Time 1.

Det er midt på dagen en solvarm fredag da vi rusler inn mellom mosetuer og slanke furuer. Vi er tre: Malin, Mikkel og meg. Mette, fornøyde og klare for eksperimentet. Dette vil sikkert gjøre litt vondt, har vi tenkt, men to av oss er i hvert fall overbevist om at det blir mest morsomt. To døgn i skogen, liksom. Hvor sulten er det mulig å bli?

— Sykt sulten, mener Mikkel, tredjemann som etter eget utsagn har «høyere forbrenning enn en spissmus». Han er allerede litt fysen. Ved bredden av et tjern stopper vi, putter nødprovianten i en pakkpose og heiser posen opp i en bjørk. Herfra er planen denne:

I de neste 48 timene skal vi leve utelukkende av det vi skaffer fra naturen rundt oss. Vi skal gjøre det uten bruk av fiskeutstyr eller våpen. Vi har ikke vanntette klær, ikke telt eller tak over hodet. Vi har heller ingen lange studier i overlevelse eller nyttevekster. Det eneste vi har, er klærne vi står og går i. I tillegg har hver og en fått lov til å ha med seg tre personlige eiendeler. Alle har valgt fyrstikker og vannkjele, Malin og jeg har med sovepose, Mikkel har kniv i beltet.

Ellers er det oss og skogen.

Time 3.

Ettermiddagssol og idyll. Alle tre har funnet hver sin leirplass innenfor et område på noen hundre kvadratmeter. Selv bygger jeg en liten granbarhytte hvor det skal være mulig å krøke seg sammen i fosterstilling om uværet kommer. Den ligger på en lyngslette overgrodd av blåbær. Midt i matfatet. Mellom sanking av byggematerialer bøyer jeg ryggen og spiser. Bærene er en eksplosjon av søtt og syrlig. Nydelige.

Dette bør gå fint. Kanskje vi burde ha vært ute enda lenger?

Time 5.

Endelig er hytta ferdig. Sulten nå, så jeg fyrer bål og koker vann. Oppi vannet går en håndfull bjørkeblader og granbar. Det første er ment å gi illusjonen av salat, mens avkok av granbar visstnok skal inneholde en del C-vitaminer. Vannet er godt, men bladene smaker, tja, som kokte bjørkeblader.

Sovner ved bålet og våkner etter en time. Er småsvimmel, men tenker at det sikkert er normalt etter seks timer på blader og bær. Kommer på at det er 42 timer igjen, og tenker på det lenge nok til å bestemme meg for å glemme det igjen.

Går en runde for å finne mer mat. Møter de andre, som begge begynner å vakle.

— Dette kan holde hardt, sier Malin. Hun har blåbær i halve ansiktet og har funnet én sopp. Mikkel har funnet noen piggsopp. Jeg leter, finner tre rognebær og forsøker å gnage på furubark. Ender i stedet med å sanke blåbær og koke opp en ny kjele granbarte før soveposen kaller.

I en barhytte noen hundre meter unna går også Mikkel til «sengs», på en madrass av granbar og med dyne laget av en haug med bregner. Tøffing.

Time 12.

Midnatt og stjerneklart. Våkner av at det er en mus inni soveposen. Skulle gjerne ha løst det på en mer macho måte, men roper og hopper to meter horisontalt rett opp fra lyngen. Har ingen lyskilde, og bruker mye energi på å forvisse meg om at udyret er ute.

Time 22.

Ny dag, nye blåbær. Mikkel har våknet annenhver time natten gjennom av at bregnene har sklidd av kroppen. Han sto opp før solen og subber gjennom skogen med sløve steg. Vi andre er våkne og uthvilte, det har vært godt å ligge på den bløte mosebakken.

Vi spiser en lengre frokost. Blåbær, tyttebær og blokkebær (de som ser ut som blåbær, men ikke er det). Må plukke med begge hender i over en time for å bli noe som ligner mett. Etterpå fyller jeg lommene med furubark for å ha noe å gnage på mellom måltidene.

Mikkel finner to kantareller. Jeg misunner ham soppen og tar en lang runde for å lete. Finner ingen, men på en åpen lysning står flere einerbusker. Prøver einerbærene, de smaker som lakris. Hiver innpå og føler meg rik.

Time 27.

Over halvveis. 21 timer igjen. Det blir mye stilletid mellom letingen og matinntakene. Mange timer i gresset uten mer meningsfylt tidsfordriv enn å se blader blafre i vinden. Vi har ikke energi til mer. På en måte er det litt deilig, men lærdommen er likevel tydelig: Store mengder kunnskap og evner skiller oss og forfedrene våre, de som ikke bare levde utendørs, men som gjorde det samtidig som de forflyttet seg, bygde bosted og jaktet. Selv lever vi i et samfunn der vi kan få matvarer fra alle verdenshjørner levert i en kasse på døren. Men vi vet ikke hvilke røtter som er spiselige i skogen like utenfor husene våre. Vi vet ikke hvordan vi lager en fisketeine, hvilke insekter som er best å spise og hvor vi finner dem, eller hvor vi best plasserer en snarefelle (noe som attpåtil er blitt forbudt). Tidligere generasjoners kunnskap er kanskje bevart, i bøker, i dypet av internett og i noen kloke hoder, men hvor fort kan vi finne og lære den dagen vi faktisk trenger den?

Jeg skriver et mål på en lapp: «Les, lær og gjør dette igjen (sporadisk) til du kan det.»

Time 31.

Går en tur og vurderer ulike måter å drepe dyr på. Kaste stein, knekke nakke, slå med kjepp, skremme til døde. Sånne ting.

Møter tre sauer. Ser på dem på en måte som gir meg dårlig samvittighet.

Går på do i stedet. Skal ikke gå i detalj, men torvmose har veldig mye for seg som erstatning for toalettpapir. Behagelig og effektivt og skal visstnok ha antiseptiske egenskaper.

På vei tilbake til leiren møter jeg Malin. Hun sitter ved bålet og vurderer mulighetene for å steke maur til frokost i morgen. Akkurat nå høres det ut som en kjempeidé.

Time 36.

Alle sover relativt godt. Til og med Mikkel, han har forsterket sengen med enda et lass bregner og fått nok isolasjon til å holde varmen gjennom nattetimene.

Time 42.

Våkner og er overraskende opplagt. Er så sulten at jeg kunne ha prøvd å brekke en elg ned med hendene, men føler meg også fokusert og hundre prosent til stede i øyeblikket. Verden føles klarere enn den har gjort på lenge. Energien bobler i kroppen.

Prøver å formidle opplevelsen til resten av gjengen, men entusiasmen er laber. De er mer opptatt av å spise bær nok til å få i gang kroppen. Energi-kicket mitt varer heller ikke mer enn en halvtime, så står også jeg i halvørske, med bøyd rygg og plukker og plukker.

Nødproviant. Våre forfedre ville sikkert ha kalt oss pinglete. Likevel er vi ikke redde for å innrømme at det er en lettelse å heise proviantposen ned etter 48 timer på skogen.
Belønning. Sjelden har et flak potetgull smakt bedre.

Time 48.

Vi loffer gjennom skogen og kommer frem til bjørketreet med proviantposen hengende fra en gren.

— Åh herregud, jeg gleder meg, sier Malin idet Mikkel løsner knuten for å fire posen ned.

— Hva var det vi puttet i den igjen?

— Chips, nøtter, boller, bananer. Masse godt. Men dessverre, sier Mikkel: - Jeg tror vi glemte å kjøpe blåbær.

Les flere saker fra skog, mark og vann her:


  • 22. oktober feirer A-magasinet tiårsjubileum ved å ta bladet til scenen. Kom og feire med oss på Folketeateret! Les mer om liveforestillingen her.