldri langt unna.
Du skal dø, ditt lille ludder. Facebook-melding til Yahya Hassan

— Hvis du inviterer meg hjem til deg, kan jeg ikke bare komme og flytte sofaen til et annet hjørne. Samtidig har du en plikt til å servere en kopp kaffe og kanskje spille noe musikk jeg liker. Men da er det også min oppgave som gjest å passe inn i situasjonen og bidra med noe til samtalen, fortsetter han.

— Det muslimene ikke får til, er å akseptere folk som er annerledes enn dem. De skal absolutt omvende alle. Det er jeg ikke ute etter. Problemet er at man ikke ser på hverandre som mennesker. Man blir kun vurdert ut fra religiøsitet, sier han. Og dersom du ikke lever opp til islams regler, dekker man over for hverandre, for ikke å få et dårlig rykte, sier han.

— Har noen familieproblemer, sier man det ikke til andre. Dekk over, dekk over. Ingen konfronterer dem med det. Min far slo oss jo foran alle. Men det var ingen som sa noe. Dekk over, dekk over. Altså, hva er det for noe?

Han snakker lenge om den spesielle formen for islam som har oppstått i innvandrergrupper i Danmark.

— Den islamske oppdragelsen som bestefaren min fikk i Palestina, er ikke den samme som faren min fikk i en flyktningleir i Libanon. Og heller ikke den samme typen islam jeg lærte om i en ghetto i Danmark. De fleste i min generasjon snakker dårlig arabisk, og de kan hverken lese arabisk eller Koranen. Forutsetningene deres for å søke kunnskap om egen religion er dårlige. De er indoktrinerte. Indoktrinerte til helvete. Det skal mer til enn en diktsamling for å endre noe som ligger så dypt forankret, sier han.

Vi kjører videre i en ny taxi. Humøret hans endrer seg plutselig. Han svarer i korte setninger eller ikke i det hele tatt på spørsmålene mine.

— La oss slutte å snakke om familierelasjoner. Det har ikke noe med saken å gjøre, sier han. Han ber sjåføren, som er i gang med å lese boken hans, om å stoppe ved en 7-Eleven.

— Jeg skal bare forsikre meg om at jeg har cola til jointen, sier han og forsvinner ut av bilen.

VARETEKTSFENGSLET. - Før jeg ble omplassert, gjorde jeg endel ting. Stjal i matbutikken, slo ned folk en gang iblant. Jeg begikk ikke den type kriminalitet mens jeg var omplassert. Det var først da jeg kom tilbake til Århus, at det begynte å gå galt. Jeg stjal masse og gjorde innbrudd med fetterne mine. Men om natten skrev jeg dikt. Natten har bestandig vært det rommet jeg kan arbeide i. Familien min visste ikke at jeg skrev. Noen av vennene mine visste det. Jeg snakket mye med Søren Marcussen, som jeg møtte da jeg drev med rap. Mellom alle innbruddene, pakkisvennene og fetterne mine kom disse avbruddene når Søren ringte og rev meg ut av miljøet. På et tidspunkt fikk jeg overtalt kommunen til at jeg skulle få plass på en av høyskolenes forfatterlinjer. Det sa de faktisk ja til. Det endte med at jeg ble varetektsfengslet for forsøk på væpnet ran.

Her vokste Yahya Hassan opp, i fjerde etasje. Den slitne boligblokken ligger i området Trillegården i Århus.

TRILLEGÅRDEN, ÅRHUS VEST. En stripete katt spiser fuktig gress på plenen utenfor blokken der Yahya Hassan vokste opp. Denne formiddagen i desember er det nesten ingen mennesker mellom boligblokkene i Trillegården i Århus Vest.

Jeg har reist hit for å se hvor Yahya Hassan kommer fra. Moren bor fremdeles i området, men hun har vennlig avslått å snakke med meg. Jeg har også forsøkt å finne faren, men han bor på hemmelig adresse.

HAN TAGER BROR I SKULDRENE RETTER HAM

OP FORTSÆTTER MED AT SLÅ OG TÆLLE

JEG KIGGER NED OG VENTER PÅ DET BLIVER MIN TUR

MOR SMADRER TALLERKENER I OPGANGEN

SAMTIDIG MED AT AL JAZEERA TV-TRANSMITTERER

skriver Yahya Hassan i diktet Barndom .

T-en står for området Trillegården - og viser i tillegg at her hersker Trillegårdbanden.

Bokstaven T står skrevet med gotisk font på murene i området. De markerer at vi oppholder oss på Trillegård-bandens territorium, forklarer Abu Malek, som viser meg rundt.

— Området er bedre enn det var den gangen, men jeg ville fortsatt ikke likt at barna mine skulle vokse opp her. Bor man her, får man dårlige venner. Det er umulig å unngå.

37 år gamle Abu Malek kjenner området godt. Og så kjenner han Yahya Hassan, han var et av de barna som laget bråk.

— Hvis du ikke går herfra, begraver jeg deg levende, sa jeg til ham første gang vi møttes. Så sa han unnskyld og begynte å komme til rap-skolen, sier Abu Malek.

Han underviste i rap, og laget musikk sammen med Yahya Hassan frem til Yahya var 16 år. Vi vandrer gjennom områdets nyanser av grått. Abu Malek går gjennom tunnelen hvor Yahya Hassan solgte stoff som pushervikar.

NEGEREN FÆTTEREN LUDEREN MISBRUGEREN

KOM TIL DEN GRØNNE BLOK 23

KOM TIL TUNNELLEN

KOM TIL FAKTA

JEG PLUKKER EN KUNDE HER OG DER

— Den måten Yahya leser diktene på nå, er den samme som måten han pleide å rappe på, sier Abu Malek.

Abu Malek underviste Yahya Hassan i rap og husker ham godt: Yahya var både dyktig og bråkete.

— Han var veldig dyktig til å skrive tekster. Jeg tenkte allerede den gang at han burde bli kunstner. Mange i området plaget ham fordi han snakket rent dansk og ikke hadde den typiske, dårlige aksenten. Han gikk helt opp i språket, sier Abu og utdyper:

— Yahya var en tøff gutt. Han var en sånn som slo tilbake, selv når det var fem som angrep ham. Og så er han ekstrem. Som rapper, som dikter og som person. Hadde han vært seriemorder, hadde han nok vært en sånn som drepte folk langsomt med kniv, sier han.

Abu Malek ga Yahya Hassan rapper-aliaset «Natteravnen» fordi han skrev om natten. Noen netter ringte Yahya ham og fortalte om tekstene han skrev. Yahya Hassan ble en del av rapcrewet Pimp a Lot, og han fortsatte å oppsøke rapskolen også etter at han var blitt hentet ut av hjemmet og bodde på mer eller mindre sikrede institusjoner forskjellige steder i landet.

Vi går inn på biblioteket hvor rapskolen lå. Yahya Hassans diktsamling står i en glassmonter. Den er blitt reservert mer enn 250 ganger, så nå har biblioteket beholdt boken her nede slik at flere skal få mulighet til å lese den.

Ved et bord sitter en av Yahya Hassans mindre brødre og spiller sjakk. I fjor ble han jyllandsk mester i sin aldersgruppe. Den 13 år gamle broren har lest boken, forteller han.

— Den var skikkelig bra, sier han før han går inn i kulturhusets leksekafé.

I tunnelen i Trillegården solgte Yahya Hassan i en periode narkotika, han var «pushervikar».
Det som har skjedd de siste ukene, ligner ikke noe jeg har opplevd i hele mitt lange liv som forlegger. Gyldendals direktør Johannes Riis

FORFATTERSKOLEELEV.Jeg slapp med en betinget dom for forsøk på væpnet ran, og forsto at høyskolen var min billett ut av ghettoen. Men da jeg kom dit, fant jeg en pusher i byen. Og så var det jo lett nok å stjele en Iphone på skolen og selge den videre.

Da de kastet meg ut, tenkte jeg: «Nå har jeg fucka det opp.» At nå var billetten vekk. Men jeg rakk heldigvis å søke på Forfatterskolen før jeg ble kastet ut. Og så kom jeg inn.

To dager etter at jeg ble kastet ut fra høyskolen, ble jeg invitert til Gyldendal av en redaktør som het Simon Pasternak. En lærer fra høyskolen hadde sendt ham diktene mine.

Vi snakket litt frem og tilbake, og han sa at dette kunne bli til en diktsamling. Vi snakket også om det jeg skrev om. Hva det ville si, om jeg var klar over hva jeg gjorde, om jeg var i stand til å ta konsekvensene.

- Det er bare sånn det er, sa jeg.

- Det skal ut.

Her kjøpte Yahya sigaretter og smågodt, og her ble han kjent med kioskeieren som raskt kalte ham «Forfatteren».

FRISØR-Ran. Ved siden av biblioteket i Århus ligger kiosken hvor Yahya Hassan pleide å kjøpe sigaretter. Kioskeieren, Sharif Ahmad Faizzad, som Yahya Hassan nevner i et dikt, står her også i dag og selger flatbrød og godteri.

— Jeg har kjent ham siden han var et lite barn. Vi snakket ofte sammen. Jeg visste godt at han ble dårlig behandlet av foreldrene sine, for det fortalte han meg, sier den 60 år gamle kioskeieren. Han har ikke lest boken, men har hørt noen av diktene på nettet. Jeg viser ham diktet AFLØSER, hvor Yahya Hassan skriver om sin tid som pusher:

HEJ FORFATTER SIGER SHARIF

HAN SIGER ALDRIG ANDET

20 PRINCE TAK

HEJ FORFATTER

— Han fortalte at han skrev dikt. Derfor sa jeg alltid «Hei forfatter», sier Sharif Ahmad Faizzad og tar et bilde av diktet med mobiltelefonen sin.

— Jeg ville gjerne oppmuntre ham til å skrive. Hver gang jeg så ham sammen med de andre halvkriminelle her i området, spurte jeg ham: «Hvorfor skriver du ikke boken som du snakker om?»

Det har vært innbrudd i kiosken mer enn 20 ganger. Sharif Ahmad Faizzad eier også en frisørsalong. En gang brøt Yahya Hassan seg inn i salongen.

— Han var kanskje 14 år og hadde på seg en maske. Da vi oppdaget at det var ham, ba jeg ham levere tilbake tingene og si unnskyld til kvinnen som sto i salongen. Hun ble veldig skremt av hendelsen. «Jeg kommer med varene, men jeg vil ikke si unnskyld», sa han. Det er bra om han har sluttet med slike ting nå.

Sharif Ahmad Faizzad har ikke hørt noen snakke dårlig om Yahya Hassan i kiosken. De guttene som tidligere var vennene hans, har snakket mest om at han er blitt millionær ved å skrive dikt.

Men han forstår godt at noen muslimer er sinte på Yahya Hassans harde kritikk av islam.

— Hvis han kom med kunnskap og kritiserte deler av islam, for eksempel at kvinners rettigheter er for dårlige, ville jeg gjerne diskutert med ham, og kanskje ville jeg vært enig med ham i noen ting. Men han snakker om hele religionen. Hans kritikk kommer av en slags uvitenhet.

Måten Yahya leser diktene på nå, er den samme som måten han pleide å rappe på, sier hans gamle venner. Her leser han i Aarhus kunsthall.

21. NOVEMBER 2013.

— Jeg vil gjerne ha et OG til der, sier Yahya Hassan til en layoutmedarbeider som holder på å skrive blokkbokstavene inn på en PC.

Yahya Hassan er i gang med et helt nytt dikt. Med lav stemme leser han linjene med tilføyelsen opp for seg selv. Beveger hånden frem og tilbake for å høre om diktets rytme holder.

SÅ KOMMER JEG SOM EN SVANS

OG KLASKER KALIFFEN PÅ KÆBEN

VI ENDER PÅ STATIONEN

I STIKKERSTOLEN OG I DETENTIONEN

GHETTODRENGEN DIKTERER

SÅ JEG SKIDER PÅ PANSERNE

Diktet har han skrevet ut fra notater på telefonen sin, etter at han ble overfalt på Hovedbanegården for fire dager siden. Diktet heter FORURETTET og skal offentliggjøres i avisen.

Det er annen helg på rad han er på forsiden til Politiken. Å bli slått ned av Danmarks første dømte terrorist er foreløpig det mest absurde som har skjedd. Nå har Yahya Hassan PET-vakter (tilsvarer PST, red. anm.) med overalt. Da politiet også anbefalte å flytte en diktopplesning fra Vollsmose på grunn av sikkerhetsrisikoen, gikk regjeringen inn i saken. Kulturministeren krevde at arrangementet ble gjennomført.

Yahya Hassan vil ikke snakke om overfallet eller om hvordan han trives med å bli fotfulgt av politiets etterretningstjeneste.

— Jeg har alltid kikket meg over skulderen. Det er ikke noe problem. Når man krysser gaten, kikker man seg også til høyre og venstre, konstaterer han.

Uken etter leser Yahya Hassan opp diktet på H.C. Andersen Skolen i Vollsmose i en nyinnkjøpt, rustrød skjorte. TV 2 og DR sender direkte fra opplesningen og debatten med beboerne. Politiet innfører flyforbud over området, plasserer skarpskyttere på takene og undersøker publikum med metalldetektor.

Yahya Hassan virker lei av debattantene og avbryter flere ganger kritiske tilhøreres spørsmål. Men under opplesningen er motviljen vekk. Han resiterer i 34 minutter uten stopp, så høyt at det runger mellom ribbeveggene i gymnastikksalen.

1. desember: Yahya Hassans dikt er trykt i 52.000 eksemplarer.

Ali K delte Yahya Hassans sans for rap og poesi, og de to fant sammen i et vennskap som stadig varer.
Folk tror han hater muslimer eller er islam— fiendtlig. Det er han ikke. Ali K, venn

EN DIAMANT. Fem minutters kjøretid fra Sharif Ahmad Faizzads kiosk i Trillegården sitter et par tenåringsgutter og spiller inn sin nyeste rap-låt.

22 år gamle Ali K jobber på Rapakademiet seks timer i uken og underviser områdets unge når han ikke studerer til å bli lærer i Silkeborg. Han og Yahya Hassan ble venner for tre år siden, da Ali K hørte om rapperen som kalte seg Natteravnen.

— Jeg skrev til ham på Facebook fordi jeg likte musikken hans. Vi fant ut at vi delte den samme lidenskapen for poesi, rap og dikt, sier han og setter seg i en sofa sammen med en av de unge guttene han underviser.

Da Yahya Hassan flyttet tilbake til Århus som 16-åring, begynte de to å henge sammen. De røkte endel hasj, gikk på byen og hadde lange telefonsamtaler.

— Han liker ikke å vise frem den sårbare siden sin, men han har fortalt om oppveksten til meg. Det skal mye til for å komme under huden og skallen på ham. Det var litt som å stikke hånden inn til en fugl. Til sist setter den seg på fingeren.

Men det var vanskelig å ha med Yahya Hassan i sosiale sammenhenger.

— Han var utilpass. Hvis jeg tok ham med på skolen, var han underlig. Så spurte de andre: «Ali, hvorfor tok du med ham?» Han sa endel upassende ting flere ganger. Han hadde problemer med å fungere sosialt sammen med folk som ikke forsto ham, sier han.

— Mange har det på samme måte som Yahya. Det er bare ingen som har sagt det høyt før.

For et par dager siden møttes de to for å ta en øl. To PET-vakter satt på den andre siden av bordet. Han synes ikke Yahya Hassan har endret seg, selv om verden rundt ham har det.

— Folk tror han hater muslimer eller er islamfiendtlig. Det er han ikke.

— Uten islam ville det ikke blitt noen Yahya. Uten den måten han er oppdratt på, ville han ikke blitt til den han er. Alle problemene rundt ham har formet ham. Slik diamanter blir skapt av motstand.

11. desember: Yahya Hassans dikt er trykt i 100.000 eksemplarer.

Journalist Sandra Brovall i Politiken har møtt Yahya Hassan tre ganger til intervju og deltatt på opplesninger, prisoverrekkelse, boklansering og en rettssak hvor Hassan har vært til stede. Yahya Hassan har lest intervjuet og godkjent sine egne sitater. Artikkelen ble trykt i Politiken lørdag 28. desember 2013.

Oversatt til norsk av Hanne Marie Maugesten.

På youtube kan du se og høre ham lese i Vollsmose, en seanse som er omtalt i artikkelen :