Det var måneden da Thomas Seltzer fikk det til å se ut som om trimdronning Kari Jaquesson ble tatt bakfra på TV, tusenvis av kvinner fortalte om uønsket seksuell oppmerksomhet og Aftenposten var full av voldtektshistorier. Det blåste frisk kuling i det kjønnspolitiske Norge og var på tide å ringe Kjetil Rolness. Mannen som mener feminismen i Sverige «ligner et tankemonster fra en annen planet» og at den norske ikke lenger gagner kvinner. Hva hadde skjedd? Er han, som hans alter ego Jens Pikenes ynder å hevde, Guds gave til kvinnen? Eller er han rett og slett blitt en middelaldrende, kvinnefiendtlig kverulant?

- Elsker eller hater du kvinner? spurte jeg.

-  Åhh! stønnet Rolness.

- Det er like håpløst som å spørre: Har De sluttet å slå Deres kone?

I Kjetil Rolness' øyne er feminismen en politisk ideologi, som er institusjonalisert i medier, byråkrati, akademia og organisasjonene, med definisjonsmakt på kjønnspolitiske spørsmål. Da må den tåle kritikk, mener han.
Stig B. Hansen

Mener han ikke er kvinnefiendtlig

Fenomenet Kjetil Rolness har vært blant oss i 53 år. Forargede tunger har ment at sosiologen går på tomgang. Men han ser ikke sånn ut. For en tid tilbake lignet han en som hadde løpt så mye at en kunne mistenke at vinden hadde tatt tak i ansiktshuden hans og strammet den over de allerede markerte kinnbena. Han går fortsatt på ski, men løper ikke like mye lenger. Men dersom den en gang forsagte og sjenerte gutten noen gang har hatt et gram valpefett, har det forduftet forlengst.

Samfunnsrefseren med fast spalte i Dagbladet kan ikke forstå at noen kan slutte at han er kvinnefiendtlig ut fra det han skriver.

- Det anser jeg i så fall som en bevisst vranglesning, av noen som har så mye å forsvare at de ikke greier å se hva jeg kritiserer.

- Og hva er det?

- En avsporet, dårlig feminisme, som ikke gagner kvinner. For eksempel når man per definisjon anser prostituerte, strippere og pornoskuespillere som ofre , uten noe valg i sin situasjon. Det anser jeg som en farlig vei å gå. For dersom du sier at kvinner ikke kan samtykke til noe som anses som skadelig og nedverdigende sex, hvordan kan du samtidig hevde at de kan si nei til uønsket sex?

De fleste menn sitter ikke på pub og skryter av hvordan de herser med damer. Overgrep er ikke akseptert og bejaet i mannskulturen. Menn som voldtar, blir avskydd.

Startet diskusjon — havnet i avisen

Slik lyder mannen som var med på å utløse hashtagen #jegharopplevd. I april satte Rolness spørsmålstegn ved et debattinnlegg førskolelærerstudenten Cathrin Svanevik Frøyen fikk på trykk i Aftenposten. Som et svar til Thomas Seltzer, som laget den famøse sketsjen med Kari Jaquesson til Trygdekontoret , fortalte hun om særs dårlige erfaringer med menn, som både hadde slått og voldtatt henne. «De fleste menn oppfører seg bra. Men det er helt vanlig at de ikke gjør det», mente hun.

Det siste godtok ikke Rolness. På sin åpne Facebook-side åpnet han for en diskusjon av innlegget, og spurte: «Bør vi ta inn over oss denne kvinnevirkeligheten? Eller bør vi heller lure på hvorfor landets største avis setter på trykk paranoide generaliseringer om menn som ville vært totalt uakseptable om de hadde handlet om noen annen menneskegruppe?»

Det fikk redaktørene i magasinet Fett, som ville vise at Frøyen ikke var alene om slike opplevelser, til å starte kampanjen #jegharopplevd, og samfunnsviter Heidi Helene Sveen til å hevde at tråden hans «oste av forakt». Krangelen havnet i Aftenposten.

- Jeg har aldri betvilt Frøyens triste erfaringer, bedyrer Rolness nå.

- Det jeg stilte spørsmål ved, var det trøstesløse bildet hun ga av forholdet mellom kjønnene, der det virket som kvinners lodd i livet er å være prisgitt menns skitne blikk, hånlige kommentarer, trakassering og voldtekt, presiserer han.

- Og jeg reagerte på at hun generaliserte ut fra egne opplevelser.

- Men viste ikke alle historiene om seksuell trakassering nettopp at dette er allment?

- Som kampanje var den isolert sett bra og viktig. Men ender noe opp i generaliseringer som ikke tåler jødetesten, bør det lyse en varsellampe. Det ville vært politisk umulig å lage en tilsvarende kampanje om innvand­rermenn, sier Rolness, som ikke synes menn skal føle kollektiv skyld for dette.

- De fleste menn sitter ikke på pub og skryter av hvordan de herser med damer. Overgrep er ikke akseptert og bejaet i mannskulturen. Menn som voldtar, blir avskydd. Å si at slik oppførsel skyldes mannskulturen, er på linje med å hevde at kvinnegruppa Ottar representerer kvinnekulturen.

Grove overfallsvoldtekter begås ikke av vanlige menn, mener Kjetil Rolness, men av kriminelle, ressurssvake, marginalisert og fattige menn, som selv har erfaring med vold og overgrep, og som også begår andre lovbrudd.

- Det er sterk overvekt av innvandrermenn blant disse gjerningsmennene. Det er et skrikende paradoks at feminister vil peke på ukultur blant norske menn, men ikke blant innvandrere, der mange har en mannskultur med tvilsomt kvinnesyn. Når vi for en gangs skyld trenger kulturforklaringen, bruker vi den ikke.

— Men nesten halvparten av voldtektene er festvoldtekter. Norske menn går jo på fest?

— Jo, men dette er gråsonevoldekter, og også her er bildet komplisert. I en politirapport fra 2011 om Voldtekt i den globale byen , snakket politiet om en ny seksualkultur, ikke om en mannskultur. Mange unge er ruset eller møkk fulle, og eksperimenterer med utagerende sex. Rapporten beskrev ikke brutale menn og uskyldsrene kvinner, men kvinner som var aktive og deltakende, men så følte seg lurt eller såret etterpå. Noen av dem anmeldte mannen. Dette nevnte ikke Aftenposten overhodet i sin enavhundre-kampanje. Mye registreres som voldtekt uten å være i nærheten av noe lovbrudd. Men dette er et vepsebol å gå inn i...

Temaet er mørkt, selv for en samfunnsrefser. Ikke lenge etter avbryter Rolness seg selv:

— Nå orker jeg ikke mer faenskap. Skal vi drikke vin?

Fyller Rockefeller hver jul som Jens Pikenes

Det skal vi. Riktignok er det mandag formiddag, likevel får jeg en klar fornemmelse av at det vil være feigt å takke nei. Og kanskje er Chablis det som skal til, for å få en mann som Kjetil Rolnesstil å bli mer personlig? Han vil gjerne ha kontroll med hva han sier og hvordan han fremstår. Det er ikke bare Jens Pikenes som er forfengelig.

Det var under en konsert i 2012 at Jens Pikenes ble utsatt for så alvorlig rumpetafsing at han fikk konsentrasjonsproblemer.
Ole Christian Eklund

— Han er en viktig ventil for meg, medgir Rolness.Ikke bare fyller han Rockefeller mange ganger hver jul; Pikenes har også tillatelse til å gjøre ting som ellers ville falt tungt til jorden - som å være skamløs, selvopptatt og overbevist om sin enorme dametekke.

- Hvilke #jegharopplevd-erfaringer har han med kvinner?

- Som Jens Pikenes ber jeg vel om å bli seksuelt trakassert. Jeg er blitt klådd på, dratt i og lagt i bakken, og en dame blottet puppene for meg på scenen. En gang, mens jeg sang en var og øm versjon av «Min første kjærlighet», ble jeg tafset så alvorlig i rumpa at jeg nesten ikke kom gjennom sangen. Det får være grenser for hvor mye valuta for pengene damer skal få.

Hjemme i Ullevål hageby har Kjetil Rolness to gutter med samboeren Karin Magdalena Erichsen. Hun er 15 år yngre enn ham og beskrives som en mild, svensk psykolog.

- Det stemmer at hun er svensk. Men mild?! utbryter Rolness.

— Kanskje mot klientene sine. Hjemme er hun mer som en hunntiger. Men hun har ikke klørne ute i forhold til det jeg skriver. Vi står ikke langt fra hverandre politisk.

Det er 15 år siden Kjetil møtte Karin - i bakgården på Palace Grill i Oslo.
Privat

Ifølge stileksperten, som leser interiørporno og har samlet på vintagedesign i en årrekke, hadde de hatt en større samlivsutfordring hvis Karin hadde hatt en sterk og annen smak enn ham. Da paret pusset opp, var det Kjetil som diskuterte med arkitekten, dealet med entreprenøren og inntok rollen som møbleringsansvarlig og fargekonsulent. Et ansvar han tok såpass alvorlig at han på et tidspunkt ville lage baderommet i flaskeform, inntil fornuften seiret.- Interiørmessig er jeg dama i forholdet. Det har jeg mandighet nok til å skrive under på, medgir Rolness.

De som kjenner ham, mener han også kan være ganske sårbar. En som er bedre til å kritisere andre enn til å få kritikk selv.

- Hva betyr det å være sårbar? spør Rolness, og vrir seg mens han svarer.

- Jeg liker å lage litt leven og synes det er viktig å si noe annet enn alle andre. Men jeg ønsker ikke å bli misforstått, eller satt i bås med dem som hater og hetser kvinner. Hvis det jeg har sagt blir forvrengt, kan jeg føle et ubehag. Men jeg har aldri ligget søvnløs etter noe som har stått om meg i avisen.

Skrev seg ut av akademia

Allerede da han jobbet med magistergraden sin på Blindern på 1980-tallet, kritiserte Rolness medienes virkelighetsfremstilling for å være vridd. Det var pretensiøst, tørt og teoretisk. Hva han skulle bruke utdanningen til, ante han ikke. Han bare leste. 10.000 sider var pensumkravet. Innholdet valgte han selv.

- Jeg kunne, hvis jeg ville, uten problemer vært professor i dag, slår han fast.

Men Kjetil var en av de første i sin familie til å ta høyere akademisk utdanning, og hadde en instinktiv skepsis til kulturelt hovmod og en snørrhoven, selvsagt form for dannelse. Det hendte han fikk lyst til å hyle på seminarer. Han var ikke faktafiendtlig. Men hvor var kjærligheten til det folkelige? Forståelsen for vanlige folks verdier? Ting kunne bli så totalt uten følelser! Uten saft og kjønn, syntes han. Og bare å skrive seg inn i en teoritradisjon? Det var forsiktig, feigt og konformt. Rolness, som er sønn av en kjøkkensjef og en lærer fra Nord-Norge, ville bak sannhetene.

Dessuten spilte han i festbandet på Sosiologisk institutt. Iført smoking gjorde de cover-versjoner av låter med ufortjent dårlig rykte, og gikk inn for å redde et sinnelag som hang i en tynn tråd i den akademiske tenkningen: sentimentaliteten. Ved siden av jobbet Rolness som musikkjournalist i Nye takter. Der lærte han å skrive poengtert, snappy og lett.

Fantes det noen måte å forene alt dette på? Skrivingen, interessen for populærkultur og ønsket om å snu opp-ned på alt? Det gjorde det. Da han begynte å interessere seg for begrepene kitsch. Og camp.

Slik så det Rolness’ke kjøkken på St. Hanshaugen ut for elleve år siden.
Dons, Signe

Interessen ble til to artikler i Samtiden. Så ble den til bok. Endelig kunne Kjetil Rolness trekke tråder mellom mange av sine helter: Oscar Wilde, Mae West, Susan Sontag, Andy Warhol og David Bowie. I tre år skrev han, før debutboken Vulgær og vidunderlig kom ut i 1992. Den ble en stor suksess, og dannet grunnlaget for magistergraden også. Men Kjetil Rolness var i ferd med å stake ut en ny vei, utenfor akademia. Som frilanser, entertainer, foredragsholder, spaltist og forfatter. Med et enkeltmannsforetak som hadde én million i omsetning i fjor.

- I etterkant er det ikke vanskelig å se at det å bli talsmann for den dårlige smaken var min måte å markere meg på, sier Rolness.

- En klassereisende som meg kunne ikke slå den akademiske eliten i deres eget spill. Jeg valgte heller å være den vulgære nordlendingen som hevet seg under den gode smak.

Noen har interesse av å skape et bilde av at kvinner er undertrykt. Hva skjer når NHO-lederen sier glasstaket for kvinner ikke lenger finnes? Feministene blir sure, på autopilot.

Mener han er forankret til venstre politisk

20 år senere er det lett å få inntrykk av at Kjetil Rolness befinner seg langt ute på høyresiden. Selv bedyrer han at hans politiske røtter ble plantet på venstresiden. Men noe har endret seg de siste årene. Ifølge sosiologen er det venstresiden som har sviktet ham, ikke han som har sviktet den. Det er på samme måte med feminismen.

— Kvinner skal selvsagt ha de samme rettighetene som menn. Historisk har feminismen gjort en god jobb med å gjøre kvinner til fullverdige borgere. Jeg er for alle ordningene som ligger bak. Og i andre deler av verden, med regimer som behandler kvinner som kveg og det som verre er, har feminismen fremdeles en viktig jobb å gjøre. Men trenger vi feminisme i Norge i dag? Det er jeg ikke lenger så sikker på, sier Rolness.

Han mener dagens feminister håndplukker fakta og misbruker statistikk for å bygge opp under sitt verdensbilde, men ifølge sosiologen er dette faktafeil: At menns vold dreper flere kvinner hvert år enn sykdom og ulykker til sammen. At kvinner bare eier én prosent av jordens landressurser. Og at kvinner i snitt tjener 85 prosent av det menn gjør.

— Det siste handler i stor grad om at kvinner velger seg til offentlig sektor, mens menn jobber i næringslivet. Men feminister ønsker å få bekreftet teorien om patriarkatet; en kjønnsmaktordning der menn har overtaket, mener Rolness.

Han synes det er usedvanlig slapp og dvask tenkning å sette likhetstegn mellom kjønnsubalanse og kjønnsdiskriminering.

- At vi har så få kvinnelige toppledere, kan handle om at kvinner blir diskriminert i arbeidslivet. Men det kan også komme av at kvinner ønsker noe annet enn menn og prioriterer annerledes. At de ikke blir toppledere fordi de er kvinner, går ikke an å lese ut av tallene. Det må påvises.

- Mener du at feminister lyver bevisst?

- Nei. Men noen har interesse av å skape et bilde av at kvinner er undertrykt. Hva skjer når NHO-lederen sier glasstaket for kvinner ikke lenger finnes? Feministene blir sure, på autopilot. Gladnyheter oppfattes som noe negativt. Det er absurd.

Kjetil Rolness sto i fare for å bli en tørrpinn på et forskningsinstitutt. Men da boken Vulgær og vidunderlig ble en suksess, la han den tanken på hylla. Her er han tilbake hos Aschehoug.

— Feminister skummer fløten

Vi møttes klokken tolv. Nå er den fire. For Rolness' del kunne det gjerne vært kvelden.

— Da kunne vi drukket mer vin, konstaterer han, men virker på ingen måte rørete da han like etter hevder at dagens feministbriller tåkelegger mer enn de gir klart syn.

- Mainstream feminisme handler i stor grad om å overdrive hvor ille det er å være kvinne, og å underdrive menns problemer. Alt handler om kvinner, som til enhver tid rammes, hindres og presses . Det lager et forvrengt bilde av kjønnenes stilling i det moderne Norge, mener Rolness.

Selv kunne han lett laget en liste som viste hvor ille det var å være mann, dersom han hadde vært leder i Maskulinistpartiet.

- Menn lever kortere, begår flere selvmord, faller oftere ut av skolen, taper de fleste barnefordelingssaker, opplever mye elendighet i fengsel og er de som dør av yrkesskader og ulykker på jobben. Men det bryr ikke feministene seg om. De skummer fløten og vil ha flere rettigheter, men ikke flere plikter.

- Men hvorfor skal feminister også ta seg av mannskampen? Kan ikke menn kjempe den selv?

- Jo. Men da skal de være ærlige nok til å kalle det de driver med for kvinnekamp. Ikke likestilling.

Les også: