— Hvordan ble du antisuper?

— Det begynte da jeg fikk barn. Jeg hadde en forestilling om at jeg ville bli en skikkelig bra mamma, men fikk sjokk i møtet med alle krav og teorier om hvordan man skal være som foreldre. Du kan jo ta en mastergrad i det! Jeg opplevde det som en dyrkelse av ungene som små avguder, der vi foreldre skal gjøre alt etter boken. Jeg fikk en vond smak i munnen av det, og følte meg helt ubrukelig i møtet med krav om amming, oppdragelsesteorier, hjemmebakt speltbrød og pedagogiske leker.

- Så da begynte du å blogge?

— Ja, det var en slags motreaksjon, der jeg blottstilte meg som den mislykkede mammaen jeg følte meg som. Responsen var overveldende. Det fantes massevis av andre mammaer der ute som slet med å passe inn i den perfekte boksen. Å kunne dele svakhet og le av tabber og mislykkethetsfølelse var en befrielse for mange, tror jeg.

- Jeg regner med at barna dine får både mat og klær og blir kjørt til fritidsaktiviteter. Hvor antisuper er du egentlig?

— Ja. Vi snakker ikke om omsorgssvikt, men om å gi litt blaffen i ting jeg mener ikke er så viktige. Det er ikke alltid ungene får varm middag. Det er ikke uvanlig med brødskiver på menyen. Og som sagt, så baker jeg ikke. Aldri. Det er ikke min greie. Frokost er ikke noe jeg bruker energi på, barna får fikse seg en brødskive selv. Synge og lese på sengen gjør jeg heller ikke. Det er noe med settingen - det blir veldig kunstig og rart for meg. Men gutta får alltid en god klem og noen gode ord. Det får holde.

- Leker du med barna dine?

— Jeg er generelt ganske flink til å si «jeg gidder ikke», og jeg leker ikke med barna mine hvis jeg ikke synes det er gøy selv. Å sitte i et tre og leke at jeg er en gjøk, og late som jeg synes det er gøy, klarer jeg ikke. Jeg vil være genuin i det jeg gjør med barna.

- Du snakker mye om viktigheten av å være seg selv - å være helt ekte. Hva vil det si?

— For meg handler det om å være helt åpen - om styrker og svakheter. Ekteskapet mitt er for eksempel både helt fantastisk og noen ganger mindre bra, og jeg både elsker barna mine over alt på jord og ønsker dem av og til dit pepper’n gror. Sånn er det for de fleste av oss. Hvorfor late som om alt er supert hele tiden? Å være åpen og ærlig får som regel and­re til å være åpne og ærlige.

- I visse situasjoner er det kanskje bedre å holde igjen og ikke være for brutalt ærlig?

— Jo da, jeg ser det. Du risikerer jo å trampe i salaten. Det har jeg gjort noen ganger. Men jeg liker å være litt rebelsk og gjøre opprør. Jeg synes det er veldig kjedelig å være ordentlig. Etter at jeg ble voksen og fikk barn, er behovet for å være rebell blitt enda større. Men ved å være deg selv risikerer du jo at noen ikke liker deg. Men målet er vel ikke å bli likt av alle?

- For ett år siden tok du med deg mann og tre barn og flyttet til Panama. Hvorfor gjorde dere det?

— Jeg liker å utfordre meg selv til å bevege meg ut av komfortsonen. Så vi leide ut huset hjemme i Drammen og reiste. At det ble Panama, var helt tilfeldig. Vi visste ingenting om Panama - ikke kunne jeg spansk, og ikke kjente vi noen der. Jeg husker vi satt på flyet og jeg kikket på de tre sovende guttene. Herregud, hva er det vi driver med? tenkte jeg.

- Hvordan var klimaet for en anti-super mamma i Panama?

— Helt annerledes enn i Norge! Amming er de helt avslappet til; gidder du ikke eller kan du ikke, så kjøp morsmelkerstatning. Stiller du med ferdigkjøpt kake i barnas bursdag, er det helt ok. At jeg ikke lager fro­kost til ungene mine, er det heller ingen som reagerer på.

- Norge er blant landene i verden med strengest sosiale normer, viser undersøkelser. Hva gjør det med oss, tror du?

— Vi blir stresset, og mer opptatt av andres behov og krav enn hva som er viktig og riktig for oss selv. Klippe gresset, dra på kjæresteferie, stille som klassekontakt, lage sunne matpakker. Det er lett å bli sett rart på hvis du ikke gjør det som forventes av deg.

- Hvordan har det påvirket ditt liv?

↑Ærlig talt. Kristine Storli Henningsen leker ikke med barna hvis hun ikke synes det er gøy selv. - Å sitte i et tre og leke at jeg er en gjøk, og late som jeg synes det er gøy, klarer jeg ikke, sier hun.
Tom A. Kolstad

— Jeg husker da eldstemann begynte på skolen: Jeg ble helt sjokkert over alle instrukser og skriv, møter og foreldresamlinger det var forventet at vi fulgte opp og stilte på. Det er jo helt sykt! Da andremann begynte på skolen, valgte jeg bort halvparten av møtene. Det er jo helt bortkastet å sitte og terpe på det samme som vi har hørt før og ha disse superdemokratiske møtene der alle skal bli hørt, selv om de egentlig ikke har noe viktig å si. Dette er sikkert å banne i kjerka, men sånn er jeg enten det er jobb eller privat; jeg kaster ikke bort tiden på meningsløse møter. Jeg prioriterer de viktigste, og resten får det være med. - Du har også fortalt om sønnen din, som ikke var blant de populære barna i barnehagen og hadde en del utfordringer der. Dere var i møter og forsøkte å finne ut hvordan han kunne bli mer som de andre. Du følte du hadde feilet?

— Ja. Jeg tenkte det var noe jeg hadde gjort feil, og at det var min jobb å få ham til å endre seg. En dag kom han hjem og fortalte at han var den svakeste av guttene i barnehagen. Min første reaksjon var å si «for noe tull, du er jo kjempesterk», bryte håndbak og la ham vinne eller si at vi får trene litt, så blir du nok sterk. Men så innså jeg at det ville være det samme som å si at det er galt å være svak. Vi snakket sammen, og jeg sa at «du er kanskje den svakeste, men hva så?». Da smilte han og sa «noen må jo være svakest også». Det var en aha-opplevelse som gjorde at han følte han var bra nok, og jeg innså at han måtte få være akkurat den han var.

- Du har gjort mye rart i livet, blant annet har du jobbet i begravelsesbyrå?

— Ja. Og det er noe av det mest lærerike jeg har gjort. Å være så tett på døden gjør noe med deg. Når du ser den lille haugen med aske som er igjen av et menneske, blir det tydelig hvor begrenset vår tid på Jorden er. Vi har bare «her og nå». Alt annet er en illusjon.

- Du har startet en Facebook-side som heter «Uperfekt og stolt», som en motvekt til alle glansbildene av folks liv. Sosiale medier er en arena der vi får det supre og perfekte rett i fjeset?

— Ja. Men jeg vil ikke si at det er galt at folk fronter solnedganger og feriereiser og fasadeversjonen av livet sitt. Men vi må bare være bevisste på nettopp det - at det ikke er hele sannheten, bare en flik av livet. Jeg har også lagt ut bursdagsbilde av «verdens beste mann». Men det hender jo jeg ikke synes han er verdens beste også - og det går selvsagt begge veier.

- Hvordan møte hverdagen etter ferien med en anti-super holdning?

— Alle ønsker vi vel å bevare de lave skuldrene og feriefølelsen. Men det er ikke lett. Tenk igjennom hva som er viktig, og hva som skaper unødvendig stress. Må barna gå på fem fritidsaktiviteter? Må du ta den kaffen med en gammel kollega du egentlig ikke har noe felles med? Kjøp ferdigkake til klassetreffet. Ikke tro at livet skal være bare harmoni og lykke. Det blir garantert stress og konflikter også. Og det er helt greit - livet er begge deler.

- Og snart flytter dere til Malaga?

— Ja. Det blir spennende.

- Gleder barna seg?

— Nei. Men de kommer til å venne seg til det.

Antisupermamma Henningsen er ikke alene om å opponere mot perfekt-tyranniet. Bli med til et kaotisk hjem:

Henger du over barna titt og stadig? Da bør du lese denne:

Møter med det norske familielivet kan by på overraskelser. Les saken der en amerikanske mor, bosatt i Oslo, fortalte om sitt møte med norsk familieliv: