GettyImages-486049113_doc6mg3750jkop7io5z2hh.jpg

Da Scott Stossel (46) giftet seg, skalv han så mye at han måtte lene seg på bruden for ikke å kollapse foran alteret. Da datteren Maren ble født, var han så nær et sammenbrudd at sykepleierne et øyeblikk måtte vende oppmerksomheten vekk fra konas rier for å hjelpe ham.Scott Stossel, sjefredaktøren i aktualitetsmagasinet The Atlantic, gikk glipp av sitt første kyss fordi han var redd for å kaste opp på jenta han likte. Han har brutt sammen på jobbintervjuer, trukket seg midt i forelesninger og fått panikkanfall mens han har gått nedover gaten. Han er redd for høyder, trange plasser og bakterier. Å fly er noe av det verste han vet. Han har en irrasjonell frykt for ost. Og han er så redd for å kaste opp at det er noe han ikke har gjort siden 1977.

Scott Stossel har angst.

Han har hatt det siden han var to år gammel. Terapi begynte han med da han var ti. Han har tatt det som finnes av medisiner i forsøk på å gjøre noe med problemet. Han har prøvd akupunktur, yoga, massasjeterapi og hypnose.

Ingenting har hjulpet.

Ikke før han begynte å skrive om det.

— Jeg leste det jeg kom over av informasjon i et forsøk på å forstå mer av hva som var galt med meg. Og så begynte jeg å skrive bok i 2005. Det tok sin tid å gjennomføre det, sier Stossel mens et skrått smil farer over ansiktet hans.

Han sitter avslappet i en stol på et kontor som bærer preg av at det er en kreativ sjel som har sin arbeidsplass her. Alle ledige flater er dekket av papirer, aviser og magasiner. Den ene veggen domineres av bokhyller som ser ut til å lide under vekten av all litteraturen som er stablet og stappet der det måtte finnes en ledig plass. Små papirlapper, festet med tegnestifter, sørger for at oppslagstavlen nærmest minner om et kunstverk der den henger bak skrivebordet.

Krydrer med egne historier

Det er lite ved Scott Stossel som avslører vulkanen av usikkerhet, frykt og irrasjonelle ideer som til enhver tid bobler under overflaten. Han har lært seg å leve med angsten og fungere normalt i samfunnet. Da boken hans, Min angst , ble utgitt i USA i fjor, ble han overøst med støtteerklæringer fra kolleger som hadde dårlig samvittighet fordi de aldri hadde skjønt at noe var galt.

Boken er overraskende morsom, stort sett på Stossels bekostning.

Angsten hans har gitt opphav til en parade av pinlige episoder, som da kona og barna hans beundret Trevi-fontenen i Roma mens han selv tilbrakte ettermiddagen på toalettet ved en nærliggende iskremrestaurant fordi nervøsiteten hadde gitt ham en ekstra urolig mage den dagen.

— Egentlig hadde jeg ikke tenkt å inkludere meg selv så mye i boken. Men forlagsredaktøren min oppfordret meg til å dele mer og mer. Og til slutt ble det ganske mye, sier Stossel.

Men anekdotene er bare et krydder. Min angst er i hovedsak Stossels gjennomgang av hva han har lært om fenomenet han selv lider av.

— Det ligger mye trøst i det jeg har lest om angst, spesielt at så mange berømte mennesker opp gjennom historien har hatt relativt store angstlidelser. Ikke det at jeg sammenligner meg med noen av dem, men det hjelper å vite at Darwin, for eksempel, hadde så sterk angst at han til tider ikke kunne forlate huset sitt, sier Stossel.

«Jeg gik bortover veien med to venner, solen gik ned. Jeg følte som et pust av vemod. Himmelen ble plutselig blodig rød. Jeg stanset, lænede meg til gjerdet, mat til døden, så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by. Mine venner gik videre, jeg sto der skjælvende av angst og følte et stort, uendelig skrik gjennom naturen.»

Sin lammende angst illustrerte han senere i et av verdens mest berømte bilder.

Det er nok lite skuespilleren Hugh Grant, den asketiske revolusjonisten Gandhi, forfatteren av den amerikanske uavhengighetserklæringen, Thomas Jefferson, og den romerske filosofen Cicero har til felles. Men angsten, den deler de.

Angsten har ridd oss til alle tider

— Angst er en del av menneskets natur. Folk har skrevet om det i 2500 år, men det er ingen tvil om at det er noe som har fulgt oss siden vi bodde i huler. Noen er mer tilbøyelige til å utvikle angst enn andre. Det er også noe som gir meg trøst, sier Stossel.

- Er valgfriheten i vårt moderne samfunn noe som øker risikoen for å utvikle angst?

— Jeg tror det ligger noe i det. Kierkegaard snakket om «frihetens svimmelhet» som årsak til at mennesker utvikler angst. Samfunnet vårt i dag endres så raskt, vi må forholde oss til så mange valgmuligheter, fra hva vi skal studere til hvilken av de 57 frokostblandingene vi skal kjøpe. Søken etter lykke kan også føre til mye stress. Jeg tror man blir mer tilfreds av å leve etter en moralsk kodeks enn ved alltid å forsøke å maksimere lykken, sier Stossel.

Scott Stossel er sjefredaktør for det anerkjente magasinet The Atlantic. Vi traff ham på kontoret i Washington, DC.
Kristoffer Rønneberg

Gener eller miljø? Født sånn eller blitt sånn? Det er et gjennomgangstema i Min angst . Stossel diskuterer frem og tilbake i boken. Og lander delvis på en konklusjon om at noe av angsten hans ligger skrevet inn i genene han har arvet.

— Det er selvsagt ikke svart-hvitt. Jeg sier ikke at du kun utgjør summen av genene dine, og at det ikke finnes noe som heter fri vilje eller karakter. Du kan ha eneggede tvillinger der kun den ene av barna utvikler angst. Men samtidig oppdager forskerne stadig mer som indikerer at angst og depresjon har et visst fysiologisk grunnlag, sier han.

Og dette gjør det lettere å bli kvitt stigmaet som ofte er forbundet med psykiske lidelser, mener han.

— Helt klart. Det er mye lettere å være åpen om dette nå enn det var for en generasjon siden. Mange innser at angst eller depresjon ikke er noe å skamme seg over, akkurat som man ikke har noen grunn til å skamme seg over å få diabetes eller parkinson, sier han.

Familielidelse

Åpenheten har Stossel utvidet til også å gjelde sin nærmeste familie. Morens angst beskrives i detalj i boken. Farens alkoholmisbruk og psykiske problemer får også plass mellom permene.

— Moren min har hatt en todelt reaksjon på boken. På den ene siden er hun glad for å ha en sønn som har skrevet en bestselger. På den andre siden håper hun at ingen leser den, humrer 46-åringen.

I boken beskriver Stossel også hvordan datteren Maren (12) tidlig begynte å vise tegn til å ha arvet farens angstfylte bagasje.

— Kona mi var skeptisk til å begynne med. Men etter hvert som barnas angst er blitt sterkere, er hun blitt stadig mer opptatt av å dele. Hun ser hvordan stigma, hvordan det å feie ting under teppet, forhindrer mange fra å søke hjelp. Og vi vet at sannsynligheten for å lykkes øker jo tidligere man får behandling, sier Stossel.

Og legger til:

— Så får jeg håpe at barna ikke blir hjemsøkt av det jeg har skrevet om dem.

Scott Stossel er ikke kvitt angsten ennå. Det bekymrer ham. Han leser om folk som klarer å håndtere angsten frem til 50-årene før de mister kontrollen. Det bekymrer ham også. Men samtidig føler han seg ofte bedre enn før. I stor grad på grunn av boken, som ga ham både kunnskap og en følelse av mestring.

— Er jeg kurert? Nei. Har jeg perioder der angs­ten er like ille som tidligere? Ja, av og til, men ikke så ofte som før. Hver gang jeg får et kraftig anfall, føles det som en enorm nedtur, fordi det er så umyndiggjørende å bli redusert til et skjelvende, ristende, inkontinent vrak. Men ja, jeg har det bedre. Ikke minst fordi så mange har fortalt meg at boken min har hjulpet dem, sier Stossel.