Da Bethlehem Tilahun Alemu vokste opp, var det sultkatastrofe i Etiopia og den vestlige verden nynnet på Live Aid-slageren som skulle redde landet hennes.

I dag tjener hun mer penger enn de fleste av oss kan drømme om.

Alemu har satt seg i en stille del av kaffebaren, like ved SoleRebels-butikken i Addis Abeba. Hun er iført en sort, elegant drakt, de velstelte neglene er dyprøde, og en av de nyeste Blackberry-mobilene ligger på kafébordet foran henne. På føttene har hun noen røffe svarte, sandaler. De er selvfølgelig av merket SoleRebels.

Alemu har sendt en sjåfør for å hente oss – «så kommer dere dit dere skal» – og idet vi blir overlevert, bestiller hun kaffe. Selv skal hun ha en ekstra espresso ved siden av macchiato'en, instruerer hun servitøren. 34-åringen har allerede vært sjef i 12 år.

— Hva skal til for å lykkes i Etiopia?

— Arbeid, arbeid og mer arbeid, svarer hun med et smil.

Geiter i veibanen

Alemu vokste opp i det fattige området Zenabwork, i utkanten av Addis Abeba. Det var her hun 22 år gammel, først startet produksjonen av sko med lokale råvarer og fem ansatte. Derfra har antallet SoleRebels-sko økt i takt med utviklingen i Etiopia.

Folk flytter fra landsbygda inn til byene, mens landet går fra jordbruk til flere næringsveier. I byen jevnes slumområder med jorden, mens nye høyhus skyter i været. Bilene kjemper fortsatt om veibanen med kuer og geiter i hovedstaden Addis Abeba, men myndighetene bygger nå en splitter ny T-banelinje.

Verdensbanken skriver at Afrika har opplevd 20 år med vekst, og at kontinentet følger i Asias fotspor hva gjelder utvikling og økonomisk fremgang. Og selv om Alemus Blackberry på ingen måte er allemannseie, skal det i dagens Afrika være tre mobiltelefoner for hver fjerde innbygger.

På Forbes-listen

SoleRebels har egne merkebutikker i Asia, Europa og USA, og de etiopiske skoene selges blant annet i Singapore, Barcelona, Athen, og i Silicon Valley i California. I tillegg er SoleRebels tilgjengelig via nettbutikk i hele 55 land. Bethlehem Tilahun Alemu har egenhendig bygget opp bedriften, som nå ekspanderer med ny fabrikk i Addis Abeba til 5 millioner US dollar. Planen er å sysselsette 1000 ansatte i løpet av neste år.

Skogründerens suksess har plassert henne på Forbes-listen over unge, mektige kvinner i Afrika.

Landets vekst legges merke til også i den norske regjeringen, som har gjort Etiopia til ett av 12 fokusland for bistand og samarbeid.

— Den utrolige veksten vi har sett de siste 10 – 15 årene, skyldes god og stabil politisk ledelse. Regimet i Etiopia er genuint utviklingsorientert, det satses på helse, utdanning, strøm og infrastruktur, sier Kjell Roland, som er daglig leder i Norfund (Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland).

Etiopia vil i løpet av året nå mange av tusenårsmålene som FN satte i 2000.

- Liten middelklasse

— Økonomien er blitt mindre avhengig av svingninger i verdens råvarepriser. Etiopia har nå egen sko- og tekstilindustri. Blomsterindustrien selger stort til Europa, og det satses på matproduksjon der råvarene bearbeides i eget land. Vi ser fremveksten av en liten middelklasse, som skaper et forbrukermarked også internt, forklarer Roland.

I 2011 publiserte The Economist en liste over stater der økonomien hadde vokst mest i løpet av de siste ti årene. Syv av ti land lå i Afrika, og Etiopia var på listen. Siden er bildet blitt noe nyansert og i prognoser over årets vekst, er det bare Nigeria og Kenya som er på topp 10-listen.

Etiopia har i perioden 2003–2013 hatt en årlig vekst på ti prosent, men den formidable veksten har stagnert noe for det i utgangspunktet fattige landet.

«Walk Naked»

Bethlehem Tilahun Alemu startet opp med fem ansatte i en fattig del av Addis Abeba. Her viser hun frem egen skobutikk.
Torbjørn Katborg Grønning

Skomerket SoleRebels omtales som den raskest voksende merkevaren fra Afrika. Skoene er laget av håndvevde, mønstrede bomullsstoffer, fargerike skinn og gamle bildekk.— Jeg ønsket å ta det unike etiopiske, og lage noe som kunne slå an internasjonalt. På hvert gatehjørne sitter folk med håndverk. Kvinnene lager de vakreste tekstiler, men de selges bare her, forklarer Bethlehem Tilahun Alemu.

«Walk Naked» er slagordet til SoleRebels. De gamle bildekkene som blir til såler på Alemus fabrikk, skal være så gode å ha under foten at du nesten ikke merker dem.

Spinnere og DHL

— Afrika må slutte å selge gode råvarer billig til land som tjener penger på videreforedlingen. Folk er kapable til å jobbe, og varene kan produseres her. Jeg ser en endring blant unge mennesker, flere våger å starte opp for seg selv. De får hele verden inn via internett, og de tenker positivt om landet sitt, sier Alemu.

Selv utnytter hun potensialet til fulle. Alemu kombinerer kunnskap om internasjonale designtrender med billige, unike råvarer. Hun har hentet inn dyktige, etiopiske webutviklere som ofte har fått utdannelse i andre land, til å bygge nettsiden og den virtuelle butikken, men nyter godt av de lave lønningene for spinnere, vevere og fabrikkansatte. Hun har kjøpt seg rimelige lokaler i utkanten av Addis Abeba, der ansatte manuelt går gjennom hver eneste ordre, og hun bruker budtjenesten DHL til å nå hele verden med sine produkter.

Fattig familie

Det var ikke gitt at nettopp hun skulle bli en av de nye gründerne. Faren var elektriker, moren kokk, og søskenflokken vokste opp i svært enkle kår.

— Mine foreldre var vanlige arbeidsfolk, men de sto på for at vi barna skulle få gå på skolen. De lærte meg verdien av hardt arbeid. Jeg jobbet meg gjennom universitetet, og ble ferdig revisor mens jeg studerte i Canada. Da jeg kom tilbake til Etiopia fikk jeg hverken jobb eller lønn som sto i stil med min kompetanse, og jeg skjønte at jeg måtte begynne for meg selv, sier Alemu.

Hun inviterer oss til å bli med for å se fabrikken, og unnskylder seg et øyeblikk. Sjefen vil gjerne skifte til noe mindre formelt enn den svarte drakten før vi drar.

SoleRebels er en Fair Trade-bedrift, og de ansatte tjener fire ganger så mye som minstelønnen. Likevel er det et stort sprang fra lønnsmottagernes hverdag og miljøet der Bethlehem Tilahun Alemu selv vokste opp, til der hun er i dag. Hun bor i et fint område av storbyen, hennes to barn går på privatskole, og ektemannen jobber i hennes bedrift.

Klippe, banke, lime

Vi kjører til fabrikken i utkanten av Addis Abeba. Ned en liten stikkvei, der Alemu må tute intenst for å få noen geiter til å flytte seg, før portene åpnes til fabrikkområdet.

- Skoene er hjemmedyrket, sier Alemu. To måneder tar det fra bomullen høstes til skoene gjøres ferdig i produksjonshallen på hennes fabrikk i Addis Abeba.
Torbjørn Katborg Grønning

— Jeg liker å se skoene blir til, kommenterer Alemu. Hun viser oss først vevstuen, der bomullstråd i ulike farger blir til mønstrede stoffer, før vi fortsetter inn i den svært enkle produksjonshallen.Det åpne rommet har ett bord for hver del av produksjonslinjen. Tøy og skinn klippes til av to drevne mannfolk. En gjeng damer syr rutinert for hånd i det vevde bomullsstoffet, før neste ledd banker ut sømmene med en liten hammer så ingen skal få gnagsår av å bære et par SoleRebels. Limlukten siver over fra nabobordet, der yttersålene av resirkulerte lastebildekk limes og nagles på plass.

Har Mac, mangler strøm

I rommet ved siden av produksjonshallen, sitter kontoransatte foran hver sin Mac'. Alemu dumper ned på en kontorstol, for å svare kjapt på noen e-poster.

— Folk som meg har et samfunnsansvar. Vi må skape de selskapene som kan gi folk jobber og lønninger de kan leve av. De siste ti årene har også resten av verden oppdaget mulighetene som ligger i Afrika sør for Sahara, men vi trenger flere investorer, sier Alemu. Hun er svært forsiktig med å si noe ufordelaktig om den sittende regjeringen, men drister seg til å etterlyse bedre infrastruktur og en mer stabil strømforsyning for at landet skal kunne utvikle seg videre.

Bryter menneskerettighetene

Etiopiske myndigheter har kontroll med det meste. Det setter landet i et dårlig lys hva gjelder menneskerettigheter og ytringsfrihet, men har vist seg å være en effektiv vei til økonomisk vekst.

— Dette er en bevisst strategi fra Etiopias politiske ledelse. De lager femårsplaner og holder seg til dem. Regjeringen er både styringsvillig og styringsdyktig, og det skiller den fra ledelsen i mange andre afrikanske land, kommenterer Kjetil Tronvoll, seniorpartner ved International Law and Policy Institute.

— Menneskerettighetskritikken som blir reist mot landet, blir vurdert opp mot hva regjeringen leverer av utvikling. Regjeringen selv har en prioriteringsrekkefølge når det gjelder å sikre menneskerettigheter, hvorav kulturelle, sosiale og økonomiske rettigheter prioriteres først, sier Tronvoll.

Les også kommentaren om Etiopia:

Vann og toalett

Tross veksten er Etiopia fortsatt blant Afrikas fattigste land. Rundt 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda i svært enkle jordbrukssamfunn. Bare halvparten av landets unge kan lese og skrive, selv om langt flere får begynne på skole nå enn for 20 år siden. Få etiopiere har tilgang på velutbygde sanitæranlegg, og bare halvparten har enkel tilgang på rent vann.

Jeg ber Alemu kommentere på at Etiopia har en liten middelklasse som nyter godt av utviklingen, mens det store flertall fortsatt er fattige.

— Jeg vil ikke kalle dem fattige. Dette er mennesker som pr. i dag er uten muligheter. Jeg var en av dem, sier hun direkte.

Krokrygget vedbærer

Mens han som skjærer til skinnsålene på den fremgangsrike SoleRebels-fabrikken tjener rundt 1800 norske kroner i måneden, er lønnsnivået et helt annet på andre siden av storbyen. Der møter vi Tesfave (45), som tjener mellom 8 og 10 kroner for hver vedbør hun kan selge.

Tesfave (45) har fem barn å forsørge. Hun sanker ved i fjellsiden i Addis Abeba, og selger brenselet for å klare husleien.
Torbjørn Katborg Grønning

Tesfave er én av de mange kvinnene som går krokrygget ned fra åsene rundt hovedstaden på ettermiddagene. Fra toppen kan en se hele Addis Abeba, når det ikke er for støvete, og en kan sanke ved i skogen. 45-åringen har en tung bør med slanke stokker og vissent løv på ryggen, når vi stopper henne for en prat.Via tolken forteller Tesfave at hun har fem barn å forsørge. Mannen er syk, og hun må skaffe penger til husleien slik at barna kan fortsette på skolen. Som de fleste andre i storbyen er hun egentlig fra landsbygda.

— Det er tungt, sier hun og gnir seg over ryggen. Veden gnager på ryggsøylen.

- Jeg setter min lit til Gud

Tesfave og familien bor på ett rom som de leier for cirka 190 norske kroner. I fjellsiden er luften friskere enn nede i sentrumsgryten, men livet er hardt. 45-åringen forteller at hun tjener penger der hun kan. Ved siden av vedsalget henter hun vann for naboer mot en slump penger, og så vasker hun klær for andre.

Etiopia opplever økonomisk vekst, men Tesfave har liten tro på at hun får ta del i fremskrittet.

— Hvorfor sammenligner du rik og fattig? De rike lever gode liv, mens vi fattige vil alltid bli sett ned på, sier hun og ser granskende på meg.

- Hva er ditt håp for fremtiden?

— Jeg setter min lit til Gud, og til barna. Kanskje kan den skolegangen de får gi dem muligheter her i livet. Da kan tilværelsen bli bedre for familien, sier hun før hun balanserer videre.

@reidunsam

Interessert i flere nyheter fra utlandet. Følg Aftenpostens utenriksredaksjon på Facebook.