I sommer feirer Bruce Springsteen sitt The River-album sammen med 100.000 nordmenn. For 35 år siden var det langt færre. Men de ble til gjengjeld vitne til norgeshistoriens kanskje mest legendariske konsert.

Klatret på stoler, hisset som en orrhane

Det var «Thunder Road» som fikk det til å skje.

Konserten i Drammenshallen hadde vart i en time og et kvarter. Stemningen var på kokepunktet, men lokket var fortsatt på. Folk ble på plassene sine, trykket ned av norsk husmannsbeskjedenhet, av folk på raden bak som klaget når noen reiste seg, og vakter som passet på at de som bare hadde betalt 98 kroner, holdt seg der de skulle være: bakerst. Billettene fremst kostet 128 kroner.

Bruce Springsteen var gjennomvåt av svette. Han dirigerte stemningen ned og sang første verset dempet til piano. Da han sang linjen «Darling, you know what I’m here for» hylte en publikummer:

«Yeah!»

Så klemte E Street Band til, og Springsteen hoppet ned i salen. 31-åringen løp mellom radene mens han slet i gitarstrengene, klatret på stoler og hisset som en orrhane. Sperringene brast. Vaktene var maktesløse. Folk fosset fremover. Springsteen kom seg opp på scenen igjen og sa:

– Vi tar en liten pause før vi kommer tilbake og gjør et fullt sett til for dere. Hold dere her, vil dere det?

Blodfans som følte seg bedratt

Mange av dem som stormet frem, var blodfans. Noen av dem hadde hatt Bruce Springsteen som nærmest privat ledestjerne i flere år. Nå følte de seg litt bedratt fordi han med The River plutselig var blitt allemannseie i Norge. Blant dem var 16-årige Arnstein Friling. I likhet med ham, hadde 20-årige Hasse Farmen sikret seg billett etter å ha overnattet ute foran platebutikken Electric Circus i Nedre Slottsgate i Oslo.

En av dem som hadde klart å sikre billett over telefon, var Knut Johansen fra Trondheim. 21-åringen tok toget med kompiser og koste seg med karsk underveis. Den videre oppvarmingen skjedde på Bragernes torg i Drammen, der mange fans samlet seg utover ettermiddagen. Det gikk gjetord om Spring­steens nærmest evigvarende og eksplosive konserter. Forventningene vokste seg høyere enn Tornerose-hekken.

En som gledet seg enormt, var 18-årige Nini Stoltenberg. Hun kunne tekstene på rams.

Radarparet og festhisserne Clarence Clemons og Bruce Springsteen angrep Drammenshallen og vant.
Bo Mathisen

Avvist av Springsteen

Hovedpersonen selv og det sagnomsuste bandet hans hadde landet på Fornebu dagen før. The River-turneen var deres første konserter i Europa siden fire opptredener i 1975. Lisbeth Larsen, som jobbet for plateselskapet hans i Norge, CBS, var vant til å ta imot stjerner. Året før hadde hun for eksempel sittet i limousinen sammen med Frank Zappa fra Oslo til Drammen. Hun hadde til og med danset med ham på utestedet Noble Dancer. Det var jobb. Men med Springsteen var det annerledes.

– Jeg var jo så sinnssykt fan. Herregud! sier hun.

Derfor var skuffelsen stor da hun ikke fikk hilse på ham på flyplassen. Springsteen ble fullstendig skjermet, også for sine egne plateselskapsfolk. Konserten i Drammen var den 88. siden turneen hadde startet i Ann Arbor i USA 3. oktober året før. Han var sliten, og det var over 50 igjen.

Jeg har snakket så mye i løpet av denne turneen­ at jeg føler meg utsnakket. Det er bedre å gå ut på scenen og «do it

Springsteen dro direkte til SAS-hotellet i Holbergs gate. Ved åttetiden stakk rockestjernen ned i Narvesen-kiosken i lobbyen og kjøpte et par bøker. I en lenestol der satt redaktør Tore Olsen i musikkavisen Puls. Tilfeldig? Neppe. De to kom lett i prat. Rockestjernen var imøtekommende og hyggelig, men noe intervju ville han ikke gi.

– Jeg har snakket så mye i løpet av denne turneen­ at jeg føler meg utsnakket. Det er bedre å gå ut på scenen og «do it», forklarte han. De blir stående og prate i ti minutter. Nok til at det ble et intervju på trykk likevel.

Dagen etter ankom Springsteen og bandet Drammenshallen i en lang, svart limousin. De gikk inn bakveien. Foran hallen ble Hasse Farmen intervjuet av NRK TV.

– Jeg mener han står for mye av det vi ungdom står for og mener, sa han.

Han skriver mye om amerikanske forhold. Synes du det kan brukes på norske forhold? spurte reporteren.

– Ja, så absolutt, selv om han skriver mye om biler. Jeg tror han ville ha masse å skrive om selv om det ble bensinstreik borti Amerika, svarte Farmen.

Mistet billetten

Omtrent samtidig sto 19-årige Dag Bjørnar Granbakken fortvilet ved inngangen. Han hadde reist helt fra Rena, og nå fant han ikke igjen billetten. Det viste seg at noen hadde funnet den og gitt den til en vakt. Dag Bjørnar ble trodd på at det var hans. Fortvilelsen overbeviste sannsynligvis.

«Sjelden har jeg opplevd en mer fortettet stemning før en konsert», skrev Per Ole Oftedal i anmeldelsen i musikkavisen Nye Takter. Hallen sitret av forventning. Klokken åtte dukket Springsteen opp i boots, slitte olabukser, dongerijakke med hull på ermet og svære kinnskjegg. Han var kanskje en superstjerne, men han så ut som han kom rett fra jobben i et amerikansk bilverksted.

I 1981 var USA langt fjernere enn det er i dag. 7-Eleven var bare noe som ble sunget om i Springsteens «Racing in the streets». Vi hadde én TV-kanal, og det var fortsatt et halvt år til de første nærradioene kunne erklære etterkrigstiden for over. Det er vanskelig å forestille seg nå hvilken begivenhet det var at selveste Bruce Springsteen var her. I Norge. I Drammen.

Bruce skapte brus

Men nå sto han der med kassegitaren og munnspillet og sang «Factory». Standarden ble umiddelbart satt for hva denne kvelden skulle handle om: Knugende hverdagsliv og lengselen vekk fra det. «Factory»s murrende, mørke og truende undertone ble avløst av at Springsteen ropte:

– One, two, three, four!

Med «Prove it all night» rullet E Street Band ut i full bredde. Det gikk et brus gjennom salen da Clarence Clemons presset luft gjennom saksofonen og Litte Steven, som hadde byttet ut hodetørklet med gangsterhatt, la ut på sitt første gitarritt. Bandet skrudde opp intensiteten ytterligere i «The ties that bind» og «Out in the street» før Springsteen foredro teksten til sangen om knuste drømmer, «Dark­ness on the edge of town», med et trøkk som fikk blodårene til å stå som tømmer­stokker på halsen.

Folk mistet helt hemningen, hoppet over benkerader så stolene fløy, stormet ut i midtgangen og frem mot scenen

Så roet han ned og forklarte hvorfor disse sangene var viktige for ham. Han fortalte om oppveksten i den lille byen Freehold Borough, og om hvordan han hver morgen klokken seks hørte faren Douglas Frederick Spring­steen gå ut og kjøre til jobben. Det fikk ham til å bestemme seg for ikke å ende på en skitten fabrikk selv. 15 år gamle Bruce ble reddet av radioen.

– I rock’n roll-musikken hørte jeg et løfte. Jeg skulle ønske jeg kunne gå ned til faren min på kjøkkenet og si: «Lytt til dette. Det vil få deg til å føle deg bra igjen.» Men det var for sent for ham. Han hadde opplevd for mange skuffelser. Men det var ikke for sent for meg, og det er ikke for sent for dere. Dere må lytte, og dere må kjempe, sa han.

Så begynte han å synge på «Independence Day»: Well, papa, go to bed now, it’s getting late, nothing we can say is gonna change anything now.

Spilte andres låter

Tempoet økte, og perspektivet ble utvidet med Creedence Clearwater Revival-låten «Who’ll stop the rain». Det var ikke en sang om bedre vær, men et fortvilet rop om en bedre verden. Det handlet ikke om regn, men om bomberegn. Hvem kunne stoppe det?

– I wanna know! I wanna know! I wanna know! skrek Springsteen mot taket i Drammenshallen. Ingen kunne svare, men alle trampeklappet. Etter å ha rocket opp stemningen igjen med «Two hearts» og «The promised land», var han fremme ved nok en coverlåt, Woody Guthries «This land is your land». Igjen foredro Springsteen:

– Den er ikke om gammeldags patriotisme eller idiotisk nasjonalisme. Det er en sang om at alle mennesker har rett til å være frie. Det er en drøm som finnes i hjertet til mennesker over hele verden.

Han sang og spilte den alene. Da munn­spillet tonet over i åpningen på «The River», slo jubelen mot ham. Sangen om å stange i arbeiderklassens barrièrer var bare et halvt år gammel, men allerede en klassiker. Første økt gikk mot slutten da E Street Band fyrte opp en glødende «Badlands». Og så: Midtveis i frihetssangen «Thunder road» ble det umulig for mange å sitte lenger. Springsteen triumferte: It’s a town full of loosers and I’m pulling out here to win.

Dansen med Nini

Vaktene fikk de fleste på plass igjen i pausen. Men det var for sent. Fansen hadde sett det var mulig. Da Springsteen kom inn igjen etter en halv time og trøkket til med festlåten «Cadillac Ranch», var publikum ikke til å stagge.

I 2011 fortalte Nini Stoltenberg i Aftenposten om sin opplevelse på scenen med Bruce Springsteen 30 år tidligere.
Faksimile

– Folk mistet helt hemningen, hoppet over benkerader så stolene fløy, stormet ut i midtgangen og frem mot scenen. Vi endte helt fremme, og der sto vi og svettet, skrålte og skrek med scenekanten presset inn i brystet. Lillebror på 16 fikk tak i et av sjefens hvite heavy plektre, som han boret hull i senere og hadde i et kjede rundt halsen til lenge etter at han ble voksen, forteller Hasse Farmen.

Arnstein Friling hadde allerede før han gikk inn i Drammenshallen brukt tusj til å forandre felt U til B på billetten. Etter å ha stormet ytterligere lenger frem, sto han og kompisen ti meter fra Springsteen resten av konserten, gjennomvåte av svette. Selv alt innholdet i lommeboken som lå i kameratens innerlomme, ble klissklass.

Knut Johansen utnyttet bevegelsen i feltet og kom seg frem mot scenen. Dit hadde også Nini Stoltenberg kjempet seg. Hun så Spring­steen komme mot henne under «Sherry Darling» og fikk panikk. – Jeg strittet imot. Men jeg ble nærmest skjøvet opp, og befant meg plutselig på scenen­. Jeg var livredd for å besvime, fortalte hun til Aftenposten i 2011.

Mens salen brølte og Clarence Clemons trøkket ut livskåte sax-toner, svingte Bruce seg med Nini. Hun turte ikke se ham i øynene mens hun ble ført sikkert rundt på tangovis. Etterpå geleidet The Boss henne ned i salen igjen. Resten av konserten var hun i svime.

Både Nye Takter og Musikkavisen Puls hadde Bruce Springsteen på forsiden 13. mai 1981.
Faksimile

Høyt og lavt på scenen

Publikum sang de første to minuttene av «Hungry heart» på egen hånd. «Because the night» ble møtt av et unisont vræl og fikk «Patti Smiths versjon til å blekne», for å sitere Nye Takter. «You can look (but you better not touch)» ble forvandlet til en rock’n roll-messe der pastor Bruce ropte og menigheten svarte. «Fire» var et kraftig og kjærlig nikk til 1950-tallets rock’n roll.

Så roet seremonimesteren plutselig det hele ned med triste «Wreck on the highway», «Racing in the streets» og «Point blank». Pianist Roy Bittan briljerte på den siste mens Drammenshallen fikk en mulighet til å puste ut. Men plutselig handlet det om fest og begjær igjen i «Candy’s room» og «Ramrod». Under det 12 minutter lange gateeposet «Rosalita (Come out tonight)» jaget Spring­steen rundt på scenen. Han hoppet som en stålfjær, fikk bandet til å holde igjen før det ga jernet, skrudde publikum opp og slapp det løs. Springsteen kastet seg opp på pianoet, lå først og vred seg før han danset oppå det. Derfra hoppet han videre til Max Weinbergs trommeplattform. Innimellom introduserte han bandet. Så skrek han «takk!» og gikk.

Definisjonen av spilleglede

Snart kom han inn igjen og slo an sin mest poetiske tone: In the day we sweat it out on the streets of a runaway American dream, at night we ride through the mansions of glory in suicide machines. Ah! Akkurat da var det ikke ett menneske i Drammenshallen som ikke var born to run.

– One, two, three, four!

Sjefen og gjengen jaget mot nye høyder, et 13 minutters rock’n roll-potpurri stjålet fra repertoaret til 1960-tallshelten Mitch Ryder.

– Bruce! Bruce! Bruce! ljomet det taktfast i hallen da han igjen gikk av scenen. Spring­steen kom tilbake og takket med en versjon av John Fogertys «Rockin’ all over the world», som kunne stå som selve definisjonen av spille­glede. Lyset i Drammenshallen ble slått på halvveis. Sannsynligvis syntes vaktmesteren at det fikk være nok overtid.

Etter tre timer og 15 minutter, to jakker, to skjorter, en T-skjorte, flere gitarer og litervis med svette takket Bruce Springsteen farvel til et publikum som var like utslitt som ham selv.

– Konserten markerte liksom slutten på tiden som fjortis og naiv uskyldighet. Fra og med da så jeg på meg selv som en ung mann. Med Bruces tekster om skuffelser, svik, håp, begjær og livsglede som en betydelig ballast, sier Arnstein Friling.

På You Tube ligger det et lydopptak av konserten:

Møtte endelig helten

– På forhånd hadde vi bare rykte og myter å gå etter. Men de var til gjengjeld ikke snaue. Hans konserter skulle være av en annen verden i sin bredt anlagt form: en tre-fire timers reise gjennom den knuste amerikanske drømmen, en politisk demonstrasjon, et folkemøte, en ode til gleden, en fest som feiret et kvart århundre med rock’n roll og så videre. Det var ikke lite å leve opp til. Men han gjorde jo det, sier Hasse Farmen.

Utenfor hallen opplevde Nini Stoltenberg at alle ville ta på henne.

– Jeg følte at hele Drammen var i ekstase, sa hun til Aftenposten i 2011. Hun døde tre år senere.

CBS-ansatte Lisbeth Larsen ble sammen med selskapets direktør Per Anton Jenssen invitert bak scenen. Hun, som hadde jobbet uanfektet med så mange stjerner, kjente at hun ble helt skjelven. I garderoben satt Bruce Springsteen i bar overkropp, glinsende av svette. Et hvitt håndkle var slengt over skuldrene.

– Hi, I’m Bruce, sa han.

– Jeg ble helt paralysert, forteller hun.

Hun fikk ikke frem ett ord.

Kilder:* Nye Takter nr. 8/1981, Puls nr. 6/198, Intervju med Nini Stoltenberg, Aftenposten 7. mai 2011, Lydopptak av konserten i Drammen på Youtube*


Mer om pop, rock og gamle helter: