Er du av dem som har hentet den gamle vinylsamlingen ned fra loftet eller opp av kjelleren? Eller av dem som har lastet ned appen «Record Player» for å få knitrelyd på de digitale filene du har på smart-telefonen? Følg med nå. Mick Jagger og Martin Scorsese har gått sammen om å gi musikk— og vinylelskerne en gave med lett knitring på: Serien Vinyl, som har HBO Nordic-premiere mandag 15. februar.

Her er den fiktive plateselskap-sjefen «Richie Finestra» (Bobby Canavale):

— Nå skal jeg holde kjeft. Sette stiften på platen. Og skru volumet opp! smeller det fra Finestra før han begynner på historien om et tradisjonsrikt amerikansk plateselskap på full fart mot stupet.

For Richie Finestra (Bobby Canavale, i midten) og medarbeiderne i plateselskapet hans finnes det ingen grenser.
HBO NORDIC

Ikke mange har sett så mye mer enn traileren ennå, men serien som slippes mandag er likevel omtalt som musikkbransjens svar på Mad Men (om den amerikanske reklamebransjen).

Mick Jagger og Martin Scorseses nye serie: VINYL Serien Vinyl har HBO Nordic-premiere mandag 15. februar.

Leste du Asbjørn Slettemarks anmeldelse av Vinyl? Her er den:

Økte salget med tre millioner

Åpningsscenen i Vinyl er lagt til New York i 1973. Altså før CD-platen, Napster, Spotify, komprimerte og radiovennlige sanger, YouTube, Soundcloud, Apple Music, synkende platesalg og små Sonos-bokser. Hvilket musikkformat det skal handle om er det aldri noen tvil om. Før det har gått et kvarter får vi se folk sniffe kokain rett fra en vinylplate og 40 esker fulle av skiver som er tunge å selge bli dumpet i vannet av regnskapsmessige hensyn.

Timingen er god.

For midt i den digitale revolusjonen henter flere og flere LP-samlingene inn i stuen igjen. Der oppdager de gamle skatter, gjenopplever ungdomsopplevelser og forstår at de fortsatt kan alle tekstene på Madonnas True Blue . Salget av platespillere øker. Hovedstadens vinylbutikker melder om dobling av omsetningen fra år til år. Samtidig legger artistene mye tid og sjel i å få til gode, påkostede og eksklusive vinylutgaver. Hvor mange løp ikke rundt i Oslos gater på jakt etter * (Blackstar) den morgenen David Bowies dødsfall ble kjent, forgjeves?

Aftenpostens seriefanatiker Cecilie Asker har nevnt Vinyl i sin omtale av vårens TV-serier:

Scroll ned hvis du vil lese om fem nordmenn og jakten på vinylplaten som de endelig fant.

I første halvår av 2015 økte vinylsalget i Norge med tre millioner kroner sammenlignet med året før (på det åpne markedet, da er ikke alle privatsalgene tatt med). Likevel: Vi snakker om litt badeskum i et fullt badekar. Bare 2,8 prosent av musikk-omsetningen i landet kom fra vinylsalg (8,7 av 305 millioner kroner).

Et todelt kunstverk

Vinyl er ikke retro, for den har «alltid» vært der, og ikke en dinosaur, for den har overlevd, og til og med vokst. Etter noen dager med utflukter i Oslos platebutikker har det utkrystallisert seg noen grunner til at LP-en fortsatt er elsket:

  • Lyd («varmere, mer dynamisk, egentlig er det vanskelig å snakke konkret om lyd»).
  • Innpakning. LP-ene er som et todelt kunstverk, man kan både se coveret/bildene/tekstene/ og høre musikken.
  • Samling. Folk liker å samle på plater.
  • Ro. Den aktive handlingen (ta ut platen, gå til spilleren, plassere platen på skiven, sette på stiften, snu platen halvveis, høre på hele verket) gjør at det blir en mer hellig stund enn å taste med fingeren på mobilen og strømme en og en låt.

Nostalgien

Andreas Bergsland er førsteamanuensis ved Institutt for musikk på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Han sier:

— Hvorfor vinylen ikke har dødd er et godt spørsmål. Da må jeg nesten få svare både som privatperson og fagmann, hvis jeg får lov?

- Det får du.

— Det moderne mennesket har en iboende nostalgi, fordi virkeligheten er så foranderlig. Når folk kommer til en viss alder, kanskje et stykke opp i tjueårene, blir de nostalgiske av å tenke på hvordan de var da de var unge. Jeg husker fortsatt godt da jeg var 10 til 13 år, kom hjem fra skolen, og satte på en LP-plate. Hvilken intens musikkopplevelse det var. Det holder å se coveret på Kiss-platene Alive 1 eller Alive 2, som jeg hørte mye på da, så er jeg tilbake der.

Gene Simmons (t.v.) og Paul Stanley fra Kiss, som laget soundtracket til oppveksten til en flokk av dagens norske 40-åringer.
TOMAS POLIVKA

— Hva med CD-en, tror du den kommer til å dø?- Det er interessant. Jeg tror faktisk vi kan oppleve CD-nostalgi etter hvert. At folk sier til hverandre: «Skal vi ikke hente de gamle CD-platene ned fra loftet?»

Dét er en tanke de norske vinylsamlerne vi har snakket med ikke er spesielt opptatt av nå. Les historiene om varpene deres under:

- Det er som om du har samlet kunst hele livet, så finner du originalen av Mona Lisa i en råtten, forlatt kjeller

Øystein Lorange Meyer (36), daglig leder i platebutikken The Garden i Oslo

Min Bul – Terje Rypdal (1970)

Interrail-turen gjennom Europa endte med platekupp for Øystein Lorange Meyer, her med Terje Rypdals Min Bul.
Robert Veiåker Johansen

— Det var i 1999. Noen kamerater og jeg var på interrail gjennom Europa. Jeg hadde vært interessert i vinyl siden barneskolen. Kjøtts første plate var den første jeg kjøpte. På interrail gravde vi rundt i kasser overalt hvor vi kom. På vei til Cinque Terre (de fem byene) stoppet toget i Levanto, en «høl i veggen-landsby» med noen tusen innbyggere. Fra togstasjonen så jeg at det var et loppemarked like ved, så jeg sprinta bort. Der var det sorte gullet.Der sto en førstepressing av Min Bul , Terje Rypdals kultklassiker fra 1970. Det må ha vært en utrolig hipp italiener som hadde greid å spore opp innovativ, elektronisk, norsk jazzrock av den typen. Når jeg gjør slike funn, stiger pulsen. Det er en helt spesiell følelse. Bare folk som driver med dette vet hvordan det føles. Det er som om du har samlet kunst hele livet, så finner du originalen av Mona Lisa i en råtten, forlatt kjeller. Jeg tok opp Min Bul og tenkte «hva i helvete? Er det den?». Det var det. Og den var i tilnærmet mint-kondisjon (platesamler-begrep for meget velholdt).

På loppemarkedet hadde de posesalg. Kanskje jeg ga et par euro for en pose. Nå er denne et ettertraktet auksjonsobjekt på vinylmesser. Jeg gikk derfra med et litt fårete glis. For det er også litt av den sterke følelsen når man gjør slike kjøp: Man føler at man har funnet den hellige gral. I dag, etter at prisvurderinger og slikt kom på nettet, er det vanskeligere. Jeg pleier å si at hvis man skal finne billig gull, så må man reise til land og byer som er lengst mulig unna data og teknologi.

Jeg bar flere poser med plater med meg gjennom de fem byene. Det var varmt og tungt. Da vi kom til Praha, hadde jeg så mye at jeg måtte sende masse hjem med posten. Jeg vil ikke si hvor mange plater jeg har. Det er galskap. Og det slutter ikke.

Hundeballer til tusenvis av dollar

Tormod Aas (58)

Platesamler og selger, Oslo

Diamond Dogs – David Bowie (1974)

Tormod Aas ga noen tusen dollar for den sjeldne utgaven av David Bowies Diamond Dogs.
Robert Veiåker Johansen

— I 1974 slapp David Bowie albumet Diamond Dogs . Du får kjøpt originale 70-talls pressinger for en hundrelapp eller to. Coveret har en tegning av ei bikkje med Bowie-overkropp. Bikkja ligger i en positur hvor det er naturlig at ballene synes. Og det gjorde de da også på den originale tegningen av den belgiske kunstneren Guy Peellaert.Men dette ble for dristig i 70-åras platebransje. Ballene ble retusjert bort og man ser bare en sort skygge der de skulle ha vært. Unntatt i USA. Der trykket de først opp et opplag med synlige baller. Det ble umiddelbart stoppet i kvalitetskontrollen og hele opplaget ble destruert. Det vil si, noen slapp unna. Trolig finnes det ikke mer enn noen få titalls kjente eksemplarer av den i verden i dag. Jeg har lett etter den i 20 år. Ett eksemplar har vært solgt på eBay. Det gikk for 5000 dollar (42.500 kroner etter dagens kurs) i 2013. Det er seriøst mye penger for et par hundeballer!

Her er stridens kjerne: Hundetestikler.
Robert Veiåker Johansen

En gang i året reiser jeg til Los Angeles for å kjøpe plater. Favorittbutikken min er Rockaway Records. De har holdt det gående siden 1979. En gang jeg var der, hang det originale surfebrettet som ble brukt på flere Beach Boys-cover på veggen, til salgs for 200.000 dollar. For tre år siden kom jeg inn i butikken, og fulgte det faste ritualet mitt: Siden jeg vil spare det beste til sist, og det beste henger på veggene, kikket jeg ned, og gikk gjennom platene deres. Det tok fire timer. Så kikket jeg opp. Der hang Diamond Dogs høyt på veggen – med hundeballene.Prislappen var flere tusen dollar. Når jeg gjør slike kjøp, er det ofte med en blandet følelse. I et lite «flash» tenker jeg selvsagt på alt det andre jeg kunne ha brukt pengene til. Så går den følelsen over, og da er det jeg bare glad. Det er samlegenet som slår inn. Man tenker ikke rasjonelt. Lar seg rive med.

I 35 år har jeg kjøpt og solgt plater, på hobbybasis. Jeg har 6-7000 plater, og alt er til salgs. Diamond Dogs også, til den rette prisen. Mange spør: «Hvordan klarer du å selge platene dine?». Jeg har lært meg opp til det, over år. For meg utgjør selve jakten mye av helhetsopplevelsen.

— ...designet som en lommebok i slangeskinn

Morten Reiten (40)

Platesamler, Lillehammer

Billion Dollar Babies – Alice Cooper (1973)

Morten Reiten har mange utgaver av Billion Dollar Babies. Den han holder i hånden er den mest sjeldne.
PRIVAT

— Jeg begynte å samle på plater I 1987, da jeg var 11-12 år. I 1988 kjøpte jeg en typisk nice price-utgave av Billion Dollar Babies , supertynn, uten utbrett, typisk 80-talls vinyl. Men jeg var allerede da klar over at originalen fra 1973 var svært påkostet. Den var designet som en lommebok i slangeskinn. I små lommer inne i utbretten var det festet samlekort og en svær Alice Cooper-dollarseddel med bandet hans i midten. Jeg lette etter den gjennom hele 1990-tallet. Men jeg var ikke så heldig at jeg kom over den.Før jeg forteller mer vil jeg si litt om endringen for vinylsamlere, skillet mellom før og etter internett. I dag er ingenting umulig å skaffe. Det står kun om penger. Hele verden er en boltreplass. Millioner av plater er bare et tastetrykk unna.

I 2000 dro jeg på min første platemesse. I Skien. Jeg hadde med en Dylan-frelst kamerat, og etter bare noen minutter hadde han brukt opp alle pengene han hadde med. Der sto Cooper-plata. Strøken, og til en sympatisk pris. Det føltes nesten litt uvirkelig. Det var et ordentlig kick.

I dag har jeg cirka 4000 vinylplater. En middels stor samling for norske samlere. Nå driver jeg og bygger på huset slik at jeg kan få til en mer hensiktsmessig og langsiktig plassering av vinylplatene. Vi bygger ut kjøkkenet samtidig, altså. Jeg har aldri tvilt på om dette er det riktige for meg å bruke tid og penger på. Jeg vil egentlig si at hobbyen har eskalert etter at jeg fikk fast jobb og inntekt. Det er lett for at jeg tar litt av!

- Knitringen som kommer noen ganger, er helt nydelig

Lisa Krogvold (13), skoleelev og gryende vinylsamler

Cry Baby – Melanie Martinez (2015)

Lisa Krogvold med Martinez-platen hun endelig fikk da søsteren ga henne den til jul.
Robert Veiåker Johansen

— Denne platen er ikke bare musikk. Melanie Martinez skriver tekster som er viktige, og selv om hun er voksen, skriver hun fra et barns perspektiv. Jeg hørte mye på den på Spotify, og kunne ha kjøpt den på CD, men vinyl er mye mer spesielt. Derfor ønsket jeg meg den til jul. Storesøsteren min ga meg den. Jeg tenkte «oi, har den kommet?». Inni coveret er en bok med tegninger og små historier til hver sang. Det er like mye en lese- og kunstopplevelse som en lytteopplevelse.Jeg fikk min første vinylplate den julen jeg var 11 år. En Maria Mena-plate. Det er helt annerledes å høre på vinyl enn å bruke Spotify. Jeg må ta platen ut av coveret, sette på stiften og passe på. Lyden er bedre. Den knitringen som kommer noen ganger, er helt nydelig. Lyden er bedre. Når jeg er ute og går, bruker jeg musikken på telefonen. Men hvis jeg vet at jeg skal høre på musikk hjemme, setter jeg alltid på vinyl.

Nå har jeg 15-16 LP-er. Når jeg blir like gammel som faren min, skal jeg ha en stor platesamling. Jeg skal aldri slutte med vinyl.

Da Dr. John tegnet på Babylon

Thomas Felberg (44)

Musiker og programleder, Oslo

Babylon – Dr. John (1969)

Thomas Felberg med platen selveste Dr. John har signert og dekortert.
PRIVAT

— I 1969 da Dr. John ut Babylon . Den har blitt min «ta med på en øde øy»-plate. Jeg har ligget langflat og tilbedt den plata. Den favner all musikken som var laget frem til da, men også all musikken som er gitt ut etterpå. Jeg begynte å samle på vinyl da jeg var barn, og i 1996 fant jeg den. Den sto på Oslo Rock antikvariat i Fredensborgveien. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jeg fikk totalt bakoversveis. Og da jeg satte den på, hørte jeg en sonisk åpenbaring som hadde forsvunnet i den langt billigere CD-utgaven som var laget av plata.I september 1998 skulle Dr. John spille på Wrightegaarden i Langesund. «Doktor’n kommer, vi må dra», tenkte jeg, og dama og jeg haika nedover. Jeg hadde med flere Dr. John-plater jeg håpet at jeg ville få signert. Jeg fikk ikke møte ham, han var sliten, men jeg fikk legge dem igjen backstage. Da jeg kom tilbake etter konserten, satt han og trommeslageren og spiste kveldsmat. Han var ikke så opptatt av meg, men jeg fikk i hvert fall håndhilse på ham. Jeg var likblek. Men: Det var tydeligvis lenge siden Dr. John hadde sett disse vinylplatene. Han hadde ikke bare signert dem, men dekorert dem, med en sol og slike ting på coverne. Blant de tingene jeg eier, er dette noe av det jeg er mest stolt av.

Jeg har mange tusen vinylplater, og tror aldri jeg vil slutte å samle. Det sitter for hardt i meg. Jeg kan prøve, men så går jeg forbi en platebutikk, og så kjenner jeg rykket i kroppen. Da oppfører jeg meg som en ubrukelig junkie som bare må ha ett kick til. Vinyl er heldigvis sunnere enn heroin, men ikke noe billigere.

Er du sugen på mer langlesning om musikk? Her er et lite utvalg fra Aftenposten Lørdag:

Historien om da Sondre Justad gikk fra ukjent til popstjerne på ti måneder:

Da Aftenposten spurte, responderte norske artister med sine Bowie-favoritter:

Denne ble mye lest. Om den nitriste klubben for artister som har dødd 27 år gamle: