Sanne Kvitnes sitter ved et lavt 80-tallsbord med blond parykk og beige blazer. Hun hører orkesteret begynne å spille ouverturen til Chess og ser at lyset treffer ensemblet hun en gang var en del av. De er kledd i grått og vaier langsomt etter musikken. Selv er hun ennå i mørket. Hun hører kremtene, vridningene og småhviskingen fra 1400 mennesker. Snart er lyskasteren på henne: Den totalt ukjente understudyen for Karoline Krüger.

– Jeg føler energien fra publikum. Og så hører jeg den dramatiske musikken ..., sier hun.

– Og da er du ikke nervøs lenger?

– Nei, da er vi plutselig i gang.

Dette er historien om Sanne Kvitnes’ vei fra lokalkjendis i Halden til hovedrollen i Chess på Folketeateret – og frem til nå: uten inntekt på en balkong på Grünerløkka i Oslo med Macen i fanget og en Mummikopp i hånden.

Det er koronapandemi, og hele Norge holder seg enten hjemme eller på god avstand fra andre. Det gjelder også musikalartist Sanne Kvitnes, som må sitte hjemme når Folketeateret har stengt.
Martin Slottemo Lyngstad

Den perfekte Maria

Hvis livet hennes hadde vært en musikal fra 70-tallets Broadway, ville første nummer vært i dansesalen på Folketeateret under audition for Sound of Music våren 2019. Karianne Jæger og Atle Halstensen, som produserer musikalen, har sett Sanne Kvitnes på Soot-spelet i Ørje. «Hun kan kanskje spille Maria von Trapp», sier de til regissøren og inviterer Kvitnes til en privat audition. 23-åringen kommer inn i dansesalen – og begynner å synge.

Regissør Lars Jacobsen blir solgt med én gang. «Hun har en måte å formidle på», tenker han. «Det er så lite gester, så lite teatralt. Det er så ekte.»

«Dette er Maria von Trapp!» Eller rettere sagt: Dette er Maria von Trapp hvis hun faller ned en trapp. Den kjente skuespilleren Lena Kristin Ellingsen er lansert som Maria for lenge siden. Så lenge Ellingsen møter på jobb, skal Kvitnes holde seg i bakgrunnen som tjenestepike.

Innen året er omme har Kvitnes lært seg tre hovedroller: Maria von Trapp i Sound of Music, Florence i Chess og Svetlana i Chess. Hun har fått en av musikalbransjens mest myteomspunne oppgaver: understudy. Den siste tiden før Folketeateret stengte på grunn av koronaviruset, alternerte de to forestillingene der.

Reservemenneskene

Musikalhistorien er full av understudies. Den mest kjente av dem er karakteren Christine fra The Phantom of the Opera. Musikalen handler om operaen i Paris, der et spøkelse herjer i kulissene. Operafantomet legger sin elsk på Christine og stjeler stemmen fra hovedrolleinnehaveren slik at han skal få høre sin egentlige favoritt.

Da Folketeateret satt opp The Phantom of the Opera i 2018, gikk det troll i ord. Kort tid etter premieren måtte 23 år gamle Astrid Giske ta over hovedrollen for svenske Mira Ormala. Men rett før aller siste forestilling, etter mange titalls stående applauser, mistet Giske stemmen. Stykkets handling var blitt virkelig, hun trengte en understudy.

30 år tidligere fikk 18 år gamle Merethe Trøan sitt gjennombrudd da hun måtte steppe inn for Sissel Kyrkjebø som Maria von Trapp i Sound of Music. «A star is born», skal Egil Monn-Iversen ha utbrutt.

– Det er en utakknemlig oppgave å være understudy. Man får sjelden oppmerksomhet og må gjøre arbeidet helt alene, sier regissør Lars Jacobsen.

På West End har de egne teaterpriser for understudies, og disse kan fort ende opp som stjerner i neste sesong. I Norge er det sjelden understudies på annet enn musikaler.

Kanskje er det derfor det hender at teatersjefen tar jobben: Da Ellen Horn ledet Riksteatret, hoppet hun inn i dukketeaterforestillingen Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans for å slippe å avlyse. I 2012 steppet teatersjef Erik Ulfsby inn som Akela i Jungelboken på Det Norske Teatret slik at den egentlige ulven kunne rekke konas fødsel.

Den stille tiden under koronautbruddet bruker Sanne Kvitnes til å skrive på en fantasyroman. Hun håper den snart er klar til å sendes til et forlag.
Martin Slottemo Lyngstad

En ildkule i magen

Sanne Kvitnes skjønte at det ville kreve hardt arbeid å lære seg tre store roller i løpet av et knapt år uten å få øve på scenen. På hver eneste prøvedag satt hun i salen og noterte alt regissøren sa til skuespilleren. Hun skrev hvor Maria skulle bevege seg, hva Florence skal si til hvilken tid, og hvor høyt opp Svetlana skal gå på ordet babusjka i låten «Han er en mann, han er et barn».

– Er det ikke vanskelig å huske hva du skal gjøre når du ikke prøver det selv?

– Jo, men jeg ser veldig i bilder og husker teksten ut fra hvor jeg skal stå på scenen. Og hvis du først må hoppe inn, er du tvunget til å reagere på alt som om det er første gang. Du spiller på liv og død.

Det er lørdag 8. februar 2020 og fem dager til premieren på Chess. Om under ett døgn skal publikum komme på første prøveforestilling.

Sanne Kvitnes sitter i salen med notatblokken da regissøren sier at hun skal komme på scenen. Karoline Krüger har vondt i hoften, så Kvitnes skal markere bevegelsene mens Krüger synger.

– Det ble litt som dubbing, vi lo masse av det.

Men smertene til Krüger fortsetter, og rett før første prøveforestilling får Sanne Kvitnes beskjeden: Hun må spille med publikum i salen. Hittil har hun bare sunget foran speilet hjemme. Jernteppet går opp. Sanne sitter i mørket. Hører orkesteret spille og kjenner en voldsom følelse i kroppen.

– Det er som en ildkule i magen samtidig som at jeg er helt rolig. Det går så fort inni meg at alt plutselig blir stille. Og det føles godt.

Sanne Kvitnes i rollen som Florence, kona til den amerikanske sjakkmesteren. Hun blir kjæreste med konkurrenten.
Fredrik Arff/Scenekvelder

En skade og en sjanse

Lyskasteren finner henne. Hun husker alt fra notatblokken. Ut til høyre, opp trappen, forbi dreiescenen, tenne en sigarett der, sukke over et magasin her.

Selv om jeg hadde sunget alt hjemme, er det annerledes å synge og gå samtidig. I en av låtene er det mye opp og ned trapper, og da må du vite hvor mye du orker. Hvis du blir sliten, kan sangen bli falsk. Men dette er vanskelig å beregne når du ikke har øvd.

Tidlig på formiddagen 13. februar ringer telefonen: Hun må spille på premieren samme kveld. Kvitnes hadde allerede pakket sekken med litteratur, halspastiller og ullsokker og var på vei nedover Torggata mot Folketeateret. «Dette blir faktisk en slags debut», tenker hun. Og så: «Dette er et ansvar.» Og så dette: «Det er kaos, og jeg elsker det.»

Folketeateret er fortsatt tomt da hun låser seg inn. Det er ni timer til premiere. Hun har scenen helt for seg selv.

Sanne Kvitnes føler en stolthet over at også teaterbransjen tar sitt ansvar og holder stengt under koronapandemien.
Martin Slottemo Lyngstad

Kvitnes og Klatremus

Da Sanne Kvitnes tok på seg den blonde parykken til Florence første gang, var hun et ubeskrevet blad i hovedstaden. Hjemme i Halden var hun superkjendis.

De siste ti årene har Halden Arbeiderblad skrevet 203 artikler om henne. Allerede som 14-åring kalte de henne «en etablert skikkelse i Haldens kulturliv» og beskrev hvordan hun holdt konserter sammen med sin far, visesangeren Henning Kvitnes.

– Vi opptrådte mer sammen før. Nå lytter vi mest. Begge to er tekstnerder, og vi deler tekster med hverandre. Det er det største jeg har med meg fra pappa, sier hun.

– Har det vært en fordel eller en ulempe å ha en kjent musikerfar?

– Det er en kombinasjon. Folk har jo forventninger til deg, slik det alltid er hvis foreldrene dine er flinke i noe, enten det er advokat, lege eller skuespiller.

Som barn var hun en liten drama queen, og allerede i barnehagen klatret hun til topps på rollelisten som Klatremus. Moren fant det maktpåliggende å melde henne inn i en teatergruppe.

– Da skjønte jeg at dette var noe jeg ville drive med. Allerede som seksåring gledet jeg meg til å gå på musikk, dans og drama på videregående.

Da hun var 14 år, fikk Sanna Kvitnes sin første semiprofesjonelle rolle: Peter Pan i Brygga kultursal i Halden. Året etter spilte hun Askepott, nå som betalt skuespiller.

Det blir lange dager hjemme på Grünerløkka for Sanne Kvitnes. Heldigvis har hun både samboer, full bokhylle og tett kontakt over nettet med de andre i ensemblet på «Chess».
Martin Slottemo Lyngstad

Teppefall

Søndag 8. mars 2020 var det en merkelig stemning på jobb. Skuespillerne gned seg inn med Antibac. Noen trodde dette kanskje var siste forestilling, men de sa det ikke høyt.

Men etter applausen på Sound of Music ble det stille i salen. Sanne Kvitnes – og alle andre frilanskunstnere – mistet levebrødet sitt på dagen.

– Jeg visste jo at jeg har valgt en sårbar vei. Sånn har jo egentlig denne jobben alltid vært. Noen måneder er superbra, andre er det ikke. Stabilitet er en luksus, sier Sanne Kvitnes.

Vi snakker med henne via Facetime. Ser den beige ullgenseren, det lange mørkblonde håret og Mummikoppen som alltid er en kort bevegelse unna.

– Det er enkelt å havne i sofaen med Netflix, men jeg blir sjelden glad av det.

Så hun gjør andre ting isteden. Skrive bok, for eksempel. En fantasyroman som hun allerede har kommet langt på, og som hun hamrer løs på når hun sitter på balkongen.

Eller hun skriver ballader. Melankolske viser uten en eneste metafor, men bare følelser. Hun vasker leiligheten, den har aldri vært så ren som nå, baker surdeigsbrød og deler musikalklassikere på Instagram.

Hvis Sanne Kvitnes’ liv hadde vært en musikal, hadde det vært tid for en melankolsk ballade om alt som ble vunnet, og det som gikk tapt.

– Jeg kjenner også på en stolthetsfølelse. Det at vi ikke spiller forestillinger, er et bidrag til dugnaden.

En anelse stillhet på hjemmekontoret.

– Men vi kommer tilbake. Det har jeg full tro på.