— Dokumentarfilmen om deg selv, som har­ première under filmfestivalen i Haugesund, er ingen lystig film. Du har rett og slett laget en film om depresjon?

— Under festivalen deles det ikke ut så man­ge priser, men de har én: Gledessprederen. Den går jeg for! Hadde vært fantastisk om jeg hadde vunnet Gledessprederen med en film om depresjon!

- Et vesentlig ord er nå føyet til på filmplakaten: En feelgoodfilm om depresjon?

— Broren min presterte å si, da alt bare var kjipt: «Du skal få elektrosjokk på fredag? Ja, ja.­ Det blir jo en pangstart på helgen!» Jeg tror folk opplever det som befriende. Når man kan flire litt, tør man å snakke og spørre om det man lurer på. Det er jo ingen som ikke sliter med et eller annet. Jeg håper filmen kan bidra til å vise at det ikke er farlig å ha det sånn. At det er fullt mulig å reise seg igjen.

- Vi må rykke litt tilbake til start. Hva ville du tenkt om du hadde møtt deg selv på fest før du ble syk?

— En utadvendt nordlending som prater mye­ og flirer høyt, som virker fornøyd og bekymringsløs. Ressurssterk og handlekraftig.

- Hva skjedde?

— Da jeg var ferdig på filmskolen i Lilleham­mer, laget jeg 12 dokumentarfilmer på fire år. Jeg arrangerte også en festival. Trillebåra Festival i Vesterålen. Det var i 2008. Jeg tok ikke sommerferie, og var helt gåen da jeg kom hjem.­ Det begynte med at høsten føltes helt uoverkommelig. Bare det å svare på mail var tungt. Til slutt klarte jeg ikke engang å dusje. I oktober ble jeg lagt inn på psykiatrisk akuttavdeling.

- Hvordan var hverdagene dine der?

— De prøvde å aktivisere oss med morgengymnastikk. Samtaler og gruppeterapi. Og akti­vitetsrom. Vi var blant annet på Munch-museet av alle steder. Jeg fikk i alle fall ikke mind­re angst av å være der.

- Behandlingen du etter hvert fikk tilbud om, var såkalt ECT, elektrosjokk. Var du ikke skeptisk?

— Jeg var innlagt i seks uker, men ble bare dårligere og dårligere. Jeg var overbevist om at livet mitt var over. Alternativene var institusjon og tunge medisiner. Eller elektrosjokk.­

Solveig Melkeraaen filmet veien ut av egen depresjon.
Tom A.Kolstad

— Etter at A-magasinet i fjor skrev om ECT, fikk vi mange henvendelser fra folk som hadde opplevd hukommelsestap etter en slik behandling? - Jeg fikk ikke det, bare det jeg forberedte meg på: Nedsatt korttidshukommelse i perioden rundt behandling. Mulig det er noe jeg ikke husker fra den perioden, men det gjør egentlig ingenting. En depresjon over lang tid bidrar jo også til nedsatt hukommelse.

- Du har også kalt filmen en kjærlighetshistorie?

— Det å bli innlagt var for meg et totalt nederlag. Jeg var utrolig dårlig til å takle det å ikke mestre. For en mor og en far er det nok ingenting som oppleves som verre enn ikke å kunne hjelpe sitt eget barn. Det var ikke bare å holde rundt meg å si: «Det kommer til å gå bra». Det hjalp ikke.

- Hva gjorde de som var riktig?

— Broren min bor i Tromsø. Han var 23 år da, men tok permisjon fra jobben og dro til Oslo. Det samme gjorde mamma. De besøkte meg hver dag. Alle stilte opp, familie og venner. Da jeg skulle få min første elektrosjokkbehandling, kom broren min. Jeg var livredd. «Dette skal gå bra», sa han bare. Da jeg våknet etterpå, fikk vi servert frokost. Broren min storkoste seg med frokosten, med juice og brødskiver. Selv var jeg bare lettet over å ha våknet, at jeg fortsatt levde. Plutselig ser han på meg og sier: «Det er første gang jeg har sett deg smile på flere måneder, Solveig!» Da husker jeg at jeg tenkte: Kanskje kan dette fungere, kanskje begynner ting å snu.

- Hvordan reagerte de da du fortalte om filmprosjektet?

— Faren min var skeptisk, men jeg er veldig sta. Som han senere sa: «Ja, ja. Du har i alle fall ikke skrevet 3600 sider og utlevert oss, sånn som Knausgård.»

- Du bruker en ballerina i rød kjole som et bilde på alle flinke piker. Hvorfor akkurat en ballerina?

— For meg er en ballerina det ypperste av perfeksjon. Den perfekte piken.

- I filmen står du, utkledd som ballerina, på kanten av et stupebrett. Plutselig faller du, seks meter ned i et tomt basseng. Planen var å utføre selve fallet selv, hva tenkte du egentlig på?

— Vi øvde i filmstudioet på å dette bakover. Startet veldig lavt. Da vi var på tre meter, spurte jeg hvor langt opp vi skulle. Helt opp til taket, svarte de. Seks meter er ganske høyt! Dette går ikke, tenkte jeg. Selv om jeg visste at det lå en tykk madrass på gulvet.

- Da jeg var syk så jeg på meg selv stående på en forhøyning, kledd i en veldig fin kjole, mens alle bare sto og så på meg og applauderte.
Medieoperatørene

— En stuntdame måtte steppe inn. Hun fikk det til på første forsøk ... - Det er jo nettopp dette vi har stuntdamer til! Faktisk er det ganske normalt å føle at et slikt hopp er heftig. Typisk for flinke piker er å stille høye krav og ville mestre ting. I forbindelse med filmen reiser vi rundt og holder foredrag. Foredraget har vi kalt Kunsten å gi faen . Det øver jeg meg stadig på. Kunsten å gi faen handler om kunsten å begrense seg, innse at man ikke kan være verdensmester på alle områder.

- Du ble etter hvert utskrevet fra psykiatrisk avdeling, har fått seks elektrosjokkbehandlinger, og nå har du laget en dokumentarfilm. Hva gjør du for å takle hverdagene nå?

— Jeg er blitt bevisst på bare å være, sørger for å ha noen timer der jeg ikke har noen planer. Jeg legger også inn møter med meg selv i løpet av dagen, tar meg en røyk og evaluerer litt: Gjør jeg for mye? Noe jeg kan flytte på? Det hender jeg legger meg nedpå for å sove litt. I foredraget vi holder, har vi en fanesak: Ja til madrass på jobben! Det er viktig å gjøre slike små ting, som å legge seg ned i løpet av dagen. Være litt egoistisk i forhold til hva man trenger.

- Men å lage en film om deg selv som flink pike kan vel, paradoksalt nok, oppleves som et flinkis-­prosjekt?

— For min egen del handler det om å klare å snu en svakhet til en styrke. Etter et foredrag kom­ en jente bort til meg og sa: «Du er utrolig kul!». Det er ganske bra, tenkte jeg, å bli kalt for kul når du snakker om din egen angst og depresjon. Og det håper jeg at jeg kan være uten å være flink. Kunsten å gi faen handler bare om å være ærlig, fortelle det sånn som det er.

- Hva er det viktigste du har lært?

— Psykologen sa til meg: «Det er ikke det perfekte, men det uperfekte som gjør at vi blir glad i andre mennesker, og at de blir glad i oss.» Den setningen husker jeg godt og prøver ofte å tenke over. Som i dag da du kom, tenkte jeg først: Faen, jeg har ikke rukket å sminke meg! Men da får det bare være sånn, man dør jo ikke. Jeg tror jeg er blitt flinkere til å akseptere at sånn er det, ikke ta alt som et nederlag. Det er jo det uperfekte som gjør at man opplever verdifulle ting, det som gir mening.