Klær, tilbehør, små ting, alle snakker de tydelig om frykten og det voldsomme sosiale presset som egyptiske kvinner må leve med. Det kan være festlig for folk i noen land å betrakte kvinner som hver morgen strever med å finne ut hva de skal ha på seg. Men i Egypt er dette hver dag en livsviktig avgjørelse.En fersk FN-undersøkelse viser at 93 prosent av egypt­iske kvinner har opplevd seksuell trakassering på gaten.

Og det dreier seg om mer enn små hendelser og uønsket oppmerksomhet. Det handler om krenkelser og frykt som ­styrer kvinnenes valg og som trekker skarpe grenser for ­deres frihet.

Hvert eneste plagg i kvinnenes klesskap kan representere­ en grense som er tvunget på dem: Farger som ikke kan ­brukes, hud som ikke kan vises.

Ofte må en kvinne dekke seg til for å imøtekomme kravet for hva omgivelsene ser som «passende». Og selv når hun velger å innordne seg, kan hun møte nye og enda strengere regler. Noen kvinner ­bøyer seg for presset og aksepterer sine kleslenker.

Og når slike lenker blir en norm, kan disse kvinnene selv bli en del av systemet: De reagerer på andre kvinner som gjør opprør og forsøker å bryte reglene.

Uten friheten til å kle seg slik de ønsker, i tråd med egen tro og eget lynne, vil egyptiske kvinner oppleve en begrensende hverdag og manglende muligheter til å utfolde seg.

Deres ønsker om å lykkes, å være sammen med andre, å ­uttrykke seg kan låses fast i et skjult, lite hjørne i klesskapene.

Azza Fadaly (42 år)

– Jeg ble seksuelt misbrukt av en gruppe menn på ­Tahrir-plassen samme dag som tidligere president Muhammed­ Mursi tiltrådte i 2012. Plassen var full av ­feirende mennesker, og jeg skulle gjøre jobben min, det var å rapportere om hendelsene. Jeg var sammen med en mannlig venn, men det hindret ikke gjengen i å angripe­ meg. Jeg ble reddet før jeg ble voldtatt, men jeg husker ­stadig hver eneste hånd som berørte kroppen min.

Det var ikke første gang jeg ble antastet. Jeg husker at det ble gjort av et familiemedlem da jeg var bare fem år gammel.

- Alle minnene jeg bærer med meg, betyr noe for måten jeg kler meg på og hvordan jeg oppfører meg når jeg går på gaten, sier Azza Fadaly.
Roger Anis

Alle minnene jeg bærer med meg, betyr noe for ­måten jeg kler meg på og hvordan jeg oppfører meg når jeg går på gaten. Dette er årsaken til at jeg kan bli veldig aggressiv­ når noen kommer for nær meg. Jeg føler meg ikke lenger komfortabel i klærne mine, ikke engang når jeg skal i selskap eller på en annen type feiring. Jeg er blitt flau over kroppen min, mitt forhold til kroppen er blitt ødelagt.

«Jeg føler meg ikke lenger komfortabel i klærne mine».
Roger Anis

Det som skjedde med meg på Tahrir-plassen, fikk meg til å samle alle kjolene og klærne jeg hadde og putte dem i to bager. I dag forsøker jeg bare å bruke normale klær som hjelper meg til å unngå at folk ser på meg på gaten.

Aleya Adel, 20 år

Aleya Adel, 20 år, elsker farger.
Roger Anis

– Jeg elsker farger, og det å bære niqab betyr ikke bare å bruke sort eller mørke farger, nei, jeg kan ha på meg hva som helst så lenge det er løst og behagelig og dekker ­ansiktet mitt.En gang jeg bar denne kjolen med sommerfuglmønster, stoppet en mann på sykkel og spurte meg: «Er det ekte islamsk å ha så mye farger under niqaben?» Så spyttet han på meg og forsvant.

For meg har klær ikke noe å gjøre med trakassering, man vil bli plaget uansett hva man har på seg.

«Man blir trakassert samme hva man har på seg».
Roger Anis

Eglal Mahmoud Raafat 74 år

- Jeg har opplevd en tid da tingene var så mye bedre, sier Eglal Mahmoud­Raafat, 74 år
Roger Anis

– Vårt samfunn beveger seg ikke fremover, det går hele tiden bakover. I gamle dager bestemte folk selv, de gjorde det de ønsket og kledde seg slik de ville. I dag er alle opptatt av hva andre driver med, og vi respekterer eller aksepterer ikke lenger våre forskjeller.

«Årsaken til at jeg ikke har brukt kjolen, er at det er skamfullt å bruke den i dagens samfunn. Men også fordi jeg er blitt eldre»
Roger Anis

Jeg arbeider som professor på et universitet i Kairo, og det er svært annerledes der sammenlignet med for 40 år siden. Alle jentene gikk kledd slik de ønsket, og de nøt frihet og respekt. Nå bærer alle hodeskjerf, noe som overrasker meg stort – fordi det å være fri til å kle seg hører sammen med friheten til å tenke og friheten til kunnskap.

Kanskje vil du ikke merke hvor ille situasjonen er for kvinner og for samfunnet nå, men jeg føler og ser det veldig tydelig fordi jeg har opplevd en tid da tingene var så mye bedre.

Jeg har en svart kjole som jeg husket på for noen dager siden, og jeg sa til meg selv at jeg gjerne ville bruke den nå. Men da må jeg også iføre meg noe som kan dekke armene mine. Jeg regner med å finne en måte å gjøre det på.

Årsaken til at jeg ikke har brukt kjolen, er at det er skamfullt å bruke den i dagens samfunn. Men også fordi jeg er blitt eldre, og kroppen min er ikke lenger i så god form.

Shery Morkos, 33 år

- Min største drøm har vært å få stå brud, og så få barn, sier Shery Morkos, 33 år
Roger Anis

– Helt siden jeg begynte på universitetet, har min kanskje største drøm vært å få stå brud, og så få barn.Jeg har kjøpt mye fint undertøy, bryllupsutstyr og klær. Også moren min har kjøpt mye undertøy til meg. Hun sparer det til jeg blir gift, slik mange mødre gjør her i Egypt.

Jeg får ikke lov til å bruke noe av dette utstyret, selv om det er fine klær man kan bruke i huset. Moren min truet meg en gang med at hun ville bli svært sint hvis jeg begynte å bruke­ dem, for disse klærne skal spares til etter at jeg er gift.

«Moren min truet meg en gang med at hun ville bli svært sint hvis jeg begynte å bruke dem, for disse klærne skal spares til etter at jeg er gift.»
Roger Anis

Jeg er blitt 33 år nå, og jeg er singel, men mitt ønske er å få bruke noen av disse plaggene som har ligget ubrukte i skapet i så mange år. Hva om jeg ikke blir gift? Skal de da lagres for alltid? Mor blir veldig sint på meg hvis jeg ­tenker på den måten.

Amira Mortada, 33 år

Amira Mortada, 33 år

– Jeg er en guttejente, det er min karakter. Jeg har ingen kjoler, men fra tid til annen drømmer jeg om å ha på meg en. Da ender jeg med å bli redd, jeg frykter reaksjonene på gaten. Så jeg har bestemt for å la være å kjøpe.Jeg kjøpte en bukse som jeg syntes var helt vanlige, ­og jeg ble veldig overrasket da jeg ble trakassert da jeg brukte­ den. Jeg forsto ikke hvorfor det skjedde, men jeg syntes det var leit, og jeg ble nesten sjokkert da det gikk opp ­for meg at det var på grunn av fargen.

«Jeg kjøpte en bukse som jeg syntes var helt vanlige, og jeg ble veldig overrasket da jeg ble trakassert da jeg brukte den.»
Roger Anis

På gaten blir en jente nesten som en utstillings­figur, det er tillatt for folk å glo på henne som om hun sto utstilt i en butikk.For å være ærlig, er jeg stadig plaget av det som skjedde da jeg brukte den buksen, og jeg ­bestemte meg for aldri mer å ha den på meg. Jeg har ikke nok energi­ til å stå imot dem som forulemper meg.

— En konservativ bølge i Egypt

Gunvor Mejdell, professor og Egypt-kjenner, sier Egypt først og fremst er et veldig sammensatt samfunn.

I storbyen kan du finne moderne, vestlig kultur side om side med tradisjonelt levevis, på landsbygda er det gjennomgående mer konservativt, og slikt slår også ut i klesveien. På den annen side jobber kvinnene på landsbygda ofte ute på markene, og da kan de ikke gå med tilslørende plagg som begrenser bevegelsesfriheten, slik som kvinner i de mest lukkede miljøene i byene gjør, sier Gunvor Mejdell.

– Fra slutten av 1800-tallet og fremover opplevde en betydelig andel av egyptiske kvinner en stadig økende bevegelsesfrihet, med tilgang til utdanning og det offentlige rom. De første kvinneaktivistene kastet ansiktssløret på 1920-tallet, og det å fjerne hodeplagget var en symbolsk revolusjon for urbane kvinner. På 1950-tallet kommer en bredere sosial endring, president Nasser åpnet for utdanning for alle og også for familieplanlegging. Da skjøt utviklingen fart, og på 1960- og 70-tallet var det knapt noen hijaber og "islamske" plagg å se i Kairo, annet enn de løse kjolene og lette tørklærne båret av kvinner fra lavere sosiale lag, sier Gunvor Mejdell.

Men så, på 1980- og 90-tallet, inntraff en ny vending, som også slo ut i bybildet gjennom kvinners måte å kle seg på – en tilbakevending til konservativ klesdrakt og den nye hijaben.

– Bakgrunnen for dette er nok den konservative islamske bølgen som fulgte den iranske revolusjonen i 1979, og den økende økonomiske og kulturelle innflytelsen til oljerike, reaksjonære regimer i Saudi-Arabia og Gulfen. En ny muslimsk selvhevdelse ga styrke til konservative holdninger, særlig på det kulturelle området, og på forholdet mellom kjønnene. Unge egyptiske kvinner tok på seg hodeplagget som bestemødrene deres hadde kastet av seg. Men ansiktssløret, niqab, var og er det veldig få som søkte til. På 2000-tallet er det nesten bare koptiske kvinner, altså kristne, som går barhodet, samt en del voksne, feministisk orienterte muslimske kvinner. Men ikke alle med hodeplagg har konservativt syn på kjønnsroller, det er nok for mange også en mote, sier Mejdell.

Som under opphold i Egypt kler seg «tilpasset», går ikke med bare skuldre, og synes turister bør unngå shorts på bytur i Kairo.

– Under revolusjonen i 2011 skjedde det noe artig. På Tahrir-plassen kunne man se egyptiske jenter kledd i alle slags antrekk. Jeg har aldri sett en så frihetlig kleskultur – side om side med konservative antrekk. Og det var mange påfallende kombinasjoner.

Hun påpeker at det i dagens Egypt ikke finnes formelle, lovpålagte kleskoder, som i Saudi-Arabia og Iran, der «påkledningspolitiet» passer på det offentlige rom. Det mest liberale landet i området er trolig Libanon.

– I Egypt handler nok mye om mote, også innenfor det vi oppfatter som strenge islamske antrekk. Samtidig finnes det i dag akademiske miljøer med mye vestlig påkledning. På det amerikanske universitetet i Kairo (AUC) ser det nesten ut som på en amerikansk campus.

Egypt er også et av landene som har passert USA på listen over verdens mest overvektige. Les mer om den globale fedme-epidemien.