Hadde Winston Churchill sagt ja til EU-medlemskap dersom han hadde levd i dag?

Hva mener dronning Elizabeth? Og hva har USAs president Barack Obama med å blande seg borti saken?

Det er alt annet enn perifere problemstillinger, dette, de er hentet rett fra debatten om Brexit, og nå gjenstår bare ni dramatiske uker før folkeavstemningen i Storbritannia 23. juni.

Tilhengerne viser til Norge

Brexit er en forkortelse for British Exit, britisk utmarsj. Skal britene bli værende i EU, eller skal de komme seg helt ut? Dét er det skjebnetunge spørsmålet, og for å avgjøre saken har kamphanene på begge sider vist en bemerkelsesverdig iver etter å trekke Norge og nordmennene inn i debatten.

Brexit-tilhengerne viser til Norge som et lysende eksempel på hvordan et land kan klare seg uten medlemskap i EU.

Brexit-motstanderne nevner EØS-landet Norge som et skrekkens eksempel, et land som betaler mye for å få tilgang til det indre markedet, og som sluker direktiver fra Brussel uten å ha noen politisk påvirkning på dem.

Downing Street, februar: Statsminister David Cameron kunngjør at det blir folkeavstemning om EU. Han vil ha ro om saken, først og fremst i sitt eget parti.

Høyt spill for fred i eget parti

Den lunkne EU-tilhengeren David Cameron spiller høyt. Han har tillyst folkeavstemningen for å stikke hull på en verkende byll, en nærmest evigvarende årsak til uro og dårlig stemning, i sitt eget konservative parti.

Den britiske høyresiden har kranglet om EEC, EU og Europa-politikk siden 1950-tallet. De siste årene er spørsmålet blitt ekstra betent fordi de konservative taper stemmer til det populistiske nei-til-EU-partiet UKIP.

Hvorfor vil de ut?

OPT_314883221_doc6p9ut6co1ifnt1kjd0g_doc6p9w7dv7m5gkb6k0d0e-1YUyJmYgYv.jpg
GrAl

Britene har hele tiden holdt seg unna både euroen og grense— og politisamarbeidet Schengen, to av de viktigste stolpene i EU. Men hvorfor er det så mange av dem som vil melde seg helt ut?En traust forklaring er naturligvis at disse britene ikke er så forskjellige fra EU-motstandere i alle andre EU-land. Over hele Europa er det mennesker som har sett seg lei på hva de opplever som byråkrati og fjernstyring fra Brussel, en undergraving av nasjonal selvbestemmelsesrett. Euro-krisen og flyktningkrisen har ikke nettopp gjort tingene lettere for EU.

Men det ligger en god del mer her, noen ganske dyptgående grunner til britenes EU-skepsis og kronglete forhold til fastlands-Europa.

Britene lever på en øy

De insisterer på akkurat dette, selv om det går tunnel under Den engelske kanal og toget bare bruker to timer og ett minutt fra London sentrum til EU-hovedstaden Brussel.

  • Øyboerne deler språk, historie, venstrekjøring og ukurante stikkontakter med mennesker laaaangt borte. Folk fra New Zealand, Australia og Bahamas regnes nærmest som landsmenn, mens belgiere og franskmenn på den and­re siden av kanalen så definitivt er utlendinger.
  • De har et spesielt forhold til USA og Atlanteren. «Stilt overfor et valg mellom kontinentet og det åpne hav må Storbritannia bestandig velge havet», forklarte statsminister Winston Churchill til Charles de Gaulle i 1944, et sitat som nå stadig blir fremhevet av brexiterne.
  • Storbritannia har aldri vært uinteressert i hendelsene på kontinentet, det er ikke dét. Gjennom århundrer har de sendt båter og soldater for å gjenopprette orden og maktbalanse når ledere på fastlandet er blitt for breiale, sånne typer som Filip II av Spania, Ludvig XIV, Napoleon, keiser Wilhelm II og Adolf Hitler. Men de var nødvendige enkeltoppgjør, disse krigene, ikke forsøk på varig alliansebygging.
  • Storbritannia er og blir en forhenværende verdensmakt, et land som likte å si at det hersket over verdenshavene, og som stadig satt med store kolonier i fremmede verdensdeler da de europeiske samarbeidsbestrebelsene tok form i 1950-årene.

Det er vrient å være den som kommer inn sent

Ved etableringen av FN og NATO var Storbritannia blant de selvfølgelige initiativtagere og grunnleggere, med på å lage reglene. Med EU var det annerledes. En viktig nøkkel til lunkenheten kan ligge der.

Britene sto på sidelinjen da den franske utenriksministeren Robert Schuman i 1950 tok initiativet til kull— og stålunionen, et prosjekt som særlig skulle skape forsoning og gjensidig avhengighet mellom de gamle arvefiendene Tyskland og Frankrike.

Italia og Benelux-landene sluttet seg til, britene gjorde det ikke. Noen britisk underskrift ble det heller ikke under Romatraktaten som la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1957. Britene satset i stedet, i 1960, på frihandelsavtalen EFTA, sammen med de uproblematiske småsøsknene Norge, Sverige, Danmark, Østerrike, Sveits og Portugal.

Macmillan tok en helomvending

Men så gikk det bare et år. Og britene snudde! De ville til Brussel likevel, og søkte medlemskap høsten 1961. Det var et vanskelig skritt å ta for den konservative regjeringen til statsminister Harold Macmillan. De kom til at landet kunne gå glipp av ganske mye, økonomisk så vel som politisk, ved å stå utenfor.

Men det kledde ikke en stormakt å stå ydmykt på døren og be om å få slippe inn, og det til en gjeng av land som de hadde kjempet for under krigen og bidratt tungt til å befri.

Og hva skjedde etter medlemskapsforhandlingene? Jo, det mest ydmykende av alt: Britene ble utestengt to ganger av franskmennenes president Charles de Gaulle, først i 1963, og så på nytt da Arbeiderparti-regjeringen til Harold Wilson søkte medlemskap i 1967. Italia, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia og Luxembourg ville alle gjerne ha med Storbritannia. Men den franske presidenten og generalen anklaget britene for å ha en grunnleggende uvennlig holdning til det europeiske prosjektet, en mangel på interesse for det indre markedet og en økonomi som ikke egnet seg for deltagelse.

Stivt. Statsminister Winston Churchill ble tatt imot av general Charles de Gaulle da han kom til Paris i november 1944.

Edward Heath meldte landet inn

Først da de Gaulle falt fra makten i 1969, og noe så sjeldent som en konservativ britisk Europa-entusiast, Edward Heath, ble statsminister året etter, var Storbritannia på vei inn i samarbeidet.

Norge sa nei i sin folkeavstemning i 1972, Danmark stemte ja. Britene ble ikke rådspurt, men Edward Heath fikk presset frem et flertall i Parlamentet for innmelding i oktober 1972. Irland ble også med. Men Europa-jubelen sto ikke i taket.

«Da de til slutt meldte seg inn i fellesmarkedet, katastrofalt, for sent, til feil tidspunkt, gjorde de det motvillig, nesten med vemmelse», skrev den italienske journalisten og forfatteren Luigi Barzini i sin bok Europeerne :

«Innstilt på å dra igjen ved første anledning»

Videre skriver Barzini: «Høflig skjulte britene sine egentlige følelser om saken, de var som degraderte aristokrater som på grunn av uheldige omstendigheter hadde tatt plass i et suppekjøkken for trengende. Men de gjorde det veldig klart at det hele skyldtes en praktisk nødvendighet, og at de var innstilt på å dra igjen ved første mulige anledning.»

Tre år senere, i 1975, ble spørsmålet om fortsatt medlemskap lagt ut til folkeavstemning, og britene sa med stort flertall ja til å bli værende.

Men entusiasmen lot fortsatt vente på seg. «I want my money back», sa statsminister Margaret Thatcher alt på EU-toppmøtet i Dublin i 1980, og gjennom hele sin regjeringstid kranglet hun om britenes økonomiske bidrag til felleskassen i Brussel.

Januar 1972. Lange forhandlinger om medlemskapsbetingelser er avsluttet. Statsminister Edward Heath signerer protokollen i Brussel - og tar senere sitt land inn i EF.

Heath syntes Thathcer var sneversynt

Aftenpostens London-korrespondent Ulf Andenæs fikk et hjemmeintervju med Edward Heath i Salisbury i 1988, 14 år etter at Thatcher hadde fravristet ham lederskapet hos de konservative. De var som hund og katt, Heath og Thatcher.

- Problemet er de i vår regjering som ikke innser nasjonalstatens begrensninger, sa Heath. Han avfeide Thatchers Europa-politikk som sneversynt, i strid med Storbritannias langsiktige interesser, og preget av en generasjonsforskjell.

- Min aldersgruppe hadde deltatt som stridende i annen verdenskrig, og vi var opptatt av å gjøre alt som sto i vår makt for å hindre en ny krig mellom Europas folk. Min overbevisning om et europeisk fellesskap springer ut av dette. Den gang ønsket landene på kontinentet at vi briter skulle lede arbeidet for enhet. Churchill var av dem som gikk i spissen. Men vår befolkning hadde ikke som kontinentets folk opplevd Hitlers okkupasjon på kroppen, og viste derfor ikke den samme interesse, forklarte Heath.

Oscar Olsen husket begeistringen i Haag

I mai 1998 dro Aftenposten på tur til Nederland med kristiansanderen Oscar Olsen (89), lege og tidligere stortingsrepresentant for Venstre. Han var blant de inviterte til femtiårsmarkeringen for Winston Churchills store Europa-tale i riddersalen i Haag. Olsen var blant parlamentarikerne i salen da Churchill tente opp sin enorme sigar og utbasunerte: Jeg er europeer!

«Det jeg husker best fra 1948, er selve entusiasme-rusen», sa Oscar Olsen. «Vi følte virkelig at vi hadde lagt bak oss krigen, og at vi var i gang med å bygge noe nytt. Etter møtene i Haag gikk vi i parade gjennom gatene i Amsterdam, med Churchill og de andre i fremste rekke, og med masser av mennesker som klappet og jublet ...»

Haler og drar i Churchill

Nå hales og dras det i gamle Churchill-sitater som kan settes opp mot hverandre. Churchill ivret for et slags Europas forente stater i en tale i Sveits i 1946, men ville i andre taler og artikler heller være med Europa enn oppsugd i Europa.

Brexit-tilhengere har i en video tatt den store krigshelten til fordel for sin sak, sammen med fysikeren Isaac Newton, likestillingsforkjemperen Emmeline Pankhurst, evolusjonsforskeren Charles Darwin, matematikeren og kodeknekkeren Alan Turing, Napoleon-nedkjemperen Lord Nelson, sykepleieren Florence Nightingale og Aneurin Bevan, helseministeren som gikk i bresjen for det nasjonale helsevesenet.

«Britiske helter forandret verden. Ikke tro på dem som snakker Storbritannia ned, de som snakker om at vi er for svake til å ta hånd om våre egne saker. La oss ta kontroll. Stem ut» , sier stemmen i videoen.

Misbruk av bestefar

Churchills barnebarn, parlamentsmedlemmet Nicholas Soames, er EU-tilhenger og oppbrakt.

«Churchill, min bestefar, elsket bestandig Europa. Nettopp nå, som 28 antatte venner krangler om penger og flyktninger, hadde det vært vanvidd om vi ikke skulle ta del i arbeidet med å redde Europa», skrev Soames i et leserbrev brev til The Daily Telegraph. Han klasket også til sin populære partifelle Boris Johnson, den nylig avgåtte ordføreren i London, som har stilt seg i spissen for nei-siden, og som tidligere har skrevet biografi om sin store helt Winston Churchill.

«Det er ikke til å tro at Boris kan ha havnet slik på villstrå», skrev Soames da Johnson hadde bedt USAs president Barack Obama holde seg unna Brexit-valgkampen.

Obama holder seg uansett ikke unna, han lander om kort tid i London for å be britene stemme klart ja til EU.

Dronningen vil ut. Eller ikke

Dronning Elizabeth har holdt seg unna. Dog meldte The Sun, på sin førsteside 9. mars, at DRONNINGEN STØTTER BREXIT.

Men det eksklusive oppslaget baserte seg på en lunsjsamtale som dronningen hadde hatt med daværende visestatsminister Nick Clegg på Windsor Castle i 2011. Dronningen skal da ha gitt klart uttrykk for at EU beveger seg i gal retning, men oppslaget ble etter kort tid tilbakevist som «nonsens» av samtalepartneren Clegg. Der står fortsatt saken.

Det er jevnt på målingene

Cameron satser på hva de fleste inntil nylig har regnet med, at folkeavstemningen ender med et fortsatt ja til medlemskap. Han får drahjelp fra opposisjonspartiet Labour, som fortsatt sier ja til medlemskap, det samme gjør skottene. De tidligere statsministrene Tony Blair (1997-2007) og John Major (1990-1997) sier begge at det er meningsløst for britene å gå ut av EU nå, i en verden som er ustabil nok som den er.

Men det er jevnt på målingene. Blant yngre velgere er EU-støtten størst, men ingen vet hvor mange av dem som kommer til å bruke stemmeretten. Cameron må midt i kampen bruke tid på spørsmål om familiens pengeplasseringer i fjerne land, noe som hittil ikke har styrket hans posisjon.

Helst vil Cameron snakke om Europa, ikke om papirer fra et advokatkontor i Panama.

Ambassaden ringes ned

Norges ambassade i London har fått et vell av henvendelser om EU-spørsmål, både fra de organiserte kampanjene og fra privatpersoner, og adskillige britiske aviser har tatt turen til Oslo i det siste for å sjekke. Av tingene ambassaden opplyser om, og som er blitt lagt merke til, er at Norge etter folketall har tatt imot flere arbeidsinnvandrere enn Storbritannia fra andre land i EØS-området.

- Jeg synes at vi ser henvisninger til Norge i nesten enhver debatt, i avisene så vel som i etermediene. Her ved ambassaden prøver vi å bidra så godt vi kan med faktainformasjon, men uten å blande oss borti debatten, sier ambassadør Mona Juul.

Alt tyder på at britene er i stand til å ta grep om den selv.