Europeerne har vent seg til et liv i flytsonen. De farter på kryss og tvers over gamle dagers statsgrenser uten å bli stanset av tollere og politifolk. De får ikke stempler i passet. De får ikke bager og kofferter endevendt.

Nedlagte grensestasjoner står tilbake som monumenter over en tid som var. Mange av dem ligger avsides til og preges av forfall. Arkitektonisk representerer de et veldig spenn. Visste man ikke bedre, kunne man tro det var rivningsklare bensinstasjoner, fraflyttede fritidshytter, venteboder, kiosker, toaletter.

Fra 2004 til 2008 la tyske Josef Schulz (49) ut på reiser for å ta bilder av disse grensestasjonene. Han så på det som reiser tilbake til fortiden, som øvelser i nostalgi. Inni en knøttliten, nedlagt vaktbod i Ungarn satt et menneske og hørte på radio.

- Jeg ropte hallo, men fikk ikke svar. Så jeg lot ham bare sitte der mens jeg tok bilder, sier Schulz.

Piggtrådens comeback

Lite visste han, da han kom hjem fra sin fotosafari, hvor fort grenser og grensekontroll skulle gjenoppstå som et brennende tema i Europa. Det siste året er piggtråden rullet ut og passkontrollene gjenetablert langs grense etter grense. Europa føler trykket fra mennesker på flukt. Og trykket fra terroren, nå senest demonstrert gjennom grufulle hendelser på flyplassen og metroen i selve EU-hovedstaden Brussel.

Er det en europeisk drøm som brister? En slutt på den frie flyt?

  • I november i fjor dro Aftenpostens Harald Stanghelle og Stein Bjørge på en lang ekspedisjonsturtil europeiske grenser under press. Jean-Claude Juncker, EU-kommisjonens president, ropte et veldig varsko på en pressekonferanse i januar.

Gjeninnføring av grensene i Europa vil ødelegge euroen og det indre marked, sier Juncker. Han advarer mot hvilke fryktelige følger det ville få, særlig økonomisk, for verdens­delenes land og folk. Arbeidsledigheten vil komme ut av kontroll. Bare én times forsinkelser for vogntogene på grensene vil etter Kommisjonens beregninger beløpe seg til et tap på tre tusen milliarder euro i året.

I tillegg kommer det politiske og prestisjemessige nederlaget som disse grensekontrollene vil være for Europa. Uten et felles svar på flyktningkrisen vil mye som var bygget opp, kollapse.

Grenseovergang mellom Frankrike og Italia. Fotografert i 2007.
Josef Schulz

Kjedereaksjoner

Situasjonen er nå denne i et Europa der Tyskland alene tok imot over én million asylsøkere i fjor: «Balkanruten» fra Hellas til det sentrale Europa er i praksis stengt. Flyktningene som sitter fast på havnen i Pireus eller i den vesle landsbyen Idomeni ved grensen til Makedonia, vet at nye gjerder og kontrollposter har reist seg på veien videre nordover.

Samtidig vet mennesker i gummibåter i Middelhavet, på vei fra tyrkiske strender til greske øyer, at de nå kan bli plukket opp av NATO-skip og returnert til Tyrkia. Det er avtalt med myndighetene i Ankara.

Ungarn viste vei

Det føltes symboltungt da Ungarn begynte å bygge gjerde mot Serbia i juni i fjor. Det var jo nettopp ungarerne som først klippet hull i sine grensegjerder da Jernteppet gjennom Europa gikk i oppløsning i 1989.

Etterpå gikk det slag i slag. Slovakia stengte grensen mot Ungarn i september. Ungarn blokkerte grensen sin mot Kroatia i oktober. Makedonia begynte å bygge gjerde mot Hellas i november. Frankrike innførte fra samme måned passkontroll, rystet av terrorangrep i Paris.

I januar sa liberale Sverige at landet var fullt. Det ble passkontroller på Øresundbroen, til gremmelse for pendlere i et sammenvokst dansk-svensk nabolag. Danskene skjerpet grensekontrollen mot Tyskland, og det ble person­kontroller på fergene til Norge.

Tyskland var stormakten som tviholdt på den åpne dørs politikk. «Wir schaffen das» — vi klarer det - sa forbundskansler Angela Merkel. Hun avviste krav fra sine landsmenn, i og utenfor eget parti, om at Tyskland måtte sette tak på hvor mange som skulle få søke asyl i landet.

Men så, i måneden som gikk, tok lille Østerrike over regien. Landet ville ikke lenger behandle mer enn 80 asylsøknader om dagen. Slovenerne, kroatene, serberne og makedonerne tettet grensene, de også, etter et topp­møte i Wien for land langs flyktningruten gjennom Balkan. Hellas, som ikke fikk være med på møtet, ble nå omgjort til et venteværelse for afghanere, afrikanere, syrere og så mange andre som ville til Europa, et venteværelse uten håp.

Se flere av Europas grensestasjoner i dette bildespillet:

Avtale med tyrkerne

Hellas hjemkalte i protest sin ambassadør fra Wien. En europeisk krise lot seg ikke løse med østerriksk diplomati av 1800-tallstypen, sa grekerne. Men tingene fortsatte å utvikle seg i et veldig tempo: 7. mars kom EU-topper til en overraskende avtale med Tyrkias president Recep Erdogan. Båtmigranter i Middelhavet kunne skipes tilbake til Tyrkia mot et løfte om at EU tok imot flyktninger direkte fra Tyrkia etter et kvotesystem. EU måtte også kraftig høyne sin pengestøtte til Tyrkia og la tyrkere reise visumfritt til Europa.

Det hjalp ikke Angela Merkel rent politisk. 13. mars tapte hennes kristelig-demokratiske parti så det sang i tre delstatsvalg i Tyskland. Det dreiet seg som en folkeavstemning om liberal asylpolitikk. «Vi klarer det ikke», var mantraet fra valgvinnerne i Alternativ for Tyskland, et høyrepopulistisk parti som nå har fått plass i halvparten av landets delstats­forsamlinger.

I Storbritannia holdes i juni folkeavstemning om Brexit, et mulig adjø til medlemskap i EU. Og selv om britene står utenfor Schengen, er det liten tvil om at nettopp angsten for migrasjonen og den frie flyt er et hovedargument for dem som vil ut.

«Gode gjerder gir gode naboer», skrev engang lyrikeren Robert Frost.

Radikal forandring

70 år etter slutten på Den andre verdenskrig, og mer enn 25 år etter avslutningen av Den kalde krigen, har europeerne glemt hvor radikalt det faktisk var å fjerne grensebommer? Verden var jo ordnet som et samfunn av stater helt tilbake fra Tredveårskrigen og Westfalerfreden i 1648. Det fremste kjennetegnet på en stat var kontrollen over et fysisk territorium, med enerett for statens politi og militærstyrker til å ta vare på det. Stater overlot ikke til andre å bestemme hvem og hva som skulle slippe inn. Det var jo derfor de holdt seg med tollere, grensepoliti, sperringer.

Norden var i dette bildet et unntak og en idyll. Den nordiske passunionen fra 1954 var et sjeldent eksempel på hvor langt land kunne komme i forbrødring og samarbeid. På turer til Sverige var det ikke nødvendig med pass. Ikke til Danmark, Finland eller Island heller.

Grenseovergang mellom Tyskland og Frankrike. Fotografert i 2005.
Josef Schulz

Det vakre Schengen

Så kom de etter på Kontinentet, som ledd i det store, europeiske integrasjonsprosjektet: Benelux -landene, Tyskland og Frankrike laget avtale seg imellom i 1985 på en cruisebåt ved vesle Schengen i Luxembourg, tett inntil grensen mot Tyskland og Frankrike. Avviklingen av grensen mellom tyskere og franskmenn, de to stormakter som hadde stått mot hverandre gjennom to verdenskriger, var særlig vakkert. Fem år senere undertegnet de Schengen— konvensjonen. Så ble samarbeidet utvidet, tatt inn i det formelle EU-avtaleverket, til det i dag omfatter hele 26 land.

Hvor visjonært var det? Hvor grensesprengende?- Schengen i seg selv var ikke det mest visjonære, sier Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI. Schengen var bare en nødvendig oppfølging av det felles europeiske markedet for personer, tjenester, varer og kapital.

- Skal du ha et indre marked, forutsetter det at du har en yttergrense. Å flytte kontrollen fra nasjonale grenser til yttergrensen var hele opplegget med Schengen. Og det som særlig ble diskutert i Schengen-sammenheng, var grense­overskridende politisamarbeid, etter hvert også etterretningssamarbeid, sier Sverdrup.

Han påpeker at Schengen-avtalen ikke er satt til side til tross for alle personkontroller. I avtaleverket er det åpnet for å gjeninnføre midlertidige grensekontroller når spesielle forhold tilsier det. De to store terroranslagene i Paris i fjor utløste særtiltak. Det samme gjorde den sterke økningen i tallet på asylsøkere.

- Det eneste som er satt til side, er Dublin-avtalen om retur av asylsøkere til det landet der de først søkte opphold, sier Sverdrup.

Schengen-regelverkets unntaksbestemmelser gjelder bare frem til sommeren. Da må de midlertidige grensekontrollene i prinsippet bort.

- Er det likevel fare for at Schengen bryter sammen?

- Jeg tror ikke at Europa har overskuet de store kostnadene økonomisk og moralsk ved å gjenoppbygge nasjonale grenser. Europa er blitt mer av et skjebnefellesskap, men EU har i denne flyktningkrisen vist skuffende svak beslutningsevne, sier Sverdrup.

Grenseovergang mellom Ungarn og Slovenia. Fotografert i 2007.
Josef Schulz

Fotografen: Ikke politikk

Fotografen Josef Schulz, nå bosatt i Düsseldorf, var 12 år da han sammen med familien flyttet vestover fra Polen til Tyskland på slutten av 1970— tallet. De bodde nær Olczyk, på tysk Allenstein, en by i det som tidligere var den tyske provinsen Øst-Preussen.

Schulz har selv ikke hatt noen ubehageligheter ved grensepasseringer, og fotoserien er ikke ment som noe bidrag til en politisk debatt om Schengen eller andre forhold.

- Jeg interesserer meg for arkitektur. Jeg bodde en tid i Berlin og ble fascinert av restene etter den gamle grensestasjonen Drei Linden mellom Vest-Berlin og DDR. Jeg fikk lyst til oppsøke andre kontrollsteder. Så gjorde jeg det. Jeg dro i 2004 og 2005 til passeringsposter i Ungarn, Slovenia, Slovakia, Østerrike, Den tsjekkiske republikk og Polen. Mange av dem lå langt fra folk.

Et par år senere la han kursen sørover og vestover i Europa, til Sør-Tyskland, Italia, Benelux, Spania, Portugal.

Vaktmann: Jeg må gå

- Det var fascinerende å se hvor forskjellige disse bygningene var, alt fra solide 100 til 150 år gamle murbygninger til enkle containere. Noen var laget i velkommen-arkitektur, andre var mer egnet til å sette frykt i deg, sier Schulz.

På grensen mellom Portugal og Spania satt det fortsatt en tjenestemann i en vaktbod, han ble litt i tvil da Schulz spurte om det var greit at han tok bilder.

Men det løste seg, forteller Schulz, da vaktmannen sa:

- Jeg må gå herfra om en halvtime.

Schulz tok seg en kunstnerisk frihet med bildene sine. Han tonet ned alt som var i bakgrunnen for å få full oppmerksomhet på grensebyggene i seg selv og følelsene de kunne utløse.

- Det er alltid uklart hva du kan regne med å oppleve når du krysser en grense. Det ligger noe annet der, et annet språk, et annet samfunn...

- Men mye er blitt kjedeligere? Det var da noe elektrisk og spennende ved stemplingen av pass, vekslingen av mynt, åpningen av kofferter?

- Jeg lengter ikke tilbake. Jeg håper ikke at Europa deler seg ved å sette opp varige gjerder igjen, sier Schulz.

  • Hva betyr egentlig det som skjer for Norge, Europa og flyktningene, spør forsker Jan-Paul Brekke i Aftenposten-kronikk.
  • Øresundinstituttet har laget rapport om konsekvensene av kontrollene mellom Sverige og Danmark.