Makof Rasmussen.jpg

Fryktelige nyheter fra Paris. Mine nærmeste der, hvor befinner de seg nå? Meldinger frem og tilbake. Det er fint å reise fra Paris til Norge når alt er bra, men dette er ikke bra. Jeg tørker forvirret tårer som renner. Og så skrur jeg tiden tilbake 48 timer, til da vi satt rundt bordet hos en i vennegjengen på Montmartre og gjør det vi pleier når vi er sammen: Vi diskuterer om ikke linsene burde vært stekt litt lenger, om paien hadde gjort seg bedre med mer smør, men enes om at vinen er god.

Malika Makouf Rasmussen (50).Artist, kurator, filosof.Tilknytning til Paris: Bodd på Montmartre siden 2010.

Vi krangler om hvorvidt Sacré-Cæur utenfor stuevinduet er stygg, diskuterer Bernard-Henri Lévys besøk til Midtøsten og lurer dessuten på om girlandere som er hengt opp i gatene til jul, ikke kom opp litt tidlig i år, og hvem som skal på Paris Photo?

Dagen etter massakren har en nabo på Montmartre tatt turen til Place de la République for å kjenne på samholdet, forteller hun på telefonen. Hvem avler all denne volden, spør hun trist.

Litt selvfornøyde slår vi fast at velforeningen vi har startet, har gjort noen bra prosjekter i år. Vi har hatt byttemarked av bøker, gamle filmer og plantefrø. Plantefrø lurer noen, fordi folk liker å dyrke planter i små blomsterkasser utenfor vinduene, svarer vi. Og det gjør man på Montmartre. Vi har hatt champagnesmaking, utendørskonsert og planlegger flere. Vi skåler for dette.

Tidligere på dagen har jeg vært sammen med de norske studentene jeg underviser i filosofi. Vi forbereder eksamen, et aktuelt tema er om global rettferdighet. En av studentene spør om ikke flyktningkriser, urettferdig fordeling av goder, terrorangrep og ideologisk stillingskrig bare er deler av en og samme gigantiske utfordring. Hold på den til neste gang, sier jeg, og småløper hjem til Montmartre. Om noen dager møtes vi i Musikkutvalget i Kulturrådet i Oslo, i bunken blant søkere ligger metallband. Samboeren min synes det hadde vært fint å gå på metallkonsert snart. Noen snakker om en eller annen konsert på Bataclan denne fredagen, men vi er uansett i Norge.

Dette er ting man gjør, tenker jeg: Man står opp om morgenen og bestemmer seg for å gå på den konserten. Og så gjør man det, og så smeller det. Dagen etter massakren har en nabo på Montmartre tatt turen til Place de la République for å kjenne på samholdet, forteller hun på telefonen. Hvem avler all denne volden, spør hun trist og ber oss yngre om å ikke la oss lamme av frykt. Paris er en terrorsone nå, men jeg lover. Så tenker jeg på min rasende venn.

"Jeg elsker deg òg", svarer jeg.

Les neste historie i serien, Ruth Lillegraven:

  • Eller klikk på bildene under: