De er mange, og de blir stadig frekkere. Noen ganger begår de ran på høylys dag.

En kollega forteller denne historien: Han er på vei ut av Burger King nær Karl Johan i Oslo med en hamburger i hendene. Han aner ikke at de har sett ham der oppe, tre gråhvite fast-food-junkies, som nå sikter seg inn og suser mot målet. De braser inn i burgeren så karbonade og sylteagurk skvetter.

Det forfjamsede offeret rekker knapt å reagere før gjerningsmennene er nede på bakken og gaf­ler i seg byttet.

Grünerløkkas gribb har mange navn

Fiskemåke.
Gorm Kallestad

Og der har du den, Grünerløkkas gribb, byens mest forhatte fjærkre: Fiskemåken.Eller som Jarle Rasmussen kaller den: Kebabmåken.

— Den har en vanvittig sterk magesyre. Får du en måkeskitt på biltaket, så har du et problem, sier forfatteren.

  • Les også: Sultne måker spiser pøkse Etter noen år med research og konferering med fugleeksperter gir han denne våren ut Norske fugler i byer og tettsteder . Med tekster om og sang fra de mest vanlige fug­lene fra norske tettbygde strøk håper han å kunne opplyse ytterligere en fugleglad norsk befolkning som allerede har kjøpt 166.000 eksemplarer av den beslektede boken Fuglesang .

— Hvis du ser stort på det, så er det en internasjonal tendens at fugler blir mer og mer urbane, sier Rasmussen.

En måke flakser over refleksjonene fra Pushwagner-museet på Tjuvholmen.
TOM A. KOLSTAD

I boken sin forklarer han blant annet hvordan fuglene tilpasser seg overgangen fra norsk natur til asfaltjungel, ved å endre både oppførsel og matvaner.

Fra bakgård til katedral. Én ting er sangen.

Byer bråker mer enn skogens ro, og for fuglene, som er avhengige av å høre hverandre, kan det være en utfordring å overdøve tut, prat, buss og trikk. Dette gjør at enkelte byfugler rett og slett synger kraftigere enn sine slektninger på landet. Noen går også opp i tonehøyde, eller de fatter seg i korthet og smetter inn noen knappe toner i larmen. Kjøttmeisen er en av fuglene som har et eget, lysere bymål. Og mange mener svarttrostens kraftige gatesang er vakrere enn ellers, sier Rasmussen.

— Den kan jo forvandle en bakgård til en katedral.

Byfygler bråker mye.
Tom A.Kolstad

Klippeduen trives godt blant butikker

Andre som trives i urbane strøk, spesielt i sentrum, er de såkalte generalistene, med nebb som ikke bare egner seg for insekter, men også menneskemat. Måken er nevnt, men også duer, spurver og kråker spiser festmiddag på forlatte kebaber og halvspiste kafétallerkener.

For mange av dem er ikke gapet mellom natur og by så stort. De finner igjen egenskapene fra sine vante hekkeplasser i urbane landskap, og de bruker sine nye omgivelser som en erstatningsbiotop. Måken har oppdaget at det er vel så bra, og kanskje bedre, å hekke på flate hustak enn holmer og skjær.

Klippeduen — den vi kaller byduen - har bakgrunn fra nettopp klipper og fjellandskap, men trives så godt blant butikker og bygårder at den i dag er mer vanlig over asfalten enn i sine opprinnelige områder. Det samme gjelder tårnseileren.

— De ser byen som et klippelandskap. De bryr seg ikke om det er by eller fjell, så lenge de kan hekke, sier Rasmussen.

Mer lys. Høyere temperatur. Færre rovfugler. Norske byer har mye skog og mark ikke kan tilby. Men helt trygg er man ingen steder.

— Jeg har jo skrevet om spurvehauken. Den er veldig vanlig inne i byen. Og den tar gjerne en due midt på trappen. Det har den gjort her i byen, utenfor politihuset, sier den Bergen-boende forfatteren, og legger til at både trafikk og forurensning er noen av helserisikoene byfugler må leve med.

Melder fra om påkjørte fugler

I Oslo får naturforvalter Kjell Isaksen i Bymiljøetaten henvendelser fra folk som rapporterer om fug­ler som er blitt påkjørt eller på annet vis blitt truffet av det harde bylivet. Noen ganger er det måker og ender som vikler seg inn i kroker og fiskesener som folk har latt ligge. Andre ganger er det motsatt: Gårdeiere som vil fjerne flokker som bruker bygningen som fellestoalett, eller fugler som legger reir på balkonger.

Isaksen sier at gråspurv og byduer er de vanligste fuglene i byen. Blant de ferskeste er ringduen, som før holdt til mest i skog, men nå er blitt mindre redd folk.

— Fuglene merker over tid at menneskene ikke er farlige, og flytter inn, sier han.

Siste telling av Oslos duer ble foretatt i 2005. Da var tallet ca. 3500, en sterk nedgang fra 60-tallet, da man anslo at det var 20.000 duer i byen.

Isaksen mener byfuglene er en berikelse som «bringer naturen inn i byen og inn i hverdagen til bymenneskene»:

— Nærhet til ville fugler bidrar til at de som bor i byen, får et nærere forhold til naturen, og sannsynligvis økt forståelse for å ta vare på den.

Rutinert byfugl. Gråspurven var den første fuglen som fulgte menneskene til tettbygde strøk. I dag har arten forsvunnet fra flere steder i landet.
Tom A. Kolstad

Gråspurven holder til i takrenner

Også for Jarle Rasmussen har fugler i høyeste grad beriket livet. Under oppveksten i Bergen var karakterboken på barneskolen et begredelig syn — helt til han fikk øynene opp for Sverre M. Fjelstads naturprogrammer. Rasmussen satte seg et mål: Han skulle bli ornitolog. Karakterene ble bedre.

— Har man en lidenskap, så er det håp. Og for meg var det fugler, sier han.

Siden byttet han ut ornitologdrømmen med teologi og skrev etter hvert bøker om religion og filosofi. Og nå altså fugler. Uten at det ene utelukker det andre.

Ta for eksempel gråspurven: Den første byfuglen har fulgt oss fra vi først slo oss ned i klynger av hus, og ofte bygger den reir av ull, hår, tobakkspapir og annet rask den finner.

— Den holder til i takrennen. Har en sliten frakk og ser ut som en boms.

Men hvis gråspurven kommer til et område uten boliger og takrenner, så skjer det noe fascinerende: Den bygger de mest avanserte og flotte reir, sier Rasmussen, og legger til:

— Hvis den må, så kan den. Og da kan man jo begynne å fabulere. Hva skjer med oss hvis vi blir flyttet litt på? Om vi får ny jobb eller et nytt bosted? Kanskje vi har flere strenger å spille på enn vi tror?

Byfugler.ai