Det er midt på dagen den 6. mars 1986 . En sølvgrå Ford Capri glir sakte gjennom Fåvang sent­rum. Den tar til høyre ved Fåvangkroa og nærmer seg selve målet: Mobil-stasjonen. Bak rattet sitter Lars Mytting. Han er blitt 18 år, han har fått lappen, han er fri. På veggen lyser Mobil-symbolet, den røde Pegasus-hesten. Mellom pumpene står kameratene, de som har hatt lappen lenger enn ham, de han nå kan kjøre bort til, rulle ned ruten og møte som en likemann.

— Mobil-stasjonen var selve hjertet i bygda. Det var der du møtte folk, sier Mytting og får et varmt drag over ansiktet.

En forfatter blir født

Vel 17 år senere står Mytting, da journalist og forlagsredaktør, og betrakter restene etter Mobil-stasjonen. Nedlagt, øde, ribbet for kjennetegn. Han blir stående og kjenne på følelsen av ting som glipper. Som historiene han har båret på i årevis, lysten til å skrive. Og der og da tar han avgjørelsen som sendte ham til topps på salgslistene for et par-tre uker siden: Han skal bli forfatter.

— Det som skjedde her, var et avgjørende øyeblikk.

Han skifter vekten fra den ene foten til den andre. Igjen er han tilbake på bensinstasjonen. Det er surt og kaldt til tross for skarve to minus. Trekken fra Lågen, den brede elven som glir majestetisk gjennom Gudbrandsdalen, sørger for det. Lågen var viktig for Mytting da han vokste opp, men lappen var viktigere.

— Når du bor i en bygd som Fåvang... Tenk deg at du bor oppi der, sier han og peker opp i fjellsiden på det som på folkemunne kalles «Baksida», skyggesiden av dalen, hvor en og annen gård klamrer seg fast.

— Du bor der oppe, du kommer deg ingen steder, og så får du lappen og kommer deg hvor som helst. Det skjer noe stort i en bygdeungdoms liv når han får lappen. Da har du det førs­te stedet som er bare ditt. Ut på E6. Du kan dra dit du vil, ta med hvem du vil, spille musikk så høyt du vil.

- Jeg legger merke til at du sier mye «du» i stedet for «jeg». Hva er grunnen til det?

— Gjør jeg det?

- Ja.

Lars Mytting blir stille. Forklarer at han tenker.

— Kanskje det handler om at jeg går inn i et slags fortellende forfattermodus? At jeg forsøker å inkludere flere enn meg selv?

Aldri ensom

Vi har forflyttet oss hjem til Myttings mor, Randi. Det var ikke planlagt. Vi skulle gjøre intervjuet på kafé, men det ble for mye folk, for mye håndhilsing og gamle kjente, for lite ro. Samtidig skylder Mytting bygda Fåvang og folket der en hel del. Alle hans romanfigurer har en ramme rundt seg som minner mistenkelig om den lille bygda, et sted han kjenner ut og inn.

— Ja, det er rart. Da vi kjørte oppover nå, slo det meg at jeg har minner for hver eneste meter vi kjørte, smiler Mytting, og igjen ser det ut som minnene er gode, til tross for at han var mye alene i oppveksten, var klønete med fotballen og «alltid ble valgt sist».

— Ja, men det var ikke noe problem. Jeg likte å være alene og følte meg aldri ensom. Dessuten var det jo så uendelig mye annet man kunne ta seg til enn fotball. Jeg kan være skikkelig nerdete og går tungt inn i ting, blir hekta. Oppveksten min var preget av en slik voldsom nysgjerrighet og av at jeg fikk frihet til å følge den.

Lågen. Eller Laugen, som den brede elven heter i Gudbrandsdalen, har betydd mye for Lars Mytting. Her har han fisket storfisk og skutt ender, her har han deppet, og her er han blitt tatt av strømmen.
Tom A. Kolstad

Veden vekket oss

To romaner rakk Mytting å skrive, uten at vi våknet helt, før han, over natten, ble en pussig form for kjendis da han skrev boken Hel ved . En bok som rett og slett handler om ved i alle dens faser; hugst, kapping, lagring og brenning. Når sant skal sies, hadde han liten erfaring med vedhugging før han fikk oppdraget. Forlaget ville i utgangspunktet ha en bok hvor «man hadde et skråblikk» på vedhuggere, men da hadde de ikke regnet med nerden i Lars Mytting. Han ville ikke ha noe skråblikk, han ville ikke se ting utenfra, han ville ha innsikt, bli, om ikke veden, så i alle fall vedhuggeren.

— Ja, de fikk nok en litt annen bok enn den de ba om, ler Mytting, som tjente tre millioner på at han var sta. Og det kom godt med, for etter to år som heltidsforfatter var bankkontoen bunnskrapt. 61.000 tjente han det førs­te året, 21.000 det neste.

— Vedboken reddet meg fra å måtte ta en annen jobb.

Drepe og felle

I Lars Myttings siste bok, Svøm med dem som drukner , står ikke veden i sentrum, men naturen er rikt representert. Det er settepoteter, bjørkeskog og hugst.

- Hvilket forhold har du selv til naturen?

— Jeg har ikke noe særlig glede av å beskue den. Jeg synes jeg må utrette noe. Jeg har en veldig kontakt når jeg feller trær. Og jeg synes det er meningsløst å gå på ski uten hagle.

- Så du må enten drepe eller ødelegge for å kunne glede deg over naturen?

— Neinei. Det handler ikke om å ødelegge. Du dreper for å spise og feller for å fyre, sier Mytting og tar en slurk kaffe. Den yndige porselenskoppen til mor forsvinner inn i den store neven.

Mytting er altså en pragmatiker, en handlingens mann. I tillegg er han sky. Han sier det rett ut. Selv i romanene holder han seg unna. Han vil dikte fritt, la fantasien flyte, ikke vrenge sin egen innside ut.

Jeg bruker ikke mitt eget liv i særlig grad når jeg skriver. Ikke det selvopplevde, jeg er ikke en sånn type forfatter. Lars Mytting
afp000818187.jpg
Kolstad, Tom A.

— Ja, jeg er nok litt tilbakeholden.Han spiser kringle, tenker. Forklarer at han må lete litt etter ordene, spesielt når han skal fortelle om noe som befinner seg på innsiden. Bygda er lettere å beskrive.

— Jeg bruker ikke mitt eget liv i særlig grad når jeg skriver. Ikke det selvopplevde, jeg er ikke en sånn type forfatter, har ikke behov for å skrive bekjennelseslitteratur. Jeg

afp000818177.jpg

synes jeg har noe her inne som skal være bare mitt. Men det er ikke fordi jeg skjuler noe, det gjør jeg ikke, jeg er ærlig, men jeg vil også beskytte noe.

— Kanskje det er derfor du sier «du» i stedet for «jeg»? Er det også en måte å beskytte deg på?

Mytting ser på meg. Blikket er mildt og åpent og nettopp nysgjerrig.

afp000818173.jpg
Tom A. Kolstad

Han rynker brynene, vet ikke helt hvor det bærer. Han har fått strålende anmeldelser for samtlige tre romaner, men bøkene har også fått merkelapper som «poplitteratur» og «ikke dypsindig». Kan årsaken være at han unngår å berøre eget liv?

— Jeg tror mange vil være uenig i de karakteristikkene.

— Og selv om jeg ikke bruker min egen biografi direkte, så er jo bøkene proppet av selvopplevde stemninger. Men jeg kler dem alltid på fiksjonen og forstørrer dem. Jeg er nok også kanskje en type som er unødig redd for å støte folk, og for at en selvbiografisk tekst skal ha kraft, må den også ta inn i seg møter og konflikter med andre faktiske mennesker. Når jeg skriver, leter jeg etter det sterkeste jeg finner. Og for meg blir det sterkere hvis reelle hendelser ikke beveger seg sammen med noe oppdiktet, sier Mytting og tar et nytt stykke kringle. Han har mistet en pekefinger på høyre hånd, på grunn av en «idiotisk klønefeil» da han var 21. Han skulle rense kjedet på motorsykkelen, med motoren i gang. Men han brukte svamp i stedet for den sedvanlige børsten, svampen satte seg fast i kjedet, og sekundet etter var fingeren av.

— Jeg tok den omtrent i luften, og så bar det rett på legevakten. Men den var umulig å sy på.

— Det var avtrekksfingeren, legger han til.

«Lars Mytting er kjekk»

Både vedboken og den siste romanen har bidratt til at navnet har festet seg i den norske bevisstheten. Vi vet om ham nå.

- Har du fått noen groupies?

— Nei, skuffende få. Påstanden «Lars Mytting er kjekk» har én følger på Instagram, ler forfatteren og ser ut som om han snakker om noen andre. Nesegruse beundrere har han rett og slett ikke noe forhold til, et utall signeringer til tross. De tre første bøkene ble mest lest av menn, men nå har også kvinnene oppdaget ham.

— De første bøkene var jo iscenesatt på den maskuline banehalvdelen: Bilverkstedet, militærleiren, vedskjulet. Siste roman er drevet mer av gjennomgripende emosjoner, et krav om svar på hvordan andre påvirker oss. Kanskje liker kvinner et slikt kollektivt blikk? Jeg vet ikke.

I tillegg kan det tenkes at kvinner liker Lars Mytting. På plakater, i intervjuer og ansikt til ansikt fremstår han som gjennomført real og oppriktig. «Hel ved» er en nærliggende karakteristikk.

- Er du aldri sint og sur?

— Jo da. Men det går stort sett ut over tastaturet.

Ny plan

Lars Mytting hadde planlagt å skrive fire gode bøker. Det har han nå gjort. Men han gir seg selvsagt ikke. En ny romanfigur driver allerede og blir til i hans lett beskyttede indre.

— Målet nå er å aldri gi ut en dårlig roman. Det har jeg lovet meg selv, sier han og fingrer med det skjøre porselenet.

- Hvordan kjennes det egentlig; å få priser, gode anmeldelser og til slutt havne på toppen av salgslistene?

Mytting smiler og får igjen dette sjenerte draget hvor han holder seg selv tilbake og vil ut på én og samme tid.

— Det føles som om jeg er fremme, sier han omsider og setter fra seg den tomme kaffekoppen.

— Det føles som om jeg har gått langt og endelig er fremme.

Flere artikler fra A-magasinet: