Lite ante den to år gamle gutten hvilke fatale følger hans lek i et skogsområde i Sør-Guinea i Vest-Afrika i desember 2013 skulle få. Hva som nøyaktig skjedde, vet ingen. Kanskje kom han i direkte kontakt med en smittebærende fruktflaggermus. Kanskje fikk han i seg infisert jungelkjøtt. Kanskje spiste eller tok han på en frukt dyret hadde slikket eller tisset på.

Det kan ha vært nok.

Gutten regnes i alle fall som det første påviste offeret for ebolautbruddet som siden har herjet Vest-Afrika. Da gutten døde, var viruset allerede i gang med et nådeløst spredningstokt.

I løpet av de neste månedene sprer smitten seg utover i Guinea, fra landsby til landsby, og videre til nabolandene Sierra Leone og Liberia. Tusener dør. Desperasjonen øker. Verden gjør lite.

Den store jubeldagen

Her skal den to år gamle gutten ha lekt.
MIisha Hussain/Reuters/NTB Scanpix

Nær 20 måneder senere, 31. juli i år: I kantinen på Folkehelseinstituttets smått slitne lokaler på Lindern i Oslo står marsipankakene linet opp. Glade ansatte har øynene rettet mot den 46 år gamle mannen med fyldig, mørkt hår. John-Arne Røttingen er kapteinen som har loset teamet frem til en av norsk helsevesens største internasjonale meritter. Kanskje har denne gjengen sørget for at verden aldri igjen vil se et større utbrudd av den hyperdødelige sykdommen.

- Jeg synes vi skal unne oss en applaus, sier Røttingen denne jubeldagen.

Hva slags prestasjon snakker vi egentlig om?

Ebola på reisefot

De siste 40 årene har det vært ebolautbrudd av varierende størrelse i Gabon, Kongo, Sør-Sudan og Uganda. Men inntil 2013 — aldri tidligere i Vest-Afrika.

De første symptomene ligner på andre kjente sykdommer, som malaria og denguefeber. Men ebola er mer aggressivt. Kommer det inn i kroppen, formerer det seg lynraskt, lammer immunsystemet og andre forsvarssystemer. Så følger høy feber, oppkast, diaré og ofte blødninger. Dødeligheten er svært høy. For Vest-Afrika-utbruddet var den på 60-90 prosent.

Det finnes ingen effektiv behandling, kun symptombehandling - lindring av sykdomssymptomene.

Allerede i 2002 fantes det en utviklet vaksine. Men den hadde ikke vært testet ut på mennesker og var dermed heller aldri blitt godkjent.

Det er primært kommersielle selskaper som driver vaksineutvikling frem til endelig produkt. For ebola var markedet lite og ikke spesielt lønnsomt for legemiddelindustrien. Vaksinen var blitt stående på hyllen.

Det skulle det bli en endring på da Vest-Afrika ble rammet.

For i løpet av vinteren og våren 2014 sprer viruset død og frykt i hele regionen.

På det verste oppdages flere hundre nye tilfeller om dagen. På vårparten ber myndighetene i de rammede landene - Guinea, Sierra Leone og Liberia - verdenssamfunnet om hjelp. Men det er liten konkret respons.

Sommeren 2014 setter en liberisk, ebola­smittet mann seg på et fly i retning Afrikas nest største by, Lagos i Nigeria. Byen har 21 millioner innbyggere. Verden våkner, ebola kjenner ingen grenser. Raske og effektive tiltak forhindrer potensiell massespredning, kun 19 blir smittet, men syv av dem dør. Hendelsen får stor oppmerksomhet.

Kort tid etter erklærer Verdens helseorganisasjon (WHO) ebolautbruddet for en global krise.

Hva skal de gjøre?

Valgte det vanskeligste landet

De har ikke mange valg.

I august 2014 blir det internasjonal enighet om at det er etisk forsvarlig og gjennomførbart å teste ut vaksiner mens utbruddet pågår. Vanligvis tar en vaksineutvikling 6-8 år. Med andre ord: Her må det tenkes nytt og handles raskt.

I påfølgende møter i Genève tilbyr Norge sin hjelp; penger og vaksine-ekspertise. Kort tid etter blir smitteverndirektør ved Folkehelseinstituttet (FHI), John-Arne Røttingen, bedt om å lede en gruppe forskere fra Norge, Storbritannia, Sveits, Guinea, Mali og WHO. Da er to store amerikanske organisasjoner allerede i gang med vaksinestudier i Liberia og Sierra Leone.

Smitteverndirektør John-Arne Røttingen
Paal Audestad

Guinea spør: «Hva med oss?»

Da ebola herjet, ble tiltakene desperate. Les også:

Ekspertene vet at Guinea er vanskeligere. Infrastrukturen er dårlig utbygd. Helsevesenet har liten kapasitet. Befolkningen har stor mistillit til myndighetene.

På toppen av dette har hjelpeorganisasjoner opplevd angrep fra guineanere som ikke forsto deres ærend. De tror de vil skade dem. En spray med klorvann oppfattes som ebolainfisert væske. Ambulanser blir satt i brann. I september blir en gruppe helsearbeidere, som skulle informere om ebolafaren, drept av landsbyboere.

Med slike rammer — er det forsvarlig, i det hele tatt mulig, å drive forskning og kliniske legemiddelforsøk her, og det midt i et epidemisk utbrudd av en livstruende sykdom?

Men den norskledede gruppen får de nødvendige godkjenninger. Finansieringen kommer på plass i ekspressfart. I samarbeid med WHO, Leger Uten Grenser og guineanske myndigheter setter de i gang. Hensikten med studien er todelt: For det først å teste effekt og sikkerhet av ebola-vaksine. For det andre å stanse den pågående epidemien.

På WHOs hovedkontor i Sveits settes det sammen et internasjonalt prosjektteam som skal sette studien ut i praksis. Et slitent møterom blir konvertert til studiens «war room». Her samles toppforskere og -leger fra fem land. Mange flere ønsker å bidra.

- Det var vaksineutvikling på full gasspedal, sier Gunnstein Norheim, vaksineforsker ved FHI, som bisto teamet i Genève i fire måneder.

De velger å teste ut en vaksine utviklet av canadiske forskere. Den har gitt lovende resultater på sjimpanser. Men den har altså aldri vært prøvd ut på mennesker. Da studien endelig starter i mars 2015, har forsøk likevel bekreftet to ting: Vaksinen er trygg. Og den er i stand til å gi immunitet.

Likevel har langt fra alle troen på den norsk­ledede dugnaden.

I et laboratorium på FHI har Marianne Arnemo undersøkt holdbarheten til ebolavaksinen ved ulike temperaturer.
Stig B. Hanssen
Denne vaksinen var utviklet allerede i 2002, men først i år ble den testet ut under utbruddet i Guinea.
Lokale helsearbeidere i Guinea.
Sean Hawkey

— USA blir regnet for å være best på klinisk utprøving av vaksiner og legemidler i u-land. Få hadde helt troen på oss.  Av amerikanerne ble vi nok sett på som lilleputter, sier koordinator i teamet og seniorrådgiver ved FHI, Bjørg D. Nilsson.

Skepsisen i enkelte amerikanske ekspertmiljøer og deler av pressen ble ikke mindre da det ble klart hvilken forskningsmetode den norskledede gruppen valgte.

Børstet støv av 50 år gammel suksess

Såkalt randomisert kontrollert studie kalles gjerne «gullstandarden» innen forskning.

I medisinske forsøk innebærer det ofte bruk av placebo - narremedisin. Deltagerne deles i to, hvorav én gruppe får medisinen (her: vaksinen) det skal måles effekten av, mens den såkalte kontrollgruppen får placebo. «Randomisert» innebærer loddtrekning - det er ikke forutbestemt hvem som havner i hvilken gruppe. Effekten av vaksinen regnes ut ved å sammenligne forekomst av sykdom i begge gruppene.

Men ville det i dette tilfellet være etisk forsvarlig bare å gi halvparten en potensiell virksom vaksine?

Mange, deriblant guyanske myndigheter, var sterkt imot narrevaksiner midt i et utbrudd. De ønsket å tilby vaksine til alle umiddelbart. Samtidig var det nødvendig med en form for kontrollgruppe for å sammenligne. Hvis ikke ville studien bli nær verdiløs, vitenskapelig sett.

Etter mange avveininger og diskusjoner velger Røttingen & co. i stedet en «nygammel» metode, såkalt ringvaksinering. Den ble sist benyttet på 1960-tallet, da verdenssamfunnet bestemte seg for å utrydde kopper.

Rekrutterte 4000 frivillige. - Man kan sammenligne det med å lage branngater under skogbrann for å hindre spredning, sier Røttingen. Han står ved en whiteboard i møterom «DNA» på Folkehelseinstituttet og tegner sirkel på sirkel med tusj for å illustrere.

- Men her er branngaten immunitet, skapt gjennom vaksine, legger han til.

Ringen han tegner i midten, skal illustrere en smittet pasient, og ringene rundt er vedkommendes «kontakter» - som familie og nabolag. Disse kontaktene har igjen kontakter utenfor seg. Til slutt formes en klynge av ringer. Det skal forestille en landsby.

Det var slik de gikk frem i Guinea. For hver landsby trakk man lodd om innbyggerne skulle få vaksine fra dag én, eller om de skulle få vaksine med 21 dagers forsinkelse. Landsbyene med forsinket vaksine fungerte dermed som kontrollgruppe.

Man fikk målt vaksinens beskyttende effekt, og samtlige av de 4000 rekrutterte deltagerne fikk til slutt vaksine.

Til tross for bruken av ny forskningsmetode var resultatene de fikk, slående.

Umiddelbar effekt

Etter ti dager var ingen av personene i gruppen som ble vaksinert umiddelbart, blitt syke. I den andre, med forsinket vaksine, var det derimot 16 tilfeller.

Utslagene var så tydelige at en uavhengig sikkerhetskomité avgjorde at det var uetisk å fortsette med forsinket vaksinasjon. Studien, konkluderte komiteen, skulle fortsette, men alle skulle vaksineres fra dag én - altså uten kontrollgruppe.

Den har så langt påvist 100 prosent beskyttelse - noe som er svært sjeldent for vaksiner. Trolig ender den noe lavere, da studien ikke er ferdig ennå.

Men til sammenligning gir verdens første malariavaksine 30 prosent beskyttelse. Den er likevel blitt hyllet som en seier for folkehelsen.

Samme dag som marsipankakefesten på FHI 31. juli ble funnene fra studien publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet The Lancet. Dette fungerte!

Likevel har forskningen fått kritikk underveis, blant annet i Wall Street Journal, for ikke å imøtekomme forskningens «gullstandard». Kritikerne mener forskningen er for spinkel, og flere mener at den varige effekten ikke er godt nok belyst.

Samtidig er de amerikanske studiene i Sierra Leone og Liberia ikke blitt gjennomført som planlagt. Årsaken er at ebolautbruddet er på rask vei tilbake. I dag oppstår kun 20-30 tilfeller i uken, mot flere hundre da det sto på som verst. Amerikanerne sliter derfor med å få frem klare og tydelige resultater av studien, ifølge en analyse i vitenskapstidsskriftet Nature. De har rett og slett ikke nok tilfeller å forske på.

Satte ny standard for vaksinearbeid

Men de fleste har hyllet den norskledede studien for å være pragmatisk og nyskapende. Internasjonale eks­perter mener den viser at det faktisk er mulig å utvikle vaksiner langt raskere og mer effektivt enn det som har vært vanlig.

Som nevnt er seks til åtte år en vanlig horisont. Ebola-casen tok under ett år.

- Det er fantastisk å se at når organisasjoner, forskere og regulatoriske myndigheter trekker i samme retning, kan man skape noe bra på kort tid, sier vaksineoverlege Sara Watle ved FHI.

I likhet med flere andre har hun ikke selv jobbet i Guinea.

På grunn av tidligere tilfeller av angrep fra lokalbefolkningen ble det tidlig bestemt at tilstedeværelsen skulle være diskret og avdempet. Ingen store logoer, ingen opptog med folk i hvite uniformer og «no white faces» i felt. Helsepersonell som utførte vaksineringen, skulle så langt som mulig rekrutteres fra Guinea. Gikk ikke det, skulle arbeidere fra andre vestafrikanske land settes inn.

Sekou Camara, en av de vestafrikanske vaksinemedarbeiderne i felt.
Sean Hawkey

En delegasjon fra FHI var imidlertid på feltbesøk i landet i slutten av juni. Det var på vei hjem derfra da de første lovende dataene ble sammenstilt. Senere er resultatene blitt feiret over store deler av verden.

Vaksinen kan være tilgjengelig på det internasjonale markedet fra nyttår. Smitteverneks­perter tror verden nå kan ha sett det siste store utbruddet av ebola. Dersom et nytt tilfelle oppstår, vil man raskt kunne kvele spredning gjennom ringvaksinering.

Innrømmer at det gikk for tregt

Nå kan den norskledede metoden bli en modell for fremtidens arbeid med utbrudd.

Ikke bare gikk arbeidet raskt og effektivt. Ikke bare tenkte de nytt om selve forsk­ningsmetodene. Det har heller ikke vært vanlig at man forsker under en pågående epidemi tidligere. Men de klarte det.

- WHO forbereder en «blåbok» for bedre beredskap for smittsomme sykdommer med epidemisk potensial. Denne vil bli presentert for våre medlemsland mai 2016, bekrefter assisterende generaldirektør i Verdens helseorganisasjon, Marie-Paule Kieny overfor A-magasinet, som roser den norske innsatsen — vaksineutviklingen, lederskapet og finansieringen.

- Norges bidrag var helt essensielt, sier Kieny.

- Er du enig i at verdenssamfunnet handlet for sent?

- Jeg tror ikke det er tvil om det. Først tok det altfor langt tid å innse omfanget. Dernest sto «fryktfaktoren» i veien for rask og robust respons, sier Kieny.

Tilbake hos FHI på Lindern er medlemmene av teamet fortsatt opprømte over hva de har vært med på.

- Paradigmeskifte er et svulstig ord. Men slike ting skjer når noen tenker utenfor boksen, sier Sara Watle.

Kilder: FHI, WHO, Nature Publishing Group, NRK, The Guardian, Wall Street Journal

Les andre artikler fra A-magasinet denne uken:

Den utrolige historien om designkongen Armanis gullgutt fra Furuset -

Nå bugner det, Ikke føl noe press. Bare gjør det:

Kjetil Østlis ekspedisjon med sønnen Per (6)

Alle ukens saker er samlet her.