Tre timer nord for Oslo, midt i Hedmarks tykkeste skoger ligger Stor-Elvdal. Med sine 2600 innbyggere er det en typisk innlandskommune med lange tradisjoner for skogbruk, der sagbruket er en av de største arbeidsplassene.

Her, i sin ungkarsbolig, bor Tom Bjarne Ulvmoen (40). Han er født og oppvokst i kommunen og har bodd der nesten hele livet sitt. Han trives godt med det.

— Det er mye som skjer her, hvis man bare vil. Men klart, det er ikke så mange single damer her, slår han fast.

Ulvmoen kan ikke anklages for å overdrive. Med bare 73 kvinner pr. 100 menn er Stor-Elvdal en av kommunene i landet med lavest andel kvinner i aldergruppen 20-39 år - alderen der de fleste stifter familie.

Klikk på kartet for å se tallene for hver enkelt kommune.

Stor-Elvdal er en del av en landsdekkende trend

Andelen kvinner i Stor-Elvdal har falt som en stein siden 2006, da det var omtrent like mange kvinner som menn i kommunen. Det samme har skjedd i veldig mange andre kommuner; situasjonen i Stor-Elvdal er en del av en landsdekkende trend. Åsakene til dette er sammensatte, men økt arbeidsinnvandring er en viktig faktor. Blant arbeidsinnvandrerne er overvekten av menn ganske klar.

Totalt er det nå 39 norske kommuner der det bor 80 eller færre kvinner per 100 menn i alderen 20-39.

Utviklingen gjelder også på fylkesnivå: Andelen kvinner har gått ned i typiske utkantsfylker som Finnmark og Sogn og Fjordane, men den har gått enda mer ned i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Det viser tall fra SSB.no.

Generelt sett trekkes kvinneandelen opp av byene, noe som betyr at selv om det er nesten 90 kvinner pr. 100 mann i Møre og Romsdal, så er andelen mye lavere i mange av fylktets mindre kommuner.

Flere rapporter slår fast at kvinner har vært i flertall blant flytterne i flere hundre år. Guttene hadde ofte en gård de skulle overta, samtidig som det var etterspørsel etter tjenestejenter i byene.

Kvinneflukten fra bygda har fortsatt inn i det 21. århundre, selv om årsakene bak har forandret seg. De siste årene har det i midlertidig foregått en dramatisk utvikling.

Økt arbeidsinnvandring kan være én av forklaringen til at andelen kvinner i distriktet synker.
Ane Hem

— Et samfunn uten kvinner er et blodfattig samfunnBente Asjord er spesialrådgiver i nordområdepolitikk hos Fagforbundet, med sælig vekt på samfunnsdimensjonen. Hun mener at den stadig minkende andelen kvinner i utkantkommuner er et stort og neglisjert problem.

— Et hvert samfunn må ha folk av begge kjønn for å fungere, sier hun.

Hun mener at kommuner som ikke er attraktive for kvinner sliter tungt allerede nå.

— Et samfunn uten kvinner blir et blodfattig samfunn. Kvinner er jo gjennomgående høyere utdannet enn menn. Når kvinnene drar, rammes ikke bare offentlig sektor, der mange kvinner jobber, men også næringslivet. Når damene drar, tar de mennene med seg. Ungkarene blir igjen.

Fylkesstatistikken skjuler litt av nedgangen, siden storbyene generelt er med på å trekke kvinneandelen opp. For mange småkommuner har nedgangen vært enda mer dramatisk.
Ane Hem

— Ingen krise for Distrikts-Norge

Ordføreren i Stor-Elvdal, Even Moen (Sp), er ikke kjent med de dystre tallene.

— Dette var jeg faktisk ikke klar over, men jeg kan ikke si at jeg er særlig bekymret.

Ordføreren sier at de må se litt nærmere på tallene, men mener at det ikke er noen krise for Distrikts-Norge. De siste årene har de hatt fokus på fraflytting generelt, som er et kjent problem i kommunen.

— Men nå når du sier det så er det kanskje ikke så usannsynlig. Vi har jo mange yrker her som tradisjonelt er veldig mannsdominerte.

Selv om ordføreren ikke var klar over kvinnemangelen, er det få av dem Aftenposten har vært i kontakt som uttrykker overaskelse over tallene. En av ungkarene vi snakker med mener det er "flere ulv enn damer i Stor-Elvdal." Så, hvor blir damene av?

- Det er stort å komme til Oslo

— Når du er vant til Koppang blir det stort å komme til Oslo, forklarer Ida Berget (22).

Hun sitter på en kafé i Oslo sentrum sammen med søsteren Martine (20) og venninnene Tuva Hilton (22) og Dorthe Westgaard (22). Utenfor kafévinduene haster folk forbi, uten at jentene lar seg affisere av det. De er vant til slikt nå.

I likhet med mange andre jenter har Ida Berget og venninnene hennes flyttet fra bygda for å studere i storbyen. Slik har de bidratt til at den lave kvinneandelen i hjemkommunen.

Selv om jentene innrømmer at de savner hjemstedet fra tid til annen, har de funnet seg godt til rette i storbyen.

— Det er et helt annet kulturtilbud her, forteller Martine Berget.

— Vi kan gå på teater, konserter og kino, utdyper Dorthe Westgaard.

Dersom man beveger seg nedover lista finner man at 39 kommuner har 80 eller færre kvinner per 100 mann. 76 kommuner har 85 eller færre kvinner per 100 mann.

Jobben lokker kvinnene vekkHva får jentene til å flytte? Hva får guttene til å bli? En av dem som har jobbet mye med slike problemstillinger er Kjetil Sørlie, som forsker på demografi ved Norsk institutt for by— og regionforskning.

I en rapport fra 2012 slår han fast at arbeid er det viktigste motivet for å flytte, både for kvinner og menn. Den største forskjellen mellom kjønnene er at kvinner i større grad oppgir familie som flyttemotiv.

Betyr det at det bare er guttene som blir fristet av jobbtilbudet i Stor-Elvdalen?

- Det er ingen damer som er tømrere

Tom Bjarne Ulvmoen er egentlig tømrer, men har de siste årene vært sjef for eget firma. I firmaet hans har det tatt inn flere lærlinger, alle fra Stor-Elvdal. Men jentene har de ikke sett noe til.

— Det er ingen damer som er tømrere. Jeg har sagt det i mange år, vi må få inn noen damer i firmaet, men det er vanskelig.

- Hvor er det kvinnene jobber her i Stor-Elvdal?

— Nei, det er jo litt forskjellig, men det er jo flere som jobber på gamlehjemmet eller på pleiehjemmet. Vi har barne- og ungdomsskole og vi har videregående skole, så det er jo mange ulike arbeidsplasser. Men jentene vil ha utdanning, og da må de flytte ut.

Er guttene mer hjemmekjære?

For de fire utflytterjentene fra Koppang var det ikke særlig tvil om at de måtte forlate hjemkommunen for å studere. Det er få av jentene fra kullet deres som er blitt værende i bygda, men blant guttene er situasjonen litt annerledes.

— De fleste guttene i vårt kull gikk yrkesfag. Det var nesten ingen som gikk studiespesialisering, forteller Martine Berget.

— Guttene blir ofte værende, de får gjerne lærlingplasser, utfyller søsteren Ida.

Jentene spekulerer i om guttene er mer hjemmekjære, eller om det har noe med interesser å gjøre.

— Naturen er fantastisk hjemme, men hvis du ikke er interessert i friluftsliv, så er det kanskje ikke så interessant å bo der? undrer Ida Berget.

I starten følte de seg litt som bygdejenter på bytur, og passet litt ekstra godt på lommebøkene sine.
Rolf Øhman/Aftenposten

Ut for å studere

Og det er mange jenter som flytter ut på grunn av utdanning. Det mener i alle fall Gro Marit Grimsrud, som sammen med Marte Fanneløb Giskeødegård har skrevet en rapport som tar for seg hvorfor kvinner flytter fra distriktet.

— Årsakene til kvinneflukten varierer fra kommune til kommune, men problemet er mest utbredt langs kysten, spesielt her oppe ved "testosteronkysten" i Møre og Romsdal.

I rapporten deres slår de klart fast at utdanning fører til flytting. I første omgang fordi man må flytte for å ta utdanning, i neste omgang fordi utdanningen gjør at man må søke jobber som ikke finnes overalt.

Og i dag er det slik at det er langt flere jenter enn gutter som tar utdanning på høyskole eller universitet.

Ikke uaktuelt å flytte tilbake

Jentene fra Koppang er veldig klare på at de er glade i hjemkommunen sin.

— Vi er stolte av bygda vår, vi vil ikke at den skal dø ut, forteller Martine Berget.

— Vi hadde en kjempebra oppvekst, utbryter Dorthe Westgaard.

Men når jentene blir spurt om de vil flytte tilbake til hjembygda, trekker de likevel litt på det.

— Det er litt vanskelig, for det er begrenset med jobbmuligheter, sier Tuva Hilton.

Men helt uaktuelt er det ikke, konkluderer de.