Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 15.07.2015.

«Vi skal tilbake på Utøya» .

Eskil Pedersen, AUF-leder, 23. juli 2011.

Det finnes ingen oppskrift på sorg. I 77 familier­ ­over hele Norge står kanskje disse julidagene i 2011 stille, uten annet innhold enn svart håpløshet.

Vi andre søker til gatene og samlingsstedene. Det er som om vi instinktivt famler etter noe felles, noe som lindrer litt. Og umiddelbart etter 22. juli vokser de frem, ved Oslo domkirke, i Regjeringskvartalet, på fastlandet ved Utøya: små, spontane minnesteder.

Alt blir symbolsk disse dagene. Allerede i løpet av det første døgnet er både Utøyas form og bygninger kjent for hele Norge. Den hjerteformede øya og det hvite Hoved­huset med Utøya-skiltet; bildene flyr verden over. Hele ­Norge ­mener nå noe om den lille øya i Tyrifjorden og veien videre.­ Skal AUF tilbake, og i så fall: når og hvordan? ­Hvilke bygg skal rives? Hvilke skal bestå?

Det første åretDet finnes ingen riktig fremdrift, ingen fasit på hvordan man går videre når 69 mennesker massakreres på en sommerøy. Vårt lille land skal samle seg. Men vi strever. Noen ting hjelper litt for å komme videre: Rettssaken, dommen, Gjørv-kommisjonens rapport. Sakte passerer dagene.

Om morgenen den første årsdagen, 22. juli 2012, er Utøya åpnet for pårørende og etterlatte. Foreldre, søsken, besteforeldre og kjærester sender en stor, rød, hjerte­formet ballong mot himmelen. På den har de skrevet hilsener til dem de mistet. Nå har de øya for seg selv. Den er ingenting annet enn stedet der deres inderlig kjære ble stjålet fra dem. Både de og andre har lært seg å navigere i grusomhetene ved hjelp av øyas bygg og landemerker:

fril_amag_utøya_gjennoppbyggin-1362.jpg

De to første drepte han ved Hovedhuset. På stien ved Bakken: ett drap til.

Utenfor Kafébygget: tre.

Ved sørveggen av Kafébygget: to.

To unge døde av skuddene som traff dem mens de ­flyktet over Teltplassen.

Inne i Kafébygget drepte han tretten.

På Kjærlighetstien: ti.

I Skrenten på nedsiden av stien: fem.

På Sørspissen skjøt han etter dem som svømte bort. ­Én druknet.­

Nedenfor Skolestua: to drepte.

Enda tre ungdommer, på Stoltenberget nedenfor fotballbanen.

I Bolsjevika: fem.

Ved Pumpehuset: fjorten

Ved vestspissen ved Kjærlighetsstien dør en etter fall.

Tilbake på Sørspissen: fem døde ungdommer.

Det tar én time og 13 minutter å stjele livene til 69 mennesker.

Planene

Allerede dagen etter 22. juli 2011 hadde AUF staket ut kursen. Da satt en preget Eskil Pedersen foran et internasjonalt presse­— korps på Sundvolden hotell og leste - høyt og ekstra tydelig­ - fra et manus. Budskapet var klart: «Vi skal tilbake på Utøya».

afp000883456-mxnlZLyAxH.jpg

Men sorgen går i utakt. For hvordan tar man egentlig­ tilbake en øy der 69 mennesker er drept? På den første årsmarkeringen, etter ballongslippet og tiden på øya, bes pårørende og etterlatte om å forlate Utøya før AUF sitt arrangement klokken 15. Noen sier til pressen at de er «veldig skuffet».— Vi ønsker en balanse mellom å minnes det som skjedde, og det å se fremover, forklarer Eskil Pedersen.

Verden skal gå videre. AUFs prinsipp er klart: Ingen terrorhandling skal få kneble eller diktere hverken dem eller det norske samfunnet. 7. september 2012, samme­ dag som det blir klart at terroristen ikke anker dommen, legger AUF frem sine planer for det de kaller «Nye Utøya». De fleste bygningene, inkludert Pumpe­huset og Kafébygget, der så mange ble drept, skal rives. Det skal skje allerede denne høsten, og deretter skal Utøya gjenreises.

For å vise at de er tilbake, vil AUF og arkitektene i ­Fantastic Norway endre øyas profil. De nye byggene­ skal stikke opp over furutrærne og åskammen. Pris­lappen er 60 millioner. 40 millioner er allerede kommet inn som tusenvis av pengegaver til Utøyafondet.

Avgrunnen

Det tok fire år. Men sommeren 2015 står minnestedet på Utøya ferdig. På jernringen står navn og alder på de drepte fra Utøya.

De nye planene tydeliggjør avgrunnen som er i ferd med å danne seg mellom AUF — virkelysten ungdom som ­ønsker og trenger å se fremover og gå videre - og de av de pårørende­ som ennå ikke ønsker eller orker å bevege seg i noen retning. Mange etterlatte har selv et sterkt forhold til Utøya. Noen av dem ønsket til og med en donasjon til Utøya-fondet istedenfor blomster til begravelsene. Men de som kanskje aldri har vært på øya, og heller aldri har stemt ­Arbeiderpartiet - de skal ingen steder. Ikke frem, og i alle fall ikke tilbake. De vil bare ikke at noen arrangerer sommer­leir der barnet deres ble drept.I september 2012, noen uker etter at AUFs rivningsplaner blir kjent, ber 202 av de etterlatte Riksantikvaren om å frede alle bygningene på øya. De får raskt avslag. Bygningene har «ikke stor nok verdi i seg selv» til å bli fredet etter kulturminne­loven, svarer Riksantikvaren, men legger til at de håper det med tiden er mulig å komme frem til et kompromiss.

Den doble historien

I juli 1933 var 119 arbeiderbarn fra Oslo seks uker på feriekoloni på Utøya. Kafébygget bak.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bib

For AUF er det avgjørende viktig å ta øya tilbake. For dem er øya ikke bare den ene timen og de 13 minuttene, men generasjoner av lyse sommerdager med sang og latter.For dem begynner Utøya-historien i 1933.

Litt rundere i kjakene, noen kilo tyngre. Spisesalen, august 1938.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bib

Da arrangerte Samorganisasjonen den første feriekolonien for 119 arbeiderbarn, som noen uker senere kunne forlate øya med solbrune kjaker og et par ekstra kilo på kroppen. Huset de hadde sovet i var bygget på dugnad. Det skulle senere bli kalt Kafébygget og få en nøkkelrolle i øyas historie.

I 1950 fikk AUF øya i gave av Samorganisasjonen. En nikkerskledd Einar Gerhardsen sto for overleveringen. Også andre partihøvdinger har et intenst forhold til øya. «Fy faen, her har det vært mange idioter», utbrøt ­Haakon Lie, da han etter mange års konflikt med AUF igjen gikk i land på Utøya.

Landsfader Einar Gerhardsen på vei til pinseleir i juni 1984.
Ulrichsen, Rolf Chr.

Gro Harlem Brundtland var syv år første­ gang hun var på øya. Trond Giske og Martin ­Kolberg kjenner den som et arnested for nei-bevegelsen i EF-kampen i 1972.

Men øyas historie er også tant og fjas og flørt: I 1974 tapte Reiulf Steen, Thorvald Stoltenberg og Arne Treholt på moderpartiets lag fotballkampen mot AUF-laget. Her vasket Thorbjørn Jagland utedoene, slik ledelsen gjerne ­måtte, men her traff han også sin kone Hanne Grotjord.

Gro Harlem Brundtland og AUF-leder Jens Stoltenberg (28) i 1987.
Joanna Butler

Og her ble Jens Stoltenberg loddet ut: en tur på Kjærlighetsstien med AUF-lederen var en attraktiv førstepremie. Han brukte visst stort sett turen til å snakke om NATO.

Dødens hus

Presset på AUF er nå enormt. De er sterkt ­traumatiserte ungdommer. De føler seg låst og er i vill­rede. Medier, pårørende, fem millioner nordmenn: alle mener noe, og alt blir feil for noen. Ubalansen mellom den kollektive og den private sorgen blir tydeligere og tydeligere.

Selve symbolet på den fastlåste prosessen er Kafé­bygget. For noen av de 13 familiene som mistet sine kjære her, er bygget et hellig minnesmerke. Det kan ikke rives. For enkelte­ overlevende er bygget i ferd med å bli et «dødens hus». Det må bort.

AUF skjønner at de må gjøre noe, men de vet ikke hva. De skal ta Utøya tilbake, men fatter ikke hvordan. Det hele ­virker umulig. Så da Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene ber dem om å utsette rivingen til 2014, skjønner de at dét er det riktige nå.

22. juli 2013

Så unge de er. Og som de ler og klemmer hverandre. Sommerjenter, sommergutter, om bord på M/S «Thorbjørn» igjen. Det er 22. juli 2013. To år etter den forferdelige fredagen er det samling på øya for å minnes. De ler, men ved siden av dem sitter en voksen kvinne helt stille.­ Kanskje er hun en mor. Hun sier ingenting til noen på overfarten. Men i dét båten legger til land på Utøya brister det. Et dypt sukk, nesten et hikst, fra et sted langt inne. Hun snur seg bort, prøver å skjule at hun gråter. De unge ser henne ikke. Ikke nå. Nå har alle sitt. Nå tenker alle på sine.

De første skrittene på øya er tunge for alle. For noen er det første gang på Utøya, for andre er det alt blitt terapi å komme hit. Det hvite hovedhuset med «Utøya» malt i store,­ mørkerøde bokstaver — i dag er det skinnende nymalt. Hele ­våren har det vært jobbet på dugnad før denne ­dagen. Nå ­ønsker åpne vinduer og dører velkommen inn, her er det sommer! Men på plenen foran det hvite huset står en liten vase med roser. Og et bilde: Monica Bøsei, Mor Utøya, en av de første han drepte.

69 mennesker. Her løp de for livene sine. Og tapte.

Ubehaget

Det er så ubegripelig nært, så fryktelig ubekvemt. Ubehaget ved å være her, redselen for å støte noen, for å brøyte seg inn i noens sorg, trå på noens grav. De små bukettene, overalt på øya. Roser, markblomster, kanskje en bamse,­ plassert der av familie og venner. De plutselige ­altrene, midt i all idyllen: «Vi elsker og savner deg».

På Teltplassen skinner solen. En glad, liten pjokk tisser i gresset. Han må ha vært en baby den fredagen. På trammen foran Kafébygget sitter en kvinne og ser ned i bakken. På leggen har hun tatovert et ansikt. Hun skal ha det med seg alltid: Et gutteansikt, med «Utøya 22. juli» under.

Denne umulige blandingen av gråtende mødre og liv som skal videre; selv på en dag full av markblomster er det ­ubegripelig at noen igjen skal kunne le ubekymret på denne­ øya.

Jobben

Julisolen steker i nakken da Jens Stoltenberg, ennå Norges statsminister, taler til forsamlingen fra den kjente Utøya-talerstolen. Sorgen ligger blytung over forsamlingen. Arrangementet er lukket, TV-kameraene borte, ingen legger merke til sommerfuglene over engen like ved.

22.juli 2012 legger statsminister Jens Stoltenberg og Trond Blattmann ned kranser fra regjeringen og støttegruppe på de pårørendes arrangement på øya.
Monica Strømdahl

— Jeg selv er bare i nærheten av å se inn i den avgrunnen det må være å miste et barn, sier Stoltenberg. - Ingen ­bærer en tyngre bør enn dere. Men dere er ikke alene.

Litt senere, nede på brygga, legger Stoltenberg og Trond Blattmann, som mistet sønnen sin Torjus her, og som ennå er leder av støttegruppen, ned hver sin krans. Lange, kraftige­ klemmer, karslige klapp på ryggen. Et minutts stillhet. Så en trompetsolo: Til ungdommen .

Igjen flyter det roser på vannet. På kaia et lite hjerte av småstein. Noen har lagt dem der. De er til noen. To år er gått. Bygningene på Utøya blir ikke revet den høsten.

Dugnadene

Nok en vinter passerer. Under det hvite, fredelige teppet av snø hviler liljekonvall og villroser. Men det blir ­vår igjen. Og våren på Utøya betyr dugnad, også i 2014. Unge AUF-ere og eldgamle Utøya-veteraner fraktes hele ­våren over i M/S «Thorbjørn». Hele sommeren arrangeres det åpne dager, så pårørende får besøke øya, før arbeidet starter.

Gerhardsen-ungdommen skal male, snekre, holde ved like. Men ennå skal de ikke rive.

I Skolestua står Tonje Brenna, som var 24 år og AUFs general­sekretær den dagen, og maler. Også dette bygget rommer øyas doble historie: Gjennom ett av vinduene snek syvåringen Gro Harlem seg ut til pappa og leirbålet i 1946. Gjennom vinduet i døren skjøt terroristen etter ungdommer. Og noen meter herfra skjøt han siste gang, før han ble pågrepet.

Kulehullene skal få stå. Men i dag skal rommene ­males ­hvite. Tonje Brenna var ikke i Skolestua, men nedenfor Kjærlighetsstien, da han kom dit. Han skjøt i det som føltes­ som en evighet. 15 ungdommer mistet livet. Mange av dem lå sammen i vannkanten, noen holdt hverandres hender. Brenna­ overlevde, men har siden fortalt at hun har kjent tyngden av både skyld, ansvar og redsel. Hun gikk av som general­sekretær før det var gått ett år.

Denne våren jobber rundt 30 Utøya-veteraner dugnad på øya. Noen av dem har ikke vært her på tiår, andre er lykkelige over at de fikk barna sine hjem fra Utøya. Veteranene legger ned tusenvis av arbeidstimer og finner trøst og mening i det. For andre er dugnadsarbeidet ennå bare en provokasjon. ­Etter dugnaden står et fint, nytt gjerde igjen på Kjærlighetsstien.

Tiden

Kafébygget, der 13 ble drept, representerte lenge den uløselige knuten i prosessen. For noen var det blitt et alter, for andre et dødens hus. Neste år bygges det nye læringsenteret rundt bevarte deler. Ennå står bygget urørt, med tørkede roser, hilsener - og kulehull.
Martin Slottemo Lyngstad

Tiden leger alle sår, heter det. Det er ikke sant. Men det hjelper.Pausen som AUF tok etter kritikken mot rivnings­planene, har gitt dem tid og rom til å områ seg. Møysommelig har de jobbet for å gjenopprette tilliten. Fra høsten 2012 har Jørgen Watne Frydnes, daglig leder for nye Utøya, reist landet rundt for å få innspill fra berørte familier. Han har også hatt samtaler med Tor Einar Fagerland, leder ved Historisk institutt ved NTNU, som leder et stort forskningsprosjekt rundt samtlige minneprosesser etter 22. juli-hendelsene. AUF trenger hans innspill, spesielt i den vonde floken som Kafébygget representerer.

Også debatten rundt de nasjonale minnestedene i Oslo og på Sørbråten på fastlandet har vært hissig. Så når de pårørendes eget minnested skal utvikles, lyses det ut konkurranse, og AUF lytter nøye til nær 600 konkrete innspill og ønsker fra pårørende. Vinteren gjennom diskuteres de fire beste forslagene med støttegruppen og med ­familier og grupper.

Redningen

  1. mai 2014 bøyer en ung jente seg forsiktig ned til en liten blomsterbukett som ligger på gulvet­ i Lillesalen i Kafébygget. Den ligger ved et foto av en tenåringsjente. Ved siden av henne står en voksen, amerikansk mann.

— Hun døde der, forklarer Hilde Firman Fjellså på engelsk. Så tar hun James Young, internasjonal minnesteds­forsknings superstar, i hånden, og leder ham til de fem toalett-avlukkene, bare tre meter unna. Hun er der for å forklare ham hva som skjedde den dagen.

— Dette er toalettet mitt, forklarer hun, mens hun varsomt klapper litt på den kalde, hvite porselensvasken i det lille avlukket. Her gjemte hun seg sammen med seks yngre ­AUF-ere. Her trøstet hun dem, og klappet på dem.

— Det føltes trygt å være her da, at tryggheten bare var tre meter unna. Vi hørte støvlene hans gå gjennom rommet. En tynn vegg skilte oss. Vi hørte ham skyte og vi hørte vennene våre skrike.

James Young har tårer i øynene mens Fjellså forteller ­videre:

— Det var ungdommer i alle avlukkene. Han skjøt oss ikke, jeg tror det var fordi han ville se alle han skjøt i ­øynene. Vi ble der i nesten to timer, til politiet kom, forklarer hun videre.

— Da vi kom ut av avlukkene, så jeg mange døde, både jenter­ og gutter, i Lillesalen og Storsalen. En politimann spurte meg om jeg kunne ta vare på en skadet jente på gulvet til legene kunne komme. Jeg var med å bære henne ut. I dag lever hun og har det bra.

Det er AUF som har invitert James Young til Utøya, sammen med Ed Linnenthal, ekspert på minneprosessene­ etter bombingen i Oklahoma City og Alice Greenwald, ­direktør ved The National 9/11 Memorial i New York. De er verdens fremste kapasiteter på området. Ingen land har bedre kompetanse på slike angrep enn USA. AUF vil være på faglig trygg grunn.

Young er på Utøya for andre gang på et halvt år. Den voldsomme kontrasten mellom ungdommenes kjærlighet til øya, og det de forteller om 22. juli 2011, gjør et så sterkt inntrykk på ham at han siden ikke klarer å gjenfortelle uten å gråte.

Video: Tilbake på Utøya AUF-leder Mani Hussaini om fremtidens Utøya
Lysningen Et verdig, rolig og varig minnested for tilhørighet og ettertanke.

Vendepunktet.

Under møtet med jenta i Kafébygget ­faller plutselig brikkene på plass: Her døde 13 ungdommer. For foreldrene som har lagt ned blomster, foto og bamser er åstedet allerede et hellig minnested. Og for jenta og de 17 andre overlevende, vil bygget alltid representere overlevelse. Saken er klar, mener Young. Han lander på løsningen som både de fleste av de 13 familiene og flere internt i AUF har ønsket seg: Kafébygget kan ikke rives.

Arkitekt Erlend Blakstad Haffner, Jørgen Frydnes, daglig leder på Utøya og Tor Einar Fagerland får alle samme opplevelse. De sentrale delene, hjørnet av Storsalen, sporene­ etter de 13 drapene der, og toalettavlukkene, der de 18 overlevde, må beholdes. Resten kan rives. Men arkitekten har en idé: å reise et nytt bygg rundt det gamle. La det nye hegne om det gamle, og historien om det som skjedde der. Slik kan overlevende orke å komme tilbake, slik gis huset et nytt lag og betydning. Ideen blir umiddelbart akseptert.

Morgenen etter, nesten som i en feber, skisserer de opp planen på grovt, brunt papir. For AUF er ideen en forløsning. I over ett år har de ønsket seg et læringssenter på øya. Nå har de funnet det rette stedet. De bevarte delene skal bli et minnested, og i kjelleren skal unge, uavhengig av partitilhørighet, lære om demokrati, om 22. juli, om de 69 drepte­ og alle de som overlevde. Ikke minst skal de kunne lære om viktigheten av å kjempe mot høyreekstreme krefter på fremmarsj.

Nok en gang begir Jørgen Frydnes seg på tur, denne gangen til de 13 familiene som mistet sine kjære i Kafébygget. Etter lange samtaler omfavner også de den nye ideen. Og i juni, et par uker før treårsdagen, vedtar et enstemmig sentralstyre planen. De kaller bygget Hegnhuset.

22. juli 2014

22.juli 2014 er Erna Solberg blitt statsminister. Hun er på Utøya første gang Da "Barn av regnbuen" synges av pårørende og AUFere tørker hun en tåre. Jens Stoltenberg og Raymond Johansen bak.
Monica Strømdahl

På treårsmarkeringen er det Erna Solberg som kommer til minnestunden som statsminister. Hun har ­aldri vært på øya tidligere, og er som alle andre preget i det hun går i land. Disse første, tunge skrittene. Foran AUFs legendariske scene og talerstol synger Høyres statsminister Barn av regnbuen . Hun tørker en tåre.Etterpå sier hun at nå må alle gi litt og ta litt, og så bare innse at det til slutt må fattes en beslutning. Det blir litt diskusjon, men så roer det seg etter hvert. Også hennes eks-statsministerkollega Jens Stoltenberg er kjent med de nye planene. Han er enig i at det skal gå bra å drive Utøya videre. Han viser til kombinasjonen av minnested og nytt bygg i New York.

Beholde noe. Rive noe. Reise noe nytt. Nå tas øya forsiktig tilbake, skritt for skritt. Noen er fremdeles uenige. Noen har det fremdeles forferdelig vondt. Men et stort flertall av overlevende og pårørende er tilfredse med ­planene.

Generasjonene

Jørgen Watne Frydnes (midten) regnes som sentral for å få til tilbakekomsten til øya. Han hadde ingen AUF-bakgrunn da han ble ansatt. I juni 2015 jobber han dugnad med datteren Aurora og AUF-leder Mani Hussaini.
Kolstad, Tom A.

Det man sjelden tenker på, er at Utøya-generasjonene er så korte; ofte bare tre-fire år, før skole, kjærester, idrett eller annet overtar. For mange blir det viktig at de unge som snart skal komme til Utøya for første gang, ikke stoppes opp, men også skal få se fremover. For de er fremtiden.I oktober 2014 takker Eskil Pedersen av, etter åtte år i ­ledelsen. Han har sittet lengre enn de fleste andre ledere, og levd med voldsalarm i flere år.

— Det var ikke gitt at det skulle gå så bra. Men vi klarte å reise oss igjen. Vi tok vare på hverandre, sier han med ­grøtet stemme.

AUFs nye leder er Mani Hussaini, en 26 år gammel ­Jessheim-gutt med flyktninge-bakgrunn fra Syria.

Vinteren 2014 og våren 2015 reiser Torget, de nye byggene på Utøya, seg endelig. Nordisk kjølige trebygg, med åpne og trygge rom der lyset slipper inn.
Martin Slottemo Lyngstad

Samme høst, etter mer enn tre år med krangel og ­venting, kan endelig arkitekt Erlend Blakstad Haffner se de nye ­byggene reise seg på Utøya. Enkle, nærmest sakrale trebygg, høyt under taket som i en kirke, med betonggulv og vinduer som lar lyset trenge inn i store, åpne saler. I motsetning til i de opprinnelige planene, kan man nesten ikke se bygningene­ fra veien.Kafébygget, som skal bli til Hegnhuset, skal få stå urørt enda et år, men i 2016 håper AUF at minne— og læringsstedet skal stå klart. Mer enn 500 pilarer på utsiden av bygget skal hegne om 69 innvendige bæresøyler. De 69 skal bære taket.

Sakralt og høyt under taket i hovedrommet i et av de nye byggene på det såkalte Torget.
Martin Slottemo Lyngstad

Lysningen

Det vokser liljekonvall på Utøyas skogbunn. ­Liljekonvall og villroser. Over blomsterengene flyr det sommerfugler. Det har det alltid gjort. Det skal det fortsette å gjøre.

En solfylt vårdag i år rydder en gruppe ungdommer kratt og skogbunn på dugnad. Noen trær er felt for å gi plass til furutrærne og et sirkelformet fundament for Lysningen, som de pårørendes eget minnested skal hete. Plassen dukket bare opp av seg selv. Det var Kolbein Fridtun som fant den. Han mistet datteren sin, Hanne Kristine Fridtun, på Utøya. Sammen med de andre i Minnestedsutvalget hadde han to krav til valg av sted: Det måtte ikke ha skjedd noe grusomt der, og man måtte kunne trekke seg tilbake og være i fred der. Han fant lysningen på en av sine turer rundt på øya. Her skal solen flomme inn.

AUFs prosess med å ta Utøya tilbake har vært en gigantisk dugnad, med en prislapp på 60 millioner. Våren 2015 fjernes løv og buskas fra den såkalte Lysningen.
Kolstad, Tom A.

Første uken av juli, i god tid for 22. juli-markering og den første nye Utøya-leiren i august, festes en stor, vakker jernring i furutrærne. Den henger tungt, men stabilt, en drøy ­meter over bakken. I ringen er navn og alder på omkomne stanset ut. Ingen først, ingen sist. Ringen er uendelig.

Sørgekåpen

Det finnes en sommerfugl på Utøya som h­eter sørgekåpe. Den er enkel, men vakker, med dyprøde vinger, lyseblå prikker og en tynn, gul kant. Sørgekåpen klekkes gjerne på bjørk og osp, som det er mye av på Utøya. Den har flyvetid fra april til oktober. Den overvintrer ­under snøen­ og kan ses tidlig på våren. Når sørgekåpen er klekket til sommer­fugl, flyr den ut over øya. Som sommerfugler flest trenger­ den lys. Den vandrer mye, men lander gjerne på sol­fylte steder med blomster som prestekraver, valmuer, syrin, solhatt — og sommerfuglbusker. Der tar den til seg nektar.

Øyas naturlige symbolikk var sentral i 3RW arkitekters minnestedsforslag. De unge arkitektene fra Bergen hadde søkt hjelp hos en økolog - og en sommerfuglekspert.

Det sies at Utøyas unike flora stammer helt fra middel­aldertiden, da munker fra naboøya brukte øya som urtehage. I vår var buskas i ferd med å overta den gamle vegetasjonen med liljekonvaller og villroser. Men så ble buskaset ryddet, og sommerfuglbusker og andre blomster plantet, av foreldre som fremdeles­ sørger og AUF-ere som vil gi tilbake til øya.

Det var en umulig oppgave. Men fra 7. til 9. august blir det leir igjen på Utøya, trolig med mer enn tusen unge mennesker. Det er nesten dobbelt så mange som i 2011.

Mange vil aldri orke å vende tilbake. Men for dem som gjør det, vil Sørgekåpen finnes på Lysningen.

Løftet

afp000889026-Ls8oNOZgdt.jpg

— Husker du, Mani? Nå er det 2015!

13 år gamle Dennis Lund Schjetne hilser litt sjenert på AUF-leder Mani Hussaini. Sist de to møttes, var i storebror Fredrik Lund Schjetnes begravelse i 2011. Fredrik ble drept på øya. Han var med i Akershus AUF, og Mani var leder. De to var gode venner.

I begravelsen lovet Mani at det året lillebror ­Dennis ­fylte 13, skulle han verve ham som medlem.

I fire år har Dennis ventet på denne dagen. For nå er han blitt 13 år. Nå er han gammel nok, og i dag er han tilbake på øya på dugnad, sammen med mamma og pappa. De legger heller på minnestedet, setter seg et øyeblikk på den nylagte hellekanten. Så tar Dennis og Mani hverandres hender. De har en avtale.

— Spiller du fotball, da? spør Mani. - Da kan du være med på laget.

Slik blir nye Utøya:

Kilder:

Intervjuer med en rekke nåværende og tidligere AUF-ere, pårørende og andre involverte i perioden ­2013— 2015. Tor Einar Fagerland og Institutt for historiske studier,­ NTNU: July 22 and the negotiation of memory - ­forskningsprosjekt på terrorens kulturelle etterliv. Jo Stein Moen og Trond Giske: Utøya. Blakstad Haffner Arkitekter. 3RW arkitekter: Lysningen - The Clearing. James E. Young: Utøya and Norway’s July 22nd ­Memorial Process: The Memory of Terror. Alice M. Greenwald: Å minnes med liv: Utøya og ­ Ground Zero. Thomas de Monchaux: Rebuilding violent places. The New Yorker


6.— 9. august i år ble den første sommerleiren etter 22. juli 2011 arrangert på Utøya. Årets deltagerantall var rekordhøyt, rundt 1300, mer enn dobbelt så høyt som i 2011.

Det jobbes nå med Hegnhuset, lære- og minnesenteret som bygges rundt deler av Kafébygget. Senteret er planlagt ferdig til sommeren. Utøya AS har stor pågang av organisasjoner som ønsker å bruke Utøya.

I vinter arrangeres det en tverrpolitisk ungdomskonferanse mot høyreekstremisme på øya.