Ingrid Røynesdal husker den fremdeles, lukten i herregarderoben. Hun er seks år og venter på at faren og de andre musikerne skal bli ferdige med å skifte. Der hun sitter, dinglende med bena, er lukten av svette og lyden av oppstemte musikere etter konsert et univers hun kjenner godt. Det hender hun spiller kurong med noen av karene. Hun er nærmest en liten maskot for Trondheim Symfoniorkester med fast konsertplass på balkongen. Der kan hun titte ned på orkesteret. Seksåringen pleier å prate litt med den eldre mannen som har fast plass ved siden av henne. Etter konsertene går Ingrid bak scenen og får autografen til solisten og dirigenten.– Det var utrolige opplevelser, så rikt og så mektig, uke etter uke. Det var pappa og mitt sitt univers og gjorde enormt inntrykk på meg.

Dette musikalske rommet, en verden som bare måtte utforskes, skulle bli en viktig faktor for at Ingrid som tenåring våget å satse på musikken.

Arbeidsmauren

I dag er Ingrid Røynesdal direktør for Oslo-Filharmonien, som er et av Europas ledende symfoniorkestre. I tillegg til å være utdannet klassisk pianist, er hun også statsviter og har jobbet som både forsker, foredragsholder og kommentator. Og så har hun 14 Norgesmesterskap i tennis bak seg. Enda er hun ikke fylt 40.

– Du har god arbeidskapasitet?

– Jeg har i alle fall stor arbeidsglede. Jeg har bestandig hatt mye glede av å arbeide.

Det har ikke vært mange snarveier.

Jeg var en av dem som trengte store mengder øving

– Jeg har alltid måttet jobbe mye for alt jeg har oppnådd. Som pianist brukte jeg mye tid på å lære meg nytt repertoar, og jeg var en av dem som trengte store mengder øving. Dessuten har jeg hatt mye motstand og selvkritikk i meg, som har gjort at jeg også har måttet tvile meg igjennom mange prosesser. Så det at jeg har hatt så stor glede av å arbeide, har slik sett vært en lykke for meg.

Ønsket om å hele tiden bli bedre, har drevet Røynesdal så lenge hun kan huske.

– Det å være i kontakt med mye prestasjon i ung alder, gjorde at jeg ble veldig fascinert av utviklingen i min egen psyke. Hva er det som skal til for å bli virkelig god, klarer jeg å dekode hva det egentlig handler om, finne kjernen? Det var jeg veldig nysgjerrig på som ung, og det drev meg langt på flere områder.

afp000805442-dgvV_KC8O4.jpg
Monica Strømdahl

Tennisturneringer og pianotimerFra 12-årsalderen pendlet Røynesdal fra Trondheim til Oslo, i perioder annenhver uke. Da sto både tennisturneringer og pianotimer på timeplanen. Tennis er en nokså musikalsk sport, ifølge Røynesdal:

– Tennis er en fascinerende sport og handler faktisk også mye om timing, rytme og feeling. Det var en fin motsats til å sitte på en krakk å spille piano.

Men ulempen med å ville bli virkelig god i noe, er at du må velge.Hun valgte musikken og universet hun delte med faren. Det universet som var umulig å ikke utforske videre.

Røynesdal var 15 år gammel da faren døde. Hun beskriver ham som en klippe og en stor ressurs. Faren var også en av mange gode rådgivere.

– Er det en ting jeg virkelig har vært god til, så har det vært å knytte til meg gode rådgivere fra ulike miljøer.

Mange var med henne allerede fra barndommen.

– Det som er unikt med å spille et instrument, er at du tidlig får en type voksenkontakt som er ganske sjelden.

Først mange år senere forsto hun at dette ikke er noe alle barn opplever.

– Du får noen unike voksenmøter, hvor noen andre enn foreldrene dine møter deg med en dedikasjon, en varme og en slags kjærlighet som man kanskje ikke opplever så ofte andre steder som barn, sier Røynesdal.

Hun mener det er en optimal coaching-situasjon.

– Tenk deg å være 14 år, og at en av de fremste pianistene i Norge vier tid til deg og hjelper deg. Mine tidligste pianolærere har formet meg som menneske. Som voksen ser jeg at det lille knippet jeg hadde av mennesker rundt meg i den perioden var ekstremt viktig.

Denne erfaringen tok hun med seg inn i rollen som foredragsholder. Men før det ble det statsviter av pianisten.

Statsviteren

Som 26-åring fullførte Røynesdal solistdiplomstudiet ved Norges musikkhøgskole parallelt med å skrive masteroppgave i statsvitenskap. Dagene brukte hun på å øve, kveldene på å skrive.

– Det var et tøft siste år, med opplevelsen av et stort selvpålagt press. Jeg fikk virkelig utfordret psyken min, men lærte meg også å bli enda mer strukturert.

Så gikk livet bestemt en annen vei enn musikken.

Ingrid Røynesdal måtte på et tidspunkt bestemme seg for om hun ville være pianist eller ikke. Pianisten tapte.
Monica Strømdahl

– Det kostet mer og mer. Du skal være ekstremt motivert for å holde på det dedikerte fokuset og for at mengden av press ikke blir altoverskyggende. En ting er over en periode, men det er år etter år over lang tid. Da må man ha en stor glede av nettopp dette.

Røynesdal hadde denne gleden i mange år, men så gikk interessene i så mange retninger at hun ikke klarte å vie seg til dette ene.

– Jeg måtte spørre meg selv: Er jeg helt sikker på at jeg skal være musiker resten av livet, at det er dette jeg skal gjøre?

Da visste hun at svaret var mindre musikk og mer statsvitenskap. Mastergradstudiet i statsvitenskap ga en stor frihetsfølelse.

– Det kan kanskje høres litt arrogant ut, men fordi jeg hadde vært veldig ambisiøs innen et lite felt lenge, føltes det som en frisone hvor jeg virkelig kunne heve blikket og tenke på alle andre enn meg selv. Det var utrolig tilfredsstillende. Jeg kjente at hvis jeg kun skulle bruke tiden min på å øve, ville en del av meg bli ulykkelig. Jeg har bestandig vært samfunnsengasjert og politisk interessert, og har alltid ønsket å forstå mer av premissene i samfunnet rundt meg, ikke minst i næringslivet og politikken.

Foredragsholderen

Den litt spesielle kombinasjonen av idrett og musikk ga Røynesdal en tvist hun bestemte seg for å bruke mot delene av næringslivet som er opptatt av prestasjons— og talentutvikling.

– Fordi jeg har jobbet mye med meg selv og egen prestasjonsutvikling, har jeg også noe kompetanse om hva som skal til for å bli god- og dermed også hva som skal til for å gjøre andre gode. I dag er dette siste mye mer interessant.

Som foredragsholder jaktet hun på sultenheten til de hun skulle engasjere.

– Det er utrolig hva mennesker får til når det de gjør er lystbetont. Greier man å aktivere lysten og gleden, kommer man godt på vei. Som pianist jobbet jeg mye med hvordan jeg kunne bruke sårbarhet og nervøsitet som en ressurs. Som ungt pianotalent møter du en slags korreks, kritikk og tilbakemelding uke etter uke. Det lærte meg også noe om hvor viktig god tilbakemeldingskultur er. Jeg er opptatt av at man evner å være virkelig ærlig i tilbakemeldingene, men like fullt på en konstruktiv og skikkelig måte.

Parallelt med foredragsvirksomheten, jobbet Ingrid Røynesdal som forsker, hvor hun blant annet skrev utredninger for Kulturdepartementet. Før hun begynte som direktør for Edvard Grieg Museum Troldhaugen, skrev hun også kommentarer og anmeldelser, blant annet i Aftenposten, og var ekspertkommentator for Eurosport sine tennissendinger. Røynesdal var også medlem av Kulturutredningen 2014, hvor hun var med på å evaluere utviklingen i norsk kulturpolitikk etter 2005. Nå er det Oslo- Filharmonien som gjelder.

Synliggjøre orkesteret

En vanlig arbeidsdag starter med å følge seksåringen til skolen. Deretter er det 130 ansatte som har oppmerksomheten hennes. Ifølge Røynesdal er det stor arbeidsmengde, høyt tempo og høye krav til levering. Det trives hun med.

Ambisjonene for Oslo-Filharmonien er mange. Hun tiltrådte i fjor i stillingen som er et åremål på seks år. Røynesdal er opptatt av å tydeliggjøre rollen orkesteret i samfunnet.

Dagens samfunn er så vitalt, støyende og fullt av impulser at det er vanskeligere å synes.

– Utfordringen ligger i å være både innovativ og vital, samtidig som en beholder kjerneidentiteten til orkesteret. Dagens samfunn er så vitalt, støyende og fullt av impulser at det er vanskeligere å synes. Det er en utfordring for oss fremover.

– Hvor mye må du kunne om klassisk musikk for å få noe ut av konsertene deres?

– Jeg tror ikke man nødvendigvis må kunne så mye for å oppleve noe. Å se 100 spisskompetente mennesker gi jernet på et podium er en overveldende opplevelse. Uavhengig av hvor mye du kan om klassisk musikk.

Nå står fire nyttårskonserter for tur. Sesongens nyvinning er familieserien, hvor de gjennom musikk, film og eksperimenter belyser temaet planeter og verdensrommet.