Opp en snirklete landevei, forbi små stengårder og brekende sauer, på et jorde midt i frodige Derbyshire, står møbeldesigner Gavin Munro og klør seg i hodet med en hagesaks. Omgitt av rad på rad med smått surrealistiske buskevekster jobber han med sitt kunstverk, fra morgen til kveld, året rundt.

— Turgåere som passerer tror gjerne det er dop vi dyrker, skyter kona Alice inn.

Det ser unektelig noe absurd ut. På dette skrånende jordet gror drøyt 400 møbler, 150 av dem skal bli stoler. Resten skal bli lysekroner, speil, stuebord. Uten så mye som en skrue. Møblene vokser rett inn i sin form.

— Dette slo meg som en utrolig vakker idé, sier Gavin.

— Men også noe veldig praktisk.

Skjønt det ser hverken veldig vakkert eller praktisk ut, for øyeblikket. For en utenforstående ser det mer ut som hagen til en gal professor, ikke et kunstverk. Rotete buskevekster kveiler seg rundt knallblå, spesiallagede plastformer.

- Hva ser du?

— At dette er noe veldig estetisk, og veldig effektivt. Vil dere se stolen ?

Lynraskt henter han frem en slank trestol, uten en eneste skrue eller skjøt. Dette er selve Stolen, med stor s. Prototypen.

— Dette er «the one». Den ene som beviser at dette faktisk fungerer.

fullygrown_076-3Q0zPF2we8.jpg
Mark Cocksedge

Ny produksjon

Etter flere år som designer i San Francisco-området, vendte Munro for ni år siden tilbake til hjemtraktene i Derbyshire, helt i foten av det spektakulære Peak-distriktet i hjertet av England. Tingene hans står fortsatt i California. Fra han plantet sitt første tre har det vært uaktuelt å gå tilbake til en vanlig designerjobb.

Som barn lærte Gavin tålmodighetens kunst.
PRIVAT

Han ble besatt av en idé om å gro møbler fra scratch, en idé han innså at hadde vokst i ham helt siden barndommen. Som guttunge måtte Munro gjennomgå en operasjon for å rette ut ryggraden, og tilbrakte en lang periode spent fast i en medisinsk ramme som skulle sørge for at kroppen vokste riktig.

Tålmodig måtte han holde seg helt i ro, mens hans egen kropp vokste til, ikke helt ulikt møblene på jordet i dag. Samtidig ble han dypt fascinert av sin mors bonsaitre, som vokste til det han synes lignet en trone.

— Jeg har helt siden jeg studerte på kunsthøyskolen vært veldig fascinert av hvordan vi går fra natur til objekter, og for meg mister vi noe av sjelen når vi masseproduserer alle objektene vi omgir oss med. Dette er som en krysning av masseproduksjon og det helt unike.

Som gjødsel i Munros møbeljorde ligger en god dose idealisme. Kona beskriver Munro som en designer med et hippiehjerte.

— Det startet kanskje som en reaksjon på moderne møbelproduksjon, men det fungerer ikke i lengden, sier han.

— Men vi er nødt til å se kritisk på måten vi produserer alle tingene våre. Dette kan realistisk bli en måte å lage objekter på en mer skånsom måte for naturen.

Å lage møbler på den konvensjonelle måten er i Munros øyne både ineffektivt, tregt og et eneste stort sløseri. Først må et tre vokse i 50–60 år, kappes ned og selges som plank, sendes halve kloden rundt og kappes til individuelle møbelbiter.

Dette, derimot, er den mest åpenbare og effektive måten å lage møbler på. Ingen restbiter går til spille, all energi går rett i møbelet. Det krever bare en plan.

Langsom printing

Den store helten er den prisbelønte britiske treskulptøren David Nash (f. 1947). Nash revolusjonerte på 70- og 80-tallet kunstformen treforming, eller biotektur, og har siden skapt levende skulpturer. Blant dem er tresirkelen Ash Dome (1977), bestående av 22 asketrær, som fortsatt gror i en skogsåpning i Wales.

Denne måten å gro helhetlige verk er også blitt Munros kongstanke.

— Jeg er inspirert av 3D-printing. Dette er som printing i veldig sakte film, med fotosyntesen som batteri. Og helsikes mye flikking underveis, flirer han.

Som designer er han fullstendig opphengt i naturens iboende geometri. Når vi andre ser et skogholt, ser han et tre som ligner en seng, en tykk gren som ber om å bli brukt som krakk.

Han begynte så smått å eksperimentere i 2008, og for fire år siden plantet han den første avlingen på jordet han fikk låne på svigermorens gård. Og hvert år siden er nye møbelfrø sådd.

— Du prøver x, også må du vente i fem år før du ser om det fungerte eller ikke. Året etter prøver du y. Sånn holder jeg på, sier han og legger fra seg utstyret for å hive i seg dagens lunsj i skuret de har bygget på jordet.

— Trærne vokser ikke noe fortere selv om man skriker til dem, sier Munro, og skuer utover den lille skråningen.

— Jeg har prøvd.

Kan bli sprø

Mild overbevisning er begrepet Munro repeterer for seg selv, dag inn og dag ut, mens han former, klipper og geleider treet inn i den ønskede formen.

— Det er langt fra alt jeg slipper unna med, og treet glir klar beskjed om jeg har gått for langt. Da dør hele grenen, forteller han.

Han er nemlig ikke enig i at formingen han utsetter trærne for på noe vis er unaturlig eller lite skånsomt for plantene.

— Du kan ikke tvinge et tre til å gjøre noe det ikke selv vil. Prøver du å drive dette som en fabrikk vil du bli helt sprø. Trær oppfører seg ikke uniformt og systematisk. Men som et kunstprosjekt er det helt fantastisk.

Naturen byr på stadig overraskelser. Trær som plutselig tørker inn, grener som ikke oppfører seg, insekter som trenger seg på.

— Det er først nå jeg begynner å få greie på dette, å skjønne meg på det botaniske. Hva vet jeg om jordsmonn og balansering av trevekster, jeg er jo bare en designer?

Forretningsidé

En kunststudent fra Tobago og en av Munros kunstnerkollegaer fra tiden på kunsthøyskolen hjelper til i de travle sommermånedene. Trærne krever sitt.

Prosjektet går rundt takket være midler fra en investor som har spyttet inn en god del startkapital. I tillegg lever Munro av forskuddet på stolene. Samtlige er allerede solgt til eiere rundt om i verden som har bladd opp 30.000 kroner hver i forskudd.

— Folk tenner på ideen. Nå kommer forespørslene fra kunsthandlere i New York, en samler i Hongkong og sist uke fikk vi en bestilling på 1000 stoler fra Frankrike. Men vi er ikke sikre på om de bare tuller med oss, sier Alice, som tar seg av mye av papirarbeidet.

De første stolene er forhåpentligvis klar til høsting neste år. De er seljetrær, og har den fordelen at de vokser raskt. Men de er i svakeste laget, og beveger seg mye. De nyeste avlingene er derfor i eik, hassel og andre tresorter.

Drømmestolen

Når Munro etter hvert har fått fininnstilt produksjonen er målet å produsere stoler i større skala. Oppskriften på det vellykkede møbeljordet ønsker de å dele fritt med verden, slik at andre kan dra nytte av metoden.

Foreløpig har de bare en eneste stol som bevis for at dette jordet skal bli til noe som helst nyttig og vakkert.

- Hvorfor laget du bare én prototyp?

— Å, jeg laget hundrevis. Det var bare denne som fungerte, ler han.

Denne ene stolen, som Munro har gitt navnet «the nearly there chair», er det fysiske beviset og motivasjonsmessige alteret. Prototypen ser ikke helt ut slik Munro planlegger at de ferdige stolene skal se ut. Men den fungerer.

- Har du mareritt om å miste den stolen?

— Nei. Men innimellom fantaserer jeg om å ødelegge den.

Drømmen om å gro en stol har brent seg fast, forteller Munro. Det er blitt en besettelse og en lakmustest for en helt ny møbelorden.

— Skulle jeg bare lage morsomt formede trær kunne jeg funnet på noe annet her i livet, sier Munro.

— Men kan du lage en stol, ja, da kan du lage alt.