En lyshåret kvinne ligger langflat foran talerstolen i bystyresalen i Oslo rådhus. Rundt 100 tenåringer stirrer på henne, som om de ikke helt skjønner hva som har skjedd. For et øyeblikk siden sto barneombud Inga Bejer Engh foran Ungdommens bystyre og ønsket dem lykke til i deres viktige arbeid. Hun snakket mye og fort, men snublet ikke. Det gjorde hun ikke før hun tro feil og falt ned fra talerstolen med et brak. Noen sekunder senere er hun på bena igjen.

– Godt det skjedde så raskt at ingen fotografer klarte å fange øyeblikket. Jeg må ha hatt en gal kvinnes uttrykk der jeg lå, gapskratter hun.

Balkongplass til elendigheten

Før klokken har passert 08.15, og før vi er i gang med intervjuet, har altså Inga Bejer Engh vist i praksis at hun er akkurat sånn som venner og kolleger beskriver henne: « Gøyal, selvironisk og lattermild»

Hun ler mye. Selv når hun snakker om alvorlige ting, noe hun stort sett alltid gjør.

– Jeg har et lyst sinn. Det har kommet godt med, både i jobb og privat.

Hun ler mye, ofte og høyt, barneombud Inga Bejer Engh.- Å ha et lyst sinn hjelper meg både i jobb og privat.
Ketil Blom Haugstulen

Før hun ble barneombud for halvannet år siden, var hun statsadvokat og tingrettsdommer med balkongplass til folks elendighet, også barnas. Hun dømte i saker om omsorgsovertagelser, om samvær og i foreldretvister.

Det som fikk henne til å henge fra seg dommerkappen, var at hun kjente at hun ikke lenger orket å være objektiv og taus. Hun ville kjempe for en bedre barndom for flere.

– Da jeg ble barneombud, lurte jeg på om alt jeg hadde erfart gjennom 20 år i justissektoren var et resultat av systemfeil eller tilfeldigheter. Det viser seg at det jeg i flere år hadde notert meg bak øret, stemmer bra med virkeligheten.

Inga Bejer Engh har gjennom årene sett et Norge som ikke alltid evner å hjelpe de svakeste. Et samfunn som ikke makter å hanke inn igjen barn som dropper ut fra skolen. Som ikke klarer å temme sinte, unge menn.

– Jeg ser en rød tråd. Som oftest har disse barna vokst opp i en familie uten stabilitet og trygge rammer. De har hatt ulike fosterhjem før de kommer til en institusjon. De har aldri vært på en arena der de opplevde mestring.

Hun har sagt det før og gjentar: Disse ungene skal bli i stand til å konkurrere på lik linje med dem som har hatt en oppvekst med voksne som oppfører seg som foreldre skal.

– Vi må bli flinkere til å se de sårbare barna. Se etter tidlige signaler på risikoadferd. I barnehagen, skolen. Er det noe vi overser, noe vi burde gjort?

I fri flyt på jusen

I studietiden var hun mest opptatt av fest og moro.- Jeg var i frir flyt på jusen, humrer Inga Bejer Engh.
Ketil Blom Haugstulen

Det kalles tidlig intervensjon, det Inga Bejer Engh snakker om. Et begrep hun lærte seg i barndommen.

– Mamma snakket om det hele tiden. Betydningen av å forebygge, gripe inn. Men jeg forsto ikke den gang hva det betydde ...

Moren Anne Sagbakken var førsteamanuensis i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun var blant annet medforfatter av boken Det er noe med den ungen.

Hun døde av kreft i 2006, bare 60 år gammel.

– Mamma var min barndomshelt. Jeg er inspirert av hennes engasjement og fryktløshet. Men jeg angrer på at jeg ikke i større grad søkte kunnskap om hva hun drev med før hun gikk bort.

Da Inga Bejer Engh vokste opp i Drammen med mor, far og bror, var hun ikke spesielt opptatt av å redde verden, heller ikke av politikk. Men foreldrene la allerede på barneskolen merke til at datteren hadde en sterk rettferdighetssans. Og hun bestemte seg tidlig for å bli jurist. Selv om hun under studiene var mest opptatt av fest og moro.

– Jeg var i fri flyt på jusen.

Men hun var mest av alt ambisiøs, og rett etter eksamen dro hun til New York for å jobbe med internasjonal rett i FN. Deretter gikk karrieren én vei. I 2003 var Bejer Engh blitt statsadvokat.

Sjefen banker på døren

Åtte år senere, august 2011. Det banker på kontordøren til Bejer Engh. Utenfor står sjefen, førstestatsadvokat Jørn Maurud (som nylig er blitt riksadvokat). Han spør om hun kan tenke seg å være aktor i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alt etterpå er historie.

Rettssaken mot terroristen som drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya, gjorde Inga Bejer Engh og medaktor Svein Holden internasjonalt kjent.

Inga Bejer Engh var aktor under 22. juli-saken. Hun håndhilste på Anders Behring Breivik, snakket med og om ham på en vanlig måte, noe hun fikk ros og anerkjennelse for.
Frank Augstein / AP

– Tenkte du noen gang på å avslå oppdraget?

– Nei.

– Hva lærte du av 22. juli-saken?

– Mye, men aller mest betydningen av god kommunikasjon og informasjon. Spesielt med og til mennesker i krise og sjokk. Det var nådeløst for mange av de etterlatte å høre at vi under rettssaken skulle bruke ti minutter på en sønn, datter eller søsken som var revet bort. Da var det viktig å fortelle dem hvorfor, være klar på at det skyldes mangel på tid, ikke mangel på respekt.

Tiden på sykehuset

I 2009 var Inga Bejer Engh selv en sårbar forelder. Da fødte hun sin yngste sønn, han var prematur. Hun vil ikke gå i detaljer om hvor mange uker for tidlig hun fødte, eller hva vekten var. Men han lå lenge i kuvøse og måtte sondeernæres.

– Jeg var sammen med ham på Rikshospitalet i fire måneder. Det var alvorlig. Så jeg lærte mye om å være på et sykehus, hudløs og omgitt av profesjonelle.

Hun husker spesielt én, en litt eldre lege som så henne inn i øynene, som tok seg tid til en mamma i krise. Som aldri viste at han skulle ha vært hos neste pasient for lenge siden.

– Han var til stede her og nå, og det lærte jeg mye av. Det forsøkte jeg å ta med meg inn i 22. juli-saken, og nå som barneombud. Jeg tror det er viktig og relevant i mange yrkesgrupper. Også for dem som jobber i barnevernet.

– Fire måneder på Rikshospitalet med den lille gutten min lærte meg mye om å være på et sykehus, hudløs og omgitt av profesjonelle.
Ketil Blom Haugstulen

Hva feiler det barnevernet?

Juli 2019. Et barnevernsvedtak fra 2012 har havnet i Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg etter å ha vært til behandling i flere norske rettsinstanser. Domstolen konkluderer med at Norge brøt menneskerettighetene da barnevernet tvangsadopterte sønnen til en 33 år gammel kvinne.

– Du er beskyldt for å bagatellisere dommen?

– Det har jeg aldri gjort. Tvert imot mener jeg det er all grunn til å analysere nøye hvordan vi begrunner svært inngripende avgjørelser. Men sånn jeg leser dommen, er den ikke en total slakt av det norske barnevernet.

– Hvordan leser du den?

– Dommen etterlyser en bedre begrunnelse for avgjørelser om tvangsadopsjon og reiser spørsmål om vår samværspraksis i forbindelse med omsorgsovertagelser.

Bejer Engh mener den offentlige debatten om barnevernet til tider er veldig skjev. Polariserende og lite konstruktiv.

– De eneste som taper på det, er de barna som trenger hjelp. Dessuten er det som oftest de voksnes stemmer som blir hørt og vektlagt.

Barna høres ikke?

– I adskillig mindre grad. Når vi snakker med ungdommer, sier de gjerne ting som: «Uten barnevernet hadde jeg ikke levd i dag.» «Jeg ble helt desperat, barnevernet kom altfor sent. De burde forstått at jeg ikke kunne bo der!»

Men mange er redd for barnevernet, det snakkes om at Norge stjeler barn?

– I noen miljøer som ikke kjenner det norske samfunnet så godt, har det norske barnevernet dårlig omdømme. Vi skal alle lytte til kritikk, men ikke til kritikk sammensauset av konspirasjonsteorier.

Ombudet forteller om en polsk familie hvor det var bekymring for omsorgen for et barn. Foreldrene ble veldig redde og trodde de skulle miste barnet sitt. Men saksbehandleren satte tidlig inn en rekke tunge tiltak som fungerte.

– Feilvurderinger og gale avgjørelser i barnevernet kan få fatale konsekvenser for alle involverte. Derfor bør utdanningen bli en femårig master, sier Inga Bejer Engh.
Ketil Blom Haugstulen

– Hun kunne faget sitt, men hadde også en kulturforståelse med seg da hun veiledet familien. Familien var så takknemlig i ettertid. Det kaller jeg en suksesshistorie, en sånn som statsministeren etterlyser flere av.

Feilvurderinger og gale avgjørelser i barnevernet, sier Bejer Engh, kan få fatale konsekvenser for alle involverte.

Derfor ønsker hun at barnevernsutdanningen blir et femårig masterstudium.

– Vi som har barn i skole og barnehage, krever kvalitet. For de er våre barn! Barnevernsbarna er de andres, og de mangler foreldre som roper høyt om kompetansekrav og bemanningsnorm.

– Ondskap hjelper meg ingen vei

Inga Bejer Engh har sett nok av tilfeller der barnevernet ikke griper inn. Sett det meste av omsorgssvikt, vold og overgrep voksne er i stand til å gjøre mot barn. I år etter år så hun gjerningsmenn komme inn i rettssalen.

– Da, og fortsatt, danner jeg meg et bilde av hvordan overgriperne ser ut. Intuitivt ønsker vi at de skal se annerledes ut enn oss. Men vi må slutte å vente på monstrene som Sylvi Listhaug snakker om. For de er som oss, ser ut som oss, er blant oss, og kler seg som oss. I dress og slips. Det må vi ta innover oss for å beskytte ungene.

– Men om de ikke er monstre, så er de vel onde?

Inga Bejer Engh blir streng i stemmen. Eller «tydelig», som hun kaller det selv.

– Altså, alle dere som spør om ondskap. For meg er det helt uinteressant. Jeg ser på handlingen, prøver å forstå, så det ikke skal skje igjen. Ondskap hjelper meg ingen steder.

– Fortsatt, danner jeg meg et bilde av hvordan overgriperne ser ut. Intuitivt ønsker vi at de skal se annerledes ut enn oss. Som monstre, sier barneombudet.
Gorm Kallestad / NTB scanpix

– Men disse overgriperne, er det noe felles ved dem, et mønster?

– Jeg får ofte får mistanke om at de selv har opplevd noe i egen barndom som langt fra er bra. At de selv ikke har det lett, at det har vokst ut noen personlighetstrekk hos dem. Og ikke fra intet.

– Og disse barna, ofrene. Hva sier de?

– Ulikt, men jeg har alltid lurt på hvorfor flere ikke sier fra og ber om hjelp tidligere. Men som en jente fortalte: «Jeg lå i dobbeltsengen, mellom mamma og stefaren min. Jeg visste ikke om noe annet, jeg trodde det var normalt, helt til jeg kom i fosterhjem. Da lærte jeg og forsto hvordan voksne skal oppføre seg og hvordan vanlige familier har det ...»

Selv lever Inga Bejer Engh et vanlig familieliv med mann og barn på Oslo vest. Den bitte lille gutten som startet livet i kuvøse er blitt en frisk og sterk tiåring, med en fire år eldre storebror.

Hvordan er du som mor?

– Jeg er vel som foreldre flest. Bekymret.