(Denne saken sto på trykk i A-magasinet i 28. mars 2014. Den publiseres på nytt i forbindelse med A-magasinets tiårsjubileum 23. oktober.)

En mandag i mars:

Når ettermiddagssolen velter seg utover de hvitkalkede husfasadene, reflekteres et mykt lys som gjør det godt å være norsk i Altea.

Her er det rolig og trygt. Her skriver restaurantene «kamskjell» og «oksestek» i menyene. Her mykes vinterstive ledd og lemmer opp.

Og her, oppover steinlagte trapper som kveiler seg rundt åsen opp mot katedralen i gamlebyen, klyver nå en av disse nordmennene.

Redusert

Han har ikke kulemage og knebukse, men stråhatt, grå skinnvest, stokk, gode sko med luftehull og et tinnkors rundt halsen.

Den magre mannen skiller seg ut, men samtidig ikke. Nesten som et spøkelse tusler han lydløst, sakte trinn for trinn.

Parkinson-rammede Børre Knudsen har tilbragt de siste to vintrene i Altea.
Fartein Rudjord

Tar pauser. Puster. Synger kanskje inni seg, rytmiske melodier — gjerne en marsj. Sang er riktignok ikke helt som dopamin, men like fullt et botemiddel mot Parkinson når bevegeligheten streiker.

Så det var slik det skulle ende.

Var dette skjebnen til den steile presten som i tre tiår kriget høylytt med Bibelen i hånd for å snu loven mot selvbestemt abort? Han som sammen med makkeren blokkerte klinikker, foretok symbolske begravelser og smurte dukker inn med ketchup til allmenn frykt og avsky?

Mannen som lyste politikere i bann, ble stemplet som gal og psykotisk, fengslet, fordømt og latterliggjort?

Børre Knudsen er mannen som viet store deler av sitt liv til en uslitelig kamp mot abortloven. For noen år siden forsvant han fra offentligheten, men nå er han tilbake gjennom dokumentarfilmen En prest og en plage , som har première i dag.

Se klipp fra filmen her:

Se klipp fra filmen «En prest og en plage» Denne scenen fra filmen "En prest og en plage" ble stoppet av nettgiganten.

Da vi møter ham igjen, sykdomspreget og saktmodig tuslende langs en gangsti på Spanias solkyst, flyr tankene: Er ikke dette et bilde av en resignert mann som gikk «all in» i en kamp han aldri kunne vinne? Er ikke dette proteststemmen med Luther-skjegget som bukket under og tapte alt?

Fortsatt utføres det 15.000 aborter i året. Alt hva det har kostet, Børre Knudsen — var det verdt det?

Trosser smerten

«Det har vært et slit», sier hun og sukker.

Ragnhild Knudsen (75) sitter kastanjebrun i ansiktet i en svart skaistol i leiligheten de leier i Altea. Hun har armen i fatle og skjærer noen milde grimaser. Hun har det vondt. Det er litt mye nå.

Ragnhild er sin syke manns pleier. Formen hans er vekslende. En hjelpepleier kommer én gang om dagen, men ellers er det hun som må trå til. Og akkurat nå har ekteparet tilsammen kun én 100 prosent velfungerende arm. Forrige uke falt Ragnhild og brakk høyrearmen.

Små dagligdagse ting er blitt en utfordring: Å få satt på og strammet mannens nye bukseseler og samle eget hår i en hestehale, for eksempel. Likevel: I slike situasjoner går det en fanden i henne.

I lang tid har de vært usikre på om de orker å dra til Oslo til filmpremièren, om de orker styret.

— Men når dette skjedde, tenkte jeg «skitt, la gå». Når ting blir riktig ille, skal du bare få det til, sier Ragnhild. I motgang våkner trass og gjennomføringskraft.

Børre Knudsen sliter med bevegeligheten, og Ragnhild har brukket en arm. Da blir hverdagslige ting en utfordring.
Fartein Rudjord

«Min kone går med bandolær», synger Børre. Han smiler.

Enige fra start

Hun var 15, han var 17. De møttes i hennes hjemby, Bergen. Den første kinofilmen de så, var krigsfilmen Dam Busters . Det ble de to. Da han skulle avtjene førstegangstjeneste, dro de nordover, til praktfull natur og dype kontraster. Hun trodde de skulle bli værende ett år; det ble deres base i et hurtig omskiftende liv.

Allerede tidlig på 70-tallet hadde Børre Knudsen stusset over de høye aborttallene. Skulle ikke Kirken foreta seg noe? En god venn av ham, Bjørn Bjørneboe, var kapellan i Bjarkøy. Han ga ut et eget abortnummer av menighetsbladet. Det ble en stor sak, den nådde helt til Stortinget. Dette egget Knudsen.

Samtidig: Han og Ragnhild hadde flere venner og bekjente som var et resultat av tilfeldigheter. Deres mødre hadde vært på vei til klinikken — så hadde de ombestemt seg. Alle disse historiene om vakre liv som kunne vært dumpet sykehusavfall.

I 1978 - ni år etter Arbeiderpartiet hadde programfestet selvbestemt abort - ble loven vedtatt i Stortinget. Børres mor, Nina, en sosialarbeider, og ikke egentlig en utpreget abortmotstander, sa: «Denne loven er rå. Den forutsetter at kvinner skal ønske å ta livet av sitt lille barn».

— Loven gjorde det vi syntes var galt, til en rett , sier Ragnhild.

Kostbar kamp.

For la det være klart: Hun har fra starten stått ved ektemannen i kampen mot abortloven. De var enige om dette:

Livet er hellig. Det ufødte liv er Guds skaperverk. Det ligger ikke for menneskene å tukle med det. Abort er drap, og som en følge av abortloven gis mennesket rett til å drepe. Leger, hvis fremste oppgave er å redde, pleie, lege liv, skulle på lovlig vis gjøre det motsatte!

Ragnhild Knudsen har støttet mannen i abortkampen, men synes det er tungt at barna har måttet lide.
Fartein Rudjord

I Knudsens øyne ble menneskeliv tilsvarende flere byer utslettet på få år. Da måtte noen ta opp kampen. Det var nødvendig at Børre gikk foran.

Det var bare det: Ragnhild var ikke forberedt på at det skulle vare i 30 år. Hun var ikke forberedt på at deres meningsfeller og støttespillere skulle falle fra, hun hadde aldri trodd at Kirkens kamp skulle bli BKs kamp. Hun var ikke forberedt på svik, på maraton i rettssaler, på fengsel.

Hun hadde ikke sett for seg tiår fylt med et omflakkende liv på eksistensminimum med en stadig fraværende mann og far. Og når han var nær, var det ofte i rollen som folkefiende i en avisoverskrift eller nyhetssending.

— Var du naiv?

- D et var kanskje naivt med et slikt samfunn som vi har fått. Men vi trodde på dette. Vi trodde bare ikke at vi skulle stå så alene.

- Var det verdt det?

— Når du spør slik, må jeg si jeg har kvaler. Det har kostet. Enormt mye.

Munch-trikset.

Samme dag som kronprins Haakon tenner OL-ilden på Lillehammer, singler glasset i Nasjonalgalleriet i Oslo. Tyver bryter seg inn og tar Edvard Munchs­ Skrik . Til mediene noen dager senere uttaler Børre Knudsen seg i kryptiske ordelag. Var han involvert? Det skulle ikke forundre.

De omstridte aksjonene til Knudsen, meningsfelle Ludvig Nessa og kretsen rundt hadde allerede pågått i flere år.

I 1987 gikk de to prestene for første gang inn på et sykehus, abortklinikken i Josefines gate i Oslo. De hadde med seg små dukker som symboliserte fostrene som ble abortert. Iført de gammeldagse prestekjolene ba de og sang salmer i et forsøk på å stoppe abortene. Budskapet var det samme: «De dreper barn her».

Siden var aksjonene blitt mange, virkemidlene stadig sterkere. Nessa var den kreative strategen med påfunnene, Knudsen produserte papirene og formulerte budskapene.

Børre Knudsen og Ludvig Nessa ble arrestert da de var i ferd med å gjennomføre en "begravelse" av en kiste på Vår Frelsers Gravlund i Oslo på 80-tallet.
Henrik Laurvik, NTB

Kvelden før åpningsseremonien under Lillehammer-OL hadde de planlagt en ny aksjon. Men interne uenigheter torpederte planene. Knudsen og en annen av aksjonistene dro likevel på måfå mot Lillehammer med en bil lastet med bibler og dukker. De ble stoppet av politiet ved Minnesund og arrestert. De var blitt fotfulgt.

Abortmotstanderne ble betraktet som en av de største trusselfarene for lekene.

Noen dager etterpå ringte altså en journalist. «Det er ikke dere som har tatt Skrik , vel?» Det bød seg en åpning.

«Ingen kommentar», sa Knudsen. Det virket. Mediene kastet seg over abortmotstanderne. Igjen.

Ketchup og PR

-Den der var jeg fornøyd med, sier Børre Knudsen 20 år etter. Han hikster lydløst, blir overdøvet av mykt spill fra en klassisk gitar. Med utsikten mot middelhavshorisonten kunne scenen på den solfylte Altea-plazaen vært fra en romantisk film. Her går vi og snakker om abort.

- Det ble en mediesak uten like. Det sto i japanske medier og ecuadorianske aviser. Nei, da likte jeg meg, sier han. Som senere kjent: Børre Knudsen hadde ingenting med innbruddet og tyveriet å gjøre.

— Det var manipulerende?

- OK, det var kanskje det. Men vi fikk jo frem budskapet. Det var stadig spørsmål om dette bildet. Vi sendte ut en telefaks: «Hva har størst verdi - et barn eller et bilde?» Folk trodde jo vi kom til å destruere det. På sett og vis reagerte de på sine egne premisser. De avslørte seg selv, sier Knudsen.

- Hvorfor var det nødvendig med aksjonene?

- Primært for å få ut budskapet. PR.

- Hva tror du PR-eksperter i dag ville sagt?

- Det skulle vært interessant å ha visst. Men det var ikke så mange andre nyhetsinnslag fra Norge som nådde Ecuador.

- Men dere brukte ekstreme virkemidler. Dukker smurt inn med ketchup. Symbolske begravelser. Du helte dyreblod over deg. Makabre ting. Hvorfor var det nødvendig?

- De var sterke, mange mente for sterke, men likevel ingenting mot virkeligheten.

Det er VIRKELIGHETEN som er sterk

Børre Knudsen er ubøyelig. Hvordan er det mulig?

Han, som har fått merkelapper som kvinneforakter og mørkemann, et gufs fra middelalderen med pipekrage og gammeldags prestekjole. Alt preller av.

Alkoholfri vin? Nei takk

Forfatter og journalist Niels Chr. Geelmuyden var trolig den første som puslet sammen et mer sammensatt bilde av Børre Knudsen enn den vi tror vi kjenner.

I den biografiske boken En prest og en plage skriver Geelmuyden om hvordan Knudsen vraket en prestegjerning i Jostedalen fordi menigheten ikke ville servere alkoholholdig vin i nattverden. Saft og vann? En fariseisk handling, mente Knudsen.

Da Knudsens en periode bodde i Oslo på 60-tallet, kunne Børre bli sett med barnevogn i skyttel mellom Majorstuen og Ullevål sykehus, der Ragnhild jobbet fulltid. Det var også Børre som trillet den eldste sønnen til helsestasjonen. Progressivt. Forut. Og ganske uhørt på den tiden.

I et såkalt festskrift til 70-årsdagen hyller Geelmuyden Knudsen som en av få annerledestenkere: «Han plasserte abortsaken langs den store konfliktaksen mellom humanisme og teknokrati. I hans øyne handler abortloven om at selve gudstanken aborteres.»

Børre nikker anerkjennende til dette. Han opplever debatten om reservasjonsrett som «sutring». Dilemmaet, krangelen, oppstår på grunn av én eneste ting, mener han: Abortloven av 1978 og samfunnets kollaps.

- Totalitær

- Abortloven er en totalitær lov som gjør det lovlig å krenke barn. Når leger må se bort fra en 2000 år gammel hippokratisk ed, forteller det meg om en ny ånd i samfunnet. Da er det ikke lenger en moral som forplikter oss over førerens - det vil si Stortingets - vilje, sier Knudsen. Han mener kvinner er like mye ofre som det ufødte barnet.

- Abort er en synd du kan få tilgivelse for. Det er samfunnet som forteller unge kvinner: «Den ungen kan du gjøre hva du vil med, vi har ikke bruk for den.» Det blir en total umenneskeliggjøring.

Det skal sies: Mannen er sta.

- J eg har sett det som min oppgave å holde protesten ved like, sier han, og legger til:

Jeg kunne ikke nedkjempe den norske hær eller overbevise de store massene. Men jeg kunne være et gnagsår. Og det passet jeg ganske godt til.
afp000688853.jpg
Fartein Rudjord

Det han ikke visste, var at de fem barna hans gikk rundt og var flaue i Balsfjord, mens faren sanket overskrifter landet rundt.Hvorfor han ikke visste det? De sa ingenting. Hvorfor barna ikke sa noe? De var lojale mot farens prosjekt. Men som en av dem skulle si flere år etterpå: «Dere spurte oss jo aldri.»

Og som deres yngste datter, som til slutt sprakk og fortalte om all mobbingen, sier i filmen: «Vi har ikke vært noe viktige oppi det hele — bare du har fått gjøre dine ting.»

Hverken hans fire sønner eller datteren Kjersti ønsker å bidra i denne artikkelen.

- Jeg har på en måte tatt ungdomsopprøret fra dem, sier Knudsen.

- Hva mener du med det?

- De var så påklistret Knudsen-navnet på en måte. Samme hva jeg gjorde, drasset de dette med seg. Jeg så det ikke da, men ser det i dag.

Mer om dette senere. For nå skal vi i kirken.

Røsten.

«Børre Knudsen — bevare meg vel.»

Ved kirketrappen på Alteas koselige platå kommer en mann brått inn fra flanken, og strekker frem en fast neve. Svein Arne Theodorsen er prost i Sunnhordland prosti, og virker himmelfallen idet han helt tilfeldig treffer en gammel bekjent.

Knudsen smiler. Theodorsen redegjør:

- Jeg var lektor på en bibelskole i Mandal på 90-tallet. Hvert år fikk vi besøk av Børre Knudsen. Var ikke det litt vel kontroversielt? tenkte noen. Men han var der som den fantastiske bibelskolelærer han er. Studentene satt som fjetret da han gikk igjennom Det gamle testamente, vet du, levende og engasjert, altså, ingen store fakter, og de unge studentene satt der og noterte begeistret. Den formidlingsevnen, den troverdigheten ... og du har jo skrevet en nydelig dåpssalme!

Svein Arne Theodorsen gjenkjenner Børre Knudsen på gaten i Altea.
Fartein Rudjord

Vi går sammen inn i kirken. Knudsen stanser foran bakerste benk. Ti rader foran sitter en kvinne og en mann. De skvetter til da Knudsen åpner slusene til et gammelt bønnerop:

«GUD KOM MEG TIL REDNING!»

Slik virker han på folk: Ingen blir uberørte.

Tre modus

Dag 2 i Altea. Børre Knudsen begynner med et invitasjon: «Vi lurte på — vil dere være med på marked?»

Klart det!

Han virker piggere enn dagen før. Mer . Men du, som det svinger.

Kanskje er det sykdommen, kanskje er det alderen, muligens en kombinasjon. Men Børre Knudsen synes, grovt sett, å ha tre ulike verbale modus:

Den stillfarne. Fra munnen kommer ordene ut som små, klangløse støt, liksom løsrevne tanker med litt lyd på. De er vanskelige å fange opp. I Altea kan de slukes av en lun sjøbris og en stille dur fra en scooter i det fjerne.

Den åndsnærværende. Stemmeleiet er normalt og mildt, og lange, filosoferende setninger slynges ut i luften, nesten essayistiske i formen, toucher gjerne innom bibellære, menneskeverd, etikk og moral, før de munner ut i et spørsmål som bare blir hengende i luften, umulig å besvare.

Den intense. Setningene er skarpe, artikulasjonen upåklagelig, av og til formanende, det følger gjerne både pekefingre og knyttnever med, og kan munne ut i patosfylte klimaks med STORE BOKSTAVER.

Da kan han brått unnskylde seg, som han gjorde under en lunsj, oppildnet av sine egne resonnementer om menneskeverdets stilling i vår tid.

«Jeg ble visst litt aggressiv. Ja, ikke på dere, altså. Men det er alltid lettere å snakke aggressivt.»

Når det stokker seg.

Hah - det er slik vi husker ham, den insisterende predikanten, som samlet 20.000 mennesker i abortdemonstrasjon foran Stortinget i 1986. Han må bare først snakke seg litt varm. Da stokker ikke vokalene og konsonantene seg så mye.

- Jeg blir stimulert av sosiale omgivelser, sier Knudsen.

Han sier han alltid har hatt et snev av værallergi. Og Parkinson-sykdommen kan føles litt slik - bare verre. Det er vrient å forklare. Men han merker at sollys gjør godt. Derfor har han og Ragnhild for andre år på rad tilbrakt vinterhalvåret her på spanskekysten. Alternativet er mørketid i Balsfjord, og det er dobbelt ille, særlig for Ragnhild, som aldri har taklet mørketiden så godt. Hun blir lett deppa og nedfor da.

afp000688850-0eQHKivsMy.jpg
Fartein Rudjord

Knudsens kropp stivner ikke så lett med mye lys og varme. Når det likevel skjer, synes han det er ille. Han føler seg hemmet.

- Man kommer liksom ikke fremover. Om man så skulle løpt fra et brennende hus, klarer man bare små skritt. Av og til stanser det helt opp. Jeg føler at jeg faller bakover på en måte, sier Knudsen.

- Men jeg berger meg på at jeg har endel trening i å falle fra før.

- I overført betydning?

- I alle mulige slags betydninger.

Oppsummerer

I Fridtjof Kjærengs En prest og en plage skildres både kamp og fall. Filmen følger ekteparets kamp med å forsone seg med fortiden og hva den har påført dem og barna.

Begge kaller filmen for «terapi» — en knagg for å snakke ut med familien.

- Filmen er blitt som en oppsummering. Av et langt slit, sier Ragnhild, som har et svært ambivalent forhold til deres felles kamp.

På den ene side: Ja, det var riktig. De trodde på dette. På den annen side: Alt de forsaket av familieliv, telefonen som aldri sto stille, mobben, folk som ville tigge penger, belastningen ved å ha journalister rekende rundt huset.

Da Børre sa fra seg lønnen, måtte de likevel skatte av det. Da han senere fikk dem tilbakebetalt fra staten, ga han dem bort til en organisasjon for gravide kvinner. I alle disse årene levde de fra hånd til munn.

Begge er enige om: Hadde de ikke hatt troen, ville de vært skilt. På et tidspunkt brast det. Hun kollapset, ble sykmeldt.

Hun har kjeftet på ham mange ganger, men aldri vært sint. Sinnet har vært rettet mot dem som støttet dem, men aldri turde åpne munnen offentlig.

- Ragnhild, angrer du?

- Nei, men jeg har veldig vondt av mine barn. Det skulle ikke vært sånn. De har hatt det fryktelig tøft.

- Ville du gjort det igjen?

- Det vet jeg faktisk ikke. Vi var enige om at dette var noe vi måtte gjøre. Skulle vi gjort det igjen, måtte vi tenkt mer på hjemmet. Prioritere familielivet parallelt. Er du ikke enig, Børre?

Det ser ut til at han nikker. Så sier han:

Jeg har gjort mye galt. Det vet jeg. Mye ble galt for familien - det var uforstandig behandling av ungene mange ganger ...

- Men dette snakker vi sammen om nå. Det er viktig at vi tilgir hverandre, sier Ragnhild.

Ny kamp?

Men har det vært forgjeves? Børre Knudsen ser det ikke slik.

For endel år siden deltok han på en konferanse på Buskerud sykehus. Til stede var flere teologer og en rekke abortleger. Tema: Hvordan få aborttallene ned?

Ragnhild Knudsen skulle ønske de hadde brukt mer tid til familieliv og naturopplevelser i Balsfjord.
Fartein Rudjord

En god stund etterpå ble det klart at de lokale tallene gikk ned 10 prosent. Da Knudsen spurte om årsaken, var svaret: «BK».

Det finnes ikke noe «Børre Knudsen»-register. Men hver abort hans budskap eller nærvær kan ha bidratt til å forhindre, ser han på som en egenverdi.

Begge håper at filmen også kan bidra til ny giv i kampen mot abort.

- Jeg tenker sånn. Jeg håper det er en måte å få folk til å tenke annerledes på, sier Ragnhild.

Hjelpende hånd

Om kveldene er det fortsatt jakkevær i Altea. Men hver morgen er som en velsignelse; når solen bryter inn og man føler at blodet sitrer gjennom årene, spres varme ut i kroppsdelene.

I denne solsteken rusler nå Børre Knudsen nedover en trapp med små skritt. En eldre kvinne, lastet med handleposer, kommer motsatt vei. Det ser tungt ut. Knudsen stopper opp. Han må jo spørre, strekker ut den ene hånden: May I assist you?

Kvinnen blir bare stående og stirre, mumler noe på spansk, før hun går videre.

Hun misforsto ham.


Børre Knudsen døde 17. august 2014, fem måneder etter at han ga dette intervjuet. Familien er innforstått med at det løftes frem på nytt.

- Abortloven er en totalitær lov Han ble fordømt og latterliggjort for sine ekstreme meninger, men fortsatt står Børre Knudsen på sitt.