IKKE STEM PÅ MEG!

Ikke-kampanjen til Gylve Fenris Nagell, 11. kandidaten til Venstre i Oppegård, er ikke til å ta feil av. Den internasjonalt kjente metal-musikeren, dj-en, nettradioverten og postfunksjonæren fra Tårnåsen higer på ingen måte etter å få delta på kommunalpolitiske møter i rådhuset på Kolbotn.

Han blir gjerne med en tur inn i salen der talerstolen og de tomme benkeradene venter. Men på Facebook har Nagell understreket veldig klart at han ikke skal stemmes inn:

«Ikke stem på meg. Jeg må passe på vennen min, Tom!»

Tom heter Kalender til etternavn. En tommest mulig kalender er viktig for en mann som må rydde tid til kone, katt, markaturer og ikke minst musikk.

- Jeg har ikke tid eller lyst til å gå på møter. Jeg er ukomfortabel med det. Jeg hører på mellom 900 og 1000 promoer i året. Der har du meg, sier Fenris Nagell. Han har langt flere lyttere og lesere i land som Tyskland og Storbritannia enn i Norge, er kjent som låtskriver, trommeslager og vokalist i bandet Darkthrone, men et ubeskrevet blad i partipolitikk.

- Hva sa du da Oppegård Venstre ringte?

- Jeg trakk på det.

Nagell ble lovet en plass langt nede på listen, og lot seg til slutt overtale til å si ja. For han har alltid brukt stemmeretten, og dessuten markert seg som en svært aktiv markaverner og friluftsmann gjennom Naturvernforbundet.

- Det er ikke ødeleggende for en rockers image å være kandidat for et sentrumsparti i en forstadskommune til Oslo?

- Nei, hvorfor det? Det kan vel tenkes at også tannleger, advokater, fallskjermhoppere og andre grupper er underrepresentert på listene, og Venstre har jeg aldri hatt noen direkte problemer med, sier Nagell.

_30R9155ffggytt.jpg

Nei og nei blir til tja og ok

Det er lett å få inntrykk av at kommunevalgkampen er en kamp for innflytelse og makt, en alles kamp mot alle for å kare seg til taburettene. Det er da også en del av sannheten.

Men like slående er den andre delen av sannheten: Bakom de mange handlekraftige kvinner og menn som i disse dager møter deg med sine smil og brosjyrer under parasollene på kjøpesentrene, ligger seige historier om kandidatmangel, mas og overtalelse.

Gjennom vinteren og våren strevde lokallags— og nominasjonskomitéledere i alle partier med å skrape sammen navn til sine lister. De ringte og sendte tekstmeldinger til mennesker som sa nei og atter nei, men som til slutt lot seg mørne til et tja og javel etter omfattende forsikringer om at de skulle få stå på en bunnsikker plass laaaangt ned, og at det selvsagt var helt usannsynlig at de kunne komme til å dra på seg noe verv.

Prosessen har likheter med hva de fleste blant oss har opplevd på foreldremøter i skolen, eller på årsmøter i idrettslag, skolekorps og huseierforeninger: Når man kommer til punkt fem på dagsorden, «Valg», blir det skraping med stolben, blikk som rettes som mot mønstringen i vinylgulvet, kropper som signaliserer vil ikke, kan ikke, har ikke tid.

Han skulle bare finne navn, men endte som toppkandidat

I Råde i Østfold var det denne gangen sjøoffiseren og trebarnsfaren Jarle Tranøy som påtok seg vervet som leder av Arbeiderpartiets nominasjonskomité. Tranøy hadde bestemt seg for å gi seg med lokalpolitikk etter to perioder i styre og stell i «bygda mellom byene», som Råde mellom Fredrikstad og Moss har gjort til sitt motto. Men å lede jobben med å sette opp en ny liste, kunne han alltids påta seg på vei ut.

Jobben skulle vise seg å bli tung da gruppelederen og eks-ordføreren Kjell Løkke sa takk for seg som toppkandidat. Tranøy ringte og snakket, snakket og ringte, men fikk ikke lett napp.

- Kontrasten ble stor til hva jeg jobber med til daglig, sier Tranøy. Han er kontorsjef på Forsvarets rekrutterings- og seleksjonssenter i havnelagerbygningen i Bjørvika i Oslo, sesjonsstedet for 19-åringer fra hele Østlandet. Der strever ungdom som best de kan på tredemøller, styrkeapparater og teoritester for å få slippe inn i militæret.

I lokalpolitikk er det nok svært ofte slik at viljen er mer enn nok Jarle Tranøy

- På sesjon er viljen ikke nok, ungdommene må også ha de rette egenskapene. I lokalpolitikk er det nok svært ofte slik at viljen er mer enn nok. Den som vil, havner på liste, uten at man kan begynne å dvele for mye ved kvalifikasjonene. Når det er sagt, mener jeg at vi har klart å stille en meget sterk og kompetent liste i Råde Ap, sier Tranøy.

Han er topp motivert og kampklar nå. For midt i nominasjonsstrevet klarte han å overtale seg selv til å snu i døren og stille på topp som ordførerkandidat. Da ble det også straks lettere å rekruttere flere. Blant de mange han ringte på nytt, var 68 år gamle Odd Gretland, ildsjel i Råde IL gjennom 40 år. Gretland hadde sagt nei flere ganger, men lot seg til slutt overtale.

Odd R. Gretland hadde sagt nei en rekke ganger før han havnet på 15. plassen hos Råde Ap.
Tom A.Kolstad, Tom A. Kolstad

- Jeg var med en periode da jeg var i tjueårene, og så igjen fra 2007 til 2011. Det er ikke tvil om at et sånt verv tar mye tid hvis du skal gjøre en jobb. Det er gjerne gruppemøte på mandag, komitémøte onsdag og kommunestyremøte torsdag. Saksdokumenter på 150 sider og mer er ikke uvanlig, og viktige avgjørelser skal tas.

- Det er ikke viktig for deg å begynne på’n igjen?

- Det skal jeg love deg, sier Gretland.

Kirkevalget nærmer seg også. Har du fått med deg hva det handler om?

En flokk fra Høyre kom inn i Halden

Fra Råde er kjøreturen kort til den gamle Ap-bastionen Halden, der Høyre gjorde et vanvittig valg for fire år siden. De økte fra fem til 18 plasser i bystyret. Resultatet var at en rei av kvinner og menn som hadde sagt ja til å være passivt listefyll, rauset inn i styre og stell. En tidligere vararepresentant, Thor Edquist, ble Haldens nye ordfører, mens den politisk helt uerfarne Lena Beate Karlsen ble varaordfører. Jorunn Flakstad Torgersen, pensjonert førskolelærer, husker ikke i farten om hun sto på 34. eller 36. plass på Høyres liste.

- Jeg havnet på listen fordi jeg liker naboen min, Magnus, så godt. Jeg forsto at han strevde med å lage liste, og så sa jeg til slutt ja til å være med på den.

I fire år har Flakstad Torgersen vært hyppig møtende vararepresentant.

- Det har vært på godt og vondt. Mange hyggelige møter. Og litt skummelt.

Arild Klingstrøm, tidligere aktiv i Frp, daglig leder og eier i et regnskapsbyrå, sa også ja til å stå langt nede på Høyre-listen. Det passet ham veldig dårlig å bli innvalgt med fast plass, og Klingstrøm sa nei til å være med i tidkrevende utvalg.

Flakstad Torgersen og Klingstrøm takker nå for seg. Men Terje M. Lie, som også høyst uventet og overrumplende ble folkevalgt i 2011, står til valg på nytt.

- Problemet er at når man først involverer seg, blir man bitt av basillen. Det blir vrient å la være å si noe, sier Lie, gjennom mange år selvstendig næringsdrivende i bygg— og anleggsbransjen.

«Gud med oss» står det på Haldens kommunelogo på talerstolen. Og på et av de tomme bordene i bystyresalen ligger et 225 siders dokument til kveldens formannskapsmøte, tungt lesestoff for en som kommer utenfra. De fire årene har vært krevende i Halden-politikken, byen står stadig på listen over såkalte Robek-kommuner som er satt under delvis statlig kontroll.

- Men alle hadde hatt godt av å sitte fire år i et kommunestyre, sier Jorunn Flakstad Torgersen.

Jorunn Flakstad Torgersen, Terje Moe og Arild Klingstrøm rykket høyst overraskende inn i Haldens kommunestyresal for fire år siden. Moe blir gjerne værende, de to andre vil ut.
Tom A. Kolstad

Folk vegrer seg overalt

Hvordan ser det ut rundt i landet? Må Ola og Kari piskes inn i kommunepolitikken?

- I små kommuner sliter de, i de store kommunene er det rikeligere med kandidater. Men folk vegrer seg for å dra på seg langvarige og forpliktende verv. Bare tre prosent av velgerne er medlemmer av politiske partier, en halvering i løpet av de siste 20 årene. Det gjør det også vanskeligere å få med folk, sier Harald Baldersheim, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Baldersheim har gjennom årene vært med på en serie av undersøkelser om hvordan det står til med det norske lokaldemokratiet. Han ble positivt overrasket over noen av tallene fra den siste undersøkelsen i 2010-2011: Hele 90 prosent av de spurte kommunestyrerepresentantene oppga at de trives med vervet, og at de oppfatter sin rolle som folkevalgt som klar og grei. Det store flertallet av lokalpolitikere synes også at samarbeidet med kommuneadministrasjonen fungerer bra. Heller ikke føler de seg utsatt for politikerforakt fra velgerne.

Noen lokalpolitikere har det hetere enn andre: I

Nybegynnere ser en mening med det

- Det vi særlig var ute etter i undersøkelsen, var hva statlig overstyring av kommunene har å si for lokaldemokratiet. Mange lokalpolitikere klager over slik overstyring, men disse klagene ser ut til å spille liten rolle for trivselen i kommunestyret. Representantene opplever det som meningsfylt å sitte der, sier Baldersheim.

- Men de sliter med å vise frem de politiske forskjellene mellom seg?

- På landsbygda opplever de at partipolitikken betyr mye mindre enn i byene. Vi har stilt dette spørsmålet både til velgerne og representantene. Kommunestyrerepresentantene opplever de politiske skillene som klarere enn hva velgerne gjør, sier Baldersheim.

- Men velgerne stiller opp?

- Deltagelsen ved lokalvalg har stabilisert seg på rundt 60 prosent. Det er ganske bra i europeisk sammenheng, veldig bra i sammenligning med land som Frankrike og Storbritannia, men i nedre kant i Norden.

Listefyll dras med

Men hvordan går det egentlig med listefyllkandidater som blir overrumplet? De som var lovet en sikker plass utenfor kommunestyresalen, men som likevel kumuleres opp og inn?

Jacob Aars, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, tok dem for seg i doktoravhandlingen sin på 1990-tallet. Funnet var oppløftende, de hadde det bra i sine verv.

- Det er lett å tro at folk blir engasjert i politikk fordi de i utgangspunktet har et sterkt engasjement. Men prosessen er ofte den omvendte, engasjementet blir skapt av deltagelse. Man blir dratt med, sier Aars.

- Det ligger også en interessant psykologisk mekanisme i dette: Mennesker som fra før er veldig interessert og engasjert i en sak, har større sannsynlighet for å bli skuffet over hva de faktisk får utrettet med saken i kommunestyret. Mens de som kommer rekende på en fjøl inn i vervet, uten de store forventningene, er flinkere til å dyrke de små seire.

Aars tror ellers at det kan være et element av falsk beskjedenhet hos dem som hevder at de ikke vil velges. Det er kultur i Norge for at man ikke skal stikke seg for mye frem.