FRODE THUEN Samlivsekspert og professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen.

Denne uken bringer jeg utdrag fra to ulike innlegg som omhandler det samme temaet; nemlig hva som er «normal» sexhyppighet, men fra to ganske ulike perspektiver. Det første er fra en mann som opplever at han har sjeldnere sex enn det som er vanlig:

ER DET NOE SOM MANGLER?

«Jeg er en mann i begynnelsen av 30-årene. Jeg bor sammen med kjæresten min, som er noen år eldre enn meg, og hennes datter fra et tidligere forhold. Vi har bodd sammen i snart fem år og har et godt parforhold, vil jeg si. Men i det siste er jeg kommet litt i stuss på hvor godt vi egentlig har det. Bakgrunnen for dette er en samtale jeg hadde med flere av vennene mine for en tid siden. Vi er en gjeng på 8-10 gutter på min alder som pleier å treffes over en halvliter eller to, en gang iblant. Vanligvis snakker vi ikke om veldig personlige ting, som for eksempel hvordan sexlivet er. Men en kveld kom vi likevel inn på dette temaet. Og den ene etter den andre fortalte at de lå med partneren sin flere ganger i uken. Dette er langt over vårt nivå — for å si det sånn. Vi har sex maksimalt et par ganger i måneden. Og ikke så sjelden kan det gå både en måned eller to mellom hver gang. Dette fikk meg til å lure på hvorfor vi har sex så mye sjeldnere enn andre; er det noe som mangler i forholdet vårt? Og er det unormalt å ha sex bare en gang eller to i måneden, når man lever sammen som samboere?»

Det andre innlegget er fra en kvinne i slutten av 40-årene, som har levd i et langvarig ekteskap med sin ti år eldre ektemann. Sammen har de to voksne barn som begge har flyttet ut:

«ET LEGGERITUAL».

Min mann ønsker å ha sex omtrent hver kveld når vi legger oss. For ham er det nærmest som et leggeritual, noe han bare må gjøre før han kan falle til ro. Jeg har ikke noe imot å ha sex med ham - han er fysisk tiltrekkende, og jeg synes det er godt å ha sex, men jeg har på ingen måte behov for sex hver kveld. Og veldig ofte føles det som et pliktløp, noe jeg blir med på fordi han vil det, ikke fordi jeg har lyst. Nettopp fordi vi må gjøre det hver kveld, får jeg sjelden anledning til å kjenne på virkelig lyst. Den kommer riktignok - som regel - underveis, men det er likevel med en viss bismak fordi jeg føler meg presset til det. Noen ganger har jeg satt foten ned og sagt at jeg ikke orker sex så ofte, men da blir han så ute av seg og krevende at jeg lar meg overtale til å fortsette som før. Så går det bra til neste gang jeg kjenner at jeg nærmest blir «kvalt» av hans sexappetitt. Og for hver gang får jeg en stadig sterkere følelse av at dette ikke er bra for meg, eller for oss som par. Jeg kan bare ikke forstå hvorfor han har dette enorme sexbehovet. Det kan jo ikke være normalt?»

2814_Vign_hyppig_sex8364934075380401465.jpg

Svar

Hva som er normalt eller unormalt når det gjelder sex, kommer an på øynene som ser. Det varierer fra person til person, og fra kultur til kultur. Og det varierer over tid. Også hvis vi ser bort fra våre subjektive preferanser og oppfatninger, og legger et helt nøytralt perspektiv til grunn, er det vanskelig å trekke klare grenser mellom det normale og det unormale. For eksempel når det gjelder seksuell hyppighet - det varierer nemlig veldig mye med alder og livssituasjon. Hvis man er i et parforhold og har sex 98 ganger i året, er man på gjennomsnittet. Men de fleste er ikke gjennomsnittlige. Noen — hovedsakelig unge, barnløse par - kan i perioder ha langt høyere frekvens, mens mange par gjør det mye sjeldnere. Faktisk oppgir ett av tre par at de vanligvis har sex sammen bare én gang i måneden, og rundt ti prosent har aldri sex sammen. Mangfold og variasjon er altså det som preger våre seksualvaner - ikke minst når vi snakker om seksuell frekvens. Så når vi av og til kan lese i aviser og ukeblad om hva som er vanlig eller typisk seksualfrekvens, skjuler gjennomsnittstallene realitetene: At bildet spriker enormt, og at det er vide grenser for hva som må betraktes som normal seksuell aktivitet.

Mange føler seg ukomfortable ved å snakke om sexlivet sitt

UKOMFORTABLE.

Det finnes helt sikkert vennegjenger hvor de fleste har et nokså hyppig seksualliv, og da er det forståelig at en kan føle seg litt «unormal» dersom ens eget sexliv går på sparebluss. Men hvis vi virkelig undersøker blant alle venner og bekjente (om det føles naturlig), vil vi nok finne et stort mangfold. En annen ting er at vi kanskje ikke alltid får høre sannheten fra dem vi har rundt oss. For mange føler seg ukomfortable ved å snakke om sexlivet sitt, og spesielt om det som måtte være problematisk - for eksempel at man har mindre sex enn man skulle ønske. Da kan det være fristende å dekke over problemene og gi inntrykk av at forholdene er bedre enn de virkelig er. Det gjelder ikke minst for menn som vanligvis ikke pleier å snakke om personlige temaer. Hvis de først begynner å snakke om sexlivet sitt «over en halvliter eller to», er det kanskje fare for at de skryter på seg et mer frodig sexliv enn hva som er tilfelle.

KONFLIKTER.

Seksuelle frustrasjoner og problemer kan forøvrig gjøre seg gjeldende på alle slags nivåer av seksuell aktivitet. Det typiske er at partene har ulike ønsker og behov for sex. Veldig ofte er det menn som føler seg frustrerte over at det blir for sjelden. Men det er heller ikke uvanlig at kvinner føler at de må strekke seg lenger enn de strengt tatt ønsker for å imøtekomme mannens behov. Og noen ganger er rollene snudd; kvinnen ønsker mer sex og mannen opplever sexpress. Det er uansett mange par som opplever større eller mindre konflikter når det gjelder den seksuelle aktiviteten i forholdet. Slike konflikter er følgelig ganske normale og trenger ikke å utgjøre noe, fare for parforholdet - under tre gitte forutsetninger: For det første at avstanden mellom partene ikke er altfor stor. Stor avstand i denne sammenheng vil for eksempel være at den ene ønsker å ha sex flere ganger i uken, mens den andre synes det er tilstrekkelig en gang i måneden eller sjeldnere. For det andre at partene klarer å kommunisere på en respektfull og ivaretagende måte om de savn og frustrasjoner ulikhetene gir opphav til, slik at man unngår at sexproblemene smitter over på det som fungerer bra i forholdet. Og for det tredje at begge parter viser vilje og evne til å strekke seg mot den andre for å finne et kompromiss som begge kan leve med. Gitt disse forutsetningene er det fullt mulig å leve et godt samliv, selv om man i utgangspunktet har forskjellige ønsker og behov for seksuell aktivitet.