Har du ikke tid til å lese hele saken? Skru på lyden og hør journalisten lese Leyla og Midias historie her — mens du gjør noe annet:

Parkettgulv. Terrasseplass og en liten hageflekk. Store vinduer med utsikt til åkrer, åser og Drammenselva. Midia Hesso (28) står midt i den lyse leiligheten og tar det inn, familiens nye hjem, ett skritt videre i deres nye liv. Hun blusser av glede.

— Vi er blitt eier, ikke leier. Det føles uvirkelig, stråler hun mot ektemannen Mohamad Kouja (32), og til barna Hevan (8) og Dilan (6) som løper fra rom til rom.

Bare ett år etter at den syriske familien kom til Norge og Drammen som FNs kvoteflyktninger, fikk de innvilget startlån til kjøp av egen bolig.

Midia Hesso og Muhamad Kouja vil stå på for at de og barna Dilan og Hevan skal bli godt integrert i sitt nye, norske nabolag.
Jan T. Espedal

Kaffemaskin, senger, sofa, kopper og kar er allerede på plass. Kasser og plastsekker med klær og annet utstyr står stablet langs veggen på soverommet. Det er bare to dager siden de fikk nøkkelen til sitt nye hjem.

Her er Aftenpostens intervju med Hege Storhaug i Human Rights Right (HRS) som mener vi må bruke de "midlene som må til" for å vokte Norges og Europas grenser for å hindre migrasjonsstrømmen.

I utkanten av Istanbul låser Midias søster, Leyla Hesso (38), opp døren til sitt hus.

— Velkommen! Kald og rå mugglukt slår mot oss da Leyla går foran oss inn i gangen. Da vi tar av oss skoene, kjenner vi iskald trekk fra murgulvet under de nedslitte teppene. Inne venter de tre yngste barna Midia (11) – oppkalt etter tanten i Drammen – Ayten (4) og Ferhad (2), slik de gjør hver dag når moren er på jobb. 12 timer hver dag. Seks dager i uken.

Kvinneliv i Istanbul

Leyla Hesso møtte oss utenfor den lille skofabrikken hvor hun arbeider, ikke langt fra huset som hun leier for seg, de fire døtrene og sønnen.

Før hun skrur på den elektriske ovnen i stuen hvor det neppe kan være over 15 grader, tar hun av seg den røde skinnjakken med fuskepelskrage, maken til den som søsteren Midia hadde på den dagen hun landet på Gardermoen.

I Istanbul arbeider Leyla Hesso beinhardt for å holde liv i seg selv og de fem barna (fra venstre) Midia (11), Aya (12), Ferhad (2), Rohef (13) og Ayten (4).
Jan T. Espedal

Leyla småløper mellom stuen og vedovnen som hun strever med å få fyr i, kjøkkenet hvor hun setter over kaffe, peker oppgitt på muselort ved siden av kjøleskapet, før hun klemmer den yngste datteren som sjenert følger med fra døråpningen.Frostrøyken står ut av munnen hennes i et tilstøtende rom. Veggene er tapetsert av fukt— og muggflekker. Sponplatene i taket er så inntrukket av fuktighet at de bukter seg som skateboard-ramper. Krafse- og dunkelyder rett over hodet på oss røper at naboene er hjemme. Rottene.

Leyla beveger seg fort, det er blitt kroppens rytme, hun har det alltid travelt.

Men barna er rolige, og stille. De beveger seg som skygger mot de avskallede murveggene.

På soverommet sitter Midia, 11-åringen, i dobbeltsengen foran TV-apparatet og kler sakte, omsorgsfullt på lillebroren en ekstra jakke. Da vi sitter og drikker Leylas glohete kaffe, kjenner vi fukten trekke opp fra sofaen.

Bare vel ett år etter at Dilan Kouja (5) (f.v.), Hevan Kouja (8), Midia Hesso og Muhamad Kouja kom til Norge, snakker de norsk og er blitt eiere av egen leilighet i Drammen.
Jan T. Espedal

I den lyse leiligheten ved Drammenselva serverer også Midia kaffe.To syriske søstre. De ligner på hverandre, det hjertelige smilet, pågangsmotet. Begge flyktet med sine ektefeller og barn fra krigen i Syria til Tyrkia. I Istanbul bodde de to familiene sammen i en kummerlig leilighet. Da jobbet også Mohamad 12 timer seks dager i uken for luselønn.

Kvoteflyktninger

Aftenposten har fulgt den syriske familien helt siden norske utlendingsmyndigheter valgte ut Midia, Mohamad og barna Hevan og Dilansom syriske kvoteflyktninger til Norge. FNs høykommissær for flyktninger hadde godkjent deres behov for beskyttelse i et tredje land – og bedt Norge om å ta mot dem.

En oktoberdag i 2014 landet familien på Gardermoen. Fortumlet av glede, lettelse og forventning kunne de flytte rett inn i leiligheten med dusjkabinett, hvitevarer og køyesenger til barna som Drammen kommune hadde gjort klar til dem.

De voksne startet på introduksjonsprogrammet for flyktninger med opplæring i norsk og samfunnskunnskap, Hevan begynte på skolen, og etter hvert fikk Dilan barnehageplass. På ett år har de lært seg så mye norsk at vi ikke lenger trenger tolk for å kommunisere.

Her ble familien Hesso intervjuet av rådgiver Tina i UDI i Tyrkia før de ble valgt ut som kvoteflyktninger til Norge. Midya Hesso (t.v.), Muhamad Koja og barna Hevan (6) og Dilan (4). I bakgrunnen følger UDIs presserådgiver Therese Bergwitz-Larsen med.
Dag W. Grundseth

Leyla og ektemannen prøvde også å registrere seg som kvoteflyktninger. Hun sier at hun to ganger oppsøkte kontoret til FNs høykommissær for flyktninger i Istanbul, men opplevde å bli avvist.— Den første gangen skulle de ringe tilbake, men gjorde det ikke. Da jeg dro tilbake, sa de at det ikke var mulig for oss lenger.

Nå har hun bodd tre år i Tyrkia. For vel et år siden ble hun alene med barna da ektemannen dro til Europa.

— Jeg vet ikke hvor han er nå, vi kranglet. Han dro alene, vi skulle vært sammen. Men jeg kommer ikke til å dra med barna mine i en båt for å komme til Europa, det er for farlig.

Fembarnsmoren tar et drag av sigaretten, blåser røyken ut i rommet og konstaterer at hun har et usselt liv. Men hun øser kjærtegn og smil over barna, utstråler en seig styrke.

Store drømmer

Vi hører at noen åpner ytterdøren. De to eldste døtrene, Rohef (13) og Aya (12), kommer hjemom for en kort spisepause fra jobben i strømpefabrikken. Midt på dagen møtes alle hjemme for å spise med de yngste.

Leyla kjemper for sine barns fremtid.
Jan T. Espedal

Leylas barn går ikke på skole. 11-åringen passer de to yngste søsknene, som begge bruker bleier, mens moren og de to eldste søstrene arbeider. 12 timer hver dag. Seks dager i uken.— Jeg skulle gjerne gått på skole, men jeg er som en mor nå. Det er hardt. Men det er sånn det er, sier 11-åringen.

Hun forteller at dagene går med til å se på TV, sove, spise litt, skifte bleier på sine småsøsken, gi tåteflaske til lillebroren.

Med sår på underleppen og støl rygg forteller 13 år gamle Rohef hvordan hun hele dagen sitter krumbøyd over et samlebånd som hun mater med strømper.

— Jeg drømmer om å gå på skole, studere romfart, sier hun.

Rohef (13) og mamma Leyla.
Jan T. Espedal

Morens øyne blir blanke, hun slipper et dypt sukk og ser opp på datteren:— Jeg er så stolt av henne. Men jeg føler meg liten når datteren min har så store drømmer.

Hun tror at datterens munnsår kommer av stress, at hun biter seg i leppen når hun sover.

De to andre døtrene drømmer også: Aya om å bli sanger og danser, Midia om å bli lege.

— Det er hardt at barna må arbeide når de er så unge. De burde gå på skolen.

Tyrkiske myndigheter har signalisert at det vil bli tillatt for syriske flyktninger å arbeide i Tyrkia, men tusenvis av syrere arbeider svart for livets opphold. Leyla tjener 800 lire (2340 kroner), 13-åringen 350 lire (1000 kroner) og 12-åringen 300 lire (880 kroner) i måneden. Det dekker husleien på 550 tyrkiske lire (1600 kroner) i måneden. I tillegg kommer utgifter til elektrisitet, mat og klær.

For Midia Hesso har drømmen om et nytt og bedre liv gått i oppfyllelse etter at hun og familien flyktet fra krigen i Syria.

— Du bor her mens din søster Midia kan flytte inn i egen leilighet i Norge. Hva tenker du om det?- Jeg er veldig glad på min søsters vegne. Veldig. Jeg er så glad i søsteren min, jeg savner henne. Da vi bodde sammen støttet vi hverandre og delte på utgiftene. Jeg takker Norge for å ha reddet søsteren min, jeg er glad for at hun ikke bor her, lever dette livet.

Etnisk norske naboer

Den kvelden den lille familien i Drammen fikk nøklene til leiligheten, sa Midia til ektemannen:

— Vi sove i den nye leiligheten i natt.

De installerte seg med madrasser på gulvet i stuen. Da Midia våknet ved femtiden, var det ennå mørkt, men hun vekket mannen sin:

— Mohamad, vi må sitte her litt og se solen stå opp.

Hun smiler til ham, for første gang i livet eier de sin egen bolig.

Bare vel ett år etter at syriske Muhamad Kouja, Hevan Kouja (8), Dilan Kouja (5) og Midia Hesso kom til Norge, snakker de norsk og er blitt eiere av egen leilighet i Drammen.
Jan T. Espedal

— Jeg er veldig glad, ikke minst for at vi kunne kjøpe leilighet her, i et nabolag med mange nordmenn. Vi vil heller bo trangere i et strøk med nordmenn fremfor i et med mange innvandrere. Vi kunne fått en leilighet på 90 kvadratmeter for den samme summen som for denne på 50. Men her vil det være lettere for oss å snakke norsk og å bli kjent med nordmenn, sier Mohamad.Han og Midia er innstilt på å sove i stuen fremover, barna får det eneste soverommet.

— Dette er en ny start for oss. Stein på stein bygger vi det nye livet vårt. Jeg føler meg sterk, sier Midia.

Nytt liv for mor og datter i Drammen.
Jan T. Espedal

Selv om de vet at arbeidsmarkedet strammer seg til også i Norge, samtidig som tusenvis av flyktninger strømmer til, ser de lyst på fremtiden. Midia håper å kunne utdanne seg til fengselsbetjent, Mohamad til lastebilsjåfør.De kan ikke annet enn å stå på, bruke muligheten de har fått. Tankene går ofte til familien i Syria, og Mohamads søster som nylig reiste med barna på fem og ett år i en liten gummibåt med 30 andre flyktninger fra Izmir til Hellas.

— Hva tenker du om at din søster Leyla har et så tøft liv i Istanbul?

Smilet slukner brått.

— Leyla, sier hun. Søsterens navn blir hengende i luften et øyeblikk.

— Jeg orker nesten ikke tenke på det. Jeg er så glad for at barna mine har fått det bra her, men blir trist når jeg tenker på hvor vanskelig Leyla og hennes barn har det. Jeg skulle ønske at hennes barn også fikk gå på skole. Jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe dem, men det er ikke noe jeg kan gjøre.

- Ingenting?

— Nei, ikke nå. Vi jobber jo ikke, men går på introduksjonsprogrammet og mottar penger som går til hus, mat, barnehage, SFO. Men når vi begynner å arbeide, når vi får vår første lønning, skal vi sende penger til henne.

Leyla Hesso føler seg ikke akseptert i nabolaget i Istanbul.
Jan T. Espedal

Fri kvinne

I Istanbul savner Leyla å bli behandlet med respekt i det konservative nabolaget hvor mange kvinner ikke nøyer seg med å dekke til håret, de skjuler også ansiktet. Det er alltid blitt mørkt når hun går hjem fra jobben i skofabrikken. Få kvinner er ute på kveldstid. Når hun går alene, slenger menn slibrige blikk og kommentarer etter henne.

— Kvinnene hilser heller ikke på meg her. Alle ser på meg som en æreløs kvinne fordi jeg ikke har en mann, går uten hijab og jobber sammen med menn. Men jeg passer på barna mine, jeg arbeider hardt. Jeg er en fri kvinne. Aldri om jeg vil dekke meg til, da ville jeg miste meg selv.

— Inni meg føler jeg meg knust. Jeg drømmer om et bedre liv. Men jeg gir meg ikke, jeg kjemper for barna mine.

De to yngste er stillferdig til stede rundt henne. Hun forteller at barna ikke har vært utenfor huset de siste par månedene, de leker ikke. De har ikke leker.

— Jo, forresten, nå har de en leke, det dere hadde med, smiler hun og peker på de minste barna, som er oppslukt av kindereggene som Aftenposten hadde med til dem.

Svever høyt

I Drammen rydder Hevan legoklosser, nå skal han på karatetrening. Dilan svever fornøyd rundt i et strutteskjørt av tyll, selv om det ikke er dansetrening før dagen etter.

Dilan og Hevan stortrives i sitt nye hjem. Det er ikke så lenge siden livet var annerledes.
Jan T. Espedal

Midia ser ut gjennom de store vinduene, opp på himmelen, hvor et fly lager en lang, hvit stripe:— Jeg tenker på moren min. Jeg tenkte på Leyla da vi kunne kjøpe dette, jeg forstår hva hun tenker. Jeg vet at hun gleder seg med oss, men at hun også ønsker seg et vanlig liv. Barna hennes har glemt hvordan det er å være barn. Jeg håper og tror, og ber til min Gud, om at det skal bli bedre også for dem.

— Vi har levd det samme livet. Hvis vi hadde bodd i Tyrkia, ville kanskje våre barn ha jobbet slik som kusinene deres gjør.

Midia Hesso har alltid likt dikt, etter at hun kom til Norge har hun begynt å skrive dikt.
Jan T. Espedal

Skriver dikt Etter at Midia Hesso kom til Norge begynte hun å skrive dikt, både på arabisk og norsk. Her deler hun to av diktene sine med oss:

Drømmer

Til tross for rop fra sjelen om

Undertrykkelse og ydmykelse

Å være et lys for håp

Hvor håp og hver dag

Skriket fra et barn under jorda

Hvor håp og hver dag

Mødre gråter blod

I stedet for tårer

Håp til tross for alle sårene

En bro av lys til tross for sår

Vil mine drømmer bli realisert?

Eller det er fortsatt drømmer,

Umulig å oppnå?

I mitt land er alle våre drømmer

under jorda

Dette diktet handler om hjembyen Afrin ikke langt fra Aleppo hvor krigen raser nå:

Jeg savner Afrin

Oliven landet og hjemlandet av håp

Jeg savner lukten av støv etter regn

Jeg savner historier fra elskende

Jeg savner min fars grav

Min far sa til meg en gang:

Plukk blomster fra sjasminen og lag en brudekjole til deg selv.

(Midia Hesso heter egentlig Midya Hesso og Mohamad Kouja heter egentlig Muhamad Koja, men de fikk ny stavemåte på navnene sine da de ble registrert i Norge.)