Polakkene må klype seg i armen. Europeerne snakker om dem som den nye gullnasjonen. Polen har sendt sin tidligere statsminister, Donald Tusk, til Brussel som president i EU og en av verdensdelens mektigste menn. Polen er et stødig medlem av NATO, og spiller en nøkkelrolle i internasjonal diplomati for å løse Ukraina-krisen. Økonomisk får de skryt fra alle hold. Statsgjelden er lav, veksten jevn og høy på tredje tiåret.

Selv gjennom den internasjonale finanskrisen, som slo svære foretak over ende og sparket hundretusener ut i arbeidsledighet, fortsatte den polske økonomien å vokse.

Utendørs, på bondelandet noen mil sør for Warszawa, er de gamle, stereotype bildene av Polen til å kjenne igjen. Kråkene sirkler lavt over markene. Alt er grått, flatt, vinterlig, fuktig.

Men inne lever eventyret. Tonn på tonn av saftige, røde epler er på vei gjennom en hypermoderne industrihall. Først flyter de på vann, så ruller de gjennom tørke-, sorterings— og pakkemaskiner av nederlandsk og italiensk fabrikat.

Verdens største

Hele dagen kommer vogntogene og henter epler her. Noen vogntog har kurs for Norge, Sverige, Danmark og Finland, andre skal til Hellas, Egypt, Algerie. Til Russland, selve hovedmarkedet, skal ingen for tiden. Russerne boikotter polsk frukt på samme måte som norsk fisk. Men det forhindrer ikke at Polen, et land på historisk opptur, er blitt verdens største epleeks­portør.

- Vi er stolte av polske epler. Vi vet at vi har førsteklasses vare. Vi skal løfte varemerket Polen, sier Waldemar Zolcik, sjefen for det familiedrevne foretaket Fruit Family i Belsk Duzy.

Mange og triste er historiene om hvordan epler fra Polen gjennom årene er blitt kjøpt opp av vesteuropeiske foretak, pakket om og solgt videre med usanne emballasjepåskrifter om at de er dyrket i Tyskland, Frankrike eller Italia.

Waldemar Zolcik vil ikke ha det slik. Han sender en melding fra den polske landsbygda: Polen må riste av seg gamle mindreverdighetskomplekser, og våge å markedsføre seg selv!

Ut i verden. 80 bønder leverer epler, sånn cirka 16.000 tonn i året, til dette anlegget sør for Warszawa. Nesten alt sendes ut av landet.
Kolstad, Tom A.

Skyskraperbyen

I Warszawa står skyskraperne stadig tettere rundt det 237 meter høye og nå 60 år gamle Kulturpalasset, sovjetlederen Josef Stalins gave til polakkene. Nå i januar åpner en hel serie av nye met­rostasjoner i byen, bare uker etter at høyhastighetstog av merket Pendolino ble satt i rute på Krakow og Gdansk.

I kjøpesenteret Golden Terraces befinner vi oss plutselig i en krets av damer i lårkorte kjoler, menn med i overkant mye hårgelé. Her er glitter, glamour, ballonger, serveringsdamer som etterfyller musserende, alt til ære for en online klesbutikk som nettopp har åpnet. Mellom 10 og 15 landskjente skuespillere og musikere har slengt innom, det er derfor det også er så mange TV— og kamerafolk her. Senere, i et annet kjøpesenter, skal vi komme til å støte på Miss Range Rover og Miss Jaguar, også de to ufornuftig lettkledd for årstiden.

Ny tid. I gamle dager var det i Warszawa vanskelig å påtreffe Miss Range Rover i hyggelig passiar med Miss Jaguar.
Kolstad, Tom A.

Ny generasjon må lære

Ved presidentpalasset, bare noen hundre meter unna den vakkert gjenoppbygde gamlebyen, står en guide og forklarer med høy stemme til en skoleklasse fra Krakow hva Solidaritet-bevegelsen og kommunismens fall i 1989 var for noe. Foran seg har de en kjempeplakat med bilde av nylig avdøde Tadeusz Mazowiecki, journalisten og forfatteren som ble det frie Polens første statsminister for et kvart århundre siden. Elevene fra Krakow ble født syv år etter dette. A-magasinet stiller et fomlete og krevende spørsmål om hva omveltningene i 1989 betyr for dem.

Mye! roper flere av 17-åringene og strekker armene i været.

Historietime. Elever fra Krakow er i Warszawa for å lære mer om 1989 - året da alt ble forandret. Plakaten viser den første statsministeren fra Solidaritet, Tadeusz Mazowiecki.
Kolstad, Tom A.

Leser norsk

På østre bredd av elven Wisla, i den nedslitte arbeiderbydelen Praga, popper kafeer og gallerier opp i gamle verksteds— og industrilokaler. Noen har trukket sammenligninger til Grünerløkka i Oslo, og jammen er det nå også mulig å studere norsk her. Før var det bare i Gdansk og Poznan det ble undervist i norsk, men i oktober startet et treårig kurs ved Universitetet for sosiale og humanistiske studier. Over 30 meldte seg på.

Norsk-studentene Oskar, Martyna, Magdalena og Maciej, alle i alderen mellom 23 og 27, er slett ikke fremmed for å gjøre som millioner av polakker før dem: Søke seg jobb i andre land.

- Selv kommer jeg hundre prosent sikkert til å gjøre det, sier Maciej, som kombinerer norsk og psykologi.

For selv om mange av de nasjonale makrotallene går riktig vei, er ledigheten på 12 prosent og lønningene i de fleste bransjer fortsatt langt under vesteuropeisk nivå. Det er ikke for ingenting at polakkene på få år er blitt den største av alle grupper utlendinger i Norge; svenskene er passert med god margin.

- Tar du som student en deltidsjobb i butikk eller restaurant, kan du regne med en timelønn på 20 zloty (40 kroner). De som står ute på fortauene og deler ut reklamelapper for restaurantene, får 10 zloty i timen, sier Maciej.

Om strømmen av gjestearbeidere for alvor vil snu med økende vekst og velstand hjemme i Polen, er et åpent og stort, europeisk spørsmål.

Høyne respekten

I begynnelsen av oktober holdt den nye statsministeren Ewa Kopacz sin tiltredelsestale for nasjonalforsamlingen Sejmen. Hun ivret for snarlig innføring av euroen, samt økte bevilgninger til Polens forsvar. Kopacz gjorde det også til et personlig mål å høyne vanlige polakkers respekt for nasjonalforsamlingen og det øvrige statsapparatet.

Polakker har ikke hatt for vane å elske sine politikere. Kan de nærme seg et vendepunkt også her?

Historikere og diplomater har gjennom hele etterkrigstiden omtalt Tyskland og Frankrike som det helt sentrale tospannet i europeisk politikk. Men nå, med fransk stagnasjon, snakker stadig flere om Tyskland og Polen som den vitale og interessante duoen.

Mentalt krever det en veldig omstilling å se Polen som en stormakt på denne måten. For knapt et land i Europa er gjennom historien blitt verre ydmyket og herjet med. Spør du en alminnelig, historieinteressert polakk - og den alminnelige polakk er forbløffende historieinteressert - vil han svare tydelig på hva tragediene bunner i: Uhell med valg av naboer. Polen har ligget farlig sent­ralt i Europa, klemt mellom mektige russere og tyskere.

Delt og knust

På 1700-tallet ble Polen delt tre ganger mellom Preussen, Russland og Østerrike, helt til landet var utradert fra kartet. Først etter den første verdenskrigen, som jo egentlig var «krigen som skulle få slutt på alle kriger», gjenoppsto Polen i 1918 som en selvstendig stat.

Bare 21 år senere, 23. august 1939, kom Hitler-Stalin-pakten mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Naboene var blitt enige om å dele Polen på nytt. Åtte dager senere brøt den andre verdenskrigen løs. Ut av den kom Polen i 1945 som et smadret land; 6 millioner mennesker var drept, Warszawa lå i aske og ruiner, de jødiske samfunn var borte, store deler av landets militære og intellektuelle elite henrettet av Stalins bødler i Katyn-skogen ved Smolensk.

Som Norge hadde også Polen hatt sin eksilregjering i London under okkupasjonsårene. Men den polske regjeringen fikk ikke noe land å vende tilbake til. For i det sønderknuste Warszawa var det nå et kommunistisk regime som var stablet på plass, og som skulle få leve i over fire tiår. De gamle, stereo­type bildene av Polen og Warszawa skriver seg fra disse årene:

Brede, golde gater fylt med tungsinn, stagnasjon og sur eksos. Butikker med gapende tomme hyller. Store, triste drabantbyer med lavtlønnede familier trykket sammen i knøttsmå leiligheter.

Men Polen var hele tiden noe mer. Det var et land som helt fra 1970-tallet sendte hardtarbeidende jordbærplukkere til Norge i pussige, små biler. Det var også et land som ald­ri var fullt så totalitært som de fleste andre øststater bak Jernteppet:

Jordbruket ble ikke tvangskollektivisert, bøndene fikk eie sin egen jord. Den katolske kirke fikk være seg selv, som en selvstendig maktfaktor i menneskenes liv. Det var også en veldig kilde til stolthet da erkebiskopen av Krakow ble til pave Johannes Paul II, den første ikke-italienske pave på 455 år.

Gamlebyen. Gårdene ser gamle ut, men er alle gjenreist fra ingenting etter 1945. For også fortiden tilhører fremtiden.
Kolstad, Tom A.

Sine egne herrer

Alt fra 1970 begynte streikene og urolighetene som skulle komme til å forandre Polen og Europa. Ved inngangen til 1980-årene ble verden kjent med skipselektrikeren og streikelederen Lech Walesa som hoppet opp på verftsporten i Gdansk. Han ble den mest berømte av alle opposisjonelle i øst. Den frie fagbevegelsen han tilhørte, Solidarnosc, Solidaritet, var en bred allianse av arbeidere og intellektuelle.

Da Jernteppet til slutt revnet, falt det på dem å forme det nye Polen. Det skulle ikke bli lett. Men polakkene var et folk med solid fagutdanning. Psykologisk hadde de også et fortrinn i sammenligning med østtyskerne. Mens borgerne i eks-DDR fikk følelsen av at hele den nye samfunnsmodellen ble tredd ned over hodene på dem, at det var vest-tyskere som regisserte og bestemte alt, hadde polakkene en bevissthet om at de selv hadde drevet omveltningene igjennom, og at de bare kunne stole på seg selv for å kunne løfte nasjonen opp av hengemyra.

- Østtyskerne har en onkel som kan holde dem under armene. Vi kan bare stole på oss selv, sa Lech Walesa da Aftenposten intervjuet ham i 1992.

Sjokkterapien

I valget mellom en rask og en mer gradvis overgang fra kommunisme til markedsøkonomi valgte Polen sjokkterapien. Subsidier og offentlige støtteordninger ble kuttet bort, prisene på forbruksvarer sluppet fri, valutaen zloty skrevet ned til svartebørsnivå og senere gjort fullt konvertibel. Det ble dyrtid og omfattende arbeidsledighet. Igjen kom det til store streiker, svære industriforetak gikk overende, tilliten til partiene og politikerstanden ble satt på stadig hardere prøver.

Men mens regjeringer kom og gikk, ble landet styrt av en generasjon økonomer som holdt fast på at veien til velstand gikk gjennom en hestekur. Det lysende navnet blant disse økonomene var Leszek Balcerowicz. Han var finansminister og visestatsminister i landets første ikke-kommunistiske regjering i september 1989. Senere satt han som sentralbanksjef fra 2001 til 2007.

De synlige forandringene kom fort. Først de enorme reklameplakatene og de fancy neonskiltene. Etter hvert også de dyre bilene, de fjonge restaurantene og de nye høyhusene. Alt i 1991 åpnet Warszawabørsen sine lokaler i toppetasjen av det svære bygget til Kommunistpartiets sentralkomité. Den svarte økonomien ble i 1992 anslått til 50 prosent av nasjonalproduktet. Men det var ikke den som skulle slås ned på, forklarte en økonomisk rådgiver i Utenriksdepartementet. For det var den svarte sektoren som vokste fortest.

Tre naboland forsvant

Professor Adam Rotfeld (75) var utenriksminister i Polen i noen måneder i 2005. I ti år var han direktør for Det svenske internasjonale fredsforsk­ningsinstituttet (Sipri) i Stockholm. Han er også rådgiver til presidenten, sitter i en gruppe som behandler vanskelige spørsmål i forholdet mellom Polen og Russland.

Nå tar han imot A-magasinet i Utenriksdepartementets representasjonslokaler i en sidegate til boulevarden Nowy Swiat, Den nye verden. Rotfeld er av jødisk slekt. Som smågutt overlevde han holocaust i et kloster i det nåværende Ukraina. Det gir inntrykk å høre en mann som nettopp Rotfeld på sindig, ettertenksomt vis ta for seg utviklingen i dette landet.

- Frem til 1989 hadde Polen bare tre naboland, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og DDR. I det nye Europa er alle disse statene borte. I stedet deler Polen nå grenser med hele syv andre land, Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina, Hviterussland, Litauen og den russiske enklaven Kaliningrad. Til alle disse har vi nå et ryddig naboforhold, til flere av dem også et meget godt naboforhold.

Adam Rotfeld, tidligere utenriksminister
Kolstad, Tom A.

Venner med tyskerne

Polen mistet mer enn 40 prosent av landområdet sitt i 1945. Halvparten av dette tapet ble kompensert ved å flytte landets vestgrense langt inn på tidligere tysk jord, helt til elvene Oder og Neisse.

- Med dette regnet Stalin med å skape evig uvennskap mellom Polen og Tyskland. Men tiden har altså vist at han tok feil. I 1999 gikk Polen inn i NATO, i 2004 i EU. Ikke på tusen år har forholdet mellom Tyskland og Polen vært så godt. Fiendebildet er bygget ned. Polakker ser i dag på tyskerne som et vennlig og demokratisk nabofolk. Det er egentlig helt utrolig etter alle årenes grusomheter, sier Rotfeld.

- Skal Polen bli en mellomstor makt, eller rykke opp til å bli en av Europas virkelige stormakter?

- Ett ord sammenfatter det vi håper på, sier Rotfeld: Normalitet. Vi har ingen ambisjoner om å være noe mer enn et normalt, stabilt land i Europa.

I 46. etasje på Hotel Intercontinental tar en svømmer seg noen langsomme tak i bassenget, skotter bare innimellom bort på toppen av Kulturpalasset fra en helt annen tid.

Under kan du lese alle publiserte saker i #europahvanå-serien. Listen utvides etterhvert som flere saker kommer til.