Hva er dette?

Foredragsholderen skuer ut over en taus forsamling og svarer selv hva storskjermen viser: Et avløpsrør. En lyspære. Tekstiler, litt pels, noe jernskrammel.

— Verdiløse objekter. Men satt sammen, på denne måten, av Kjartan Slettemark, er det et kunstverk verdt 17.000 kroner. Vi solgte det for den prisen i fjor, sier Anders Elvestad, kunstekspert hos auksjonsfirmaet Blomqvist, mens to damer på bakerste rad humrer lavt:

— Det hadde de ikke fått av meg.

Damene er på kunstkjøperkurs sammen med 40–50 andre velkledde mennesker en hustrig høstkveld i Oslo sentrum. I salen sitter de rad på rad, med pene, grå ullgensere, slanke skinnstøvler på damene. De har spist bløte, små mozarellakuler og marinert scampi og parkert vinslantene ved stolbeina. Nå venter en innføring i verdsetting av kunst: Kommersiell verdi, affeksjonsverdi og symbolverdi.

Anders Elvestad, kunstekspert hos Blomqvist, forklarer hvordan kunsten får sin verdi.
Paal Audestad

For det er knapt noe som symboliserer status tydeligere enn kunsten å kjøpe den rette kunsten, men dette er et felt der mange vakler. Riktignok har nordmenn lenge vært storhandlere av pH-lamper og Charles Eames-stoler til sine nyoppussede hjem, men sjekk Finn-annonsene fra Grünerløkka: På veggene henger like gjerne IKEA-plakater i millionopplag som kunstverk av mer kredibelt kaliber.

Omsetningen øker

Nå er imidlertid noe i ferd med å skje. Kunstomsetningen i Norge er doblet de siste ti årene og ligger nå på over 600 millioner kroner årlig. Etter en kraftig dupp under finanskrisen, peker pilene oppover igjen.

På kunstkjøperkurs hos Blomqvist er det fullt. Hver gang. Først var kursene fulle av helt unge folk, så unge at kunstkjøp mest var en drøm for fremtiden. Når Blomqvist tredoblet prisen, gikk snittalderen 20 år opp. Men ennå kommer noen purunge kunstelskere.

— Kunst er en relativt ny hobby for meg, men jeg har samlet på antikviteter i mange år. Gamle mynter, forteller 22 år gamle Fredrik Nyland etter første økt med foredrag.

Kjæresten Linn Lorentzen Lunde (20) har hatt interessen lenger, hun maler også litt selv. De er begge jusstudenter og aktive Fremskrittsparti-politikere, og de deler drømmen om en stor, ærverdig herskapsvilla. Den vil de fylle med kunst av god, gammel årgang. Etter å ha dratt litt på det, innrømmer de imidlertid at begge bor hjemme på hybel hos foreldrene – enn så lenge.

— Men en vakker dag.., sier Lunde drømmende.

Ennå har de ingen vegger å henge kunst på. Men i fremtiden drømmer Linn Lorentzen Lunde (20) og Fredrik Nyland (22) om å bo i en herskapsvilla full av antikviteter og gammel kunst.
Paal Audestad

Hun har startet samlingen allerede.— Jeg skulle gjerne hatt penger til å kjøpe «alt» her inne. Her om dagen bød jeg på et par nybarokke lysestaker på nettauksjon. Men jeg fikk dem ikke.

I pausen får kursdeltagere påfyll i glassene og glir sakte rundt i jubileumsutstillingen som markerer auksjonshusets 100 år på samme adresse. Mange trår i forsiktige sirkler rundt kveldens hedersgjest, kunstner Ørnulf Opdahl (70). Han merker endringene i markedet godt.

— Før var det velstående personer som kjøpte kunst, kanskje tannleger og folk i det sjiktet. I dag har kunstinteressen eksplodert. Veldig mange unge kjøper kunst, konstaterer han.

Ingrid Appelbom Karsten konverserer med kunstner Ørnulf Opdahl i pausen. I bakgrunnen studerer Terje Rognlien utstillingen.
Paal Audestad

Der elitene møtes

Den visuelle kunsten har fått ekstremt høy status, mener Kristian Meisingset. Han har skrevet boken Kulturbløffen, om hvordan de kulturelle klasseskillene blir større.

— Du ser jo hvordan kulturell elite, politisk elite og økonomisk kapital samles på ett sted når Astrup Fearnleys nye museum åpner. Selvfølgelig handler det om status, sier Meisingset og ramser opp det gjeveste: Samtidskunst, moderne dans og opera.

— Veldig estetisk, og veldig kult. Når nesten ingen skjønner noe av det, blir det eksklusivt, sier han.

Når nesten ingen skjønner noe av det, blir det eksklusivt

I Norge møtes sånt fort med en betydelig mengde skepsis, ettersom det råder en sterk forestilling om et egalitært samfunn, der alle er like hverandre.

— Men faktum er at det er store klasseforskjeller, også i folks smak, og at det er mye forakt mellom de ulike gruppene, sier Meisingset.

Det viser seg også i doktorgraden Vegard Jarness har avlagt om hvordan folk har ulike måter å verdsette kulturelle produkter på. Stort sett er den kulturelle kompetansen konsentrert i øvre samfunnslag.

— Men internt i øvre middelklasse og overklassen er det stridigheter mellom klassefraksjoner, sier Jarness.

afp000802154-8RtE7sq5tt.jpg
Paal Audestad

Du har dem med mye institusjonalisert kulturell kapital, som gjerne jobber innen kultursektoren og har høy utdannelse, men som ikke nødvendigvis tjener så mye. På den andre siden har du dem med overvekt av økonomisk kapital.— Den første typen har gjerne et lekent, innforstått «kunst for kunstens skyld»-forhold til kulturen. De med mer penger enn kulturell kapital, er mer preget av et «utenfra og inn»-blikk på kunsten, sier Jarness.

Da kan kunsten virke fremmed. Noen reagerer med blank avvisning. Andre er nysgjerrige og vil gjerne inn i det gode selskap.

— De møter kunsten med godvilje og ønsker å "kultivere seg" i voksen alder, sier Jarness.

Til innvortes bruk

Folk med høy økonomisk kapital blir det stadig flere av i Norge. Forbruket pr. innbygger er Europas høyeste, viser Statistisk sentralbyrås tall. Samtidig øker overskuddet i familiene, i den forstand at det gapet mellom den inntekten folk mener er nødvendig i husholdningen, og hva de faktisk får inn på konto hver måned, øker år for år.

Det viser Norsk Monitor og Ipsos MMIs verdimonitor. To av tre spurte savner ingen ting, bokstavelig talt. Det gir rom for å bruke pengene på andre ting enn, vel, ting .

I så måte er ingenting som et kunstverk for å sette farge på tilværelsen.

Man kan gå på Blomqvist og kjøpe et bilde til 50.000 kroner, istedenfor å kjøpe tur til Mallorca.

— Status er viktig, men hva betyr det egentlig? Vi går jo ikke rundt med bildene på kroppen. På én måte er det mer til innvortes bruk: En legitimering, både i penge- og åndelig sammenheng, en markering overfor meg selv og mine nærmeste av hvem man er, mener sosiologiprofessor Fredrik Engelstad ved Universitetet i Oslo.

Så veldig velstående trenger man heller ikke være lenger, bemerker professoren:

— Man kan gå på Blomqvist og kjøpe et bilde til 50.000 kroner, istedenfor å kjøpe tur til Mallorca.

I kjøpemodus

— Ja, ikke sant? Men Mallorcaturen bruker du opp. Kunstverket, og verdien av det, beholder du, sier Terje Rognlien.

Han er kunde på Blomqvists kunstkjøperkurs og klar til å investere. Mens resten av deltagerne står høflig på rekke og rad og studerer nasjonalromantikk med ekspertisen, rusler Rognlien av gårde på egen hånd for å se et knippe muntre trykk av Rolf Nesch. Med boblende begeistring trekker han oss inn i et siderom av utstillingen.

— Se på de fargene! Tenk å våkne til dette på kjøkkenet hver morgen ...

Terje Rognlien vil ha noe pent å se på hjemme, men vil gjerne forsikre seg om at han ikke investerer pengene helt galt i et uoversiktlig kunstmarked. Rolf Nesch er favoritten.
Paal Audestad

Til vanlig jobber Rognlien med trafikkavvikling og Oslopakke 3. Kunst ble han og kona interessert i da de bodde i Paris for mange år siden. Nå har de lyst til å kjøpe.— Vi gjør ikke dette for å tjene penger, vi vil ha noe hyggelig å se på hjemme. Men jeg vil være trygg på at investeringen ikke blir helt gal, heller, forklarer han om hvorfor han og kona bruker tre høstkvelder på dette.

Undrende konstaterer Rognlien at de litt blassere Nesch-trykkene på motsatt vegg er mye dyrere enn de fargeglade bildene han har lagt sin elsk på.

— Jeg forstår ikke hvorfor. Men det er disse jeg liker, konstaterer han og blir stående på sitt.

En tøff investering

Flere av kveldens kursdeltagere sier det rett ut: Dette kan de ikke nok om. Det er jo derfor de er her. Professor Sigrid Røyseng ved Handelshøyskolen BI sier folk særlig er opptatt av to ting i kunstmarkedet: Det ene er den økonomiske investeringen, hva som vil stå seg over tid. Det andre er frykten for å bomme på den gode smak.

— Mange er nok redde for å dumme seg ut, sier hun.

Men nå er terskelen blitt litt lavere.

— Du trenger ikke skamme deg lenger. Du kan gå på nett og handle kunsten der ingen ser deg, påpeker Karl-Fredrik Tangen, førstelektor ved Markedshøyskolen.

For nettforhandlere i inn— og utland, som heldigitale Paddle 8, utfordrer de gode, gamle. Sotheby's har nå gått i kompaniskap med E-bay, mens Blomqvist driver en parallell auksjon på nett. Tangen beskriver kunst som et område der både smak og kompetanse blir satt på prøve.

Å gå på kunstkjøperkurs blir litt som å ta et weekendkurs i medisin

— Gevinsten kan være ganske høy om du har en litt skolert smak, men det tar tid. Å gå på kunstkjøperkurs blir litt som å ta et weekendkurs i medisin: Man skal ha en kjapp vei inn i et felt andre bruker lang tid på å erverve, sier Tangen.

Han knytter flokkingen rundt kunstmarkedet til en stadig sterkere New Public Managment-tankegang i samfunnet, der alle ting skal settes pris på, bokstavelig talt.

— Vi får et BI-infisert samfunn, en slags universell reduksjon av ting til deres pengeverdi, mener han.

Følg hjertet!

Ekteparet Forsberg, som driver auksjonshuset Blomqvist, vil imidlertid at kundene skal kjenne på mer enn lommeboken når de handler hos dem.

— Kunst bør man egentlig kjøpe etter hjertet. Velg det som gjør noe med deg, råder auksjonarius Elisabeth Vik Forsberg.

De pleier å be folk vente ett år før de kjøper. Gå på utstillinger, lær å kjenne både markedet og egen smak. For i jakten på et kunstverk som skal uttrykke ens unike personlighet, ender mange opp med å kjøpe det samme som alle andre.

Nå skal alle ha Pushwagner

— Nå skal alle ha Pushwagner. Ære være ham for det. Men folk stoler altfor lite på seg selv. Det er en saueflokkmentalitet, konstaterer de.

Rammen rundt

Første gang Rolf Petter Olaisen så et Pushwagner-bilde, tenkte han: Det skal jeg ha!

Rolf Petter Olaisen kjøpte Pushwagners Selvportrett hjemme hos kunstneren selv for ti år siden. Først nå er det kommet i glass og ramme hos rammemakeren i nabolaget på Sagene. I mellomtiden har mange andre fått øynene opp for kunstneren.
Paal Audestad

Nå, ti år senere, står Olaisen i rammeverkstedet Artifix på Sagene og beundrer håndverket i innrammingen og detaljene i Selvportrett . Man ser dem først når man går ganske nær: 23.000 små kvinnefigurer, nakne, som på høyreiste tribuner omringer og stirrer på silhuetten av en mann i motivet.Trykket er nummer 131 av 250 eksemplarer og har ligget sammenrullet i loftsleiligheten i ti år før Olaisen og samboeren omsider fikk det av gårde til innramming. I mellomtiden har hele landet oppdaget Pushwagner og tenkt: Det skal jeg ha!

Det plager ikke billedeieren, som er kulturjournalist i NRK Østlandssendingen.

— Den er jo veldig fortjent, den oppmerksomheten Pushwagner har fått etterpå.

Prisen den gang var ikke høyere enn at Olaisen ikke helt husker hva bildet kostet.

— Men det var nok en grei investering, ja.

I dag koster det samme bildet drøye hundre tusen i nærmeste nettbutikk.

Slår børsen

Dette er nettopp drømmen for mange kunstkjøpere: Å snappe opp et kunstnernavn og handle før prisene stiger. Men slikt krever kompetanse, derfor flokker folk seg rundt kunstkursene. Når ekspertene går gjennom prisstigningen på kunst sammenlignet med børs og boligmarked, følger salen ivrig med.

- Picasso slår børsen, slik er det jevnt over. Men man må tenke langsiktig. Det går ikke å day-trade med kunst.

Blomqvists dresskledde ekspert kan ikke love kupp av Pushwagner-typen ved å peke ut enkeltkunstnere på vei opp.

— Når hele flokken kommer etter opinionslederne, er det for sent å gjøre de gode kjøpene, konstaterer Gunnar Krogh-Hansen.

Om kunstverket ikke blir noen gullgruve, hjelper det om bildet som henger over sofaen i alle fall er i tråd med ens egen smak. For den som vet hva den egentlig er.

Les flere artikler fra A-magasinet: