Samlivsekspert og professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen.

Spalten den 2. mai — om en kvinne som ble sviktet av sin beste venninne - har ført til en rekke innlegg fra lesere som selv har lignende erfaringer. I dagens spalte bringer jeg utdrag fra to av disse innleggene, som illustrerer noe av hva vennskap kan by på av sorger og bekymringer. Det første er fra en kvinne:«Dette er vondt og sårt å lese om, og jeg føler med denne kvinnen. Jeg har selv opplevd dette for noen år tilbake, og ikke bare av en, men av flere i gjengen min. Vi var alle venninner fra barne- og ungdomstiden, og de andre har fortsatt kontakt med hverandre - men de har utestengt meg. Jeg ble syk av sorg i lang tid etter dette, det føltes som en kjærlighetssorg, bare mye verre. Og ingen av dem var eller er voksne nok til å møte meg ansikt til ansikt for å snakke om hva som foregikk. Det er helt forferdelig; man tror man har gode venner - noen av dem kunne man snakke med om alt, men plutselig en dag er man ikke lenger ønsket i fellesskapet. Heldigvis har jeg kommet meg videre med familie og andre venner, men det gjør fortsatt vondt når jeg ser dem eller hører om dem, og jeg savner det gode og fine som var. Jeg kan ikke forstå at noen kan gjøre andre så vondt, og mitt råd til folk som opptrer slik, er at de bør tenke seg godt om. Tenk på hvor inderlig vondt dere gjør andre! Og tenk på hvordan dere selv ville reagert om flere i deres vennekrets hadde gjort noe lignende mot dere!

Barnslig

Ingen er feilfrie, jeg var ganske skarp og direkte mange ganger, men jeg har alltid vært snill og jeg mente aldri å såre noen! Det trodde jeg at de forstod, men jeg kjente dem nok ikke så godt som jeg trodde. Livet er uforutsigbart og man vet aldri hva som kan skje. Det er aldri for sent å be noen om unnskyldning, og det å tilgi gjør ikke bare godt for en selv, men er både raust og fint. Så til alle «kjerringer»: Slutt med slik barnslig oppførsel og begynn å snakke med hverandre! Ingen er så «slemme» eller «stygge» at de fortjener å bli utestengt fra en syklubb eller en vennegjeng.»

Det andre innlegget er fra en mann som opplever at barndomsvennen trekker seg unna:

«De siste to årene har jeg knapt sett ham, og han tar ikke telefonen når jeg ringer. I høst sendte han en melding hvor han beklaget dette, og skrev at han slet med seg selv. Dette har jeg ant en stund, og jeg reagerte tungt på denne beskjeden. Min neste tanke var at jeg måtte hjelpe ham. Vi var jo til stor støtte for hverandre i ungdomstiden. Da jeg prøvde å kontakte ham og tilby hjelp, sendte han kun en melding hvor han takket for omtanken. De siste feriene har jeg dessuten prøvd å invitere ham, og foreslått at jeg kan besøke ham, men han takker alltid nei.

Jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg vet ikke hva han sliter med eller hvor alvorlig det er. Familien hans har fortalt litt, men de vil ikke utlevere ham for mye, og det har jeg forståelse for. Han er på jobb og ellers sammen med familien, men jeg er redd han er mye alene. At han ikke vil dele noe, gjør at jeg blir veldig lei meg. Ofte har jeg mest lyst til å skrike i telefonsvareren: «La meg være en venn!» Jeg er veldig bekymret for ham. Bortsett fra familien, er jeg hans nærmeste venn, og jeg ønsker svært gjerne å kunne være der for ham. Dette går veldig inn på meg, både det at han sliter, og at jeg ikke får være der for ham. Samtidig spør jeg meg selv: Er dette egoistisk av meg? Jeg kan jo ikke kreve å få være til hjelp. Men hva bør man gjøre for en venn?»

Frode Thuen svarer

Vignett_kontakt.png

Innleggene illustrerer hvor vondt og sårt det er når venner trekker seg unna, og når en blir holdt utenfor, uansett hva som er årsaken. De illustrerer også noe som er veldig vanlig i slike situasjoner, nemlig at man sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Fordi man ikke får noen begrunnelse for hvorfor man ikke lenger blir regnet med. Avvisning uten avklaring, det uuttalte bruddet, står i tydelig kontrast til hvordan parforhold vanligvis blir avsluttet, selv om nære vennskap og parforhold ellers har mange likhetstrekk. Og det at man ikke får anledning til å forklare seg, imøtegå kritikk, avklare eventuelle misforståelser, samt at man ikke engang vet hva man er «anklaget» for, gjør det ekstra vanskelig å forsone seg med situasjonen. Noen opplever det nærmest som en Kafka-prosess.

Udefinert

Hva er det som gjør at vi blir så fåmælte og tilknappet når vi trekker oss unna venner, mens vi vanligvis er gode på å begrunne hvorfor vi ikke lenger vil fortsette i et parforhold? Begge deler er tross alt følelsesmessige relasjoner, basert på fortrolighet, gjensidighet og lojalitet. Kanskje mye av forklaringen ligger i selve etableringen av relasjonen. Mens et parforhold vanligvis forutsetter at vi på et eller annet tidspunkt har bestemt oss for å være kjærester, etableres vennskap over tid, uten at vi nødvendigvis har slått fast for hverandre eller omverden at nå er vi venner. Det er bare blitt slik. Og når vennskapet ikke har noen definert start, får det som regel heller ikke noen definert avslutning. Vi gjør det altså ikke slutt med en venn, slik vi gjør med en kjæreste. Vi lar det heller renne ut i sanden.

Selv om det kan være tøft å si ifra, bør vi gjøre det.

Men trenger det å være slik? Noen ganger er det kanskje like greit. Men i de tilfeller hvor vi har god grunn til å tro at vennen føler seg avvist, eller er uforstående til hvorfor vi trekker oss unna, er det mye mer realt å si i fra enn å la den andre stå igjen med ubesvarte spørsmål. Selv om det kan være tøft å si ifra, bør vi gjøre det. Det er ikke mer enn anstendig oppførsel, uansett hva vennen måtte ha gjort seg skyldig i.

Nærhet og avstand

Samtidig er det viktig å huske på at det kan være ulike grunner til at venner trekker seg unna. Noen ganger handler det mest av alt om dem selv fordi de er i en vanskelig livssituasjon eller fordi de sliter med tunge tanker. Hvis man har grunn til å tro at det er det som er situasjonen, bør man nok heller ikke avkreve eller forvente forklaring. Det beste man kan gjøre i en slik situasjon er å tilkjennegi at man ønsker å være til hjelp, at man ønsker å få være en venn, når den andre er klar for det. I det ligger en erkjennelse av at enhver relasjon, også gode vennskap, alltid vil bevege seg mellom nærhet og avstand. Det er ikke minst viktig å huske på når avstanden er større enn man selv ønsker.