Denne artikkelen ble publisert første gang 27. mars 2015

To svarte sauer titter nysgjerrige ut gjennom en skjev fjøsdør. På jordet utenfor røsker kulingen i svarte, tynne kapper og en liten flokk som presser seg mot vinden.

Synet av de fire svartkledde nonnene og "faderen" begynner å bli dagligdags for de 120 fastboende i bygda Norddal, ikke langt fra Geiranger. Sauene stusser stadig litt.

— Vi har ullklær under, vi lager alle klærne våre selv, forklarer søster Dimitra på engelsk med tysk aksent.

— Men særlig vindtette er de ikke, tilføyer hun, idet klosterboerne kommer seg inn og i ly av den gamle sveitservillaen aller øverst og innerst i bygda.

Det har gått nøyaktig ett år siden de rullet inn på tunet til den tomme prestegården første gang. Fra klosteret i Hellas hadde hverken nonner eller prest med seg annet enn nettopp noen svarte klær, de viktigste religiøse bøkene – noen arkitekttegninger – og en stor plan. Nå er de godt etablert i den foreløpige utgaven av det greskortodokse klosteret "Hellig Kong Olav og Profeten Elias" og klare for påskefeiring.

På den andre siden av fjorden, på det stupbratte Syltefjellet, skal det egentlige klosteret bygges. Det er derfor de er her.

Kunstner i Berlin

Alt starter med abbedisse Thavoria – kvinnen som nå løfter en svart stav med sølvbeslag og leder an inn til det enkle måltidet i spiserommet. Sterkt preget av norsk furuinteriør.

Det er ingen samtale under måltidene i klosteret. Mens de spiser lytter de til opplesning av bønner og religiøse tekster.
Jan T. Espedal

— Det er fastemat. Vi faster frem mot påsken, forklarer hun, før kikertsuppen, den greske rognsalaten og råkosten blir spist i taushet til opplesning av bønner på lett haltende norsk.En gang het hun Edel Gillebo, var ung jente med stort kunstnerisk talent og bodde på Sjøholt, en bygd rett utenfor Ålesund. På kunstskolen i Kabelvåg grep kunsten henne for alvor, og hun skjønte at stein var hennes materiale. Og at hun ville skape den om til abstrakte former. 24 år gammel reiste hun til Berlin og kapret en av 20 plasser på Kunstakademiet foran 900 søkere.

Før het Tavoria Edel Gillebo. Her, som kunststudent i Berlin i 1986, 25 år gammel.
Aagaard, Rolf M.

— Det hadde e' ikkje trudd. Jeg kom ikke inn i Oslo, humrer hun med sunnmørsdialekten intakt 30 år etter at hun forlot landet.

Den diffuse lengselen

Hun jobbet bokstavelig talt steinhardt og gikk løs på granitten med hammer og meisel medbrakt hjemmefra. Kristendommen hun hadde vokst opp med var derimot kommet i bakgrunnen. Kunsten og kunstmiljøet var altoppslukende.

— Men det var som om noe manglet, grunner hun, når tausheten etter måltidet kan brytes.

— Et slags videre utsyn. I Berlin så man jo bokstavelig talt inn i en vegg. Jeg savnet å kunne se langt. Som på fjellet.

Hun vender blikket mot fjellsiden utenfor vinduet. Brått bryter solen gjennom skylaget. Ansiktet skinner under den svarte hetten.

Tapet og ikoner

I prestegårdsklosteret starter dagen med bønn klokken fem. Nå, etter det første måltidet klokken ti, er det tid for aftenbønn, vesper. De fem beboerne toger inn i det lille kirkerommet, der et stort kristusbilde, ikoner og gylne lysestaker demper preget av norsk dagligstue. Et gedigent nybygget alter lyser trehvitt. Nylig satt opp av en nabo som er pensjonert sløydlærer og Thavorias nevenyttige far.

Følelsen av norsk dagligstue blir kraftig dempet når røkelsen og de melankolske bønnesangene fyller rommet. Alterrommet til høyre er snekret av gode naboer.
Jan T. Espedal

For fra første stund har de fremmede, svarte fuglene møtt både hjelp og hjertevarme. Det tomme huset ble raskt fylt opp med senger, møbler, kjøkkenutstyr og hvitevarer. Da de våknet den første morgenen hang en konvolutt med en hjertelig velkomst – og penger – på grinden. Poteter, ved, fisk, grønnsaker, til og med høy til sauene, har vært jevnlige bidrag fra vennlige bygdefolk. Det lokale gjestgiveriet selger såpene og balsamen som blir produsert i prestegårdens gamle vaskerom og serverer gjerne urtene som dyrkes i hagen.— Mottagelsen her har gjort dypt inntrykk, sier fader Damaskinos, i det han hekter på seg messehagelen og gjør seg klar til å lede bønnen. Han ser ut som han er født gresk prest, men er egentlig biolog fra Sveits.

Følelsen av dagligstue er definitivt borte når røkelsen velter ut fra den lille gylne beholderen Damaskinos svinger med krappe bevegelser. Omsluttet av røyk, messer de fire kvinnene i hjørnet monotone, melankolske bønner på gresk, norsk, engelsk og tysk. Melodiene minner vagt om de tristeste bouzouki-balladene du kan høre på ferie i Hellas.

Lysende venninner

De hadde vært i Hellas, de to studievenninnene til Edel Gillebo i Berlin også, på slutten av 80-tallet. Ikke på ferie, men på studieopphold på øya Naxos. Da de kom tilbake til akademiet, så venninnen straks at de var forandret. Det var som de lyste.

Helt tilfeldig hadde de kommet i snakk med en mann i hagen ved en kirke. Det han sa gjorde så dypt inntrykk at de lette seg frem til ham dagen etter og snakket mer.

— Så vokste det i hjertene deres, minnes hun som nå heter Thavoria. I påsken ble hun med til Israel da de to venninnene ble døpt i Jordan-elven. Der traff også hun den åndelige veilederen fra Athos-klosteret Gerondia. Påsken etter var det hun som ble senket ned og døpt ortodokst av ham i Jordan-elven. Neste stopp for de tre venninnene var Athen, der de studerte teologi og var med på å etablere et helt nytt kloster. I 1992 ble de alle nonner der.

  • De fleste nordmenn møter påskebudskapet i filmer og romaner, ikke i Bibelen. Les Ingunn Økland.

Forandret alt

Hun strever med å forklare hva som faktisk skjedde. Skjønner at valget kan være vanskelig å forstå.

— Men jeg fant en glede som ikke gikk over. Uroen og bekymringen jeg alltid hadde kjent på forsvant. Når du får et glimt av Gud, blir alt annet uviktig. Nesten fattigslig.

Presteboligen i Norddal hadde stått tom lenge. Nå huser den gamle sveitservillaen det gresk-ortodokse klosteret "Hellige Olav og profeten Elias", fire nonner og en prest.
Jan T. Espedal

Blikket søker ut igjen.— Det kan sikkert høres hardt ut. Men jeg savnet ikke engang familien eller Norge. Jeg hadde alt inni meg.

Hva sa foreldrene dine ?

Hun ler litt.

— De lurte på om jeg hadde truffet en guru eller en sekt. Jeg dro jo til Hellas og ble borte. Men de kom på besøk og så at jeg var sammen med gode folk.

Kloster ved Olavs slange

Noen av de "gode folkene" ble invitert hjem til Sunnmøre og familien Gillebo på Sjøholt. En svartkledd klosterfader med pussig hodeplagg, vakte såpass oppsikt at han ble intervjuet i lokalpressen. Der lovpriste han naturen som han mente var perfekt for et kloster.

På det lille platået på Syltefjellet i bakgrunnen skal det endelige klosteret etter planen bygges. Abedisse Thavoria jobber for tiden intenst med å få reguleringsplanen på plass. Legg merke til sjøormen Hellige Olav i sin tid kastet i fjellveggen.
Jan T. Espedal

Daværende ordfører i Norddal kommune tok ballen umiddelbart, og pekte mot det stupbratte Syltefjellet i Valldal. Ifølge Snorre kom hellige Olav seilende inn fjorden i 1029, da han ble angrepet av en sjøorm. Kongen fikk kastet slangen inn i fjellveggen – der den er synlig den dag i dag.— En nonne skaffet pengene til å kjøpe tomten på toppen rett over slangen, og en arkitekt har jobbet med planen til og fra siden, sier abbedissen, som må konstatere at det har vært lite action fra den kirkelige "øvrigheta", det skandinaviske bispesetet i Stockholm.

Men så, i 2013, sa patriarken i Georgia seg villig til å ta klosteret direkte under sine vinger og ga irrgrønt lys.

2803norddal-ti0KIqH6Ok.jpg

— Da ble det plutselig veldig konkret, og vi skjønte at vi måtte være her, forteller Thaviora, som kan takke sin bror for at han lette litt på Finn.no akkurat da den tomme prestegården søkte nye brukere. Nå jobber en georgisk arkitekt med detaljplanene. Mens selv har hun stupbratt læringskurve på arbeidet med reguleringsplanen. - Men hva med pengene?

Hun har allerede fortalt hvordan de lever nesten gratis på matvarer utgått på dato og det de kan produsere selv.

— Vi skjønner jo at et kloster ikke kan bygges med salg av såper og urter. Men alle klostre har begynt med ingenting. Og Gud finner nye veier.

Så ler hun hjertelig.

— Kloster blir det. Vi vet bare ikke akkurat når.

Friskt blod

I det midlertidige klosteret er alle i gang med sitt. Søster Iakovi fra USA forbereder kveldsmåltidet. Dimitra har matet hønene og er i gang med såpekokingen. Thavoria skal bli med ned til "sentrum" og fjorden for å peke over til den andre siden og forklare nøyaktig

Klosterboerne prøver å være mest mulig selvforsynte og har høner, sauer og snart geiter. I tillegg dyrker de poteter, urter og grønnsaker. Søster Dimitra har ansvar for hønene.
Jan T. Espedal

hvor tomten ligger.

Hverken nedover den humpete veien eller i tettbebyggelsen er det tegn til liv. Skolen ble nedlagt i fjor. Selv gamlehjemmet er stengt.

Men i en sving har Roar Hjellem stanset varebilen og gått ut for å beundre en skypumpe midtfjords. Han vinker ivrig til sin nabo inne i bilen.

— Hvordan det er å ha fått dem i bygda? Helt topp! Vi er jo interessert i det samme, å dyrke jorda og få det til å gro, smiler han og forteller begeistret om gjensidig hjelp og lån. I vår skal han pløye litt for dem.

— Jeg har veldig sans for bytteøkonomi. Hva de tror på, legger jeg meg ikke opp i. Men forskjeller er bra, det trenger vi, sier han og nikker mot tomten tvers over fjorden.

— Dere får det nok til. Men jeg håper dere blir her.

De blir i hvert fall til påske.

LES OGSÅ:

Jakten på Norges første nonnekloster

Bo i munkenes luksus

Her kan du finne fred

Slik er livet i et kloster i Norge Følg nonnenes liv på innsiden av et greskortodoks kloster på Sunnmøre.