Denne artikkelen bør leses i vanlig nettleser, klikk her for å åpne

De er så tørste. Etter fire døgn på Sørkinahavet er de 75 flyktningene uten vann eller mat. Den høygravide kvinnen er utmattet og syk. De klarer så vidt å holde henne ved bevissthet. Ektemannen hennes trygler kaptein Duy Hoan om at hun må få litt vann. Kapteinen ser at det er alvorlig. Han lar henne ligge i motorrommet, men gjør det tydelig overfor den fortvilte ektemannen at om hun dør, så må de kaste henne på sjøen.

Om bord snakkes det om at når vannet tar slutt, er eneste alternativ å drikke urin. Noen mener at barneurin er det beste, at den er renest.

Kaptein Duy Hoan er i ferd med å knele. Snart er det tomt for diesel også. På himmelen er stjernene borte. Da han skjønner at det er i ferd med å blåse opp til storm, kjenner kapteinen at han har mistet alt håp.

På kvelden lørdag 17. september 1977 oppdager flyktningene nok en gang et lys. De ser at det kommer fra et skip bak dem, men orker ikke lenger tro at det vil hjelpe. Uten å vite det har den lille vietnamesiske fiskebåten nå endelig beveget seg inn i internasjonalt farvann. Snart ser de et fly over seg. Det blinker. Styrmennene kommer seg på beina og sender SOS-signaler til flyet. De får to blink tilbake. De er sett!

Kapteinen fra Norge

Klokken 22.05 samme kveld får kaptein Svein Ulseth det første varselet om en hendelse som skal prege ham resten av hans yrkesliv. Den lange, senete bergenseren har spylt pirater av skipet sitt med vannslange før, men vet godt at Sørkinahavet denne høsten er fullt av mennesker på flukt i skrøpelige farkoster. Nå er han kalt til broen av mannskapet sitt på det norske Wilhelmsen-skipet M/S «Toledo». De har oppdaget et «oppmerksomhetssignal» midt ute på havet.

Kaptein Ulseth vet at om to timer kommer stormen. For den erfarne sjømannen er det godt sjømannsskap og en selvfølge: Om noen trenger hjelp på havet, så hjelper man. Han legger om kursen. Den neste halvtimen kjører M/S «Toledo» i retning det vesle fartøyet.

M/S «Toledo», den norske båten som ble redningen for Khuu Ngan og de 75 flyktningene som la ut fra Phan Thiet.
PRIVAT

I kaptein Ulseths senere redegjørelse til rederiet beskrives dramaet nøkternt: «22.35: Stopp. Liten fiskebåt tettpakket med mennesker langs siden.» Men for Khuu Ngan og de 74 andre menneskene i trebåten betyr den norske kapteinens avgjørelse forskjellen på liv og død: «Kl. 22.45: Begynte å ta opp flyktninger.»

«Te-shirts» og blankets

Ti minutter senere klatrer den første av de utmattede, gjennomvåte flyktningene opp trappen fra M/S «Toledo»s rekke. De har fått beskjed om å gå tre og tre om gangen. Det er høye bølger, og trappen svinger. Nede i trebåten gjenkjenner Khuu redselen for at noen skal forsvinne. Faller de i vannet, er de borte for godt.

Khuus sønn Trung prøver å holde øye med de fire små barna sine i kaoset. I noen lange sekunder ser han ikke lenger Annie: Veslejenta! Hvor er veslejenta? Men da han endelig får øye på henne igjen, kan de alle forlate den møkkete lille fiskebåten som har vært hjemmet deres altfor lenge: først barna, så bestemor Khuu og kvinnene, Trung og de andre mennene, og aller sist: kaptein Duy Hoan.

Kaptein Sven Ulseths brev til Wilhelmsen-rederiet etter redningsaksjonen i 1977.
PRIVAT

«Kl 2305: Alle tatt ombord. (...) Barn, kvinner og menn. Fiskebåten undersøkt etter mulige etterlatte, ingen funnet. Full fart, reisen fortsatte.» Før de seiler videre, kaller Ulseth den vietnamesiske kapteinen til seg og spør: «Vi skal til Thailand. Vil du ha med båten din?» For kaptein Duy Hoan er den ødelagte båten nå bare et minne om utmattelse og redsel. Den stinker. Den er synkeferdig. Den unge mannen svarer: «Jeg trenger den ikke lenger. Dere har reddet livene våre. Senk den.»

Kaptein Ulseth sender to menn med øks ned i trebåten for å hugge hull i bunnen. Snart synker båten i havet.

Flyktningene er dyvåte og utslitte. De får vann, havresuppe og varm te. Den høygravide kvinnen får komme til sykestuen om bord, resten plasseres på mannskapsmessa og i oppholdsrommet.

«Besetningen om bord gjorde også en fin innsats. Alle hjalp til så godt de kunne. De utleverte te-shirts da de alle var gjennomvåte da de kom om bord. Videre ble det utlevert 50 blankets fra skipet samt en del gamle madrasser til de som var mest utmattet» , skriver kaptein Ulseth senere til «Herr Wilh Wilhelmsen» i Oslo.

Den natten vokter de over flyktningene. Klokken er 03 før alle sover. Ulseth har informert rederi, agent, ambassaden i Bangkok og thailandske karantenemyndigheter. Til rederiet oppsummerer han: «Vil bare få nevne at det var ikke noe annet å gjøre.»

«I am sailing»

Søndagen seiler de. De aner ingenting om fremtiden, men får frokost, lunsj, middag og alt det vannet de vil ha. Barna tumler rundt i altfor store røde T-skjorter. De voksne henter seg inn igjen på benker på dekk. Den vietnamesiske kapteinen får kvittering på at han leverer inn to forseglede konvolutter, det noteres at de «sies å inneholde gull».

Kaptein Svein Ulseth informerer senere rederiet om at alt som er brukt av flyktningene, vaskes ned med sterkt såpevann, salmiakk og desinfeksjonsmiddel. Han beskriver «et skabblignende utslett på huden» til noen av de 75. Madrassene de har brukt, dumpes.

Lille Phat, Khuus barnebarn på seks år, husker siden hvordan lydanlegget ombord spiller Rod Stewarts to år gamle hit «Sailing»:

I am sailing, I am sailing,

home again 'cross the sea.

I am sailing, stormy waters,

to be near you, to be free.

Kaptein Ulseths album

Én av flyktningene får ekstra oppmerksomhet: den høygravide kvinnen. Om bord på «Toledo» varmer mannskapet vann og leser legeboken nøye. Barnet lar vente på seg, men mandag 19. september, like før skipet legger til i Bangkok, er fødselen i gang. Thailandske myndigheter sender om bord en lege og to sykesøstre. En time senere er skipet fortøyd ved kai, og klokken 11.30 fraktes den gravide til St. Louis Hospital. Samme ettermiddag føder hun en gutt.

Hun gir ham navnet Na-uy Toledo. Det uttales Norway Toledo.

Khuu Ngan forlater M/S «Toledo» etter at den har lagt til kai i Bangkok.
PRIVAT

Onsdag 21. september, en gang mellom klokken 10.45 og 11.05, går Khuu Ngan ned landgangen fra M/S «Toledo» i Bangkok. På kaien fotograferer kaptein Svein Ulseth fra Bergen de norske sjømennene som bærer små, barføtte vietnamesiske barn i land. En smilende Khuu Ngan er en av dem som vil fotograferes med den nesten to meter høye kapteinen.På bildet av Svein Ulseth og Khuu har han lagt armen lett på ryggen hennes. På et annet har han bøyd seg ned til barnebarnet Phat. Kapteinen holder på guttens skulder. «Forholdet mellom mannskapet og vietnameserne var fantastisk i de fire dagene de var ombord. Vi ble som en eneste stor familie. Barna ble selvsagt de mest populære», uttaler Ulseth senere. Kanskje savner han sin egen 12 år gamle jente hjemme i Bergen. I Bangkok spanderer han og resten av mannskapet nye klær til barna.

Bangkok 1977. Khuu Ngans flukt på havet er over. Her følges hun i land fra M/S «Toledo» av den norske kapteinen Sven Ulseth. Redningsaksjonen av de 75 flyktningene i den lille fiskebåten preget Ulseth for resten av livet.
PRIVAT

De neste ukene tilbringer Khuu og hennes sønn og barnebarn hos slektninger i Bangkok. Hun bruker mye tid på å passe barnebarna og prøver stadig å stikke til dem mat. Hun snakker til dem på sin kinesiske dialekt. Folk ser en glad, åpen og snill bestemor. Hun er utholdende, og hun har ett oppdrag: å være tryggheten for de små.

Drømmenes land

Ingen av de 75 flyktningene fra båten vet hvor de skal. Noen ønsker seg til Frankrike, Thailand eller typiske innvandrerland som Canada og USA. Mange av flyktningene har etter krigen gode følelser for Amerika. Ingen drømmer om Norge. Det er et land de vet lite eller ingenting om.

En dag kommer et brev som skal endre mye. Det er fra en vietnameser bosatt i Norge, som forteller om et land med rikdom og rettigheter for alle. Han skryter og ber flokken om å komme. Både den norske ambassaden og FNs høykommissær for flyktninger har allerede intervjuet de 75.

Nå gjør ambassaden noe den aldri kunne ha gjort i dag: Den garanterer for alle kostnader knyttet til flyktningene overfor Thailand og presiserer: «(...) alle flyktningene vil bli fraktet ut av Thailand innen 30 dager.»

Det nye Norge

Da 65 år gamle Khuu Ngan, sønnen Trung og de fire barnebarna kommer ut av flyet på Fornebu i Bærum senhøsten 1977, lander de i kald høstluft og et land i kraftig endring.

Bonde— og arbeidersamfunnet Norge preges mer og mer av oljerikdom, innvandring og likestilling. Ti år etter det første oljefunnet bor riktignok fremdeles mer enn hver tiende nordmann i hus uten WC. Men TV har de fleste skaffet seg, og mange har de siste årene fått med seg «verdens første TV-krig», Vietnamkrigen. De første flyktningene fra Vietnam kom i 1975, samme år som NRK innfører farge-TV. Mange av flyktningene har rømt fra politisk forfølgelse og «omskoleringsleirer» med tortur og mishandling.

Khuu og familien kommer til Norge da landet ennå er helt i starten av en innvandringsbølge det ikke aner rekkevidden av. De skal nå finne sin plass i en melkehvit befolkning. Av fire millioner mennesker i Norge i 1977 er rundt 70.000 utenlandske statsborgere. Av disse er ni av ti europeere og amerikanere og resten, altså rundt 7000 mennesker, stort sett pakistanere eller indere.

Noen dramatiske uker er gått siden Khuu motvillig forlot alt hun hadde bygget opp i Vietnam for en usikker fremtid et annet sted i verden. Det er blitt hennes nye livsoppgave å passe på de fire morløse barnebarna. Andre ambisjoner setter hun til side. Khuu er ny og annerledes i et fremmed land, men på dette ene området skiller den hjemmeværende seg ikke fra hverken Borghild Kronsel Kristiansen eller de fleste andre norske kvinner i 1977.

Majoriteten av kvinner står ennå utenfor yrkeslivet. Tre av fire har ingen utdannelse utover ungdomsskolen, og bare rundt hvert tiende barn mellom ett og fem år går i barnehage. Det er fire år til Gro Harlem Brundtland blir landets første kvinnelige statsminister.

På villspor i Holmenkollen

Fire vinterpolstrede barn kikker rett i kamera. To av dem har luene nedover ørene. Pappa har sixpence på hodet og favner hele søskenflokken med utslåtte armer. Han smiler ikke, men virker stolt der han står på verandaen til Midtstuen hotell i Holmenkollen. Bildet er tatt like etter at de kom til Norge.

Holmenkollen 1977. Khuus yngstesønn Trung sammen med sine fire barn, Linn, Robert Nun, Phat og veslejenta Annie på armen.
PRIVAT

Fra en synkende båt i Sør-Kinahavet til et fornemt boligstrøk nær en av verdens mest kjente vintersportsarenaer – kontrasten er nesten ubegripelig. Men i deres nye hjemland med kuldegrader og rar, hvit natur er de trygge.Barna Linn, Annie, Robert Nun og Phat utforsker sitt nye hjemland. For første gang i sitt liv aker de på snø. Jo brattere bakker, jo bedre. En dag tar de T-banen til Korketrekkeren, men går av en stasjon for tidlig og forviller seg inn i noe av det norskeste som finnes, langrennsløypen. Den lille annerledesfamilien med far og fire små får lange blikk fra skiløperne. Senere på dagen aker de i unnarennet i Holmenkollbakken.

Få måneder etter ankomst er de godt i gang med å integrere seg.

For bestemor Khuu er det annerledes. Hun klager litt over kulden og mangelen på ris. Men ellers har hun oppmerksomheten ett eneste sted: innover, mot familien.

Etter noen måneder kan de seks sjekke ut av Midtstuen. Mottaksapparatet for flyktninger i Norge er ferskt og uerfarent, men har tæl, handlekraft og tverrpolitisk backing: Båtflyktningene skal få god og hurtig hjelp. Og nå står en ny 100 kvadratmeter fireroms leilighet klar til dem i Blystadringen på Rælingen.

Fra en åskam bortenfor terrasseblokkene kan Khuu Ngan se rett ned på Lillestrøm sentrum noen få kilometer unna. I en leilighet i Ole Bulls gate sitter en jevnaldrende enke.

Bruset fra stadion

Disse årene er Lillestrøm Sportsklubbs gullalder. Høsten 1977 vinner LSK serien for andre år på rad, de tar hjem cupen, og de slår selveste Ajax i Europacupen. Patriotismen bruser i Romerikes hovedstad, men Borghild Kronsel Kristiansen bryr seg lite om viraken på Åråsen stadion noen hundre meter unna. Hennes hjerte er hjemme.

Borghild trives med en enkel tilværelse. Hun koser seg med søstrene, barnebarna og romantiske pocketbøker kjøpt på kiosken.

Hverdagen er preget av rutiner. Hun har en avtale med datteren Berit: klokken 10 hver dag ringer Borghild til Berit. Etter middag, i 17-tiden, ringer så Berit til Borghild. De snakker om hverdagslige ting. Som for eksempel været.

Borghild Kronsel Kristiansen og Khuu Ngan er nå 65 år. De to kvinnene er født på samme dag, på hver sin side av jorden og skal leve i over 35 år til, før de dør på samme dag.

De bor nær hverandre, men ingen vet om de passerte hverandre i gågaten eller på Lillestrøms torg.

Men dette vet vi: Begge kvinnene bærer med seg vonde tap, men også gleden over de nære ting. De dyrker familielivet. Ingen av dem ønsker mye oppmerksomhet. Når barnebarna gjør noe dumt, sier Khuu: «Ikke gjør sånn, vi kan få rykte på oss.»

Signaturen på Posten

De kommer raskt inn i norske rutiner. Trung får jobb i tøyvasken på selveste Hotell Continental. Han klager aldri over jobben, selv om den gir ham både eksem og psoriasis. Kollegene kaller ham «Ping Pong» – i disse årene soper kineserne inn gullmedaljer i verdensmesterskapet i bordtennis. Barna liker ikke kallenavnet, men Trung velger å tolke det som noe positivt. Også han kan spille bordtennis, men har ingen tid til hobbyer.

Barna begynner på skolen, mens Khuu steller hjemme. Hun er vant til å være selvhjulpen, og nå er det helt nødvendig. Sønnens lønn og hennes egen trygd er akkurat nok til det mest basale. I de digre terrassekassene utenfor leiligheten dyrker hun salat, sukkererter og løk.

«Atti! Atti!». Slik kaller hun barnebarna inn til middag. Ofte slår stemmen hennes ekko mellom murblokkene med de store grøntområdene rundt.

Analfabeten Khuu lærer seg knapt ett norsk ord i årene fra ankomsten i 1977 til sin død i 2014. Slektningene tror hun aldri var spesielt interessert å integrere seg i landet hun var kommet til. Hun var ikke kommet til Norge for å få nye venner. Hun skulle sørge for mat på bordet og at barnebarna ble skikkelige folk.

Khuu og familien er blant de heldige som tilhører den første bølgen av vietnamesiske båtflyktninger. Det neste tiåret kommer det 6500, mange av dem bosettes i nærheten. Allerede i 1980 rapporterer Arbeiderbladet om at det mangler både boliger og jobber til flyktningene. «Vietnameserne sprenger alle rammer», skriver avisen. Arbeidspresset hos dem som håndterer flyktningmottaket, beskrives som «helt uholdbart».

Når Khuu en gang i blant handler på den lokale Domus-butikken, skjer det gjennom fakter, smil og nikk. Hun kan ikke skrive navnet sitt, men hver måned går hun til den samme skranken på det lokale postkontoret på Blystadlia. Hit kommer den gamle damen jevnlig for å hente trygd.

Noen av pengene tar hun ut, noen sender hun til slektninger i Kina. Selv om hun ikke snakker norsk, blir personalet på posten godt kjent med henne. Hun smiler seg gjennom transaksjonene.

Hun har fått en spesiell tillatelse. Hun kan signere i sin røde postbankbok med å tegne en «o» – en sirkel.

I nærområdet på Blystadlia er det umulig ikke å legge merke til den asiatiske kvinnen. Hver dag kan naboene se henne gjøre sine langsomme strekke— og tøyebevegelser – tai chi – mens hun går tur. I løpet av en uke går hun flere mil, stort sett langs to faste ruter. Ofte plukker hun med seg blåbær eller bringebær hjem, som hun overrasker barnebarna med etter skolen. Hun er snill, men forventer respekt – og får det. Kvinnen gjør alt for at barnebarna skal få skolegangen og utdannelsen hun aldri fikk. Ofte må de stå opp klokken 6 for å være i forkant med dagens skolearbeid. Sluntrer de unna, føler de skam.

Til bursdager får de aldri vanlige bursdagsgaver. Det har de ikke råd til. Men Khuu står tidlig opp og koker et egg til bursdagsbarnet. Det lærer dem å verdsette de små tingene.

Khuu er en temperamentsfull dame.

Når barnebarna skuffer henne, kaller hun dem kravstore. Hun mener de tar alt som en selvfølge. «Dere vet ikke engang hvordan tegnet for «nød» skrives», kjefter hun.

Bestemoren er også stolt og sta. Da sosialtjenesten vil tilby familien gratis ski, nekter hun. De skal ikke ha noe gratis. De skal ikke tigge. De skal klare seg selv.

Den nye mannen

Khuu Ngan er ikke alene om å bry seg om ryktet sitt. Borghild Kronsel Kristiansen har levd lenge alene etter ektemannen Rolfs død. Hun har aldri tatt av ringen han ga henne da de ble forlovet. Da hun får en ny mann i sitt liv i 1983, tenker hun mye på hva naboene vil si.

Hun møter ham på Folkets hus, i Storgata på Lillestrøm. Plaststoler, bord med hvite papirduker, god danseplass i midten. Et band som spiller alle de riktige låtene på den lille scenen. I over 70 år har forsamlingsstedet vært brukt til både fest og politikk.

Denne kvelden i 1983 møter 71 år gamle Borghild den ett år yngre Peder Jonas Slåttland på dansen.

Peder Jonas Slåttland kom inn i Borghild Kronsel Kristiansens liv i 1983. I nesten 30 år holdt de to sammen.
PRIVAT

Den vennlige enkemannen med det vannkjemmede, grå håret er opprinnelig bonde fra et småbruk på Hadeland, men bor på Lillestrøm. I nesten 30 år skal de to holde sammen.Også med Peder utvikler Borghild rutiner: Hver morgen ringer de til hverandre – annenhver gang – for å høre at den andre har det bra. Hver ettermiddag lager hun middag til ham i Ole Bulls gate. Mens hun rydder og vasker opp, hviler han på sofaen. Så ser de Hotel Cæsar og Dagsrevyen sammen. Borghild har en god og stor sofa, men paret liker å sitte helt inntil hverandre. Ofte holder de hender. Etterpå må Peder dra hjem. De eneste gangene han får ligge over, er på nyttårsaften. Da drikker de pjolter, og så rer hun opp til ham på divanen på gjesterommet. Hun vil ikke at han skal flytte inn. Hva ville naboene i blokka ha sagt?

Det er Peder som klarer å overtale Borghild til å reise på sitt livs første og siste Syden-tur. Hun er glad i å sole seg, elsker å bli brun. Barnebarna ler fremdeles av å fortelle historien om da «bestemamma» ble brunere og brunere, til slutt så brun at de trodde hun var syk. Borghild hadde forvekslet solkremen med selvbruningskremen.

Tanken på å reise langt og til et annet land frister ikke i det hele tatt. I 1988 drar de likevel til Tenerife. Borghild synes ikke maten er noe særlig. Hun savner Lillestrøm. Vel hjemme, foran favorittserien Falcon Crest , sier hun:

— Ja, nå har jeg vært der. Det skal jeg ikke gjøre igjen.

Khuus overraskende reise

Der Borghild er hjemmekjær, har Khuu Ngan levd et omflakkende liv. Gang på gang har hun gjort oppbrudd, men på Blystadlia skal hun endelig slå rot. Det tror i alle fall den nærmeste familien.

Khuu, Trung og de små tilhører en gruppe som regnes som en suksess i Norges innvandringshistorie. Båtflyktningene fra Vietnam kom tidlig, de har hatt tid til å tilpasse seg og scorer i dag høyt på de fleste levekårsstatistikker. Kanskje skyldes det også sterk tilhørighet. De fleste så ikke på en retur til Vietnam som en mulighet. Da de først kom hit, var det for resten av livet.

Men Khuu Ngan er ikke som alle andre.

I 2004, i en alder av 92 år, etter å ha sett barnebarna vokse opp, få utdanning, gode jobber og fine familier, mener Khuu hennes «oppdrag» er fullført.

Sønnen Lin Bao Nan ble Khuus og familiens tilknytning til Kina. Hun forlot ham under en myggnetting som treåring, og det gikk over 40 år før hun fikk se ham igjen. Her er de to sammen på en av hennes reiser til Kina.
PRIVAT

Hun vil leve sine siste år i Kina. Deretter, forklarer hun familien, vil hun begraves i Vietnam, ved siden av sin mann og svigerdatter.Khuu får i sitt liv seks barn, 21 barnebarn, 38 oldebarn og to tippoldebarn. Det er mange som har henne kjær. Men hele livet bærer hun på følelse av lengsel. Kina. Vietnam. Norge. Hun er alltid langt unna noen av sine nærmeste.

Helt siden starten på norgesoppholdet har Khuu sendt deler av trygden til sin nest eldste sønn i Kina. Dette er den samme sønnen som hun en gang forlot sovende under myggnettingen. Hun har bare sett ham tre-fire ganger siden. Hele livet har hun hatt vondt av ham.

Nå er Khuus plan å flytte tilbake til Kina og bo sammen med «sønn nummer to» og familien i de årene hun har igjen.

Den gamle damen setter seg på flyet. Hun har knapt bagasje, men bærer verdisaker i en strømpe rundt livet, på samme måte som hun gjemte gullet under den dramatiske flukten mer enn 25 år tidligere.

Men oppholdet blir ikke som hun hadde tenkt.

Noen peker på varmen og den fuktige luften. Andre sier det skyldes plagsom mygg. Kanskje er hun blitt «for norsk» for det enkle livet på den kinesiske landsbygda. Og hun savner barnebarna i Norge.

Etter to år i Kina, i 2006, setter hun seg om bord på et nytt fly i retning Gardermoen. Khuu Ngan gjør vendereis. Igjen.

Alltid langt unna

Hun er nå 93 år. Khuu har gjennom hele livet opplevd mye død og smerte. I alle år har hun vært plaget av dårlig samvittighet over dem hun har valgt vekk og forlatt.

Khuu Ngan, bestemoren som alltid følte seg dratt mellom Kina, Vietnam og Norge.
PRIVAT

Når barnebarna spør henne hvordan hun klarer å legge bak seg alt det triste, svarer hun at hun aksepterer skjebnen. Alt som skjer, skjer med en hensikt. Det var meningen at ektemannen og svigerdatteren skulle miste livet, det var meningen at de skulle forlate Kina, det var meningen at det var en norsk båt som skulle plukke dem opp, det var meningen at de skulle ende opp i Norge. Alt var bestemt på forhånd. Det gjør det lettere for henne å takle motgang slik at hun kan stå opp til en ny dag. Det gjør livet lettere å leve.Flere ganger sier hun likevel til barnebarna at hun er lei seg for tapet av forretningen, huset, alt de hadde kjempet for i Vietnam.

Yngstesønnen dør

I 2008 er Khuu 96 år, men livet slutter ikke å behandle henne hardhendt. Yngstesønnen Trung, som organiserte flukten fra Vietnam for seg selv, de fire barna og sin mor, dør brått 66 år gammel. På graven hans står det:

Takk for at du holdt oss samlet.

Khuu har begynt å rote. Hun kan glemme kokeplaten. Hun spør hvor sønnen er og hvorfor han ikke står opp. Til slutt kan hun ikke bo alene. Mot slutten av 2008 får hun plass på Løvenstadtunet pleiehjem, noen hundre meter unna leiligheten sin.

På pleiehjemmet blir hun spurt hva hun bruker av medisiner. Khuu har knapt tatt en Paracet i hele sitt liv, men sverget til kinesisk, tradisjonell urtemedisin. Hun er nesten aldri syk.

Den nesten 100 år gamle kvinnen imponerer de ansatte med å balansere på ett ben, som en trane.

Men hun vil ikke være her.

Khuu kan ikke snakke med noen på Løvenstadtunet. Etter 30 år i Norge er de eneste norske ordene hun kan «spise», «te» og «skal vi gå?». Noe løser seg med fingerspråk eller bildeplansjene de ansatte peker på hvis de ikke forstår henne: Sår hals? Tegning av en hals det stråler smerte fra. Eplejuice? Bilde av et glass med et eple ved siden av.

Nesten hver dag er ett eller flere av barnebarna på besøk hos henne. Hver gang noterer de litt om Khuus form, humør eller matlyst i en dagbok. En dag står det: «Da hun pakker sine saker hver dag, prøver vi en periode å låse klesskapet hennes.»

I denne perioden er Khuu mye lei seg og gråter ofte. Hun gnir seg så hyppig i det ene øyet at hun må gå med lapp slik at hun ikke skal klø hull på øyeeplet. En stund vurderer legene å fjerne øyet, men hun får beholde det.

Ingen svar på telefonen

Fem kilometer unna blir Borghild Kronsel Kristiansen mer og mer avhengig av sin datter og sine barnebarn. I 2006 forsvinner Peder Jonas Slåttland ut av livet hennes.

En septembermorgen det var hennes tur til å ringe ham, svarte han ikke. Han hadde fått hjernedrypp og måtte flytte hjem til Hadeland. Da han dør fire år senere, i 2010, er Borghild 98 år. Hun drar ikke i begravelsen.

I over 30 år har Borghild og Khuu bodd noen kilometer fra hverandre. Kan de ha passert hverandre, i en kiosk, på et tannlegekontor eller ved et 17. mai-tog, uten å vite om det usannsynlige sammentreffet de er en del av?

Gjennom 100 år har de levd to helt ulike tilværelser; den enes liv har vært sterkt preget av dramatiske verdenshendelser, den andre har levd stille og rolig på Lillestrøm og sett Norge endre seg fra bondesamfunn til et av verdens rikeste land.

Nå er de begge på sykehjem.

Borghild har fått fast plass på Lillestrøm bo— og behandlingssenter. Hun har begynt å bruke rullator og er blitt mer og mer redd for å være alene. Da hun får innvilget plass på hjem, gråter også hun, som Khuu, men Borghilds tårer skyldes takknemlighet og glede.

Det er godt for henne å være på sykehjemmet. Slektningene innreder rommet hennes med kjente møbler og bilder og sørger for at det står friske blomster i vinduskarmen. Jevnlig har hun frisør- eller fotpleietimer. Ofte ser hun nye klær hun trenger, i hjemmets egen butikk eller i «Åshild-katalogen»: en utejakke selv om hun så godt som aldri er ute, en morgenkåpe selv om hun aldri har brukt en. De sta og forfengelige trekkene hennes blir sterkere. Hun nekter å sove på noen annen måte enn på ryggen, selv om det gir henne liggesår. Og selv om hørselen hennes er så svak at man nesten må rope til henne, er det utelukket å begynne med høreapparat.

To x 100 år

Slik går dagene, helt til hun 14. desember 2012 sitter som æresgjest i samlingsrommet, 100 år gammel. Det grå håret hennes har pene, nye krøller. På den røde jakken har noen festet en liten rosett i norske farger. Borghild har gitt beskjed: Ordføreren får ikke komme. Ikke lokalavisen heller. Og hun vil ikke ha noe oppstyr.

Borghild Kronsel Kristiansen pent pyntet på sin 100-årsdag. Hun feiret den på Lillestrøm Bo- og behandlingssenter, der hun bodde de siste årene av sitt liv.
PRIVAT

Selvsagt blir det oppstyr. Det er ikke hver dag noen på hjemmet fyller 100 år. En av de ansatte leser bursdagshilsenen fra kong Harald som alle 100-åringer får. Borghild tørker en tåre. Hun har alltid vært glad i Kongehuset. Stemningen stiger enda et hakk da en dement dame tar ordet ved bordet og jubler: «Tenk, Borghild har fått telegram fra kongen!».Samme dag, samme tid, men på et annet hjem fem kilometer unna: En annen pyntet 100-åring foran en stor og dekorert marsipankake. Festen på Løvenstadtunet er for Khuu Ngan.

Hun har funnet seg bedre til rette på hjemmet, selv om hun tilbringer mye tid foran TV-en. Hun skjønner ikke et ord, likevel sitter hun i timevis og ser på golf, ski, Idol , Den store klassefesten og repriser av favorittseriene Dallas og Falcon Crest . Men når det kommer krigsbilder på skjermen, får Khuu en kraftig reaksjon. Hun begynner å hyle, gråte og vifte med armene. Da må de ansatte slå av TV og trøste henne.

Heldigvis skjer det sjelden. På hjemmet kaller de henne nå «Maskoten» fordi hun er så liten og blid.

Denne fredagen i desember kommer ordføreren for å ære henne, og lokalavisen dekker begivenheten. Khuu får brevet fra kong Harald, men forstår ikke helt hva det er.

Khuu er også uvitende om at nordmannen som reddet livet hennes i Sør-Kina-havet for 35 år siden, nettopp er død. Fire uker før Khuus 100-årsdag begraves kaptein Sven Ulseth i Bønes kirke i Bergen. Ved båren gjør en annen kaptein en siste hilsen. På vegne av flyktningene fra den lille trebåten i 1977 holder Duy Hoan en beveget tale. Han kaller kaptein Ulseth «vår far». Etter talen snur han seg mot kisten, legger ned en krans og bukker. På båndet står det: «Takk for livet.»

Kjærligheten til familien

Borghild forteller ofte at hun vil dø. Hun sier: «Man skal ikke bli så gammel som dette. Nå vil jeg ikke mer.» Samtidig krever hun å få de samme vitaminene som hun leser at skuespilleren Guri Schanke reklamerer for. Og da hun får lungebetennelse og tilbud om å avstå fra behandling, krever hun å få antibiotika.

Pleierne snakker sammen om at kjærligheten hun føler for datteren, barnebarna og oldebarna, er sterkere enn ønsket om å dø. Hun vil ikke forlate dem.

Også Khuu blir sakte svakere og får mer og mer smerter. Barnebarna veksler på å massere henne med tigerbalsam for å gjøre det bedre for henne, og de tar med mat de vet hun liker. Men det går raskt nedover med henne. Hun sitter på rommet sitt og snakker så mye til familieportrettene på veggen at de til slutt må tas ned.

Stadig spør hun etter sin avdøde sønn Trung og kjefter på ham fordi han ikke sier fra hvor han er.

Da hennes funksjonshemmede sønn i Vietnam dør i begynnelsen av januar 2012, er hun så dement at barnebarna ikke synes de bør fortelle henne det.

Ringen som skiftet finger

Hva vet du om din egen bestemor?

Om Khuu Ngan vet vi at hun var så sterk så lenge. Livet ga henne et dytt her, et slag her og et spark der, men hun reiste seg bestandig. På sykehjemmet ramler hun og brekker lårhalsen, men klarer seg. Så faller hun og skader hodet, men nok en gang henter hun seg inn igjen. Det er først da hun får hjerneslag en uke ut i november 2014 at slektningene innser at hun kommer til å dø.

Dødsannonsene stod samtidig i avisen Bestemødrene deres ble født for 101 år og 11 måneder siden - på hver sin side av kloden. De døde samme dag og ble gravlagt få meter fra hverandre. Nå møtes barnebarna.

Fem kilometer unna har Borghild Kronsel Kristensens familie innsett det i 14 dager: Borghild vil ikke mer. Hun vil ikke spise eller drikke, bare sove. Hun snakker nesten ikke. Morfinen hun får mot smertene, har tatt henne til et annet sted.

Da datteren Berit og barnebarnet Bente er hos henne søndag 9. november, tar hun for første gang av seg ringen ektemannen Rolf ga henne da de forlovet seg over 78 år tidligere. I ringen står det: «Din Rolf. 8.4. 1936.» Hun gir den til Bente. Barnebarnet tar den umiddelbart på seg.

Fire dager går. I det nest siste dagbok-notatet om Khuu står det: «Hun kan ikke snakke». «Vil bare sove.» «Har fått i seg 10 ml. vann og 10 ml. grøtjevning.»

På rommet til Borghild holder et av barnebarna hånden hennes. Det er ikke lenger kraft i den.

Borghild Kronsel Kristiansen dør klokken 17.36, Khuu Ngan klokken 19.30.

Det skjer med under to timers mellomrom, 13. november 2014.

101 år og 11 måneder etter at de ble født på hver sin side av verden, slutter hjertene deres å slå.

- Hvis man sjekker en billion kvinner, vil man finne fem slike par Matematikere på Blindern har regnet ut sannsynligheten for sammentreffet mellom Borghild og Khuu.

«Hvis man sjekker en billion kvinner, vil man finne fem slike par»

  • Slik jobbet journalistene Helle Aarnes, Bjørn Egil Halvorsen og Robert Veiåker Johansen med denne saken: Les innlegg på Aftenpostens Bak Forsiden på Facebook om 101-prosjektet. Kilder: Borghild Johnsrud Kristiansens datter og barnebarn, Khuu Ngans barnebarn, Khuu Ngans sykehjem-dagbøker, Peder Slåttlands barn, kaptein Sven Ulseths album fra MS «Toledo», kaptein Sven Ulseths familie, Torunn Hobøl — hjelpepleier ved Løvenstadtunet pleiehjem, Trude Solberg - fagutviklingssykepleier ved Lillestrøm bo- og behandingssenter, Duy Hoan - kaptein på fluktbåten fra Vietnam, Facebookgruppen «Kjellers venner», Lillestrømhistoriker Odd Stjernesund, Statistisk sentralbyrå, Industrimuseum.no, Store norske leksikon, lokalhistoriewiki. no, Stalsberghagen gravlund og krematorium, Torbjørn Færøvik - historiker og forfatter, Jostein Bjørkan Vaagland - rådgiver Norges rederiforbund, Stein Tønneson - Institutt for fredsforskning, Reidar Kavlie-Borge - kirkeverge Skedsmo kommune, Berit Berg - professor Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU, Lars Østby - pensjonert seniorforsker SSB, Bård Gram Økland og Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum, Duc Hoa Nguyen og organisasjonen Takk Norge, Lillestrøm historielag, Martin Jullum, Nils Lid Hjort og David Ruiz Baños - Matematisk institutt UiO, Gro Røde - historiker ved Arbeidermuseet, Morten Sjølli, Hilde Gunn Slottemo: Skedsmo, en historie om samhold og splittelse.