— Det har nesten blitt tabu å si at du er redd. Du får bare slengt i trynet at vi ikke må la terroristene bestemme.Sofie Skogstrøm (19) sitter på en kafé rett ved Sentrum scene i Oslo. Det er her de skulle spilt førstkommende torsdag. Eagles of Death Metal. Bandet som sto på scenen på Bataclan i Paris fredag for en uke siden.

Både Sofie, kjæresten Tobias Willumstad (21) og venninnen Märtha Louise Sverdrup skulle sett bandet live i Oslo.

Konserten på Bataclan endte i et blodbad. Terroristene tok 129 menneskeliv i Paris den kvelden. Angrepet kom dagen etter bombene som tok 44 liv i Beirut, og to uker etter sprengningen av et russisk fly over Sinai med 224 mennesker om bord. Nær 700 mennesker er drept i syv store, islamistiske terroraksjoner i 2015, og ingen påstår at trusselen er blitt mindre.

Konserten ble avlyst for de tre i Oslo. I stedet spør de seg nå som så mange andre: Hvordan skal vi leve videre med frykten og sinnet. Og hvordan er det riktig å reagere?

De første meldingene om skyting i Paris virket ikke så dramatiske. Likevel avbrøt Sofie Skogstrøm og Tobias Willumstad (21) av en eller annen grunn fredagskosen med film og vin og begynte å sjekke nettavisene.

Tobias Willumstad prøvde å finne ut om konserten der skytingen pågikk hadde vært utsolgt. Så dukket navnet på bandet som sto på scenen opp. Og brått kom det blodige angrepet i Paris veldig nær den trygge sofakroken.

— Vi liker bandet veldig godt, sier Willumstad.

— Da det sank inn at jeg faktisk kunne vært der, kom redselen, sier Märtha Louise Sverdrup.

Sofie Skogstrøm nikker.

— Angrepet var jo rettet mot musikkinteressert ungdom, akkurat som oss. Hadde det skjedd på et tilsvarende utested i Oslo, hadde vi garantert vært der på en fredag kveld. Det kunne virkelig vært oss, sier Skogstrøm.

Dropper Roskilde

At terrorismen kan ramme også her, er noe norsk ungdom vet godt etter 22. juli. I sommer, på Roskilde og Øyafestivalen, var det et tema de snakket om. Mange drakk mindre. Var mer observante. Ville ha kontroll.

Her blir vettskremte konsertgjengere evakuert fra konserten med Eagles of Death Metal på Bataclan i Paris forrige fredag. De fleste av de 89 menneskene som ble drept var unge.
CHRISTIAN HARTMANN

Sofie tror mange unge allerede har terror i bakhodet når de tar valg. Ved semesterstart på Blindern stilte hun og venninnen seg helt i utkanten. De tenkte at seremonien var et perfekt terrormål.Hvis Europa føles like anspent som nå, dropper hun Roskilde til sommeren.

— Så mange mennesker. Det kjennes ikke trygt.

— Det har nesten blitt tabu å si at jeg er redd.

Tobias Willumstad har fortsatt lyst til å dra, selv om han er urolig for at ingen sjekker bagasje eller hvem som faktisk slipper inn.

— Men dette kan ikke stoppe meg fra å gå på konserter. Da har jo terroristene vunnet.

Mantraet er velkjent og gjentas av mange også i disse dager. Men Sofie Skogstrøm synes det er problematisk.

— Det er mulig jeg er blitt paranoid. Men jeg kjenner ikke verden igjen. Antallet terrorangrep har bare eskalert. Og jeg vil ha lov til å være redd.

Frykten kan bli varig

Uansett hvor mange som mener at terroristene vinner hvis vi blir redde: Alt tyder på at mange flere enn Sofie kjenner frykten akkurat nå.

Ifølge forskningen øker vanligvis både samholdet og frykten i befolkningen rett etter et terroranslag, for så å falle tilbake til normalen innen et år.

  • Se hvordan Oslo er blitt sikret siden 22. juli 2011 her: Hvis vi sperrer oss inne, mister vi tryggheten vår Men Bernard Enjolras, forsker på Institutt for samfunnsforskning, er slett ikke sikker på at det vil gå slik denne gangen. Da han og kollegene undersøkte nordmenns holdninger rett etter 22. juli og så ett år etter, fant de at samholdet og tilliten hadde falt tilbake til normalen. Frykten og usikkerheten var derimot nesten like stor ett år etter.

— Spørsmålet er hva som skjer nå når hendelsene kommer så ofte. Og myndighetene sier rett ut at det vil fortsette, kombinert med en retorikk som blander krig og unntakstilstand, sier han og svarer selv:

— Det er dessverre ingen tegn til at trusselbildet vil endre seg på kort sikt. Jeg tror frykten vil feste seg på en annen måte nå.

Har han rett, er det dårlige nyheter både for hver enkelt av oss og for samfunnet som helhet.

— Det kan bety at vi gir avkall på verdier og levemåter for å søke trygghet. At vi vil godta innskrenkninger av egen frihet. I tillegg vil vi oppleve større skepsis mot ukjente og ytterliggående politiske krefter som Front National vil tjene på denne frykten, sier Enjolras.

Roer det seg?

Leder for senter for krisepsykologi Unni Heltne er mer optimistisk. Hun tror de fleste vil roe seg når nyhetsbildet roer seg.

— Det viser seg at de fleste, også folk i byer som rammes ofte av terror, har stor kapasitet til å komme tilbake til hverdagen, sier hun.

- Hva om det nå kommer en serie med angrep?

— Da får vi ta det når det kommer. Å sette livet sitt på hold, hjelper uansett ikke

Rosetoget har gått

Skal vi si at terror er og blir terror, og at bandittene i Paris ga oss mer av det samme?

Eller tvinges vi til å medgi at terroren har utviklet seg til noe enda verre og mer skremmende enn før?

Da tegnere og journalister i satirebladet Charlie Hebdo ble drept i januar, var det særlig ytringsfriheten vi var redd for. Anslaget var ikke bare et tragisk tap av 18 menneskeliv, det var et angrep på ordet, demokratiet, friheten.

Slik føltes det også i den påfølgende måneden, i København, da kulturhuset Krudttønden ble beskutt under et debattmøte om islamisme og ytringsfrihet. Samme natt ble det skutt mot synagogen i Krystalgade, et av menighetens medlemmer ble drept, to politifolk såret.

Reaksjonene i Paris og København var for nordmenn til å kjenne igjen, de lignet på hva vi så etter 22. juli: Lysene, rosene, de stille menneskehavene, appellene om at vi ikke skulle la oss skremme til taushet, ikke la terrorister få ta makt over livet vårt.

«Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke. Det er oss. Det er Norge. Vi skal ta tryggheten tilbake!» sa statsminister Jens Stoltenberg til menneskehavet på Rådhusplassen etter katastrofen for fire år siden:

«Med fakler og roser gir vi verden beskjed. Vi lar ikke frykten knekke oss. Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.»

Men nå – etter fredag den trettende i Paris?

Den politiske språkbruken har skrudd seg til.

François Hollande, den franske presidenten, snakket annerledes i Paris.

«Vi kommer til å kjempe, og den kampen kommer til å bli nådeløs», sa presidenten, og like etter var de første jagerflyene hans i gang med å slippe bomber over IS-byen Raqqa nord i Syria.

Hollande sier rett ut at Frankrike er i krig. Han har erklært tre ukers unntakstilstand. Nye terroraksjoner er blitt avverget. Danmark og Sverige har høynet sin beredskap. En nordmann er lemlestet og drept av gisseltagere i Syria. Det er kilder til uro overalt. Og kanskje sterkere enn før synker det inn, Politiets sikkerhetstjeneste har vært ute og minnet oss på det:

Dette går ikke over. Ting kommer til å skje igjen og igjen. Det behøver heller ikke å være de politiske målene som er utsatt, det kan like gjerne ramme deg og meg og hvem som helst som har tatt sjansen på å bevege seg utendørs, oppsøkt en kafé, kjøpt billett til en konsert, reist med trikk, tog, T-bane.

Sperringene i Akersgata er et av mange steder Oslo-folk daglig blir minnet om at også Norge har vært og kan bli et terrormål.
Tom A.Kolstad

Vi minnes på det daglig i Oslo sentrum:Før 22. juli var USAs og Israels ambassader de eneste bygningene i Oslo med synlig terrorsikring. I dag står blytunge jerngryter midt i Karl Johans gate, pent beplantet med røsslyng, men de er der som bilbombesperrer mer enn som dekorasjonsobjekter. Akersgata forbi Stortinget og det ødelagte regjeringskvartalet er gjort til bomvei, og det veivesenet kaller griser, tunge, grå betongklosser, er stablet foran departementer og andre offentlige bygg rundt i byen.

Skremmende sikkerhet

I Justisdepartementet i Nydalen er fagdirektør Line Nærsnes på vei gjennom den skuddsikre, doble slusen i resepsjonen. Tre vektere følger henne med blikket fra et glassbur. På utsiden er veien sperret med senkbare jernplater og betonggriser.

Line Nærsnes overlevde bomben i regjeringskvartalet 22. juli mot alle odds. I dag plages hun mest av det voldsomme, daglige sikkerhetsnivået i Justisdepartementet. - Hver dag blir jeg minnet på at jeg faktisk jobber et farlig sted, sier hun.
Tor Stenersen

Den helsvarte juliettermiddagen for fire år siden kom hun vaklende ut av sin gamle arbeidsplass, dekket av støv og blod, med en tyve centimeter lang treflis stikkende ut av pannen. Bildet av «mirakelkvinnen» fra Høyblokken i Regjeringskvartalet, gikk verden rundt.Nå er hun dypt berørt av bildene fra Paris. Av de unge menneskene som er revet bort.

— De er så levende. Jeg tenkte, å, nei. Igjen! Og det er ikke siste gangen. Dette er vi nødt til å leve med.

Hun sitter på cellekontoret sitt og har demonstrert hvordan hun ble blåst inn i et hjørne da bomben smalt i 2011.

Siden har hun vært nødt til å leve videre med vissheten om at et absurd terroranslag faktisk kan ramme.

— Før hadde tanken på at det ikke er sikkert at jeg kommer hjem fra jobben aldri slått meg. Nå har jeg på ett vis forsonet meg med den. Uten at jeg har mistet tryggheten min, sier hun.

Hennes metode har vært å tviholde på det normale livet. A4-livet med jobb, tur med bikkja og middag med samboeren ble plutselig gullstandarden.

Noe av det som plager henne mest, er de voldsomme sikkerhetstiltakene på jobben. Den daglige påminnelsen om at hun egentlig er på et farlig sted.

— Stemningen er mer nervøs. Vi blir oppfordret til å følge med på kolleger uten adgangskort. Jeg kan føle at vi går hakket for langt i det godes tjeneste.

Bildet av Line Nærsnes med en treflis stikkende ut av hodet, gikk verden rundt 22. juli. På mirakuløst vis er hun i dag uskadd etter at treflisen spiddet henne fra haken til pannen.
Johannessen, Sara

Nærsnes skjønner godt at mange blir reddere nå, når helt tilfeldige mennesker på restaurant, fotballkamp eller konsert blir terrormål. Når terroren rammer bredt og blindt, og det ikke finnes steder å gjemme seg.— For å være ærlig, har dette truffet meg ganske hardt. Jeg kan ikke være redd for å gå på en konsert. Men det skal mindre til for at jeg blir engstelig og redd.

- Men kan vi ikke være redd for å gå på konsert? Må vi bare «carry on»?

— Jeg skjønner veldig godt de som ikke vil reise til Paris nå. Men bygger vi neste skritt på frykt, vil vi bevege oss mot et samfunn som ikke vil være OK for de fleste av oss.

Hun tenker litt.

— Hadde jeg hatt barn, ville jeg ikke tatt dem med til Paris. Men de som har barn, må jo tenke på hva slags samfunn de skal vokse opp i. Hvordan dette skal gå?

Den vanskelige løsningen

Eller, vi kan spørre: Hvor ligger de dypere årsakene til terroren?

Det skorter ikke på forklaringer. Krigen i Syria, naturligvis. Fremveksten av religiøs fundamentalisme. Den påståtte kampen mellom sivilisasjoner. Flyktningeproblemene. Nedbyggingen av grensekontrollen mellom landene i Europa.

Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved Universitetet i Oslo, har forsket på ondskap. Han tror ikke at ondet som nå har rammet Frankrike, er oppstått i Aleppo eller Damaskus. Ondet har oppstått gradvis i Frankrike selv, gjennom mange tiår.

Terroristene og deres ofre var på samme alder. Gjerningsmennene rammet ungdom som levde i et vellykket, flerkulturelt miljø Paris, ungdom med kjærester, ungdom som lett fant seg til rette på fortauskafeer og på konserter.

— Terroristene rammet et miljø som disse unge mennene kanskje en gang selv håpet å bli en del av, sier Vetlesen.

Så hva gjør det åpne samfunn med dette?

— Misforstå ikke, det finnes ingen unnskyldning for terrorhandlinger. Men det går heller ikke lenger an å tie om konsekvensene av en utvikling som er lite spektakulær, men som har pågått jevnt og trutt gjennom mange tiår: Forstedene er omgjort til ghettoer. Spesielt unge menn, dropouts fra skolen, kommer aldri inn i det regulære arbeidsmarkedet, blir ikke kontaktet for intervju om de har et fremmedklingende etternavn. Diskrimineringen i arbeidsmarkedet støter dem vekk og gir grobunn for avmakt, hat og ekstremisme, sier Vetlesen.

Tar natten tilbake

I Paris prøver alle, på sitt vis, å få livet til å gå videre. Også de som ble rammet direkte. Tirsdag kveld er restauranten Café des Anges fylt til trengsel.

Det var også "søster-kafeen" La Belle Equipe fredag kveld, da familie, kolleger og venner var samlet for å feire Houda Saadis 35-års dag. Så slo terroristene slo til. I løpet av noen minutter skjøt minst to menn vilt rundt seg. Bursdagen ble et blodig mareritt. Houda,

Tirsdag kveld, tre dager etter at terroristene angrep kafeen La Belle Equipe, åpnet eieren Virgile Grunberg dørene på "søsterkafeen" Café des Anges igjen. Ti gjester, blant annet Houda Saadi som feiret 35 årsdagen sin, ble drept på kafeen. - Vi må fortsette å leve nå. Nesten som før. Jeg har ikke endret noe i livet mitt, det er det som er den største hyllesten vi kan gi de omkomne, sier han.
Torgeir Strandberg

søsteren Halimi og ni andre gjester ble drept. I alt ble 19 personer drept i angrepet.

Etter å ha vært stengt i to dager er Café des Anges åpen igjen. Mange holder rundt hverandre, noen gråter. Men likevel er stemningen ikke tragisk. Det er tydelig at alle er glade for å komme tilbake, dele et glass, kunne snakke sammen om det som er hendt, men også le.

Svenske Caroline Løvqvist (26) er mest alvorlig. Hun jobbet på her på «søsterkafeen» til terroristenes mål for noen år siden. Ofrene var gamle kolleger.

— Akkurat nå er jeg bare lei meg og redd. Ikke for meg selv, men for utviklingen. Dette var et angrep mot vår måte å leve på, mot det åpne samfunnet. Å gå videre er det beste svaret vi kan gi, men jeg har en dårlig smak i munnen.

Caroline kom til Paris på fredag, og vet ikke når hun reiser hjem.

— Jeg tror ikke jeg kan være et annet sted akkurat nå, sier hun.

Innehaver av kafeen, Virgile Grunberg (27), er utslitt og blek.

— Vi tok imot familiene. Alle her har kjære som ble rammet, eller i hvert fall kjente dem. De trengte å få snakke, sier han.

Etter to døgn med lukkede dører er det igjen lys i vinduene på Café des Anges. Tirsdag kveld var mange som er direkte berørt av angrepet mot "søsterkafeen " La Belle Equipe samlet for å snakke sammen og minnes terrorofrene.
Torgeir Strandberg

Først hengte de opp bilder av de avdøde. Stamkunder la ned blomster og tente lys. Ikke like mange som utenfor åstedet, men Virgile bestemte seg for å ta bort bildene.— Det ble for mye som et alter. Vi må fortsette å leve nå. Nesten som før. Jeg har ikke endret noe i livet mitt, det er det som er den største hyllesten vi kan gi de omkomne. Vi må vise at terroristene ikke har vunnet. Enten må vi gjøre det sånn, eller så må vi reise herfra sier Virgile.

Roskilde 2016?

Så spørs det hvor langt de tre utenfor Sentrum scene i Oslo kommer til å tørre å reise fremover. Om det blir Roskilde og Øya for Sofie neste år også. Eller om hun vil velge å unngå «typiske terrormål».

Krisepsykolog Unni Heltne regner med at de aller fleste, også unge som skal på festival, kommer til å gjøre som de pleier i sommer.

— Det er veldig forståelig at de tenker noe annet nå, rett etter Paris. Men sannsynligheten for at de ser det annerledes når festivalen nærmer seg er stor.

Fikk du med deg Petter Nessers kronikk om jihadistenes nye slagkraft? Du kan lese den her.