Sent på kvelden den første oktoberdagen i fjor ble en høy nordmann med kortklippet hår og grove arbeidsnever hentet av en venn på Pensacola-flyplassen i Florida. Den 37 år gamle tobarnsfaren Christopher Bergan hadde reist hele dagen: Gardermoen–Frankfurt–Houston–Pensacola. Nå gjensto en 30 minutter lang kjøretur til målet, småbyen Gulf Breeze i Santa Rosa.

«Hør, Chris: For å være ærlig synes jeg ikke dette er noen god idé. Jeg har en dårlig følelse», sa kameraten Dan Davis da han fikk høre Bergans plan: å komme seg usett til bakhagen utenfor svigerfarens hus, banke på bakdøren og gjemme seg.

Det var sent, men bare noen timer til svigerfaren hans hadde bursdag. De to hadde et nært forhold og pleide alltid å spøke med hverandre. Christopher Bergan skulle overraske ham. Han hadde gjort nøyaktig det samme året før.

«Tenk gjennom dette, mann. Klokken er snart halv tolv om kvelden. Du kommer til å bli skutt», hevder Dan Davis at han sa. «Jeg har gjort dette før», sa Christopher Bergan beroligende. Hvorfor bakdøren og ikke den foran huset? Fordi det var en dobbelt så bra spøk.

De parkerte utenfor huset i Gulf Breeze. Det var stille og mørkt. «Jeg blir med deg. Hvis det skjer noe med deg, er jeg her», sa Davis. De gikk forbi postkassen i hjørnet av den gjerdeløse hagen på forsiden, gjennom den asfalterte oppkjørselen, forbi tre–fire trær og inn i bakhagen der et høyt gjerde markerer hvor tomten begynner.

«Skjer dette? Tuller de med meg?»

Christopher hadde ankommet Gulf Breeze på en lignende måte året før. Men det var tidligere på dagen, og han traff på svigerfaren utendørs. «Jeg kunne ha skutt deg», fleipet den eldste da.

Pensjonisten på 61 år var en av nesten to millioner innbyggere i liberale Florida som hadde lisens til å bære våpen. Han tok på pistolen samtidig som han kledde på seg buksen om morgenen. Den hang i beltet.

Denne tirsdagskvelden var amerikaneren i en helt annen sinnsstemning enn året før. Noen timer tidligere hadde han hatt et ubehagelig og truende besøk på tomten. Han var på vakt. Christopher Bergan banket hardt på bakdøren og gjemte seg til venstre for den med kameraten bak. Svigerfarens kone og barn visste at Christopher skulle komme den kvelden. Men ingen fortalte det til mannen i huset. Besøket skulle være en overraskelse. Gjesten fra Norge skulle bo hos dem, slik han hadde gjort mange ganger før.

Inne begynte svigerfarens hunder å bjeffe. Døren åpnet seg sakte, men det var ikke mulig å se hvem som sto bak den. I noen små sekunder skjedde ingenting, så skjedde alt.

Dan Davis husker at Christopher og svigerfaren bykset mot hverandre i samme øyeblikk, det var som om bevegelsene var synkronisert. De kom så nær at de nesten berørte hverandre. Davis så aldri våpenet. Han hørte bare det høye smellet fra en .380 pistol.

«Skjer dette? Tuller de med meg?» tenkte han mens vennen sank sammen mot svigerfarens kropp. «What the hell. You shot me!» sa Christopher Bergan, og det var det siste Davis hørte kameraten gjennom mer enn 20 år si.

Heather Bergan savner mannen sin veldig. Mye i huset i Hof i Holmestrand kommune minner henne om Christopher. Veggen mellom kjøkkenet og stuen rev de før han reiste på sin siste tur til USA.
Monica Strømdahl

Svigerfaren la den skadede ned på bakken. Han ringte 911 og sa «jeg har skutt svigersønnen min». Christophers svoger hadde lagt seg, men våknet av levenet og kom ut. Da han så hva som hadde skjedd, løp han inn i huset og hentet håndklær som han presset mot nordmannens bryst i et forsøk på å stoppe blødningene. De snudde ham på siden så han ikke skulle kveles, og hentet flere håndklær. Dan Davis løp til forsiden av huset for å være sikker på at politiet og ambulansen fant riktig adresse.

Den siste gangen han så vennen, blødde han fra nesen og munnen. Ett skudd. I hjertet.

Tre eller fire politibiler hadde stanset ved huset. Davis snudde seg for å løpe tilbake til åstedet. Han fikk beskjed «ikke rør deg!» av politimenn som hadde våpnene trukket «slik du bare ser i serier på TV».

Det merkelige dødsfallet ble mye omtalt i USA, men også i flere andre deler av verden. Christopher Bergans foreldre har venner i Paraguay, Sydney, Nigeria og England som har fortalt at de fikk vite om hva som hadde skjedd via lokale nyheter der de var.

Dårlige nyheter reiser raskt, rare nyheter enda raskere. Christophers foreldre har venner og familie i Paraguay, Sydney, Nigeria og England. De har senere fortalt at de fikk vite om dødsfallet via lokale nyheter med navn og bilde. «A man who traveled from Norway to Florida to surprise his father-in-law was accidentally shot dead by him instead», var overskriften CNN brukte.

Foreldrene og Christopher Bergans enke vet at det ser rart ut: Hvorfor skulle noen fly over halve kloden for å overraske svigerfaren sin på bursdagen hans?

Overraskelsen var bare en bonus. Den egentlige årsaken til Christophers USA-reise kom aldri frem i nyhetsmeldingene: Han hadde en tenåringsdatter fra et tidligere forhold i Florida og besøkte henne hvert år rundt fødselsdagen hennes.

Hun hadde også bursdag i oktober.

Christian og Anne Bergan har store problemer med å akseptere hva som skjedde med sønnen deres. De gråter mye, men er flink til å hente seg inn, og har tatt hverandre i hånden på at de skal ha et godt liv. I tillegg har de svigerdatter og barnebarn å tenke på.
Monica Strømdahl

Gutten som ikke ville bli i Norge

Christophers far, Christian Bergan, vokste opp i Eiksmarka i Bærum. Da han på slutten av 1970-tallet forelsket seg i Anne Melgård, strakk han seg langt for å få henne. Han tok flytimer og fikk tillatelse av instruktøren til å fly over huset hennes på Bekkestua mens han vippet med vingene. Senere fløy han henne fra Fornebu til Gardermoen på date. Der drakk de kaffe før de fløy tilbake igjen.

De giftet seg 1979. Seks måneder senere ble det bestemt å flytte familiefirmaet til USA, hvor Christians mor bodde som ung voksen og alltid hadde ønsket seg tilbake. De landet i Florida på Valentines Day i 1980.

I mars 1982 fikk de sitt første barn. Christopher Bergan ble født inn i et nesten ferdigbygget hus ved en av kanalene i Gulf Breeze. Strøket var trygt. De kunne gå hjemmefra uten å låse døren og ble etter hvert vant til at flere rundt dem eide eller bar våpen. Noen hundre meter i luftlinje unna lå eiendommen Christophers kommende svigerfar senere skulle kjøpe.

Den lille familien holdt kontakten med Norge. De reiste hjem når de hadde råd og snakket norsk i huset ved kanalen. Selv om begge foreldrene kom fra Østlandet, gjorde sørstatsdialekten Christopher lærte i barnehagen, at han la seg til en nordnorsk dialekt.

«De rør jo ikke på sæ, de går ikke», utbrøt han første gangen han fikk prøve skiene og «skipinnene» han hadde sett på TV. Han hadde sett utfor og slalåm og kunne ikke forstå at langrennsski ikke fikk fart av seg selv.

Vannet ble hans favorittarena. Fire år gammel kunne han svømme fra bryggen utenfor huset. Han ble god på vannski og fikk sitt første seilbrett i gave på 11-årsdagen. 12 år gammel fikk han båtførersertifikatet. Han tok dykkerlappen og lærte seg å surfe ved strendene utenfor Gulf Breeze.

Båt. Vann like utenfor stuevinduet.
Privat
Vannski. Surfbrett.
Privat
Og førerkortet 16 år gammel. I Florida hadde Christopher Bergan alt han kunne ønske seg i oppveksten.
Privat

Tenåringen følte seg amerikansk. Det var dette som var hjemme: hav, strender, bølger, sol og en stat som lot 16-åringer få kjøre bil. En nabo både lærte ham opp og lot ham mekke på biler og motorsykler.

Derfor protesterte han da Christian og Anne Bergan i 1998 bestemte seg for først å ta ett år i Singapore, deretter flytte hjem til Norge. Han begynte å røyke. Skulket litt. Strøk i noen fag.

Singapore gikk greit. Norge ble kræsj. Christopher var 17. Han begynte på et norsk gymnas, hvor det ikke ble gjort mye for at han skulle henge med etter å ha bodd hele livet utenlands. Han ble oppfarende og trist og sluttet på videregående før tredjeklasse var over. En dag kom han hjem og fortalte at han hadde brukt deler av pengene han hadde tjent på deltidsjobber, på en enveis flybillett til Florida.

Han ville hjem. Noen klær og andre eiendeler i en koffert. Oppsparte midler. Det var høylytt i familien på denne tiden, men ingen kunne stanse ham. Han var 18 år.

Alt skjedde på stranden

Tenk på tilfeldighetene som former et menneskeliv. Her er én: Da Christopher Bergan vendte tilbake til USA i 2000, campet han en stund på sofaen til mannen som 19 år senere skjøt ham. Christopher var venn med en av mannens døtre. Faren kjørte «åpent hus»-politikk. En tilfeldighet til: Mannen hadde enda en datter. Heather var fire år yngre enn Christopher.

Heather var fire år yngre enn Christopher Bergan, her er hun 14 og han 18. I mange år var de gode venner før det i 2011 ble alvor mellom dem.
Monica Strømdahl

I mange år var de to venner mens de var i andre forhold. Det var da han fikk en datter og ble far for første gang.

I 2011 forsto Heather og Christopher at de var i ferd med å utvikle en annen type følelser for hverandre. De kjørte over broen som binder sammen Pensacola og Gulf Breeze da han tok hånden hennes. Heather husker at hun sa: «Vi er gode venner. Hvis vi går gjennom denne døren, vet vi begge at det ikke er noen vei tilbake. Enten er det for alltid, eller så sier vi farvel.»

Da Christopher var hjemme på besøk hos foreldrene i Norge, merket de at noe hadde skjedd. Han var så fornøyd og brukte mye tid på nettet for å se på ringer. Paret hadde diskutert både barn og ekteskap, og Christopher hadde allerede spurt sin kommende svigerfar om han fikk lov å fri til datteren hans. Det fikk han.

«Mamma, se på disse, jeg har tenkt å kjøpe en til Heather», sa han. Anne Bergan tenkte at hun ble glad i Heather allerede før hun hadde møtt henne. Hun følte at sønnens kjæreste hadde åpnet ham og fått frem den gode gutten moren kjente så godt.

Christopher var svak for solnedganger ved havet. Han tok med teppe, champagne og glass og gikk ned på kne på en lang, hvit strand i 2012. Året etter fikk de en sønn. De holdt tett om graviditeten til sønnens foreldre hadde kommet fra Norge. Christian og Anne hadde kjøpt en leilighet i Florida for å kunne besøke dem oftere. De fikk ultralydbildet i gave.

Christopher og Heather ble mann og kone sommeren 2013, på Florida-stranden der han fridde til henne året før.
Privat

Da gutten var fire måneder gammel, i juni 2013, giftet Heather og Christopher seg på den samme lange, hvite stranden hvor han hadde fridd til henne. To familier, en norsk og en amerikansk, ble forent og feiret sammen. I årene etter møttes de hver gang Christian og Anne reiste til leiligheten i USA. De inviterte hverandre på middag, feiret høytider sammen og hadde et godt forhold.

Før jul 2017 ringte Christopher og Heather på Skype til Christian og Anne i Norge. «Heather har noe hun vil fortelle dere», sa sønnen. Beslutningen hadde modnet til den fremsto som logisk: Norge var et godt land for sønnen å vokse opp i. Heather likte tryggheten, tilliten og velferden det norske samfunnet er bygget opp på. De skulle selge huset i USA og starte et annerledes liv.

Christopher bestilte en 12 meter lang container og pakket den som om han spilte et Tetris-spill, for i den ene enden måtte han få plass til det kjæreste han eide: en mørkeblå Chevrolet Impala 1964-modell. Den hadde ikke én del han ikke hadde byttet ut, fikset eller pusset på siden han fikk den. I april 2018 kom de fire til Norge: Christopher, Heather, sønnen på fem år og Impalaen.

Christopher Bergan og faren Christian i verkstedet sønnen leide og bygget opp utenfor Drammen. Her hadde han god plass til å bygge - ting og en karriére.
Privat

Mannen som kunne bygge alt

De første månedene bodde den lille familien hos Christian og Anne på Fornebu på Snarøya utenfor Oslo. Det var trangt, men det gikk, og det var varmt og fint, så de kunne være mye ute. Christopher lette etter arbeid. Han visste at det ennå ikke var funnet opp noe han ikke kunne skru fra hverandre og fikse igjen, og ingenting han ikke kunne sveise, så det var med en viss selvtillit han gikk rundt og banket på dører hos firmaer som søkte etter arbeidskraft. Å skrive CV-er var ikke hans greie.

Han fikk flere jobbtilbud, men endte opp med å takke ja til Yamaha Vinterbro. David Grelland ansatte ham og så tvert at her var det ikke behov for noen opplæring. Christopher kunne gå rett inn på verkstedet og begynne å jobbe. Å skru på motorsykler var noe han kunne.

Etter ett år bestemte han seg for å satse på sitt eget firma, som primært skulle tilby ekstrautstyr i aluminium til båter. Å starte for seg selv hadde hele tiden vært planen. Han leide et stort verksted og dro fra forhandler til forhandler for å vise bilder og eksempler på hva han kunne lage. Slik begynte kundene sakte å komme.

Etter Christophers død kjørte faren rundt til flere av dem og fortalte hva som hadde hendt. Christian og Anne ville ikke at noen skulle tro at sønnen var en som bare lovet ting uten å levere.

Heather merket at han arbeidet hardt. Hun likte det ikke hvis hendene hans ble for myke. «Å, du har fått mannehendene dine tilbake», sa hun nå. Hun pleide å kalle ham «my Manman».

Nevene skulle bli enda hardere da de kjøpte en enebolig i Hof i Holmestrand kommune våren 2019. Huset trengte modernisering.

Før innflyttingsdagen 1. august var sosiale Christopher allerede blitt kjent med flere av naboene i gaten. Han sto ofte ute i dobbeltgarasjen og arbeidet. Det var bestandig noe som måtte sages, borres, drilles eller bankes på, og han likte å prate.

Christopher hadde bodd i huset i Hof i to måneder da han reiste til Florida. Paret hadde akkurat revet en vegg mellom kjøkkenet og stuen før han dro. Arrene etter rivingen skulle han fikse når han kom hjem.

De vonde telefonsamtalene

Christopher dro på morgenen 1. oktober, farens bursdag. Han skulle være borte i to uker. Dagen før avreisen var han innom foreldrene. Han fikk med en gave til tenåringsdatteren sin i Florida, kyss på kinnet og et «vi er glad i deg» med på reisen. I Bergan-familien sier de alltid det til hverandre når de tar farvel. Han kjørte til Lysaker stasjon for å ta toget og overlot bilen til kona og sønnen. «Du er mannen i familien nå. Ta vare på mamma», sa faren til førsteklassingen i bilsetet før han klemte og kysset Heather.

Den siste meldingen Heather fikk fra Christopher, var et bilde av en hamburger fra restauranten de begge likte så godt, Whataburger, på den siste mellomlandingen i Houston. Han skrev at han elsket henne. Da han landet i Pensacola, var det natt i Norge. Da familiemedlemmene i Norge begynte å våkne opp, var det natt i Florida.

Heather Bergan på jordet ved huset hun og mannen fikk bo sammen i så altfor kort tid. De fant seg fort til rette blant nye naboer.
Monica Strømdahl

Derfor stusset ikke Heather da hun ikke fikk svar på meldingen hun sendte ham. Han sov vel. Stusset gjorde heller ikke Anne, som hadde skrevet på Facebook at hun håpet han hadde kommet trygt frem og at svigerfaren likte overraskelsen. Men det ble morgen i Amerika. For mye tid hadde gått. Christopher hverken ringte eller svarte Heather. Hun sendte en melding til stemoren i Gulf Breeze: «Kom mannen min frem?» spurte hun.

Noen minutter senere ringte telefonen hennes. Hun trodde det var Christopher. Da hun så at det var stemoren, skjønte hun at noe var galt.

Stemoren hikstet, slet med å forme ord og hadde mer enn nok med å puste. Heather ropte tilbake fordi hun ikke fikk noen svar. Til slutt fikk hun vite akkurat nok til å forstå hva som hadde hendt.

Heather falt om på gulvet. Hun reiste seg og gikk ut og begynte å gå runde etter runde rundt huset de nettopp hadde flyttet inn i sammen. Hun ringte Christian som akkurat hadde kommet hjem fra jobben. «Pust, Heather!» sa han da han hørte tilstanden hennes. Hun bare skrek. Slik gikk flere minutter. «Christopher er død», fikk hun til slutt ut. Hun klarte også å fortelle hvordan det hadde skjedd.

Så fortsatte hun å gå rundt huset. En nabo så henne. Først fleipet han med at hun sikkert nøt å være alene hjemme uten guttene sine. Sønnen hennes var på overnattingsbesøk hos sin onkel Hans, Christophers bror. Så merket naboen hvilken forfatning hun var i og holdt rundt henne mens hun gråt og gråt og gråt.

Christian kontaktet Anne, som jobbet sent. Han sa: «Du må komme hjem. Vi må ut til Heather.» Anne Bergan forteller at hun hørte på stemmen til ektemannen gjennom fire tiår hva det var. Han trengte ikke å si noe mer. «Er han død?» spurte hun da hun kom hjem. «Ja», svarte han. «Var det på motorsykkel?» spurte hun, for hun visste at sønnen skulle få låne en da han kom til USA.

«Nei, NN har skutt ham», svarte mannen.

Med bil tar det rundt 55 minutter fra Fornebu til Hof. Anne Bergan har aldri opplevd en lengre kjøretur.

Heathers hemmelige møte

Tre dager senere reiste et følge på fire fra Fornebu klokken tre om natten: to foreldre som hadde mistet sin førstefødte, en enke og en farløs liten pjokk. De tok morgenflyet fra Gardermoen til Frankfurt. Frankfurt–Houston. Houston–Pensacola. En kjent rute. I Florida hadde venner fylt Christians og Annes amerikanske leilighet med mat og drikke. På bordet sto blomster. I oppkjørselen en bil de kunne bruke.

Christophers foreldre orket ikke å se mannen som skjøt sønnen deres mens de var i USA. Etter ulykken var kontakten med den amerikanske svigerfamilien minimal: På telefon hadde Heathers bror, han som forsøkte å stanse blødningene, fortalt dem hva som skjedde. I tillegg hadde svigerfarens kone skrevet «We love you guys» i en Facebook-melding til Anne. I dag, over seks måneder senere, er dette fortsatt det eneste Christian og Anne har hørt fra sønnens svigerforeldre.

A-magasinet har tatt kontakt med svigerfaren og hans kone på e-post, fortalt om arbeidet med denne artikkelen og spurt om de ønsker å bidra og svare på spørsmål. «Takk for brevet ditt. Jeg må si at på dette tidspunktet har ikke NN og jeg noen kommentarer», svarte kona.

Allerede før de reiste fra Norge til USA, hadde Christian og Anne fått vite at det ikke ville bli tatt ut tiltale mot skytteren. Det reagerte de sterkt på. Bob Johnson ved sheriffkontoret i Santa Rosa omtalte saken som en «forferdelig ulykke» og oppfordret alle religiøse der ute til å be for familiene. «Jeg klarer ikke å forestille meg hva de går gjennom», sa han og fikk støtte fra statsadvokatens kontor:

– Vi har sett åstedet, bevisene og intervjuet vitnene. Alt henger sammen. Vi har avgjort at dette var en tragisk ulykke, sa Amber Roland.

Utilsiktet skyting står for 1,3 prosent av alle skuddrelaterte dødsfall i USA hvert år. Giffords Law Center anslår at 500 mennesker mister livet hvert år i slike ulykker. Våpenloven i Florida er strammet noe inn de siste årene, men regnes fortsatt som liberal. Tampa Bay Times skriver at antallet våpenlisenser i staten som er blitt kalt «Gunshine state», øker med cirka 17.500 i måneden. De 20 siste årene har antall lisenser økt fra 1,5 pr. 100 innbyggere til 9, skriver avisen.

Mandag, to dager etter at de fire kom frem til USA, dro reisefølget først til begravelsesbyrået. De så aldri Christopher. Etterpå dro enken til politistasjonen og hentet mannens eiendeler – telefonen, ringene, klokken. Hun åpnet posen, men måtte be en politimann pent om å vaske innholdet for henne.

Så ringte hun til farens hus. Hun hadde behov for å møte ham mens hun var i USA.

Hun snakket med en tante og avtale et møtested i en båthavn hvor familien ofte pleide å dra. Heather sa ingenting til Anne og Christian.

Faren kom til båthavnen. Først ga hun ham en klem. Så tok hun ansiktet hans i hendene slik at øynene deres møttes. Hun sa: «Nå ser du meg, og nå hører du meg. Jeg vil at du skal vite at jeg ikke er sint på deg. Dette suger. Det er «shit». Men jeg forstår hvordan det kunne skje. Og jeg trenger å vite at du forstår at jeg forstår det.»

Heather Bergan mener at for å fatte hvordan hun tenker, må man også begripe den amerikanske våpenkulturen. Allerede som barneskoleelev ble hun og de andre barna tatt med på skytebanen av fedrene sine. Først lærte de om sikkerhet. Så fikk de øve på å holde. Deretter fikk de kuler i magasinet og en blink å skyte på. Våpen gikk i arv fra generasjon til generasjon. Også Christopher fikk en pistol i gave av sin svigerfar. Når de tullet i hagen, hendte det at de lot som de skjøt hverandre.

Ofte tenker Heather at ektemannen ikke burde ha forsøkt å overraske svigerfaren sin på en slik måte, i hvert fall ikke så sent på kvelden. Det var vågalt gjort, men typisk Christopher. Han var jo ikke redd for noe. Gikk bare rett på. I tillegg hadde han uflaks den kvelden. Så mye uflaks som det går an å ha.

– Jeg er ikke min far. Men jeg forstår hva slags sinnsstemning han var i. Han er en alfahann. En soldat. Noen timer tidligere hadde folk kommet til hjemmet hans, konfrontert ham og truet ham. Nå var han i beskyttelsesmodus. Det banket på døren igjen. Familien hans var hjemme. Det var sent. Mørkt. Hundene bjeffet. Han ville beskytte. Jeg tror ikke han gikk ut for å skyte noen da han åpnet den døren. Men så ble alt bare dritt, sier hun.

Den tropiske stormen

Christopher Bergan mistet livet 7552 kilometer hjemmefra, men i landet han hadde vokst opp i. Skulle kroppen hans fraktes til Norge? Skulle han begraves i USA? Kona visste hva han ville. Flere altfor tidlige dødsfall i venneflokken hadde fått dem til å ta «hva hvis jeg…»-diskusjonen.

Christopher ville kremeres, og han ville at asken skulle spres i bølgene i havet fra et surfebrett. Slik skulle sjelen hans settes fri. «Paddle Out», heter seremonien. Foreldrene hans var først skeptiske. Skulle de ikke ha et sted å gå til?

Så fikk de høre om det rituelle og spirituelle ved tradisjonen. De tenkte at den passet til sønnens personlighet og slagordet hans, «it is what it is». Heller dette, heller ha ham i hjertet og se ham for seg i bølgene enn å pines foran en gravstein med navnet hans på.

Dan Davis (foran til høyre) var sammen med Christopher Bergan da nordmannen ble skutt. Noen uker senere var han en av bærerne da et av vennens surfebrett skulle brukes i seremonien på stranden. Keith Solomonson, en annen av Christophers gode venner, til venstre.
Manfred Laner

17 dager etter at nordmannen ble skutt, en lørdag i midten av oktober, samlet familie og venner seg på stranden der Christopher først hadde fridd til og deretter giftet seg med Heather. Christophers svigerforeldre var ikke der, de hadde sin egen minnestund på et sted som var spesielt for nordmannen og svigerfaren.

Dagene i forkant hadde vært brennhete og solfylte. Nå beveget skyene seg raskt. Vinden rev i klærne deres. Det striregnet.

En minnestund midt i en tropisk storm. «Typisk Chris», sa gjestene, «han fikk de bølgene han ønsket seg.» Forholdene var så tøffe at bare den beste surferen av dem padlet ut. Han spredte noe av asken i bølgene. Så kom han lenger inn mot land der Heather ventet i bølgene, og lot henne spre enda mer.

Da alt var over, roet vinden seg. Sorte skyer ble erstattet av en rosa solnedgang. Moren Anne Bergan mener fortsatt at det var solnedgang-elskeren Christopher som hilste dem.

Heather Bergan visste hva ektemannen ville skulle skje dersom han døde. De to hadde vært i så mange begravelser at de hadde tatt «hva hvis...»-samtalen.
Manfred Laner
Christian og Anne Bergan tenkte først at det var rart ikke å ha en grav å gå til. Så begynte de å tenke at seremonien på stranden passet til hvem sønnen deres var.
Manfred Laner
Villværet gikk over. Solnedgangen tvang seg frem gjennom skyene. Christopher Bergan var svak for vakre solnedganger.
Privat

Dagen etter reiste Christian, Anne, Heather og sønnen tilbake til Norge. De tok med resten av asken. Den skal spres i Norge. Christopher ønsket det. «Jeg vil hjem», sa Heather og mente sitt nye hjemland. «Dere er stuck med meg nå, la oss droppe disse «sviger»-greiene», sa hun til svigerforeldrene. «Men du er stuck med oss også», svarte de. De ble glade da hun sa at Norge var det beste landet for sønnen å vokse opp i, og at han ikke trengte flere store endringer i livet nå.

Brevet til svigerfaren

Livet var allerede nok endret for dem alle. De praktiske utfordringene kom i vinduskonvolutter. Christopher Bergan hadde ikke livsforsikring. En reiseforsikring dekket utgiftene for reisen til USA og kremasjonen, men det var lite penger å ta med seg inn i fremtiden. Det var gjeld på huset de hadde kjøpt. Heather snakket ikke norsk og hadde ingen jobb.

Det var langt utenfor hennes komfortsone, men situasjonen gjorde at hun likevel sa ja da Christophers tante foreslo å starte et innsamlingsfond for dem i nevøens navn på gofundme.com. 128 givere har bidratt med 177.000 kroner.

For Christian og Anne Bergan føltes det mer og mer opplagt at Heathers far, mannen som skjøt sønnen deres, måtte bidra for å sikre sin datters og sitt barnebarns fremtid. I begynnelsen av desember, to måneder etter ulykken, fikk svigerfaren et personlig brev fra Christian, levert på døren av en av etterforskerne som var til stede den kvelden Christopher ble drept. Christian sier om brevet at det var skrevet i en forsonende tone. Han skrev: «Vårt felles barnebarn skal vokse opp uten sin far. Han trenger en plattform, og det krever innsats på flere fronter, inkludert økonomi.»

Snart fire måneder senere har han fortsatt ikke fått noe svar. Christian Bergan kjenner at tristheten og savnet han har båret på, er i ferd med å gå over i rent raseri og har engasjert en advokat i USA.

Anne Bergan har vært forbannet fra dag én. Hvorfor måtte han skyte? Så ufattelig unødvendig det hele var. Hvorfor fortalte ingen ham at Christopher var på vei når han var så opphisset allerede? Hun vil ikke snakke med ham som pleide å møte henne med en kjempeklem og et stort kyss på munnen når familiene traff hverandre. Hva skal hun si? «Jeg tilgir deg»? Det er for tidlig.

– Han måtte ikke skyte, samme hvor mye rett han hadde ifølge lovverket. Han ropte ikke ut en advarsel. Han ringte ikke politiet for å be om hjelp mot en mulig inntrenger, særlig med tanke på hendelsen tidligere på kvelden. Hans kone sa ikke noe til ham om at det kunne være Christopher, som hun og resten av familien visste skulle komme, sier Anne Bergan.

Det ble ikke tatt ut tiltale mot mannen som skjøt sønnen deres. Christian og Anne Bergan reagerte kraftig på hvor raskt det ble bestemt.
Monica Strømdahl

Ga hverandre et løfte

Etter reisen til USA fikk hun en kraftig fysisk reaksjon. Hun ble sykmeldt og har listet seg sakte tilbake på jobb de siste månedene. For ektemannen har det vært terapi å jobbe. Da kan han tenke på noe annet.

De to har lovet hverandre ikke å bli bitre. De gråter mye, men greier også å smile og le. Bare noen dager etter sønnens død tok de hverandre i hendene og lovet hverandre: Vi skal ha et godt liv.

Heather Bergan sier at hun forstår sinnet. De snakker ikke så mye om faren når de er sammen. Det er andre å tenke på, ikke minst sønnen hennes. Helt siden han var nyfødt, hadde Christopher Bergan samlet deler slik at de kunne bygge en go cart sammen når han ble eldre. «Pappa lovet jo», sa sønnen en dag en stund etter dødsfallet. «Jeg vet han lovet det. Men det er ikke hans feil at han ikke kunne holde løftet sitt», svarte moren trist.

Christophers venn, øyenvitnet Dan Davis, har hatt egne ting å stri med etter det som hendte. Han dro rett på jobb offshore noen timer etter ulykken og slet lenge med angst og depresjon. Davis har besøkt mannen som ble ufrivillig drapsmann, og forteller at han har det vondt.

Han forsvarer ham og mener at «enhver rødblodig amerikaner ville ha gjort akkurat det samme i samme situasjon». «Hvis du ikke var der og ikke har førstehånds informasjon om det som skjedde, foreslår jeg at du holder kjeft, holder nesen i dine egne saker og slutter å tro på informasjon fra mediene», skrev han på en av de mange Facebook-diskusjonene om dødsfallet.

Heathers avgjørelse

Januar 2020 skulle markere en ny start for Heather Bergan. Hun var påmeldt intensiv norskundervisning flere ganger i uken og ønsket å bli integrert enda bedre. Naboene i det tett sammensveisede nabolaget i Hof heiet på henne, maste om at hun skulle spise mer og stilte opp når det trengtes.

Men det første som skjedde i det nye året, var at hun falt på isen og slo hodet. Hjernerystelse. Så fikk hun en knallhard influensa som gikk over i lungebetennelse. Norskkurset gikk uten henne. All tiden ga henne mye tid til å tenke. «Jeg har bare ett liv», tenkte hun. «Hva er best for sønnen min og meg?»

Etter noen uker kom hun til en konklusjon. Hun måtte fortelle den til svigerforeldrene Christian og Anne. Hun skulle fortelle dem at de og Christophers lillebror må forberede seg på å komme seg videre i en hverdag som ikke bare blir uten sønnen og storebroren, men også uten «datteren» og sønnesønnen.

Men Heather Bergan trakk pusten og sa at det er USA som er hjemme. Det er der hun har søstrene sine, brødrene sine, niesene sine, familien sin, vennene sine. Og det er der hun kan sette seg på stranden og se på solnedgangen og bølgene og føle at litt av Christopher fortsatt er der.

Et bilsalg i en helt ny tid

Etter at avgjørelsen var tatt kom varmere dager og lysere kvelder. Men også et nytt og fullstendig uventet mørke.

Koronaen har herjet med alles langtidsplaner, ikke bare Heather Bergans. Noen ting kunne imidlertid gjennomføres. Hun og svigerfaren Christian fant en kjøper til den mørkeblå Impalaen.

Tidlig om morgenen den siste lørdagen i mars satte han og kona Anne seg i bilen og kjørte fra Fornebu til Hof igjen. Denne gangen for å hjelpe Heather med salget.

Christian gikk rett i garasjen med Bob Marley-plakatene på veggen og fikk start på Chevroleten. Det smalt i eksospottene. Gromlyden fikk naboene på føttene. Én etter én kom de ut. De sto stille og så på. De visste hva bilen betydde for ham de fikk ha som nabo altfor kort. For Heather var det vanskelig å høre lyden. Hun elsket bilen fordi den gjorde mannen hennes så glad, men hatet den litt også, fordi den tok så mye tid.

– Se så skitten den er, sa hun mens hun pusset over lakken.

– Han ville ikke ha likt det.

Heather Bergan ble overmannet av følelser mens hun pusset på Chevroleten mannen var så glad i. Svigermor Anne trøster henne.
Monica Strømdahl

Even Eng fra firmaet Stasbil kjøpte den 56 år gamle veteranen. Planen er å restaurere den enda mer. Så selge den.

– Men ikke til noen rånere eller ungdommer. Jeg skal selge den til en som klapper på den, lovet han før han kjørte.

{{{silentplay:true}}}

Først da bilen var borte, gikk naboene inn igjen. Det samme gjorde Heather Bergan og svigerforeldrene hennes. De var blanke i øynene.

– Jeg vet at det bare var en bil, sa Anne Bergan.

Hun nølte litt før hun la til:

– Men samtidig var det ikke bare det. Det var jo også en drøm.

Passasjene i artikkelen som omhandler Christopher Bergans svigerfar er sendt til ham og hans kone på epost, med tilbud om å kommentere innholdet. A-magasinet har ikke fått noe svar.