SpaltistBodilFuhr-jWrcoGT07A.jpg

Endelig finner jeg en som ikke er over 28 x 14 x 19 cm stor.I den kan jeg putte lommebok, pass, nøkler og leppesstift. Men ingen penn. Alle som har sett minst én James Bond film vet jo hva man kan bruke en penn til. For ikke å snakke om en fjernstyrende bilnøkkel.

Men det jeg absolutt ikke får ta med inn på ambassadens område, er mobiltelefonen, den kan jo regnes som en hel liten spionetat i seg selv. Det er jo derfor den er så uvurderlig for meg! Hvordan skal jeg kunne finjustere avtaler på sms, sjekke mails og fylle dødtid med surfing på nett og Facebook uten den?

Jeg kan jo risikere å vente i flere timer, før akkurat min visumsøknad behandles bak de tunge murveggene i Henrik Ibsensgate

Amerikanske ambassader ute i den mindre fredelige del av verden har blitt bombet, raidet og okkupert. De har all grunn til å ta sine forholdsregler når de slipper vilt fremmede, visumsøkende mennesker inn på sitt territorium.

Ikke betal skolepenger eller reise på forskudd! Det er ingen selvfølge at du innvilges besøksvisum, selv om du ikke har tenkt å immigrere for godt, advarer den amerikanske filmskolen som er grunnen til at vi ikke bare kan reise på vanlig turistvisum.

Det er sånt som setter i gang skjemaskrekken hos en journalist som liker at ting går fort og greit. For skolen sender også ut flere sider med instruksjoner om hvordan dette ideelt sett bør foregå.

Du må fylle ut noen skjemaer, vente på andre, ta med de tredje, betale dine avgifter og la deg avbilde med et akkurat passe stort hode. Ok, da.

Men hvorfor må jeg opplyse når jeg ble gift og senere skilt en gang på 80-tallet? Og ikke minst: Oppgi hva som var grunnen? Og hvorfor må man på tro og ære forsikre om at man ikke har tenkt å overleve som prostituert, menneskesmugler eller bankrøver hvis man skulle være så heldig å få innpass?

Dette er spørsmål jeg ikke ville drømme om å lufte etter at jeg via muntre og morgenfriske ambassadevakter har sluppet inn i det aller helligste. Men etter halvannen times venting på min tur, kommer frustrasjonene fritt frem i snakk med en indisk kvinne i stolen ved siden av meg.

Hun er godt utdannet, snakker godt norsk etter ni år i Norge, har norsk ektemann og to barn. Likevel må hun søke visum for bare et lite New York besøk, for hun har rett og slett ikke orket å gå i gang med å søke norsk statsborgerskap. Det er jo så mye styr!

Så, etter drøyt to timer på visum-venteværelset, demrer det endelig for meg hvilket larmende luksusproblem både hun og jeg baler med, der vi sitter varmt og tørt i påvente av et hyggelig intervju og noen stempler her og der.

Jeg blir så pinlig berørt at jeg senere på kvelden skrifter for min datter, som ofte bare er sånn passe nådig overfor mine tilkortkommenheter.

Men denne gangen har hun et trøstekort i ermet.

For vel risikerer de mye, flyktningene som drar over hav og land for å søke trygghet og nye muligheter. Men de har i alle fall mobiltelefon!