Mai 2015: Da Odd Arnestad (58) går på jobb som han pleier som IT-seniorkonsulent denne tirsdagen, vet han ennå ikke at det blir hans foreløpig siste arbeidsdag på 39 år. Men han vet at hans nærmeste leder i konsulentselskapet har tatt flyturen ned fra Bergen for å ta en prat med noen av de ansatte.

De har allerede hatt et allmøte der de har fått vite at det skal nedbemannes med styrte sluttpakker. Odd Arnestad er en av dem som har vært der lengst. Men han har akkurat avsluttet et kundeforhold og vet at han er utsatt fordi han for øyeblikket ikke har noe nytt oppdrag.

Så kommer telefonen om et møte med sjefen. Da han går ut fra møtet, rydder han pulten sin, går hjem og forteller til kona at han er uten jobb. Han kunne blitt værende en stund, men får lov til å gå på dagen. Med en sluttpakke med på veien går han ut i maidagen til en ny tilværelse – som «arbeidssøker». Han ser ikke for seg at perioden blir lang. Men han kommer til å bli overrasket.

De overtallige

2015 var året da Norge fikk merke den oljedrevne konjunkturnedgangen på kroppen. Særlig på vestlandskroppen. Stigende arbeidsledighet, omstilling, omorganisering. I nedbemanningenes tid har tusener fått beskjeden om at de «ikke er innplassert i den nye organisasjonen». Blitt «overtallige». Blitt innkalt til «evalueringsmøte» med en tung beskjed i andre enden. Noen ganger som forventet, andre ganger som et sjokk.

På ett år har 23.000 flere nordmenn blitt arbeidsledige. I alt står 118.000 uten jobb, og flere går ledige lenger, ifølge den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB). NAV melder om dobbelt så mange varsler om oppsigelse eller permittering i 2015 som året før og fortsatt økning i arbeidsledigheten i årets første måned. De siste prognosene fra økonomene i DNB er pessimistiske: De spår en økning til 160.000 arbeidsledige i 2019.

Trenden i fjorårets tall er at ledigheten rammer langt flere menn enn kvinner. Ved utgangen av desember hadde ledigheten ifølge NAV økt med 20 prosent for menn og bare 3 prosent for kvinner. Arbeidsledigheten stiger også med økende alder. Mens 9 prosent flere meldte seg arbeidsledige hos NAV i aldersgruppen 25–29 år i fjor, gjorde 16 prosent flere det samme i aldersgruppen 50–59 år.

I fjor ble ingeniøren nedbemannet:

— Som å få en kreftdiagnose

Å få alminneliggjort temaet arbeidsledighet er viktig, særlig for den gruppen menn som mister jobben etter et langt yrkesliv, mener teolog og organisasjonskonsulent Tommy Lund Andersen.

— Jeg har møtt flere menn som smører matpakken som vanlig og setter seg på biblioteket hele dagen. De har ikke engang sagt fra til kona om at de har mistet jobben. Det er forbundet med skam, sier Andersen.

Han har jobbet med mange menn som har fått en bråbrems i livet. De siste årene har han – gjennom arbeidet som rådgiver i nedbemanningsprosesser – møtt nesten 1000 personer som er blitt uten jobb.

— Menn har nok mer av sin identitet knyttet til jobben enn kvinner har, og de skjønner ikke hvem de skal være når de ikke lenger kan si at de er stillingstittelen sin. Litt av faren ved den nye tilværelsen er at mange av dem som nå har mistet jobben, har hatt en lett reise med jobbtilbud kastet etter seg. Plutselig blir de offer for nedbemanning og skjønner ikke hvorfor ikke alle står i kø for dem lenger, sier Andersen.

Vil Norge følge internasjonale trender, kommer flere til å bli frilansere:

- Jeg har lest og hørt om problemene med å miste jobben ved 50 pluss, men har ikke tenkt at det skulle ramme meg, sier Odd Arnestad. Nå er han en del av statistikken. Her med katten Kompis.
Kolstad, Tom

Livet, del 2

Februar 2016: «Vi takker for mottatt søknad, men vi har valgt å gå videre med andre kandidater. Vi ønsker deg lykke til videre.» Odd Arnestad er fortsatt optimist, men slik er standard ordlyd på avslagene han har fått på så å si alle søknadene han har sendt det siste halve året.

— Det første jeg tenkte på da jeg fikk sluttpakke, var alder. Det begynner å bety en del – og særlig innen IT. Jeg er nok 20 år eldre enn snittet her. Men jeg kan ikke tenke at det er alderen som skal stoppe meg, da har jeg tapt.

Men hvordan han skal skape den neste delen av arbeidslivet sitt, er nå hans foreløpig uløste prosjekt.

— Jeg har lest og hørt om problemene med å miste jobben ved 50 pluss, men har ikke tenkt at det skulle ramme meg. Jeg har alltid fått gjort det jeg vil drive med, og det er trist plutselig å bli en del av statistikken.

Han har fått en solid sluttpakke, så det er ennå ikke merkbart på økonomien at livet har endret seg fundamentalt. Men en sluttpakke kommer med datostempel. Og selv om han ikke er i Nav-systemet, er han like fullt utenfor et arbeidsliv han svært gjerne skulle vært en del av. Han har jobbet ute blant mennesker i alle år, reist rundt i Norge og utlandet for å drifte IT-systemer på norske flyplasser. Han er vant til å ha mennesker rundt seg på jobb.

Nå blir det veldig mye tid alene – foran PC-en store deler av dagen. Selskapet består av kattene Kompis og Svarteper, som nok helst vil være for seg selv. Noen turer i skogholtet i nærheten. Litt mer tid til å øke samlingen av postkort, som har vært hobbyen i mange år. Ellers er det kjedelige dager. Tomt. Og slitsomt. For det tar tid å skulle markedsføre seg selv.

250.000 jobber kan forsvinne med oljen:

- Fra å være en velfungerende fyr som bidrar til noe i samfunnet og betaler sin skatt, har jeg gått til å være en som har fått bidrag fra NAV, sier Knut Harald Meyn. I tillegg til å være «altmuligmann» innen IT, er han en ivrig hobbymusiker.
Tom A. Kolstad

Ikke «arbeidsledig, men «arbeidssøker»

Å skulle «selge inn seg selv» utgjør en høy terskel for Knut Harald Meyn (55). I likhet med Arnestad er han en selvlært «IT-fyr» som har mistet jobben etter et langt yrkesliv. Han har gått uten fast jobb siden slutten av 2013 og foretrekker begrepet «arbeidssøker» fremfor «arbeidsledig». Han vil ikke profilere denne statusen som så mange andre arbeidsledige gjør på jobbnettverket LinkedIn, med formuleringen «klar for nye utfordringer». Han står oppført som selvstendig næringsdrivende og jobber med sporadiske prosjekter for venner og bekjente.

— For meg har det vært taktisk psykologi å registrere et enkeltmannsforetak. Det er lettere å si at man er selvstendig næringsdrivende enn arbeidsledig, sier Meyn.

Vi møter ham hjemme i Prinsdal i Oslo. Det går timer foran PC-en på hjemmekontoret hver dag. Enten med jobbsøking («som faktisk også er en jobb»), eller flikkende på småoppdrag som webdesigner. Han har vært en altmuligmann innen IT, webtjenester, kommunikasjon, jobbet med musikk, radio og reklame i en årrekke, og han viser med brede armer hvor lang CV-en hans er. Men han angrer på at han ikke har fått formalisert kunnskapen sin opp gjennom årene.

— Jeg har gjort et stort poeng overfor barna at det er risikosport å være selvlært i dag. De er heldigvis i gang med å sikre seg en akademisk plattform nå.

På jakt etter en plan B:

Fra optimisme til bunnløs håpløshet

Meyns IT-avdeling ble først outsourcet fra oljeserviceselskapet Aibel før den ble nedlagt en stund etterpå. Nå har månedene bikket over i år som ledig.

— Det dummeste man kan gjøre, er å fornekte at det tidvis er tungt, mener han. For selv om kona mener han har taklet det imponerende bra, har han tunge dager.

— Humøret har svingt fra troskyldig optimisme til et stup ned i bunnløs håpløshet og depresjon. Tidvis er dette kjempetungt, for det dreier seg jo om opplevelsen av sin verdi i samfunnet. Fra å være en velfungerende fyr som bidrar til noe i samfunnet og betaler sin skatt, har jeg gått til å være en som har fått bidrag fra NAV. Det er kontinuiteten et arbeidsliv gir, og det å ha en funksjon jeg savner, sier Meyn.

Jon Fiske er psykolog og leder av Navs Arbeidsrådgivningskontor i Akershus. Han har vært samtalepartner for «alle typer arbeidsledige» siden 90-tallet og sett det meste av reaksjoner. Fra klassisk benektelse av tunge følelser («det skjedde, men går over») til umiddelbar sorg, rett ned i kjelleren.

— Selv om det nå i nedgangstider er lettere å forklare omverdenen at man er arbeidsledig, fordi man er én av mange, er det fremdeles tabubelagt. Det handler jo om å miste autonomien og kontrollen over eget liv, man er ikke selvforsørgende lenger, sier Fiske.

Leier kontorplass for å ha et sted å gå

På Frogner i Oslo har en høyt utdannet 52-åring leid seg plass i et kontorfellesskap. Her har han gått hver ukedag det siste halvannet året. Men han har ikke gått på jobb. Etter en solid akademisk karrière etterfulgt av over to tiår i næringslivet, ble det plutselig stille for halvannet år siden, da selskapet han jobbet i, ble lagt ned. Han vil ikke kategoriseres som «han som er arbeidsledig» og vil derfor ikke ha navnet sitt på trykk.

— Jeg har pålagt meg selv å strukturere arbeidet med å finne en ny jobb som en jobbhverdag. På den måten bygger jeg opp en motstandskraft mot den psykiske belastningen, sier han.

Han står opp til samme tid som han gjorde da han jobbet fullt, har kontordag fra 09-17, noen ganger lenger.

— Det er det lureste jeg har gjort. Nøkkelen er å ha en struktur på hverdagen.

Han har kun tatt seg én dag fri for å gå på ski en spesielt fin vinterdag i løpet av de et og et halvt årene han har gått uten jobb.

Han forteller om hvordan de som er 50 pluss, ofte blir redde når de hører hans historie, for det er manges verste skrekk. Å stå uten jobb i 50-årene. Tenk om de opplever at det ikke er bruk for dem mer?

Da det plutselig ble stille, hadde han jobbet mye i mange år. Derfor ville han roe ned og tenke seg grundig om før han «gikk fra ett hamsterhjul til det neste». Men så tok det lengre tid enn han hadde forutsett, og hverken han eller karrièrerådgiverne hans skjønner helt hvorfor. Annet enn at han ser at det å passere 50 utgjør et klart skille for nye arbeidsgivere.

— Den motstandskraften jeg har bygget opp, varer ikke evig. Når du søker og får avslag – det er klart det tærer på. Tiden er min verste fiende.

Verre for menn enn kvinner

Å bli nedbemannet kan gå på helsen løs og ramme menn hardere enn kvinner. Økonomiprofessor Mari Rege (UiS) og forskningsleder Kjetil Telle (SSB) har funnet at når norske menn mister jobben, øker helseproblemene, skilsmissefaren, og det kan til og med gå ut over skolekarakterene til barna.

— Forskning kan tyde på at det er verre for menn enn for kvinner å bli nedbemannet. En rekke studier viser at det er en stor psykisk belastning for menn å miste jobben. Dette gjør de for eksempel ved å se på hvordan jobbtap øker bruk av antidepressive midler og innleggelse på sykehuset for psykiske lidelser. Disse studiene finner ikke tilsvarende effekter for kvinnene, skriver Rege i en e-post.

NHH-forsker Kjell Salvanes har nylig påvist samme mønster. Sammen med to forskerkollegaer fra USA og Irland har han funnet resultater som viser at de som mister jobben i godt voksen alder, får dårligere helse, og risikoen for uførhet øker med 41 prosent i aldersgruppen 50–60 år. Særlig gjelder det dem som er i 50-årene uten utdanning, som vil ha vanskeligheter med å få ny jobb. De finner også at helseproblemene øker for dem som blir igjen i bedriften i en nedbemanningsprosess.

Her kan du lese mer om helserisikoen ved nedbemanning:

Alt kan måles i suksess

Karrièrerådgiver Mette Manus kan fortelle om stor pågang som resultat av økende nedbemanning.

I sine samtaler med dem som har mistet jobben, deler hun opp i to grupper av reaksjonsmønstre. «Den trygghetssøkende bekymreren», som har vanskeligere å reise seg fra nederlag, og «optimisten», som i større grad klarer å reorientere seg og tenke at dette går bra. Hennes jobb er å overbevise om at et hull på CV-en ikke er noe å skamme seg over, det er det mange som har.

— Det er et veldig fokus på suksess i vår tid. Man skal lykkes i alt, og det vises i fin bil og gjeld oppunder ørene. Da er fallhøyden stor for mange. Flere av de litt eldre arbeidsledige mennene jeg møter, synes det er litt flaut. Og at det sitter langt inne å skulle melde seg hos Nav og bli en «Naver», sier Manus.

Odd Arnestad fikk tilbud om karriereveiledning som del av sin sluttpakke. Sammen med Michael Hole i AS3 går han gjennom CV- og søknadstips, og hvordan han skal håndtere et jobbintervju. Fremdeles har han ikke fått testet ut intervjutreningen i praksis.
Kolstad, Tom

Odd Arnestad, som tok sluttpakke og er arbeidsledig etter 39 år i jobb, har begynt helt forfra igjen, med CV— og søknadskurs. På et lite møterom med utsikt til Oslo rådhus sitter han i sitt så langt niende møte med sin karrièrerådgiver Michael Hole i AS3. Hole har tegnet en akse på tavlen med «drømmejobben» i den ene enden og NAV i den andre. Rådet er å søke på alt mellom disse to ytterpunktene. Som Meyn føler også Arnestad at han faller mellom to stoler på jobbjakt. Enten for erfaren, overkvalifisert, eller at han ikke faller inn i kategorien «ung og dynamisk».Sammen har de øvd på hva han skal si hvis han kommer så langt som til intervju. Ennå har det ikke skjedd, men nå øyner han håp om en søknad han venter svar på. «Hvordan fremstår du som en person i et miljø?». «Hva kan du lære av et avslag?». «Blir du veldig nervøs i et intervju?».

— Det vet jeg ikke ennå, jeg har jo ikke fått sjansen til å prøve. Nå er det min fremtid som står på spill, sier Arnestad.

Trening og rutine hjelper

Knut Harald Meyn oppfatter seg selv som en positiv fyr, men innrømmer at han ser enkelte dager «gjennom svarte solbriller». For å holde seg mentalt sterk har han innført intervalltrening. Kilometerlange sykkelturer med bevisst innlagte bakker. Løpeturer tre-fire ganger i uken.

— Jeg sliter meg opp bakkene helt til det føles som om jeg dør! Det hjelper utrolig her, sier han og peker på hodet.

Med pulsklokken følger han beviset på det fysiske slitet som holder tungsinnet unna.

— Mitt ønske med å fortelle om min situasjon er å vise at det finnes en del mennesker der ute med mye talent, som driver litt utaskjærs, og som systemet burde fange bedre opp. Vi på 50 pluss har masse erfaring og er en mer stabil yrkesgruppe enn de yngre, som er mer karrièrebevisste og dermed flyktige.

Men han opplever at lang CV kan skremme arbeidsgiverne.

— Jeg frykter at sånne som meg, av og til blir oppfattet litt som en «syvende far i huset» i søknadsprosesser. En hemsko, fordi vi gjennom mye erfaring har for mye meninger. Men det er bare tull at vi over 50 ikke kan tilpasse oss «dynamiske miljøer». Vi må bare få sjansen, sier Meyn.

For ham er det ikke så viktig hva slags jobb han får, bare han får tilbake følelsen av å være til nytte og ha en funksjon.

Rett før saken går i trykken, tikker det inn en SMS fra Meyn: «Gode nyheter: Sitter nå plutselig med to tilbud om jobb.» Stillingene er midlertidige, men nå er det håp. Vi ringer opp igjen:

- Det bare viser at man ikke må gi opp, samme hvor mange nei man får, sier han.