På YouTube har det tatt av. Det kryr av videosnutter med fargeblinde personer som tar på seg solbriller og plutselig sipper, hulker og ler hysterisk idet de oppdager naturens komplette palett for aller første gang.

Selv sitter jeg fjetret foran skjermen. Igjen og igjen ser jeg Obie Hughes miste kontroll over lemmer, følelser og stemmen når han fester blikket på sine barns øyne. Lett sjalu ser jeg studenten Ethan Scott hikste «herregud, herregud, herregud» mens han gransker markeringstusjer i rosa og grønt, post it-lapper og et plastlokk i lilla. Jeg måper med fotografen Tyrone som betrakter parkens blomster og trær og snufsende spør om det virkelig er sånn det ser ut.

Og jeg kjenner at det vekkes — håpet om at også jeg, etter 50 år bak fargeblindhetens slør, skal få oppleve et tilsvarende mirakel.

Praktiske problemer

For fem år siden skrev jeg i A-magasinet om tilværelsen som rødgrønn fargeblind. Jeg beskrev hvordan jeg har følt meg frem til 10-15 multer mens turfølget har fylt svære spann. Hvordan jeg til de andre kundenes misbilligende blikk klemmer på bananene i butikken for å sjekke om de er modne. Røsker i stengte dodører fordi jeg tror det lyser grønt. Møysommelig legger femmere og kronestykker på parkeringsautomaten før jeg trykker på den røde returknappen, til avmålt begeistring for køen som vokser bak meg.

Forskjell? Joda, også fargeblinde kan på denne avstanden skjelne mellom formen på gress og appelsin. Men oransje, det er begge deler fortsatt. Med og uten briller.

For meg har regnbuen to farger: blå og gul. Peanøttsmør er grønt som pølsesennep. Jeg steker kylling og fisk knusk fordi jeg ikke kan se om de fortsatt er rå i midten. Avisers og forskningsrapporters forseggjorte kake— og søylediagrammer har identiske farger og er ugjennomtrengelige.Forrige uke spilte Brann i rødt skjebnekamp mot Bryne i grønne bortedrakter, og jeg skjønte ingenting: grisete taklinger av medspillere, plutselige skudd mot eget mål. Hutrende vinterkvelder er jeg blitt stående rådvill i stummende mørke langt inni marka fordi jeg ikke har registrert at batterivarsleren på hodelykten lenge har lyst rødt.

— I år er alt lov, melder motebladene. Dønningen av hånlatter som skyllet over meg fra middagsselskapet da den blå kasjmirgenseren - kjøpt til kupp-pris - viste seg å være mykt syrinlilla, tilsier at det neppe stemmer.

Litteraturens lyriske naturskildringer er perler for svin. «En navnløst vakker blodraud haustmåne henger over grønt gras», skriver Tarjei Vesaas i Fuglane , men for meg er månen skittenhvit som det nederste trafikklyset og gresset oransje som appelsinen. I Pan ser løytnant Glahn på løvet som snart er blankt grønt, snart dunkelt grønt, uten at jeg ser det levende for meg. Jeg har et teppe i tusen farger , heter en av Anne B. Ragdes bøker. Jeg får tro henne på hennes ord.

— Er ikke solnedgangen fantastisk, sier jeg innimellom, litt prøvende. - Fin den, men egentlig ganske ordinær, lyder ofte tilbakemeldingen. - Se på den hibiskusen! har kona utbrutt, med uforståelig glød, under besøk i Sør-Europa. Først for noen år siden kom hun på å tilføye at buskene bærer fargerike blomster mellom bladene.

ola16_doc6mk7up0443plqjrw2hh.jpg

Mannslidelse

Bakgrunnen for artikkelen jeg skrev i 2010, var øyelege Egill Hanssens utgivelse av boken Fargeblindhet — Årsaker, forekomst og typer. Defekten er arvelig og rammer 8 prosent av menn og noen ytterst få kvinner.

Farge blinde er vi strengt tatt ikke, bare rundt 100 nordmenn ser verden i svart-hvitt. Men mens personer med normalt fargesyn har tre ulike pigmenter i øyets såkalte tapper - rød, grønn og blå - mangler vi fargesvake ett av disse. De fleste av oss har riktignok fortsatt tre tappe­pigmenter. Men enten har vi to røde (deutan) i stedet for det grønne eller to grønne (protan) i stedet for det røde.

Testene Hanssen foretok på meg, avdekket at jeg er protan farge svak - såkalt rødblind - i svært uttalt grad. Likevel ser jeg faktisk 50.000 nyanser. Det høres ut til å være mer enn tilstrekkelig, men blekner bokstavelig talt mot den millionen av sjatteringer folk flest klarer å skjelne mellom.

Det er ikke bare rødt og grønt jeg blander. Brun og grønn; blå og lilla; rødt og oransje; grønt og oransje; grønt og brunt; rødt og brunt; grått og beige: Jeg bare surrer. Lilla, rosa, purpur, burgunder, skarlagen? Glem det.

Og ikke bare sliter jeg med å identifisere og skille fargene. Jeg vingler, skifter mening støtt. Det som var grønt i går, kan være brunt i dag. Eller rødt, kanskje oransje.

— Hvilken farge har blusen min, spør folk. Og så flirer de henrykt når jeg bommer, før de setter meg på nye prøver. Fargeblindhet er trolig det eneste lytet det er sosialt akseptert å raljere med. Men faktum er at skavanken kan ta knekken på manges karrièredrømmer: Flyvere, elektrikere, politi, tog- og trikkeførere er blant yrkesgruppene som må ha normalt fargesyn. Styrmenn og loser som ikke ser forskjell på røde og grønne staker, ville gitt skip på alle skjær. Heller ikke fargeblinde møbeltapetserere, klesdesignere og interiørarkitekter er det voldsom rift om.

Trøsten, for min del en ytterst fattig en, er at vi er ettertraktet som speidere i militæret: Kamuflasjefarger biter ikke på oss. Og vi er visstnok bedre enn andre til å plukke erter. Samt at det var verre før: I boken sin forteller Hanssen at i Tyskland ble fargeblinde tidligere kalt for fargekrøplinger. Til utpå 1990-tallet slapp vi ikke inn på japanske universiteter og høyskoler.

Uhelbredelig

Fargeblindhet har alltid vært ansett som uhelbredelig. Men for fem-seks år siden klarte forskerne Jay og Maureen Neitz ved Universitetet i Washington, ved hjelp av genterapi, å gi to fargeblinde ekornaper fullt fargesyn. I vår varslet de at kliniske forsøk på mennesker ikke er mer enn et par år unna.

— Jeg er ikke i tvil om at dette vil fungere, sier Maureen Neitz.

Metoden krever uansett et sprøytestikk for å injisere et virus i øyet. Mange av oss synes ikke det virker spesielt forlokkende. Risikabelt er det også.

Men mens vi venter på at den gufne kuren skal bli allment tilgjengelig, inntraff et herlig slumpetreff i California. Den optiske ingeniøren Don McPherson hadde utviklet beskyttelsesbriller til bruk for kirurger ved laseroperasjoner av øyet. De virket ikke bare beskyttende; de filtrerte lyset på et vis som gjorde det lettere å skille mellom blod og vev. Og de fikk generelt fargene til å fremstå som klarere, sterkere og mer mettet.

Kirurgene likte brillene så godt at de begynte å tyvlåne dem med seg hjem. Også McPherson brukte dem på fritiden. En dag kastet han frisbee med en fargeblind kompis som ba om å få prøve dem. Og - voilà - plutselig så han farger for aller første gang. Trafikk-kjeglene borti veien lyste mot ham i klart oransje.

McPherson innså at fordi brillene filtrerer og innsnevrer en liten del av fargespekteret, skaper de mindre overlapping mellom pigmentene hos fargesvake. Den utilsiktede effekten er at mange rødgrønn fargeblinde opplever å ha normalt fargesyn.

Dyr fornøyelse. Enchroma-brillene koster flesk, men hvis de holder hva de lover ­ en fargesprakende verden ­ er de definitivt verd prisen.

En businessidé var født

Siden har han modifisert brillene til kommersiell bruk. I desember 2013 kom de i salg under merkevarenavnet Enchroma. «Farger for fargeblinde», er slagordet. «Brukerne vil få en dyp og intens opplevelse av en klar og lysende verden i farger», lyder innsalget. Og til tross for at prisen er stiv — mellom 2800 og 6000 kroner paret - rives de vekk.

Testen. McPherson understreker at ikke alle vil ha effekt av brillene. Har man bare to tappepigmenter, vil de ikke gjøre annet enn å beskytte mot solen. På Enchromas nettsider er det derfor lagt ut fargesynstester som skal kartlegge hvem de vil fungere for.

Disse testene består av skiver der man i et hav av prikker i forskjellige farger skal identifisere tall. I ukevis brukte jeg så å si hver ledige stund til i anstrengende konsentrasjon å finne sifre i kaoset. De første gangene var treffprosenten så lav at jeg fikk beskjed om at det bare var 20 prosent sjanse for at brillene ville være til hjelp for meg.

Men så begynte jeg å gjette litt dristigere, og plutselig fikk jeg dreisen på øvelsen. De siste 50 forsøkene, på like mange ulike tester, var den konsekvente dommen at jeg er moderat protan, rødgrønn fargeblind.

— Vi anslår at brillene med 80 prosent sannsynlighet vil la deg se farger, var beskjeden.

Da var det bare å sende inn en bestilling.

Mirakelet

En torsdag ettermiddag for ikke lenge siden, av flere bekreftet som grå, pakket jeg i Botanisk hage på Tøyen ut de ganske sveisne pilotbrillene av det elegante etuiet og satte dem nervøst på nesen.

Og ble satt ut. Totalt overveldet. Det var som om verden brått fikk enda en dimensjon. Planter, blomster, busker og trær som tidligere hadde gått i ett, var plutselig klart adskilte. Fargene skinnende og krystallklare. Høstløvet gnistret på trærne.

Aha-opplevelse? Fortvilelse heter Munchs maleri, men det er langtfra noen presis beskrivelse av følelsen jeg får når jeg betrakter det gjennom nye solbriller.
Stig B. Hansen

— Hvilken farge har disse blomstene, spurte fotograf Stig. - Lilla, svarte jeg. - Disse bladene? spurte han da vi ruslet over mot Munch-museet. - Røde, svarte jeg. Det var blink på blink på blink. Inne på museet stilte jeg meg foran Solen . Som den skinte! Utenfor ble jeg sittende bergtatt og småskjelven på huk og nistirre på et bed med røde blomster i ti minutter. Elektrisk.

På vei hjem krysset jeg gaten på et distinkt grønt lys, stakk innom butikken og plukket uten å nøle med meg en klase gule og modne bananer, nøt synet av de knallrøde eplene på treet i hagen, før jeg løp inn og fortalte familien om mirakelet som hadde inntruffet.

— Det er helt fantastisk. Jeg visste ikke engang at huset til naboen er malt i to forskjellige farger, sa jeg jublende til kona. - Det er det da heller ikke, det må være lyset som lurer deg, sa hun, og spurte: - Hvilken farge har genseren min? - Brun! sa jeg. - Grønn, sa hun. Bananene jeg hadde kjøpt, viste seg vanskelige å skrelle.

Det var noe som ikke stemte.

Placebo? I instruksjonsheftet som fulgte med brillene, het det at ikke alle oppnår en umiddelbar wow-effekt. Fordi det er store individuelle forskjeller på plastisiteten i øyet, må man ha på brillene ute i minst ti timer i løpet av én til to uker, lød det.

Men jo mer jeg har hatt dem på meg, jo mer usikker er jeg blitt på om de egentlig har gitt meg bedre fargesyn. Også venner som prøver dem, forteller jo at fargene blir tydelig forsterket. - De virker best på klare, fine dager, presiserer Enchroma, men været har vært strålende, og høstfargene skal ha kommet for alvor uten at jeg har fått noen større forståelse for all ståheien.

Så er det bare placeboeffekten som har slått til? Har jeg så inderlig villet at brillene skal virke at jeg har klart å overbevise meg selv om at de faktisk gjør det?

Rigmor Baraas, professor i optometri og synsvitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, mener det.

— Brillene kan dessverre ikke gi deg normalt fargesyn. Da måtte de i tilfelle endret sensitiviteten til kun ett av tappepigmentene dine, og det er rett og slett ikke mulig ved hjelp av en brille. De fargene du allerede ser, fremstår som klarere, og det er sannsynlig at du oppfatter flere nyanser. Men fargene som forvirrer deg, vil fortsatt forvirre, slår hun fast.

Så det var den drømmen. Men dæven så gøy det var de timene jeg trodde jeg så akkurat de samme fargene som dere andre.

A-magasinet har lagd flere saker om synshemmede, som trolig vil overraske deg.

Les hva som skjedde da vi intervjuet

  • **Se hva

på spørsmålet: Hva er det vakreste som finnes?**


  • 22. oktober feirer A-magasinet tiårsjubileum ved å ta bladet til scenen. Kom og feire med oss på Folketeateret! Les mer om liveforestillingen her.
Kan disse brillene kurere fargeblindhet? Vår fargeblinde journalist Ola Henmo fikk en aha-opplevelse da han prøvde «superbrillene».