— Shit, temperaturen går altfor fort ned. Dette er litt krise.

Magne Furuholmen titter urolig opp på varmemåleren ved Tommerup Keramiske Værksted.

I ovnen står ni monumentale søyler i keramikk. Dersom forbrenningsovnen sier takk for seg nå, står kunst for mange millioner kroner i fare for å bli til potteskår. Furuholmen liker seg ikke.

— Vi risikerer at én måneds arbeid er bortkastet. Og da er det bare å starte helt forfra igjen, sier han.

Det siste året har han pendlet mellom Norge og den søvnige byen Tommerup, to timers kjøring sør for København, for å gjøre ferdig sitt suverent største kunstprosjekt så langt i karrièren.

Det er ikke første gang at 52-åringen jobber på oppdrag for finansmannen Kjell Inge Røkke. Furuholmen har tidligere designet et 3600 m2 stort seil på Røkkes 66 meter lange seilbåt. Han har dekorert Aker Solutions' bygninger på Fornebu, og i 2013 laget han et 12 meter høyt tuntre i stål til Røkkes hytte på Oppdal. Men disse prosjektene er småting, målt opp mot det han holder på med nå.

afp000888167.jpg

Furuholmen har nemlig fått i oppdrag å lage en «Vigelandsparken» i miniatyr utenfor det nye hovedkontoret til Aker på Fornebu. Ett år er gått siden bestillingen kom fra Røkkes selskap, og aha-medlemmet er nå i sluttfasen med kunstverkene som skal bli Skandinavias største keramiske skulpturpark. Det vil bli den største samlingen skulpturarbeider av en norsk enkeltkunstner siden Gustav Vigeland.

- Dette er det mest omfattende enkeltoppdraget i min kunstneriske karrière, og derfor er denne parken ekstremt viktig for meg som billedkunstner. Samtidig var jeg aldri i tvil om at jeg skulle ta utfordringen, sier han.

Verdens største

40 keramiske enkeltelementer, deriblant verdens to største krukker på seks meter, ni søyler på mellom to og fire meter og et tolv meter langt keramisk relieff, skal bære den ti mål store parken ved Fornebuporten. Alt produseres ved det anerkjente verkstedet i Tommerup på Fyn.

Men tiden er knapp. Første del av parken skal etter planen åpnes i august, og en motvillig forbrenningsovn er derfor det siste Furuholmen trenger.

— Det er bare å vente og håpe på det beste. Jeg har opplevd flere ganger at det bare er potteskår igjen når vi åpner ovnen. Det er selvfølgelig veldig trist, ikke minst fordi arbeider jeg er fornøyd med går tapt, men også fordi det går med mye tid og krefter for alle parter. Men sånt kan du aldri gardere deg mot, sier Furuholmen.

Bekymringen er ikke lett sporbar i ansiktet, men han innrømmer at uforutsette ting holder ham våken om nettene. Det er mye å tenke på fremover. 27. september gjør a-ha comeback i Brasil, på samme Maracanã stadion som Furuholmen, Harket og Waaktaar spilte for rekordmange 195.000 betalende tilskuere i 1991.

Men akkurat nå tenker han mest på å redde keramikken. Ved siden av den motvillige forbrenningsovnen står den største keramiske krukken som noensinne er blitt laget, den er seks meter høy. To slike krukker vil utgjøre selve hovedverket i den nye skulpturparken. Forbrenningsovnen er spesiallaget for anledningen på grunn av krukkestørrelsen.

— De her på Tommerup mener dette er maks hva som er mulig å lage. Når ovnen er oppe i nesten 1300 graders varme, er krukkene egentlig bare tolv tonn med dirrende, rødglødende gelé. Det er mye fysikk inne i bildet her, sier han.

Ingen huskunstner

Med sine enorme krukker setter han altså nye rekorder. Selv om Magne Furuholmen ikke er opptatt av rekorder, liker han tanken. Det er det langt fra sikkert alle som gjør.

Verdens største keramikkrukke side om side med ni søyler som er til brenning i en kranglete forbrenningsovn i Tommerup Keramiske Værksted.

— Det er sikkert noen som vil mene noe om at jeg har fått dette oppdraget, men det er jeg uinteressert i. Jeg har levd med mitt utgangspunkt i 25 år, og tenker at dette er det jeg bringer til torgs. Jeg kan ikke forholde meg til at noen finner det problematisk. Jeg vet at min berømmelse til en viss grad skygger for hvordan mine verk blir tolket. Likevel tror jeg at jeg har mer å tilføre verden som billedkunstner enn som musiker, i all ubeskjedenhet, sier Furuholmen.

Hos ledelsen i Aker-selskapet Fornebuporten er forventningene store til det ferdige resultatet. Aker har brukt over 200 millioner kroner bare på uteområdet her, da er kunsten holdt utenfor. Hvor mye de betaler Furuholmen, holder de for seg selv.

— Jeg vil ikke påstå at Furuholmen er blitt noen huskunstner for Aker. Men han er en kunstner som gir mye av seg selv, og som det er lett å samarbeide med. Vi mener også at det arbeidet han har gjort for oss tidligere, på andre steder, har vært veldig bra, sier Torstein Storækre, sjef for Fornebuporten AS.

Nylig flyttet de første ansatte inn i Akers nye hovedkvarter i Fornebuporten, tegnet av Dark arkitekter ved Haakon Hilland. Da planene for det nye hovedkvarteret skulle legges, dro ledelsen på besøk til blant annet Apple og Google i San Fransisco og Boston.

Her kommer Imprints, den største enkeltsamlingen av kunst signert én kunstner siden Vigelandsparken.

— Det som kjennetegner disse miljøene, er campuslignende områder hvor det blir lagt vekt på åpenhet og at de ansatte skal kunne senke skuldrene; med parker, gode restaurantområder og vektlegging av trening. Samtidig har de vektlagt en arkitektur som gjør at de ansatte kan assosiere seg med stedet der de jobber, sier Storækre.Med på turen over Atlanteren var også Magne Furuholmen. Han ble utfordret til å tenke på hvordan uteområdet i det nye kontorkomplekset kunne gjøres lunt og tiltalende for de 2500 ansatte. Idéen om en park kom langt på vei fra ham selv.

— Idéen kom først etter at vi hadde vært på denne turen. Furuholmen er ikke en kunstner som strør om seg med skisser, men vi fikk presentert en del stemninger. Dette tiltalte både vår hovedeier og meg selv. Målet er at dette skal bli en park som hele nærmiljøet og Oslo skal dra nytte av, sier Storækre. Den dagen den nye Fornebu-banen står klar, vil tusenvis av pendlere komme rett inn i den nye skulpturparken.

Et ordunivers

I verkstedet i Tommerup er stemningen på vei opp igjen, i takt med temperaturen. Ny motor er på plass, og forbrenningsovnen er tilbake i godlune.

— Litt ned igjen, Per.

Den verdenskjente musikeren liker seg ikke i høyden. Likevel lar han seg heise fem meter til værs av en gaffeltruck. Med et brett av vokaler og konsonanter støpt i aluminium foran seg gjør han seg klar til å gyve løs på tolv tonn med leire, den kneiser majestetisk over bakken. Mens svetten renner, hamrer kunstneren inn ulike bokstavkombinasjoner som skal bli til et ordunivers på engelsk. For Furuholmen er den nye skulpturparken også en slags diktdebut.

— Parken vil bære preg av ting som jeg har skrevet opp gjennom årene, tekster som har et poetisk element. Noen av dem tilhører låter jeg har skrevet, men det meste er frittstående engelsk lyrikk. Jeg har vel et sted mellom 5000 og 6000 upubliserte dikt, de er blitt liggende i påvente av et eller annet prosjekt, sier han.Parkarbeidet vil etter hvert også ende opp i bokform, hvor mange av diktene vil bli publisert i sin helhet,

— Litt av tanken er at folk skal lete seg frem i tekstmassivet etter hvert som de går rundt de ulike skulpturene, søylene og ordkombinasjonene som freses ned i bakken. Det som er interessant, er hva som skjer med disse tekstene når de trer inn i et visuelt medium, hvordan de brytes opp og endrer karakter. Tekstene er ment å spore til en slags undring, et innspill til en tankedebatt, sier han.

Parken har fått navnet «Imprints». Som skal bety å sette avtrykk i noe mykt, eller sette varige spor etter seg.

— Ting jeg skriver i musikken, får en helt annen effekt når de flyttes over på et objekt, der ligger det en form for mystikk. Noe vil være lett å tolke, noe vil være en slags collageform, mens andre utsagn kan fremstå som motstridende. Jeg har valgt tekster som jeg synes er relevante, som om jeg er en nysgjerrig bruker av denne parken, sier han.

Rundt i verkstedet på Fyn står flere sarkofaglignende verk, deformert ved hjelp av hammer, balltre, spade eller øks, og til slutt gitt tekst. Deretter er de satt inn med temukuglasur, en japansk teknikk som sjelden brukes på annet enn små keramiske tekopper. Resultatet blir en glasert, brunsvart rustfarge, laget robust nok til at publikum skal kunne sitte, ligge eller hoppe på en original Furuholmen ute på Fornebu.

Blir Fornebu et kunstnerisk trekkplaster slik Vigelandsparken er?
Terje Tønnessen

— Jeg håper parken kan leses på forskjellige måter, det kan godt hende det er dypt provokative ting gjemt her. Den kan sikkert ses på som et kritisk blikk på noe, men også som en omfavnelse av noe. Sannsynligvis begge deler, men det forholder jeg meg helt åpent til, sier han.

Ikke den første

Tommerup Keramiske Værksted er ikke ukjent med norske kunstnere. Kjell Nupen, Frans Widerberg og Kjell Erik Killi Olsen har alle vært innom. For Esben Lyngsaa Madsen og hans norske kone, keramikeren Gunhild Rudjord, er likevel Magne Furuholmen nærmest som en sønn å regne.

— Første gang Magne kom hit, var i 1992, da var han sammen med Kjell Nupen. Det var helt tydelig at Nupen var storebroren, mens Magne var novisen. Kjell Nupen hadde jo vært her før, minnes Lyngsaa Madsen.

Med seg hjem fra Danmark den gang hadde Furuholmen sitt første keramiske fat. Fra en litt famlende start er den norske kunstneren blitt en viktig samarbeidspartner for ekteparet.

— Som kunstner er han utrolig fokusert, samtidig som han utfordrer oss hver gang han kommer opp med noe nytt. For å møte hans ambisjoner blir vi presset både faglig og teknisk. Og det er noe vi setter pris på, sier Lyngsaa Madsen.

I tillegg til arbeidet med skulpturparken har Magne Furuholmen også vært hektisk opptatt med comebackplanene til a-ha.

Skulpturparken er et faglig kvantesprang for staben i Tommerup, og det største enkeltoppdraget noensinne for verkstedet.— Mye av det Magne kommer opp med, ville aldri blitt foreslått av en keramiker. En keramiker vet hvor veldig vanskelig slike ting kan være, men Magne er lykkelig uvitende om slike utfordringer. Han tror han kan gå på vannet, og det gjør han jo også. Sånn sett har han vært et lykkelig sammentreff for oss, sier ekteparet.

Et hektisk liv

I verkstedet i Tommerup nærmer det seg kveld, som det ofte blir når Furuholmen jobber. Verdens største krukke er ferdig tekstet. Nå skal den gjennom en månedslang tørkeperiode, deretter én måned i ovn. Da skal tolv tonn med tyskprodusert leire ha blitt til ni tonn ferdig glasert krukke. Skjer det verst tenkelige, at krukken ikke har tålt brenningen, er det å starte på nytt igjen. Som om Furuholmen er en mann med åpne dager i kalenderen. I tillegg til a-ha-comebacket, med plateinnspilling og turné, jobber han med en rekke andre prosjekter parallelt. I desember deltar han på en gruppeutstilling i Rio, og før det skal han delta på en utstilling i Washington.

— Jeg vet hvor jeg er hver eneste dag frem til juni 2016, men jeg blir ikke sliten av å jobbe mye. Det jeg blir sliten av, er tidssløseri og at folk henger seg opp i detaljer, sier han.

Med seg til Danmark har han sønnen Filip Clements, og sin faste assistent gjennom 15 år, Tor Einar Krogtoft-Jensen. Han holder styr på alt Magne Furuholmen driver med.

— Det er ikke sikkert det blir så mye sommerferie i år. Det er derfor litt sånn at jeg tilpasser den sosiale virkeligheten etter jobbsituasjonen. Heldigvis har jeg en entusiastisk og tålmodig familie. Samtidig er det morsomt å merke at sønnene mine, når det passer seg slik at de er med nedover, blir inspirert av energien som jeg legger i jobben min. Det er en deilig følelse, sier han.

Av oppdragsgiverne fikk han frie tøyler. Derfor er parken blitt større enn først tenkt. Totalt går det med over 50 tonn leire til skulpturparken.

— Mottagerne er de som skal oppleve parken, ikke de som forvalter kroner og ører. Jeg er ikke redd for å stå for det jeg gjør. Jeg tror det er mulig å ha ærbødighet, uten å måtte stå med luen i hånden, sier Furuholmen.

Valget av leire som materiale, fremfor glass eller stål, spiller på den historiske aksen mellom fortid og nåtid. Med henspill på miljøet som omringer parken, har Furholmen tatt utgangspunkt i ordene bevare, inspirere og skape. Keramikken skal spille på lag med dagens arkitektur.

— Krukkeformen har vært en viktig kulturbærer helt siden oldtiden, de ble brukt til å beskytte ting som var viktige for oss, enten det var mat, olje eller pergamenter. Valget av søyler kan leses som et tilbakeblikk på historien, med assosiasjoner til ruiner av fordums storhetog med blikk mot fremtiden. Samtidig har de noe industrielt over seg - en karakter av en slags uferdig arkitektur, work in progress, sier han.

afp000888279-cMxoHhmJhS.jpg

Først når parken er endelig ferdig sommeren 2016, får han dommen om parken blir nok en hit signert Magne Furuholmen.

Må forvente reaksjoner

-Det er sikkert mange som reagerer på at Magne Furuholmen får en slik stor utsmykningsoppgave.

Det sier kunstkritiker og kunsthistoriker Stig Andersen. Selv respekterer han Furuholmen som kunstner.

— Han kan selvsagt takke sin bakgrunn som verdenskjent «popgutt» for at muligheten byr seg, og for at Aker velger nettopp ham. Men ikke bare. Furuholmen har, i motsetning til utallige popstjerner som skaper halvdårlig kunst på si', tatt oppgaven som billedkunstner helt alvorlig. Selvsagt er han ikke upåvirket av læremestre som f.eks. Kjell Nupen, men likevel har han utviklet et personlig formspråk – en personlig stemme – som jeg respekterer, sier Andersen.

Han mener at Furuholmen innehar en nesten ublu ureddhet gjennom å kaste seg over forskjellige typer kunstneriske teknikker og uttrykksformer.

— I tillegg til å vise stor kreativitet tar han utfordringer, gjennomfører det han setter seg fore med uslitelig energi, og han oppnår resultater. Bare det er beundringsverdig, og kunst blir det okke som, sier Andersen.

PS: Idet A-Magasinet er vel hjemme fra Danmarks-turen, tikker det inn en sms fra Magne Furuholmen: Søylene er hele og ute av ovn. Ifølge Esben ser de«pisseflotte» ut .