Amund har diabetes, og hver natt kl. 00:00 kommer enten mamma eller pappa inn til ham. De stikker ham i fingeren og måler blodsukkeret.

Om noen måneder skal Lissi (3,5) hjelpe til med dette. Eller, hun skal ikke stikke Amund i fingeren. Hun skal ligge ved siden av ham og lukte på kroppen hans. Lissi er en Toller Retriever og utdannes til å bli diabeteshund.

Amund Fremstad (13) og Toller Retriever-hunden Lissi (3,5) har utviklet et nært forhold. I fremtiden vil Lissi fungere som Amunds livredder.
Paal Audestad

Det er en kjent sak at hunder har utrolig god luktesans. De fleste kjenner imidlertid ikke til hvor mange bruksområder sansen faktisk kan ha for oss mennesker, og hvordan snuten egentlig fungerer.For Frank Rosell, professor ved Høgskolen i Telemark, er dette et ekspertområde. I boken En nese for alt forteller han oss om redningshunden Barry, politihunden Rasko, krefthunden Kaktus, spekkhoggeravføringshunden Tucker, beverhunden Shib, trøffelhunden Lello og golfballhunden Goya.

Blant annet.

Lissi trener

Og på Lahaugmoen hundesenter finner vi altså diabeteshunden Lissi.

– Søk! sier hundetrener Aase Ramsrud.

Lissi skal finne bommulsbiten som lukter lavt blodsukker. Hundetrener Aase Ramsrud forandrer hele tiden på plasseringen.
Paal Audestad

Lissi snuser over boksene foran henne. Hun stopper ved den som har en bomullsbit med lukten av Amunds lave blodsukker.

Amund smiler og følger nøye med.

– Det skal bli en trygghet for deg å ha Lissi, sier mamma Une Fremstad.

– Ja, nikker Amund.

Da Lissi lukter seg frem til riktig boks, settes et svært avansert sanseapparat i gang. Det er så sensitivt at hvis vi sprer ett gram smørsyre (vond lukt!) jevnt utover hele Hamburg by, ville hun teoretisk sett kunne ha luktet det fra nesten 92 meters høyde. Så mye som en tredjedel av hundens hjerne går med til å tolke lukt, skriver Rosell i boken sin.

Bomullsbiten som ligger i en av boksene, har Amund bare så vidt hatt inntil kroppen. Mer enn nok for Lissi! Hun treffer så å si hver gang. Dette er faktisk en «lett» oppgave. Hun er bare i starten av opplæringen og vil få vanskeligere utfordringer etter hvert.

Om ett til to år skal Lissi kunne varsle Amund når blodsukkeret er høyt eller lavt, i alle slags omgivelser, i alle situasjoner.

Lissi får en kjøttkakebit hver gang hun markerer på riktig boks.
Paal Audestad

Farlig sykdom

Lavt blodsukker kan i verste fall være dødelig for diabetikere. Lissi skal også kunne si ifra når blodsukkeret holder på å falle. På den måten kan Amund bli varslet før han blir dårlig.

Lissi vet det kanskje ikke selv, men når hun føler trang til å undersøke en lukt, trekker hun lynraskt luft inn og ut av snuten – rundt seks ganger i sekundet. Luften føres raskt bakerst i luktorganet før den filtreres tilbake og ut gjennom mange lag med slimhinne. Arealet på slimhinnen er omtrent like stort som arealet på Lissis pels. Den er bare brettet så tett sammen at den likevel får plass.

Til sammenligning er menneskets slimhinne omtrent på størrelse med et frimerke.

– Hunder er mellom hundre tusen og hundre millioner ganger mer sensitive for lukt enn oss, avhengig av hva slags luktstoff og hunderase det er snakk om, forteller Rosell.

Hunder er mellom hundre tusen og hundre millioner ganger mer sensitive for lukt enn oss.

Uten luktesans

Hvor viktig luktesansen er for hunder, kommer godt frem hvis vi tar en titt på hvordan de har det uten luktesansen.Arthur var en liten schæferhvalp som ble født på 1980-tallet med dette handicapet – han luktet ingenting.

Han var størst i kullet, men mistet raskt vekt. Søsknene sugde melk og la på seg som hvalper skal. Arthur klarte ikke å finne frem til pattene.

Han overlevde, men problemene bare fortsatte.

Arthur spiste stadig noe farlig da han var ute på tur med eieren Torun Thomassen.

Første gang han var sammen med Thomassen og mange andre mennesker samtidig, klarte ikke Arthur å gjenkjenne henne og endte med å følge etter vilt fremmede. Han kunne jo ikke lukte hvilke ben som var hennes.

Verre var det imidlertid at Arthur hadde store problemer med å kommunisere med andre hunder. De kom bort og snuste på ham, men Arthur bare sto der. Han var ikke interessert og endte med å gå sin vei.

En dag ble han angrepet av en annen hund. Det ble et vendepunkt for Arthur. Han var egentlig blid og god. Han var lydig og likte å trene med Thomassen. Men etter det ble Arthur uforutsigbar. Han kunne plutselig reagere og bite fra seg hvis andre hunder kom bort til ham. Han begynte også å angripe moren sin helt uten forvarsel. Thomassen så ingen annen utvei enn å avlive Arthur, som da var ett år gammel. Arthur var blitt farlig både for mennesker og andre hunder, inkludert sin egen mamma.

– Det var veldig trist. Han var en herlig hund. Men jeg fant ut at det var det eneste forsvarlige å gjøre, forteller Thomassen, som driver et hundepensjonat og treningssenter i Nannestad.

Praktisk for oss

Menneskeheten har en lang historie med å bruke hundens luktesans til praktiske formål. Rosell skriver at hunder ble brukt til å bekjempe kriminalitet allerede i oldtiden.

Det er imidlertid først i løpet av det siste århundret at vi virkelig har begynt å benytte den fantastiske luktesansen systematisk.

Politihunden, for eksempel, ble en integrert del av politistyrkene i Europa på 1950-tallet. Siden den gang har den utviklet seg til kunne spore alt fra sæd til sprengstoff. Det vil i dag være utenkelig for politiet å klare seg uten.

Et nyere og mer ukjent bruksområde er skadedyrkontroll. I 2007 ble det første norske skadedyrfirmaet som bruker hunder, stiftet. Dog Point heter det.

De har hunder som blant annet lukter seg frem til veggdyr, som ellers kan være utrolig vanskelig å lokalisere og bli kvitt.

I boken sin skriver Rosell også om firmaet Nettpartner – størst i Norge på elektrisk infrastruktur – som i 2004 begynte å bruke hunder til å finne råte i høyspentmaster og telefonstolper.

Les også:

Krefthunder

Eksemplene er mange. For mange er mulighetene innen medisin det mest interessante nå. Vi har allerede vært innom diabeteshunder, men også krefthunder er i tiden. Ifølge Rosell har ulike vitenskapelige studier siden 2004 vist at hunder kan oppdage en lang rekke krefttyper, blant annet hudkreft og brystkreft. Det gjenstår å se hvor populært det blir. Noen mener at vanlige instrumenter er bedre.Ved St. Olavs Hospital i Trondheim har man undersøkt hunders evne til å lukte lungekreft i kompliserte tilfeller der pasientene har andre sykdommer som kan forvirre hundene. Undersøkelsene kom frem til at hundene ikke var presise nok til å brukes i klinikker.

En stor fordel med krefthunder er imidlertid at man unngår potensielt smertefulle og kostbare inngrep.

– Hundenesen er faktisk i flere tilfeller bedre enn kjemiske instrumenter til å oppdage kreftstoffer på et tidlig stadium. Det finnes gode muligheter for kombinere konvensjonelle metoder med bruk av hund i større grad enn vi gjør i dag, mener Rosell.

Hundenesen er faktisk i flere tilfeller bedre enn kjemiske instrumenter til å oppdage kreftstoffer på et tidlig stadium.

Ny studie

Lissi er en pionér i sitt fag.
Paal Audestad

Lege og epidemiolog Merethe Kumle skal snart begynne på en studie om diabeteshunder. I samarbeid med Lahaugmoen hundesenter skal hun undersøke hvor nøyaktige hundene egentlig er.– Det er fra før gjort én studie i USA og én i Storbritannia, som begge konkluderer med at de er til god hjelp for diabetikere, forteller Kumle, som jobber ved Universitetet Nord-Norge og Høgskolen i Narvik.

Kumle mener diabeteshunder kan bli populært.

– Jeg tror dette kan passe for dem som liker å ha hund. For vi må huske på at det også er en del arbeid. Ferdighetsnivået må opprettholdes.

Her kommer vi inn på et annet aspekt ved diabeteshundene – de kan være bra for helsen generelt sett. Det er vitenskapelig bevist at hunder kan ha god påvirkning på menneskers psyke. De kan forhindre lidelser som depresjon og angst.

Diabetikeren får en trofast kompanjong. Hunden kan bli en uvurderlig støtte med stor emosjonell betydning – fjernt fra de kunstige apparatene som stikker deg i fingeren og sitter fast under huden.

Lissi elsker å trene og hopper ivrig ut av bilen da Amund og Une Fremstad ankommer Lahaugmoen hundesenter.
Paal Audestad

Mamma Une Fremstad og Amund (13) er enig i at dette er et viktig poeng når de nå trener opp Lissi.

– Det er så koselig å komme hjem til en hoppendes glad hund, sier Amund og smiler.