Jeg liker ikke å være alene. Og jeg er litt redd for mørket. Det har jeg alltid vært, siden jeg var liten. Pappa sang godnattsangen, og etterpå spurte jeg alltid:

— Har du husket å låse døren?

Så hva gjør jeg her, da? I skogen, i en av de svarteste ukene i året, med stor sekk, med sovepose, liggeunderlag. Jeg kjørte ut av Oslo en onsdag i dagslys, så langt veien gikk opp mot trærne. Der tok jeg frem kart og kompass og sekk og trasker nå innover i tåken. Jeg følger skogsveien et stykke, så tar jeg av på en sti.

Man må nærme seg det skumle

Jeg har vurdert dette i ukevis. Om jeg i det hele tatt tør. Jeg har vært mye ute. Sovet i telt og snøhule og under himmelen, men alltid med noen. En mann, venner, barna. Jeg har aldri sovet i skogen alene. Jeg har ikke turt.

Det er hverken ulv eller regn eller edderkopper jeg er redd for. Det er mennesker.

Menneskefrykt. Nå tusler jeg i tåken og tenker på flyktninger på flukt, som må sove hvor som helst. Jeg tenker på en forfatter jeg hørte om, Ingeborg Refling Hagen, som etter annen verdenskrig gikk ut og sov i skogen jevnlig. Fordi det var noe man måtte kunne. På grunn av frem­tiden og verdenssituasjonen og alt man ikke vet noe om. Du har et bedre utgangspunkt hvis du kan overnatte hvor som helst.

Siste setning kan være ett svar på hvorfor jeg fortsetter oppover stien. I tillegg til at man innimellom må nærme seg det som er skummelt. For å se om det er så farlig som man tror. Eller noe sånt.

Tid til detaljer. En vinterbregne og farger som har landet for godt.
SIGRI SANDBERG
Vinterskog. Et eneste blåbær.
SIGRI SANDBERG

Skogen er grå, tåken er våt og stien er svarte høstblader som har landet for godt. Jeg finner et blåbær. Ett eneste blåbær. Jeg fortsetter oppover, ser ned, så opp, og der lyser solen som en hvit kule gjennom tåken og så — i løpet av et par steg er jeg over alt det grå. Halleluja. Jeg er alene i sola og skogen. Tror jeg. Håper jeg. Du har sikkert skjønt det nå, at det hverken er ulv eller regn eller edderkopper jeg er redd for. Det er mennesker. De jeg ikke kjenner, de skumle. Blottere. Uberegnelige folk med traumer og kniver. Ungene som ble satt ut i skogen for å dø, for mange hundre år siden.

Plutselig, en grønn mann i skogen

Et sted å slå leir. Jeg trasker en time eller to, leter etter leirplass. Jeg er ikke vokst opp her, men med fjell og hav og utsikt. Så planen var å finne et sted med utsyn, eller gå så langt at sannsynligheten for folk var så forsvinnende liten at jeg kunne humre av den. Midt på vinteren, liksom.

Oppe på den lille høyden stikker en liten sti av til venstre. Jeg aner utsikt og vil dit, men, hei sann, der sitter en mann fra virkeligheten. Han har grønn turjakke, hatt, termos og to hunder. Ser vanlig og ikke farlig ut, men han sitter med ryggen til og svarer ikke når jeg sier hei - så jeg fortsetter forbi, men der stuper stien bare nedover i tettere skog, så jeg snur etter hvert. Håper at den grønne mannen har forsvunnet, og det har han.

Saging, veden må holde lenge. Det er planen.
SIGRI SANDBERG

Det er så fint her. Furu og utsikt og sol og noen har laget bål her før. Perfekt. Jeg setter fra meg sekken, pakker ut. Jeg vurderte en god lykt, men den kan sees på lang avstand, så jeg tok en liten fillelykt. Jeg vurderte telt, men sperre seg selv inne så man ikke har oversikt over noe på utsiden? Nei, det ble vindsekken i stedet.

Du må ha styr på tankene, for det er god plass til tanker her i skogen, må jeg si.

Ah, alle disse tankene, jeg spytter dem ut, for pføy, jeg har arbeid å gjøre før det blir mørkt. Har med et par hjelpe­kubber til bålet i sekken, men det holder ikke en fuktig høstvinternatt. Jeg tråkker et stykke og finner noen trær allerede felt av storm og alder. Sleper dem til leiren, begynner å sage. Sagelyder. Jeg stopper å sage. Da er det stille. Så sager jeg. Sagelyder. Jeg stopper igjen. Så dundrer plutselig et fly inn i stillheten, minner meg om mangt. Like før det bli stille igjen, letter en stor fugl litt nedenfor, jeg ser bare vingene.

- Jeg nærmer meg noe jeg har vært redd for veldig lenge Sigri Sandberg har alltid vært mørkredd. Nettopp derfor vil hun overnatte ute i skogen helt alene.

Kan personligheten gå i oppløsning?

Litt vel mange tanker. Så kommer de tuslende og stiller seg på rekke i tankene, alle som lengter ut og har forsvunnet i alle skogene: nettmagasinet Harvests menn, Knut Hamsuns menn, Erlend Loes Doppler, alle kvinnfolkene som har vært alene. Ellen Dorthea Nøis, fangstmannsfrue. Hun fødte et barn, helt alene i en fangsthytte på Svalbard for snart hundre år siden. Christiane Ritter var alene i en rasende orkan enda lenger nord i 1934. I ni døgn. Det var polarnatt og svart døgnet rundt, og hun lurte på om personligheten hennes kom til å gå i oppløsning.

Det er jo veldig usannsynlig at en voldtektsøksemorder fyker forvirret rundt i svarte tanker og tåke med fancy hodelykt. Eller?

For ja, det kan bli for mye stillhet. For stor natur. Da må du ha styr på tankene, for det er god plass til tanker her, må jeg si. Og bedre plass skal det bli, for nå dimmes lyset. I god tid før middag. Jeg prøver å tenke at mørket er enda bedre enn tåke, det pakker meg enda bedre inn. Beskytter meg, som noen sa. Det er jo veldig usannsynlig at en voldtektsøksemorder fyker forvirret rundt i svarte tanker og tåke med fancy hodelykt. Eller?

Jeg bygger bål og tenner på idet mørket er totalt. Innser at jeg ikke kommer til å finne veien tilbake nå, men jeg skal jo heller ikke tilbake, ikke nå. Innser at jeg tenker for mye. Finner frem bunken med uleste aviser jeg har med. Leser om Syria og Geir Gulliksens nye roman om kjærlighet. Lager mat i bålet. En stjerne popper frem. Og en til. Så stiger tåken, sluker de to stjernene, stiger og synker, som fjorden, som flo og fjære, bare mer tilfeldig, uten faste tider.

Min venn, bålet. Jeg holder meg inntil flammene hele kvelden, lange natten. Varmt. Lyst. Godt. (Bildet er tatt med selvutløser.)
SIGRI SANDBERG

Natt i etapper. Jeg har lest fire aviser nå. Spist. Egentlig gjort alt det jeg skulle i dag. Men klokken er bare 18.07. Jeg holder blikket på flammene. Varmeste, fineste flammene, nå er det enkelt, hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Jeg får lyst å bo her, dra videre innover og oppover i morgen, lurer på hvor langt jeg hadde kommet om jeg bare hadde gått og gått et par uker.

Er denne skogen snill?

Men hey, var det et hodelyktblink bak stubbene i øst der? Hva hvis det plutselig sto noen her? Hjelp. Kan Karlsvogna lande og kjøre meg hjem, da? Vil furuene røske seg selv opp med røttene og kjempe min sak med greinene? Er denne skogen snill?

Svaret er nei. Karlsvogna kan ikke lande, furuene står støtt og skogen har ingen menneskelige egenskaper. Skogen er en skog. Jeg puster disse erkjennelsene dypt ned i magen. Det kommer ingen. Selvfølgelig kommer det ingen. Det er mørkt i 15 av døgnets timer, folk er hjemme, tenner lampene, stabler inn og ut av oppvaskmaskinen, lever.

Etter fire timer i det svarte har jeg fortsatt ved og mange tanker igjen. Jeg har rullet ut underlaget, funnet frem vindsekken og soveposen. Klokken nærmer seg 21. Jeg venter på trøttheten. Klokken 22 gjør jeg et forsøk.

Utsikt fra soveposen. Furu og natt i skogen, heldigvis glimter stjernene til etter hvert.
SIGRI SANDBERG

Lukker øynene. Sovner plopp. Våkner et par timer sen­ere. Bålet lever, jeg stabler litt om, snur meg rundt og sover videre. Og sånn fortsetter natten. I etapper.

Noe tar tak og prøver å slepe meg av sted. Jeg hører pusting.

Før det svinser rundt posen min. Hjelp igjen. Noe tar tak og prøver å slepe meg av sted. Jeg hører pusting. Jeg åpner munnen og prøver å skrike. Men klarer det ikke. Jeg prøver å skrike igjen, men klarer det ikke. Så våkner jeg. Fy flate. Det er ikke lyst, klokken er 05.38, men det er fakt­isk glør igjen i bålet, det velsignede bålet, jeg mater det med småkvist og ønsker meg flammer helt til det blir lyst.

Og så, etter noen timer, dimmes dagslyset sakte opp. Jubel og lettelse og fuglesang! Jeg spiser frokost i lett regn og takknemlighet, for nå ser jeg snart stien.

Jeg møter ingen på veien tilbake. Og jeg konstater at jeg har sovet i skogen. Alene. Fint og litt fryktelig og ferdig med det. Resten av dagen er jeg rød og varm i kinnene.

Pakkeliste til en natt alene i skogen:

( Anbefales på det sterkeste)

Varm sovepose

Vindsekk

Liggeunderlag

En hjelpekubbe eller to (evt litt knusk til opptenning)

Fyrstikker

Liten sagVann/vannflaske

Termos eller bålkjele

Nok klær, ull innerst

Mat (helst noe du kan varme/tilberede i bålet)

Hodelykt

Kart/kompass, evt GPS

Litt førstehjelpsutstyr

Tannbørste, tannpasta, dopapir

Fine tanker

(Evt telefon, aviser, en god bok)