— Vår tids Noahs ark, på Svalbard. Tenk det! Det er utrolig.

Det er EUs matkommisjonær Vytenis Adriukaitis som overveldet sier ordene ved et hotellbord i Longyearbyen. Rundt ham sitter en forsamling byråkrater, politikere og journalister og fråtser i lokalfanget sel og hvalbiff fra buffeten. Utenfor vinduet ligger Longyearbyen.

Og noen kilometer unna, i et nedfrosset kammer 120 meter inn i fjellveggen, står bokser med eksemplarer av store deler av hele verdens frøsorter. Det Time Magazine i 2008 kåret til den sjette beste oppfinnelsen i verden, og utenlandske medier bestandig omtaler som «The Doomsday Vault», rommet som skal redde oss hvis alt går til helvete. Spørsmålet melder seg: Hvordan endte arken opp på Svalbard?

Porten. Det global frøhvelvet på Svalbard regnes som matsikkerhetens høyborg på kloden. Siden det sto klart i 2008, har utenlandske medier gitt det tilnavnet «Dommedagshvelvet», det som skal redde oss hvis alt går til helvete.
Martin Slottemo Lyngstad

Ber for livet

Det startet da kullgraverne i Longyearbyens gruve 7 fikk en befaling fra oven: «Bygg oss en frøboks». Året var 1983, og biologene i den nordiske genbanken Nordgen trengte et kaldt sted der de kunne lagre de verdifulle frøene sine i tilfelle noe skulle skje. Gruvearbeiderne gjorde som de ble bedt om. Snart sto det en grå container der nede, og på den svarte fjellveggen malte de et kornaks.

Heller ikke klimaforskerne forstår helt hva som skjer.

I dag er gruve 7 nedlagt, og med flere permitteringer fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani i vente sitter isteden kullgraverne på pub i Longyearbyen og advarer mot øyas reli­giøse alibi, verdens nordligste kirke.

— Dere finner ikke sånne prester på fastlandet, mumler en som ikke vil ha navnet i avisen.

Han mener Kirkens utsendte til Svalbard alltid har vært umoralske.

Frelseren. Leif Magne Helgesen er verdens nordligste prest i verdens nordligste kirke - Svalbard kirke. Han er også poet og forfatter, og fikk besøke frøhvelvet under åpningen i 2008. - Livet er det helligste vi har. Frø og planter blir til mat for mennesker og dyr. Sånn sett ligger det hellighet også i frø­- hvelvet, sier han.
Martin Slottemo Lyngstad

Når sogneprest Leif Magne Helgensen dagen etter stiger frem fra alteret, blir antagelsene gjort til skamme. Hundre stoler står sirlig oppstilt, prestekjolen er nystrøket, han drar seg gjennom det Eidsvåg-aktige håret. Om det er greit at han starter intervjuet med et selvkomponert dikt? Isen smelter,

sjøis blir åpent vann,

breer trekker seg tilbake.

Temperaturen øker i hav og på land.

Vi er på kurs mot feil havn.

Arktis er varm,

Arktis er varm.

— Arktis er et barometer for kloden, det er her de største klima­endringene skjer. Vi som kirke har et ansvar for å si ifra når livet er truet, og det er det nå, sier Helgesen.

Hver søndag messer han om skaperverket, om Kunstneren med stor K som stadig maler sitt himmellerret i blått, om livet som fødes og dør. Helgesen ber for naturen rundt oss, at vi skal slutte å tråkke på det hellige liv.

— Vi mennesker gjør mye galt, enten direkte eller ved å unnlate å gjøre det rette. Handlinger som får negative konsekvenser for annet liv på jorden er pr. definisjon synd, sier han.

I de ni årene han har jobbet i Longyearbyen, har han fått en voldsom respekt for alt som gror her. Ingen trær slår rot i den karrige Svalbard-jorden, finner man en blomst, er man lovpålagt å la den stå.

Men det fins faktisk rester av en tropisk skog på Svalbard. Her kan du lese om den:

— Jeg prøver ikke å tråkke på dem, sier Helgesen.

Han bruker gjerne historien om Noah i søndagsprekenen.

— Den handler om å være føre var, om å finne håp selv når det blåser og stormer. Aldri har den vært mer relevant enn nå, sier han.

Dynamitt i «Mulighetenes katedral»

Da den første containeren var bygget og fylt med nordiske frø, begynte biologene å skue utover verden. Og det de så, var ikke godt. Hva om det begynte å brenne i utenlandske genbanker og viktig genetisk materiale gikk tapt? Hva om de ble plyndret, eller det kom en storflom over jorden som ødela alt av planter, kjøtt og blod? Forskerne visste at ved å bevare så mange arter som mulig, sto de bedre rustet til å møte fremtidens prøvelser for jordbruket. Under den årlige konferansen til FNs organisasjon for ernæring og landbruk i 1992, foreslo Norge for første gang å opprette en global frøbank. 12 år senere kom den formelle henvendelsen fra verdenssamfunnet om å bygge den. Og alt som FN påla oss, gjorde vi.

– Denne fjellhallen har verdens viktigste rom På vei mot verdens undergang finner noen trøst i troen på en Gud. Andre håper redningen ligger i fjellet på Svalbard. Denne videoen fikk tredjeplass i reportasjekategorien, video, i Årets bilde for 2015.

Det var derfor Grethe Evjen, rådgiver i Landbruksdepartementet, våren 2007 sto i en 20 meter dyp grop i Svalbard-fjellsiden og satte fyr på lunten til en dynamittkube.

— Jeg tente på og løp alt jeg kunne opp til en ventende bil. Smellet var ikke så høyt som jeg hadde fryktet, sier hun.

EU-kommissæren Vytenis Andriukaitis og landbruksminister Sylvi Listhaug fikk det ærefulle oppdrag å bære nye forsyninger inn i frøhvelvet i september 2015.
Martin Slottemo Lyngstad

Det var den første sprengningen av det som skulle bli inngangen til frøhvelvet, der vi nå står utenfor og venter på at Sylvi Listhaug og EU-kommissæren Vytenis Andriukaitis skal bli ferdige med å posere foran. Fotografene knipser, men herfra ser det ikke spesielt spektakulært ut — en liten gangbro over til et par hvite dører, noe ruglete glassutsmykning som det svake lyset speiler seg i, en parkeringsplass som bussen fra Longyearbyen ikke fikk plass på.

Tenk at dette kalde, ugjestmilde området der ingenting gror, har all denne livskraften inne i seg

— Det er jo egentlig bare en fjellhall som brukes til lager­virksomhet. Men tenk at dette kalde, ugjestmilde området der ingenting gror, har all denne livskraften inne i seg, sier Evje.

Noen meter unna står tidligere statsråd og Senterparti-leder Åslaug Haga, nå direktør i Global Crop Diversity Trust, og gleder seg til å komme inn i det hun kaller «mulighet­enes katedral».

— Det er en helt spesiell stillhet der inne. Du går inn i fjellet og vet at her ligger en av verdens viktigste naturressurser foran deg. 13.000 år med bønders arbeid, byggestenene for fremtidens matproduksjon. Er det rart jeg blir andektig, spør hun.

Les om det dramatiske økologiske skiftet på Svalbard:

EU-kommissæren Andriukaitis har fått låne en blå varme­dress hos Sysselmannen og ser ut til å trives i den ugjestmilde Svalbard-blesten. Han skuer utover det grå landskapet, sier noe på russisk til de to assistentene sine, gliser og gir Listhaug en tommel opp. Han er klar til å entre hvelvet.

Kjølig. Innenfor oppbevares eksemplarer av store deler av verdens frø i 18 minusgrader. Døren inn til det aller helligste er frøhvelvets mest yndede fotoobjekt.
Martin Slottemo Lyngstad

Ikke plass til alle

Inngangspartiet til frøhvelvet er en ca. hundre meter lang gang forsiktig nedover og inn i fjell­siden. Der nede venter en dør, og innenfor den vider gangen seg ut som et tverrskip med tre nye dører. På den hvitmalte steinveggen henger et enslig, forstørret riskorn. Det er frøhvelvets eneste kunstverk, signert den japanske skulptøren Mitsuaki Tanabe. Bak hver av dørene ligger selve hvelvene. I dag er kun det midterste i bruk, men når det blir fylt opp, vil de andre innvies.

Inngangsdøren til fjellet ligger 130 meter over havet, høyt nok til at det ikke vil oversvømmes selv om isen på pol­ene skulle smelte. Jordskjelvaktiviteten her oppe er minimal, krigsfaren likeså.

En forsker ba oss innstendig om å ta vare på materiale med noen interessante tarmbakteriene han hadde funnet. Det dreide seg om menneskebæsj
Inni hvelvet ligger frø fra Nord- og Sør-Korea side om side, fra Ukraina og Russland og fra den utsatte genbanken i Aleppo, Syria.
Martin Slottemo Lyngstad

Siden Svalbardtraktaten ble signert i 1920, har det vært ulovlig med militær tilstedeværelse her. Hvis noe likevel skulle skje, for eksempel et atombombenedslag, er hvelvet bygget for å tåle det også. «Dommedagshvelvet» har gitt grobunn både for for overtro og konspirasjonsteorier.— Da hvelvet skulle åpnes, fikk jeg en e-post: Var det sant at det ble bygget for at den norske regjeringen skulle skjule seg der når en meteor traff jorden, forteller Grethe Evjen i Landbruksdepartementet.

Hun svarte tørt: «Det er mange grunner til å bygge hvelvet. Den du nevner, er ikke en av dem.» Andre har kontaktet henne for å be om tillatelse til å fryse ned sine kjente og kjære.

— En forsker ba oss innstendig om å ta vare på materiale med noen interessante tarmbakteriene han hadde funnet. Det dreide seg om menneskebæsj, sier hun.

Hvelvets vokter. Åsmund Asdal, biolog ved den nordiske genbanken Nordgen, låser opp porten. Frøhvelvet er vanligvis stengt og tar ikke imot besøkende. Det finnes ingen sikkerhetsvakter her, men hvelvet overvåkes fra Longyearbyen.
Martin Slottemo Lyngstad

Frøhvelvet takket neiDermed er det ingen helligbrøde som forstyrrer den sakrale stemningen i tverrskipet, idet forsamlingen stimler rundt den iskledde døren inn til frø­hvelvets aller helligste: Selve rommet der frøene oppbevares. Åsmund Asdal, biolog ved den nordiske genbanken og hvelv­ets vokter disse dagene, trer frem i gruppen og snur seg mot oss.

— Vi er samlet her ved stedet der verdens konflikter kjøles ned, bokstavelig talt. Her er det fred og harmoni, sier han på engelsk.

Frøene er plassert her for å sikre matproduksjonen til våre barn i fremtiden. For meg er det et rørende sted å være

Aasdal forteller at innenfor døren bak ham ligger frø fra Nord- og Sør-Korea side om side, fra Ukraina og Russland, fra den utsatte genbanken i Aleppo, Syria.

— De er plassert her for å sikre matproduksjonen til våre barn i fremtiden. For meg er det et rørende sted å være, sier han.

Forfatter og klimaaktivist Naomi Klein ser sammenhengen mellom de store krisene verden står overfor nå: klima, migrasjon og terror.

Den dumpe lyden av vottekledd applaus. Aasdal bukker forsiktig, snur seg rolig og åpner døren. Så blir han nesten løpt ned i det fotografene stormer inn for å kunne ta bilder av kommissæren idet han entrer rommet. Vytenis Andriukaitis venter tålmodig mens han retter på den blå hjelmen han har fått presset ned over sixpencen. Da fotografene står klare, trer han over dørstokken til frøhvelvet, der rekker av helt ordinære lagerhyller med frosne kasser venter ham. Kameraene klikker mens kommissæren smiler, men hjelmen hans kræsjer i dørkarmen og faller i gulvet med et brak.

Sikkerhetskopien. Inne i hvelvet oppbevares frøene i forseglede poser, lagt i kasser. Kulden gjør at de ikke spirer. Derfor kan de hentes ut igjen dersom det blir behov.
Martin Slottemo Lyngstad

Kommissærens evangeliumÉn dag senere, om bord på Sysselmannens skip i Isfjorden utenfor Longyear­fjorden. EU-kommissæren står på dekk. Foran ham reiser fjell­veggene seg trassig fra havet, over oss er himmelen grå og tom. Andriukaitis er ferdig med de politiske møtene, nå kan han dyrke sine andre interesser. Ikke bare er han EUs sjef for matsikkerhet, tidligere helseminister i Litauen og grunnlegger av det litauiske sosialdemokratiske partiet. Han er også utdannet lege, spesialist i kirurgi og har en master­grad i historie ved siden av.

— Bibelen er en av de viktigste kildene vi har til å forstå oss selv, sier Andriukaitis. - Boken er en samling av menneskelige erfaringer som vi bør bruke.

- Hva kan vi lære av historien om Noahs ark?

— At vi må se tragedien og gjøre det som kreves i forkant. Alle former for liv, fra bakterier til isbjørner, har verdi. Det må vi forstå og arbeide for å bevare. Samtidig må vi beholde troen på at vi kan klare dette. Vi kan gjøre grepene i tide, akkurat som Noah, sier han.

I årets siste åpning av frøhvelvet ble over 10.000 nye prøver tatt inn.
Martin Slottemo Lyngstad

Tilbake på land åpner presten Leif Magne Helgesen utgangsdøren til kirken og stiger ut i landskapet. Han har aldri tenkt på frøhvelvet som noe hellig eller sakralt. For ham er det bare et hull i fjellet, som lokalbefolkningen i Longyearbyen stort sett ikke har tilgang til. For Helgesen ligger Svalbards katedral utenfor, med himmelhvelvingen over, naturens farger rundt og bitende kulde i ansiktet.— Med klimaendringene tråkker våre handlinger, vår overflod, vår forurensning på livet, og dermed også på Gud, sier han.

Men alt er ikke svart. Ifølge Helgesen står Gud klar til å tilgi. Han mener det finnes håp for kommende generasjoner, men vi må verne om en sårbar jord.

I hånden har han boken med diktet sitt, er det greit om han leser et siste vers?

Jorden har feber,

Arktis et barometer.

Det er håp mens timeglasset renner.

Vi kan være med å redde liv.

Hva vi gjør er fremtid,

hva vi gjør er fremtid.

Denne helgen starter klimatoppmøtet i Paris. Les om miljøvernministerens tanker før møtet: